Vil du bli min?

I godt humør dro Trine hjemover, beklageligvis var det for sent å handle de hvite rosene idag også, hun ble litt lei for akkurat det, følte at de små englene så ned på henne fra sitt fredelige sted og tenkte at hun var en dårlig mor.
Noen ganger tenkte Trine at sjelene deres kanskje var vandret videre, hun hadde ingen såkalt tro, hun tvilte og var skeptisk til både Gud og Bibel. 
Vel, hun var derimot ikke skeptisk til å ønske seg en fredfull hjemme alene kveld, hun trodde Helge hadde reist hjem til seg selv denne dagen, han skulle da reise til Ålesund påfølgende dag, slike dager han helst ville være hjemme og ordne med reiseplan og hvilke legerkontor han hadde avtaler med.

Stearinlys blafret i vinduspostene kunne Trine fastslå da hun kjørte opp innkjørselen.  Der var fakler som brente også, hjertet sank i brystet hennes, hva var egentlig på ferde nå da?  Det var neppe sønnen som drev på slik, det måtte være et av Helges innfall dette.

Irritert parkerte hun bilen i all hast, skyndte seg ut og oppover mot ytterdøren.
Innenfor var det dunkel belysning, dempet musikk, liflig duft av bakte poteter og biff, visste ikke Helge at hun ikke spiste kjøtt etter så mange år?  Spørsmålene svirret i hodet hennes, eller mer en uggen følelse av at her var noe på gang som hun slett ikke visste om hun ønsket å vite.  Merkelig!

Hun slengte sekken og kåpen over den gamle slagbenken i hallen, den hun for mange år siden hadde funnet på loppemarked nedslitt og stygg.  Så stygg at hun fikk den for en slikk og ingenting, den benken hadde mange gode minner i seg, den var pusset og malt i ledige stunder, den hadde vært med på diverse flyttelass, hadde opplevd sorger og gleder, barn og barnebarn.  Nå var den igjen slitt, godslitt av minner, akkurat ikveld bare et møbel som var parkeringsplass for hennes henslengte eiendeler.

Trine gikk nølende inn i spisestuen, der var hvit duk på bordet, pent dekket til middag for to, blomster på bordet og på peishyllen, røde roser... Visste ikke Helge engang at røde roser var den blomsten hun likte minst av alle?  Eller var det en dårlig spøk, muligens et dårlig forsøk på å være romantisk?
Trine hørte skramling fra kjøkkenet, ganske hardhendt skramling også, urovekkende.  Helge pleide alltid være forsiktig med kjøkkenutstyret og gjøre alt ganske stille og rolig.  Dette hørtes hektisk, nesten irritert ut.  Trine ville ikke gå på kjøkkenet for å finne det ut heller, bedre å slenge seg i den myke sofaen så lenge.  Hun ventet i stillhet, etter bråket å dømme, hadde ikke Helge anelse om at hun var hjemme heller.
Hun nesten gjemte seg i sofaens trygghet.
Fra kjøkkenet hørte hun broddstykker av noe som kunne være en telefonsamtale, ikke så lett å høre, men noen ord kom seilende.  Kjære - jeg tar meg av det - hun vet ingenting enda - penger har hun nok av.  Trine begynte å fryse der hun satt, hva foregikk, egentlig?
Ingen flere ord hørtes fra kjøkkenet, og Helge kommer nynnende inn i spisestuen og setter maten på bordet.  "Hun må da for søren snart være her nå", ordene sies stille fra Helges munn.  Trine er rådvill, skal hun reise seg og gi seg tilkjenne, eller liste seg ut for å kneppe med ytterdøren?
Trine velger å vente, vente for å se om Helge går til et av de andre rommene.  Ny samtale kan Trine høre, hun benytter sjansen til å liste seg ut i hallen, slamre litt med døren og rope, "jeg er hjemme"!

Helge kommer imot henne med verdens hyggeligste smil, sjarmerende og galant som alltid.  Han skynder seg mot henne og gir henne en kraftig klem, hun klarer ikke gjengjelde den. Helge kysser henne på munnen, prøver å tvinge tungen mellom leppene hennes, Trine snur seg bort, tilfeldig, håper hun det skal virke.
Tankene hennes svirrer rundt, lurer på hva han pønsker på, men han virker helt som vanlig da han sier at han har laget et deilig måltid bare for de to.  Nå skal de kose seg, hun skal få en koselig overraskelse.
Ivrig griper han hånden hennes og nærmest drar henne inn i spisestuen, Trine spiller opprømt og glad utad.
Helge er gentleman, trekker stolen ut for henne og byr henne serveringsfatet med biff og grønnsaker.  Trine velger å ta noen av grønnsakene, lar biffen ligge.  "Du skal vel ha et deilig stykke indrefilet"? frister Helge.  Trine ser på ham, spør "kjenner du meg"?  Helge bedyrer at han gjør da det, men for en gangs skyld kan du vel ta et stykke biff?  "Neitakk, jeg er fremdeles vegetarianer", repliserer Trine, litt skarp i stemmen merker hun.  Helge blir litt mindre hyggelig i ansiktet, men fatter seg raskt og setter seg ned, forsyner seg godt av maten.  De spiser i stillhet til å begynne med, kun bestikkets noe gnissende lyd mot tallerner høres i rommet utenom den dempede musikken.
"Hva synes du om rosene dine, da" undrer Helge.  Hvorpå Trine nok engang lurer på om han kjenner henne.  "Dette er en spesiell anledning, elskede" kommer det fra Helge, veldig spesiell aften for oss.
Han reiser seg midt i måltidet og henter noe fra skuffen i skjenken.  Hun ser det er noe lite.
Helge kommer blidt mot henne, da han når frem til stolen hennes, går han ned på kne og åpner den lille, røde føyelsesken.  Trine kjenner nå at fra idag vil hun også slite med rød fløyel.
Helge åpner høytidelig den lille esken, den av fløyel.  I esken hviler det en ring som hun antar er i hvitt gull, den har en ganske stor diamant midt på.  Pen er den der den ligger, som en stor, hvit iskrytall på en seng av blod, farer det gjennom hodet hennes.  Helge kneler fremdeles fremfor henne, ser på henne, hun ser på ham.  "Nå, hva blir det til"? spør han litt fårete.  "Vil du bli min"?  "for evig og alltid"?  Hva mente han, gifte seg, være sammen for evig, hørtes ut som noe fra en film.  Trine svarer at hun ikke er klar for ring, være noens for verken evig eller alltid, reiser seg stille og går på badet, låser døren.  Hun lener seg mot den låste døren, som ventet, høres knasingen av glass, tallerkner og bestikk som slamres mot parketten.  Trine tenker det er bra det ikke er teppe under bordet, hadde blitt mye søl på det.  Parketten har tålt sine støyter sør i verden også.
Stille kler hun av seg, kjenner seg tom og sliten.  Hun setter på dusjen, da vannet er passelig varmt, trår hun opp i badekaret, lar strålene piske mot huden.  Slik står hun lenge, så lenge at det har blitt stille i huset.  Trine har ikke hørt noe slamring fra ytterdøren, lurer på om han har gått sin vei stille, eller er igang med å pakke sakene sine.
Trine blir ferdig i dusjen, vil liksom ikke ut av badeværelsets trygghet, men kan ikke bli her for alltid.
Stille lar hun døren åpne seg og lister seg på sokkelesten og i bare nattkjolen innover i huset.
Trine skvetter til da hun ser hvor mørkt det er i huset, skvetter enda mer da hun ser Helges omriss, han står mellom stuen og spisestuen.  Trine prøver bestemt å gå mot soverommet, slik slipper hun passere Helge som oser irritasjon, egentlig skikkelig raseri.
Da Trine stille rusler mot soverommet, blir det liv i omrisset, som en virvelvind er han over henne.  Uartikulerte gryntelyder stiger fra strupen hans.  Helge griper henne hardt i det våte håret, sleper henne etter håret bort til sofaen.
Han flerrer nattkjolen og trusen hennes, kaller henne de styggeste ord.  Hun blir stående med ryggen mot ham, over sofaryggen, hun merker han fikler med buksen sin, hardt kjenner hun sofaryggen mot magen, og enda hardere kjenner hun Helges voldsomme inntrengning, det er vondt, så utrolig vondt og nedverdigende.  Seansen er raskt overstått, Helge slenger henne ned i sofaen hvor hun krøller seg sammen i fosterstilling, holder en hånd mot det blødende underlivet og trekker bena mot haken.  Tårene renner i strie strømmer, helt stille.  Med blødende skjød og stømmende tårer, hører hun Helges hånlige ord, "du er den styggeste hore, jeg skjønner ikke hvorfor jeg kastet bort år på deg, er du klar over hvor jævlig stygg du egentlig er"?  Trampingen hans lyder i det stille huset, musikken har stoppet, tårene og blodet siler.
Skjelvende hører hun etter det som virker som en evighet slamringen av ytterdøren og bilen hans som starter med et brøl.

Skiftende tider

Trine kjenner på irritasjonen hjemmefra, lurer på hva Helge egentlig innbiller seg, vel - mulig han bare ville vise sin mandighet.  Trine lar episoden passere, men føler seg uvøren på den ganske gatte veien, kjenner bilen sladder litt under henne, men hun tar den greit inn igjen.  Avensis' en hun bevilget seg for etpar år siden fungerer helt som den skal, hun liker bilen selvom alle mente at Mercedes eller BMW ville vært mer rett for henne.  Dengang følte hun at hun måtte krangle seg til  bil hun selv  likte, hun ville slett ikke ha en prangende merkebil, like lite som hun ville ha merkeklær som ung.  Vel hun ville kun ha et eneste merkeplagg Levis bukser, modell 501, de var romslige, og med knapper isdetfor glidelås.  Knappene var et ekstra gode, de var ikke så enkle åpne som glidelås, derav valget.  Trine ville selv bestemme hvem som skulle få åpne buksene hennes!  Hun  kunne slett ikke fortelle grunnen til valget , faren hennes som var for nærgåene, fetteren fra østlandet, svirebrødrene til  faren.  Nei, disse hemmelighetene måtte  hun bære alene, slik hun holdt munnen lukket om mangt.  Derfor ble hun også tidlig en enstøing, noen trodde  også hun var overlegen.  Trine lot de være i den troen, det plaget ikke henne.  Så mye som ble bestemt over hodet hennes da hun var barn, ikke et eneste fast holdepunkt i livet bortsett fra de små dyrene hun pleide å få overbrakt av folk som var lei av dem.

Nok om det, nåtiden kallet på oppmerksomhet. 
Som vanlig parkerte Trine et lite gåstykke fra sykehuset, idag kjente hun virkelig at hun hadde behov for å klarne tankene, føle på om irritasjonen muligens kunne forlate hodet en stund.  Slapsete og grisete var fortauet, bilene spydde eksosen ut så hun kjente deg langt ned i lungene, var ikke måte på hvor mye her var å henge seg opp i denne vanlige dagen!
Hun satte farten opp det hun maktet, endelig var hun under parkeringstaket til sykehuset!
Raskt kom hun seg ut av klærne og inn i uniformen, slik var sykehusgarderoben grei, til tross for det grelle lyset, de mindre koselige fargene, følte hun seg brått "hjemme", og klar for å ta fatt på sine journaler.
Hun nikket raskt til etpar kollegaer, de var tydelig travle selv.  Hun nikket til en liten gjeng morgentrøtte studenter, var takknemlig for at hun kunne trekke seg tilbake til sitt lille kontor.  Trine var definitivt ikke moden for å verken mer enn å nikke til andre, langt mindre samtale, eller undervise.

Timene fløy avsted, journalskriving var et møysommelig arbeid, hun likte best å skrive de selv, ikke bare diktere slik mange valgte, for upersonlig.
Hun spiste ikke noe til lunsj, kantinematen fristet ikke, og tiden imorges hadde ikke blitt tiltenkt niste.
Raskt fikk hun hentet seg et sedvanlig pappbeger kaffe, som hun gulpet i seg før timene med studentene.
Idag skulle de være med på full obduksjon, ikke bare dissekering av ulike legemsdeler.  Trine lurte på hvem som ville brekke seg, besvime, eller forlate rommet.  Trine gjettet på en freidig rødhåret og altfor tynn studine, en med et frekt oppsyn, hun håpet skadefro denne obsternasige jentungen ville få nok når hun fikk syn og lukter fremfor seg.
Obduksjonen startet Trine med vante snitt, det vanlige Y formede snittet fra begge skudre, snittene ville møtes omtrent ved mellomgulvet og danne en rett linje nedover mot skambenet.
Allerede før hun hadde blitt ferdig med innsnittene, så hun rødtoppen blekne.  Trine smilte bak munnbindet, og følte seg varm og i sitt rette element, de dødes.  Med full konsentrasjon rundt bordet, likte Trine å undervise og forklare.  Organer ble fjernet pent og respektfullt, veid og lagt på glass med formalin.
Hun spurte en av studentene som hun igrunnen hadde et litt godt øye til om han kunne lukke pent siden avdøde skulle til syning.  Trine stod vedsiden av ham da han startet med madrasssutur, hun nevnte at han hadde godt håndlag med nål og tråd, lurte på om han hadde tenkt å bli kirurg.  Studenten rødmet såvidt og forklarte at han hadde en viss interesse for plastikk kirurgi, eller rekonstruktiv kirurgi.  Rødmen forsvant da han begynte å forklare sin lidenskap for sitt mulige yrkesvalg, han hadde en bror som hadde hatt leppe/kjeve/ganespalte og en mor som hadde fjernet brystet grunnet kreft.  Han var ikke så fornøyd med resultatene, plutselig gløttet han opp på Trine som om han hadde nærmest bannet i kirken.  Trine lo innvendig av den stakkars ungdommen, forklarte at teknikkene var blitt adskillig bedre de senere årene, legene sydde ikke lengre sammen bare for å sy, de tenkte også at det skulle se bra ut, eller naturlig.
Det så ut til å berolige studenten at han ikke hadde sagt noe han ikke burde, og Trine foreslo for ham at de kanskje kunne ta en tur i kantinen når han var ferdig?  "Jotakk", lød det fra studentens munn, og Trine ble oppløftet, hun ville drøye så lenge som mulig med å reise hjem likevel.
De gikk hver til sin garderobe etter å ha gjort seg klar med avdøde slik at den døde var presentabel for visning.  Nok en oppgave utført, tenkte Trine og så frem til en avslappende pause med den ukjente studenten, hun husket sjelden hva de het, gjenkjente noen som hadde  spesielle trekk, denne unge gutten hadde intenst blå øyne.
De møttes utenfor garderobene, han presenterte seg som Ole Petter, hmm, navnet virket passelig rampete, Trine tippet han hadde vært en håndfull som guttunge.
Inne i kantinen var det ganske rolig, middagskjøret var over, enkelte pasienter som var friske nok, satt godt spredt. Noen helt alene med fortapte ansiktsutrykk, andre skravlende med pårørende, sykehuslivet var mangeslungent og inneholdt et hav av skjebner.  Hun hadde selv satt her mang engang med et trist ansikt, forsøkt å skjule tårer.
Ikke idag, nå hadde Ole Petter hennes fulle oppmerksomhet, han hastet inn i kafeen for å komme tilbake med rundstykker og velduftende kaffe i kopper, noe annet enn pappbegerne hun vanligvis brukte.  Han satte seg tvers overfor henne ved et vindusbord, mørket var tett utenfor, inne var det nesten hjemlig, der de satt i sin private sfære.  Han minnet litt om Casiopeiakjæresten fra mange år tilbake, Trine kjente noen sommerfugler røre seg i magen.
Først spiste de grådig av småtørre rundstykker, ingen av de hadde spist den dagen, siden drakk de roligere den nå passelig varme kaffen.
De introduserte seg litt forsiktig, uten å røpe for mye om sine privatliv, bare vanlig hyggelig småprat om alt og ingenting.
Med ett ble begge stille, studerte hverandres ansikt, Trine følte seg litt beklemt under hans intense blikk, så på armbåndsuret og fortalte at det var på tide å sette nesen hjemover.  Hun reiste seg raskere enn vanlig, det samme gjorde han.  Trine samlet fat og kopper tilbake på brettet, visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av hendene så det var godt å ha dette å stagge skjelvingen med.  Galant tok han brettet fra henne og gikk raskt bort til trallen for brukte brett, og mo i knærne fulgte Trine etter.
Sammen vandret de gjennom relativt stille korridorer, raskt innom garderoben for å hente yttertøyet, og videre mot utgangen.
De så på hverandre nok engang, han med åpent ansikt, litt spørrende, Trine med nedslått blikk for ikke å røpe gryende interesse, eller godhet.
Ingen av de røpet hvor de bodde, eller skulle.  Trine snudde seg den veien hun skulle videre, kjente et trykk på skulderen sin, den varme hånden hans ble liggende et øyeblikk, lenge nok til at varmen hans trakk gjennom kåpen hennes.
Trine så seg ikke tilbake, med rødme i kinnene gikk hun mot parkeringshusets innkjørsel/utkjørsel, glad, samtidig som en synkende magefølelse kom tilbake ved tanken på at Helge muligens kunne være hjemme fremdeles.

Noe på ferde?

Trine våknet nok engang av smertene i ryggen og hoftene, hun var i ganske godt humør etter kvelden med Helge.
Nå plaget ikke smertene henne like mye, hun hadde noen gode minner fra natten å tenke på da hun smøg seg så forsiktig som hun klarte opp av sengevarmen.  Trine skimtet Helges omriss i det nesten mørke soverommet, han var så pen der han lå fredelig i søvnen, hun elsket å se på ham når han sov, akkurat slik hun hadde stått ved barnesengene og tittet på de sovende skjønnhtene, stolt over de alle sammen.
Nå hadde hun ikke lengre den luksusen, hun fikk heller nyte synet av den sovende mannen som lå der lett henslengt, liksom uten et problem i verden.  Den gode lukten av ham, Helge var ikke typen som dynget seg ned med aftershave og denslags, han luktet rett og slett naturlig friskt, omtrent som om han alltid kom rett utenfra.  Slik likte Trine at menn luktet, ikke kunstig parfymerte, men naturlig og godt, selv om han skulle ha svettet, luktet han godt.  Trine hadde så lenge hun erindret vært opptatt av hvordan ting, mennesker, luft luktet.  Hun kunne gjenkjenne en person på lukten før hun så hvem det var, en pussig egenskap, kanskje.
Hun så de pene øyenvippene mot kinnene, kinn med en ørliten antydning til skjeggstubber, hun smilte for seg selv.  Helge var typen som ved enhver anledning ville være velstelt, ikke skulle han vise svetteringer under ermene på trøyene han brukte når han spilte forball, ikke ville han vise antydning til hårvekst i ansiktet, selv kjønnshåret sitt fjernet han, vel - det siste var nå igrunnen både hygienisk og greit.  Ganske så moderne også etter hva Trine hadde fått med seg, særlig hos kvinner.  Idag skulle visst alle se ut som barn, ingen hår på armene, ikke under de, bevares, det var nærmest for en skandale å regne!  Hår på leggene var tabu, og brasiliansk voksing var helt normalt, hår var ut, bortsett fra flotte manker på hodet, selvsagt.  I sitt yrke hadde hun sett mangt og mye, ikke at hun egentlig la merke til det, hun bare noterte det seg bak øret, og hun hørte da nok av kvinnelige kollegegaer som stadig var til den ene og andre behandling både på SPA og hudpleiesalonger til full overhaling.  I sitt stille sinn grublet hun til tider på hvordan de ville tatt seg ut uten all denne unødige behandlingen, men det var nå Trines oppfatning, antagelig temmelig utdatert slik hun selv var iferd med å bli.
Da Trine hadde trukket nok Helge lukt inn, studert både vipper og gryende skjeggvekst, fant hun stille frem klærne som lå litt rundtomkring fra kvelden før.  Stille plukket hun opp undertøyet sitt og mer hadde hun vel ikke hatt på seg inn i sengen, hun rødmet over gårsdagens anfall av uventet lidenskap.  Som etpar yre ungdommer hadde de nærmest kastet seg i hverandres armer, kysset til pusten hadde gått ut av de, og de hadde vandret splitter nakne rundt i huset som Helge hadde brukt etpar timer på å få varmen i.  Det hadde pirret Trine å sitte naken og spise et velsmakende måltid sammen med sin kjære, enkelte ganger hadde hun kommet helt "tilfeldig" til å titte på hans edlere deler, hun syntes selv penisen hans var pen, en pen penis?  Trine antok hun hadde sett så mange at ikke noe særlig ville tenne henne akkurat på det området, men Helge hadde en passelig tykk, omskåret og alltid ren penis, slikt en kvinne kan sette pris på.  Ikke disse som var overdimensjonerte og vulgære, men pene i sin renhet, som en vakker profil, en vakker, galopperende hest f.eks.  Slik så hun i tankene for seg vakkerhet, Trine fant sjelden skjønnhet i døde gjenstander, det være seg døde kropper, eller ting penger kunne kjøpe.
Trine fant skjønnhet der få andre fant noe, en klukkende bekk med høstløv, en klar måne, et enslig blad som var falt til bakken med rim på, enkle gleder kalte hun det for seg selv.  Trine var en enkel og komplisert person, det kom an på hvem som møtte henne, eller hvem hun møtte på.
Egentlig likte Trine mennesker mindre og mindre, de gjorde så mange hatefulle og ondskapsfulle handlinger på sin vei at de skremte henne mer og mer.
Hadde hun hatt mulighet, ville hun flyttet langt bort fra folk, bosatt seg på et øde sted og skrevet sine memoarer, brukt naturen, fått utløp for sine kreative evner, og gjerne startet et prosjekt, prosjekt som hun enda ikke hadde tenkt ut.
Trine var pliktoppfyllende, og slike ideer som hun der hadde, satte henne litt ut av spill, hvorfor visste hun ikke, penger til det hadde hun jo..."Jeg er vel bare rar, da" hadde hun tenkt ofte, noen hadde sagt det til henne også, mer eller mindre spøkefullt.

Nå var det på tide å komme seg i fleecemorgenkåpen, slik at hun fikk tid til å drikke kaffen sin og få sin fredelige stund for seg selv, en viktig tid for å la tankene på den forestående dagen summe seg i hodet.  Som vanlig satte hun over vannkokeren, fylte pulverkaffe i kruset sammen med melken, og den vanlige ventingen på boblingen fra vannkokeren.  Slike lyder som var trygge og dagligdagse.  Boblingen fra vannkokeren brøt stillheten, hun fylte vannet i kruset, satte seg så ned ved kjøkkenbordet og tittet ut viinduet.  På denne tiden av året, den muntre adventstiden som Trine nå likte mindre og mindre, så hun ut på en stille vei som var svakt opplyst av spredt gatebelysning.  Hun drømte litt i sin mer eller mindre våkne tilstand, tillot seg å ikke dynge seg ned med dagens oppgaver som bestod i å skrive journaler, og å gå gjennom endel undervisning med ferske studenter.  Hun irriterte seg til tider over studentenes finslighet, noen brukte mentholatum under nesen og virket svært utilpasse i situasjonen.  Disse ville ikke Trine tenke på her og nå. 
Hun lot seg heller fordype i minnene fra sommerseteren, den hun hadde vært på noen somre da hun var pur ung, sammen med dyrene fant hun freden som hun lengtet slik etter.  Dengang var det kyr som var seterdyr, hun hadde mange samtaler med sveiseren som melket dyrene tidlig morgen og på kveldstid, de to hadde mye å prate om, og etterhvert som sommerukene gikk, klarte Trine å hjelpe sveiseren med melkingen, der blant kyrne fant de en hyggelig tone, med alle duftene av høy, kumøkk, og varme kukropper.  Mang engang la Trine seg tett, tett inntil en kukropp bare for å lytte til dyrets pust og hjerteslag.
Midt inne i denne nydelige tankerekken, skvetter Trine da hun brått ser den nakne kroppen til Helge, Trine synes han har et selvtilfreds glis om munnen, kanskje det er ment som et "godmorgen til deg" smil, men akkurat der og da ser det ut som et småfrekt glis.  Dette blir forsåvidt også bekreftet da han ymter frempå hendelser fra natten, hun synes han er ufin.  For første gang i deres flerårige bekjentskap føler hun seg ikke bekvem i hans nærvær.  Litt irritert ber hun ham om å vennligst få på seg en slåbråk, eller i det minste en av de mange boxershortsene i silke han har liggende hos henne.
Helge blir flat i ansiktet, hadde tydeligvis ikke ventet dette utbruddet fra henne.  Gliset tørkes bort og han går sakte ut fra kjøkkenet som om han lurer på om hun ikke ble  imponert over at han stod opp og viste seg netto for henne.  Et lite øyeblikk senere dukker han igjen opp på kjøkkenet, Trine er opptatt på badet, irriterer seg litt da Helge blir stående i døråpningen uten et ord og bare se på henne, lurer på hva han vil.  Trine kjenner irritasjonen enda ikke har sluppet taket, så hun spør "hva er det du vil, egentlig?"  Helge får et ltt bistert drag i ansiktet, svarer kort "jeg står bare her og ser på deg".  Trine svarer kort at hun får skynde seg ltt for å rekke å gjøre seg klar til å komme seg på jobben.
Helge ser enda mindre fornøyd ut mumler "du og disse likene dine".  Trine spør ham om ikke han også skal gjøre seg klar for dagen, men får ikke svar.
Irritert og lei griper hun nøkler og sekken før hun snur seg og ser hans sure ansikt nok engang, føler lyst til å be ham komme seg ut av hjemmet hennes, men lar det bli. 
Hun trasker gjennom enda mer nyfallen sne, denne gangen med konsentrasjon på å ikke falle, åpner bilen og får en rykende start, kjenner hjertet dunke idet hun prøver rasest mulig komme seg bort.

Drøm og tilbakeblikk

Trines dag ble lang idag, kasuset med den kvalte kvinnen hadde tatt betraktelig lengre tid enn ventet.
Riktignok hadde hun vært grundig i sin patologi, under obduksjonen oppdaget hun at kvinnen også trolig var blitt utsatt for voldtekt før døden hadde inntruffet, det hadde også vist seg at kvinnen var gravid i ca. uke 10-11, dette hadde gått innpå Trine, hun følte tårene presse på ved oppdagelsen, hun følte seg nesten 30 år tilbake i tiden, dengang hun selv mistet et lite liv.

Hun hadde tenkt på dette under den sene lunsjen, kaffekruset i papp hadde hun tatt med seg på sykehusets tak, satt seg på en benk og tittet ned på minnelunden som da var blitt dekket av et fint lag med nysne.  Det hele så vakkert, fredfult og pent ut.  Hun grublet på flere ting, ville hun rekke blomsterhandleren ved sykehuset før hun tok fatt på hjemveien?  Hun følte tiden var moden for de hvite roser, rett og slett presserende.
Hun tenkte på hvordan den bittelille guttekroppen hadde sett ut, så perfekt, men akk så altfor liten for livet.
Hun hadde vært så alene dengang, bak forhengene mellom de seks sengene på rommet hadde hun grått sine tårer, en jordmor hadde satt en stund på sengekanten for å trøste, og for å fortelle hvor lett fødselen ville bli.  Smerter hadde aldri skremt Trine, ikke de fysiske.
Dette svangerskapet hadde hun planlagt så godt siden hun fikk vite at et liv var på vei.  Ung og dum hadde hun ikke turd å fortelle barnefaren om dette, redd for at han ville la henne helt i stikken, antok at han ville slå hånden av henne, så hun fortalte ikke noe, hadde kun stilt noen masete spørsmål om hvordan han ville sett på dette med å flytte sammen, forlove seg og noe i den duren.  Ikke så positive svar fra kjæresten, ga henne visshet om at dette ville hun bære alene og for seg selv.  Kun med unntak av lege, jordmor og personalet på det hyggelige mødrehjemmet.  Hun hadde klart å sette brikkene sånn noenlunde på plass, hun kjente det lille livet sparke mot henne daglig, hun hadde det så godt som hun kunne ha det situasjonen tatt i betraktning.  18 år, ganske alene og med full forvirring i hodet, men med følelsen av tro, tro på de to sammen hver dag.
Hun så for seg at lillegutt skulle slippe unna triste og vonde barndomsopplevelser, kun bli elsket, elsket for sin egen skyld og ikke for hva han kunne tilby fulle menn.  Trine var glad denne lille var en gutt, gutter slapp etter det hun hadde opplevd unna misbruk og fulle fedre som lot sine døtre gå som forlystelse for enda mer fulle menn.
Trine grøsset, kjente kulden krype under huden, på tide å komme tilbake til realiteten, nemlig de siste notater fra kriminalsaken som hadde vært en påkjenning.

Trine lekte med tanken på å slutte i arbeidet, hun følte hun ikke klarte å legge 100% i arbeidet lengre.
Det var så mange tanker, tanker som ikke omhandlet arbeidet, men alt annet.
Kanskje var det for tungt å holde på med dette yrket hver dag, visstnok var tabbeprosenten lav, men døden var så endelig, Trine ville gjerne føle livet mot seg igjen.
Vel, pliktoppfyllende gjorde hun ferdig sin dødes siste journalnotater, det tok lengre tid enn først antatt, dette ville hun gjøre skikkelig.  Både av respekt for den unge kvinnen, og ved tankene på hennes familie.  Hun etterlot seg en liten sønn på 4 år, en søster og en mor.  Trine lurte på hva som ville skje med den lille morløse gutten, ville han havne som et kasus hos Barnevernet, eller ville familien klare å stille opp?  Trine håpet sterkt på den siste utveien, men antok at Barnevernet ville måtte blandes inn i tilfellet uansett, sjekke familien i alle retninger.

Da Trine endelig kunne kle seg om, var det stjerneklart ute, hun hadde ikke rukket blomsterhandleren, han som aldri stilte spørsmål ved hennes mangeårige rosekjøp, alltid 3 i tallet, verken mer eller mindre.

Bilen hadde hun ikke parkert under sykehusets tak, men litt lengre borte, på den måten fikk hun litt mosjon, frisk luft og lette fra dagen.
Trine stoppet opp helt plutselig, tittet opp på en stjerneklar himmel, kunne hun se Casiopeia, mon tro?
Hun visste hun hadde fregner på sin venstre arm som lignet på Casiopeia, en tidligere bekjent hadde tegnet en nesten make konstellasjon ved å trekke linjer fra fregne til fregne.  De hadde ledd av dette der de satt under en åpenbaring av en stjernehimmel, og på gnistrende kald sne.  Det var lenge siden nå, bare en liten tanke som streifet hennes travle sinn der og da, hastende til bilen som hun håpet ville gi varme ganske raskt.

Hun skulle handlet noen småting også på hjemveien, men ryggen og hoftene ville annerledes, det var nok med å komme seg i hus.  Et hus hun regnet med ville være stille, tomt og ganske kaldt.
Sønnen hadde sagt at han ville reise en tur til en kamerat og videre til sin ene søster, hennes nåværende kjæreste ville hjem til sin egen leilighet og ha sitt privatliv.
Han var også en opptatt mann, han arbeidet innen legemiddelindustrien og var mye på reise.  Trine antok det var derfor de passet godt sammen, ikke så de hverandre lenge nok til å gå lei hverandre, samtidig ofte nok til å føle på samhørigheten.  De hadde pratet såvidt om å flytte sammen, men det hadde blitt med praten, hun antok han også mente det samme - sammen noen ganger, borte fra hverandre gjorde godt.  Når de var borte fra hverandre, levde de separate liv, hadde sine interesser, og sammen hadde de mangt å samtale om, de kunne sitte til sene natten enkelte ganger.  De hadde savnet hverandre lenge nok til å glede seg fysisk over hverandre, de var fremdeles som nyforelsket til tider.  Enkelte søndager var de knapt oppe av sengen, ikke bare grunnet godt fungerende og spennende sexliv, men også fordi det var som et eget, lite og lunt rede.  De stod kun opp for nødvendige ærend, ta seg en dusj sammen, lage mat som de tok med i sengen, og for å bare småprate.  Noen ganger sovnet de tett og godt inntil hverandre også for en time eller to.  Trine og Helge nøt disse late søndagene.
Idag var det bare tirsdag, og etter hva Trine visste, skulle Helge være borte resten av uken.  Hun kjente et stikk av savn, det fortok seg raskt, et lite blaff.

Trine hadde kjørt hjemover på autopilot, parkerte bilen og rasket sekken sin med seg.  Samme sekk hun hadde hatt siden lillegutt var underveis, da tenkte hun at vesker bare var iveien, så sekken ga hun ikke slipp på for alle de vakreste vekser i verden.  Den var "Lillemanns" minne til henne.
Hun syntes ennå å kjenne et hint av parfymen hun brukte dengang, antagelig nok et dumt minne, en duft kan ikke henge i så mange år.  Trine fortsatte noe stiv i gangen mot huset, skulle finne nøkler, men kjente først på ytterdøren, den var overraskende nok åpen, lyset var tent, varmen slo mot henne, Trine kjente lykken risle.  Enten var det Helge, eller så var hennes eldste sønn kommet tilbake tidligere enn ventet.

Hun hengte fra seg den tykke jakken i all hast, forventningsfull og glad, overrasket.  En av mennene i hennes liv måtte da være i huset et sted?  Hun lyttet etter lyder, hørte dempet pianomusikk, toner av John Lennons Imagine rørte ørene hennes, gleden steg enda mer, da er Helge her, det er kun han som trakterer pianoet nå for tiden.
Hektiske roser kom i kinnene, kunne hun merke.  Hun var slett ikke kledd for en aften med Helge nå, nå som hun bare ville slenge bena på bordet og gulpe i seg et stort krus med dampende te, maten hadde hun tenkt seg senere. 
Brått stoppet pianoets toner, skritt hørtes, og der stod han med verdens nydeligste smil, et smil bare for henne!
Han var så høy, mørk og muskuløs der han stod og så på henne, vakker...  Trine følte seg shabby og sliten, men kunne ikke annet enn å la et lite gledeshyl komme fra strupen, min Helge!  Hjertet dunket hardt i brystet, og hun gikk ham raskt imøte, de favnet hverandre som om de aldri mer ville slippe hverandre, hete kyss ble det også, noen ømme blikk før de bare gled sammen mot badet, det grusomme oransje - brune - gule.
Helge hadde slukket det grelle taklyset, Trine takket i sitt stille sinn, istedet var rommet dandert med stearinlys.  Trine tenkte dette var nesten litt klisjeaktig, likevel nøt hun omtanken.  Badekaret var fylt med rosevann, Helge hjalp henne av med klærne og hjalp henne tilrette i badekaret.  Teen ble høytidelig servert, og selv var Helge en engel og satte seg på en krakk vedsiden av henne istedetfor å presse seg nedi karet selv.
De snakket om løst og fast, begge i et underlig humør, eller kanskje en litt småhøytidelig stemning?  Det var brått som om noe dem imellom hadde endret seg.
Trine fikk sin deilige skrubb på ryggen, et sted hun slet med å komme til selv.  Hun bare nøt, nøt å nyte.  Dette var oomtrent som for mange år siden under stjernehimmelens Casiopeia opplevelse, det var bare å nyte øyeblikket, øyeblikk som kun er beregnet på å nytes, Trine visste hvor dyrebare slike stunder var.

Nei, ikke inatt også, irriterer Trine seg over.  Den nagende verken i kroppen har holdt henne våken noen timer i sengen, hun vrir og vender seg, danderer alle sine puter og tepper for å finne en god stilling, men etterhvert resignerer hun, strekker seg urven etter den velbrukte morgenkåpen og danderer den rundt seg.
Det er nattestille i huset, småkaldt også kjenner hun da hun stivbent tusler mot badet.  Tenner det grelle lyset og studerer det dratte ansiktet med begynnende alderstegn.  Hun undrer seg over hvor årene ble av idet de smertestillende medisinene glir ned gjennom halsen.
Kanskje jeg får sove om jeg legger meg på sofaen i stuen, tenker hun apatisk.  Hun føler seg frem, vil ikke tenne flere skjærende lys som hun får vondt i hodet av, ikke vil hun at familien skal våkne og tro det er morgen enda, hun trenger tiden der huset er nattlig rolig en stund til.
Den kjølige  inneteperaturen gjør verken i kroppen verre, og hun slepe seg bort til vedovnen i stuen og finner noe opptenningsved i håp om å få litt varme.  God, sprakende ovnsvarme pleier å hjelpe.
De tynneste av vedkubbene står i en blå bøtte slik at hun lett får grep om de, denne natten er aldeles ikke hendene samarbeidsvillige, hun klarer ikke fatte grep.  Prøver om igjen, og nok engang.  Omsider får hun lagt inn, tenkt på, og i et ørlite glimt av optimisme kan hun høre den gode knitringen, håper vedvarmen vil sno seg rundt kroppen.

Trine ble nesten våken av alt hun følte hun hadde strevet med, små oppgaver for andre, store for henne, slikt tar på.
Huset er fremdeles deilig rolig, en ørliten varme har begynt å bre seg.
To hvilestoler med sving, vipp og fothviler lokker henne til andre delen av stuen, hun elsker reclinerne sine, myke og gode for hennes bruk.  Hun bryr seg ikke så mye om at de ikke lengre er verken moderne, eller pene i stoffet mer.  De har fulgt med på graviditeter, amming, smårollingers hender, de har mange minner i seg.  Trine setter seg godt tilrette, for henne er godt noe andre ville synes være en forvrengt stilling der hun kun tør sitte på ene siden med hoften ned i stolen og pute på pute slik kroppen best kan finne etterlengtet hvile.
Slik blir hun sittende å stirre ut av vinduene som nesten går i gulvet, hun takker inni seg for at verden ute enda ikke er våknet og for mørket.
"Får jeg kanskje duppet av litt nå"? tenker hun, men tankene farer istedet på ville veier, sine egne opptrukne stier, disse evige tanker hun kun kan tenke i sine ensomme nattetider.
På skrivebordet har hun dandert sin tilårskomne laptop, den gir fra seg små blink i natten.
Kanskje noen er våkne på denne tiden av døgnet, tenker hun.  En underlig tanke farer gjennom hodet, undrer om noen er pålogget Skype nå, hmm...
Litt spent åpner Trine lokket på laptoppen, logger seg på dette moderne, og finner at hennes gode venninne Anette er logget på. 
Anette bor langt unna, de treffes sjelden, og snakker ofte og lenge.

Anette og Trine kan ha lange samtaler om alt og ingenting, men den senere tiden har de blitt mer åpen overfor hverandre, to sjenerte kvinner som sakte og sikkert har bygget vennskapsbånd.
Trine ringer, Anette svare at hun sitter som regel oppe til langt på formiddag.  Akkurat denne natten har Anette 2 menn på chat og Trine på Skype, de bestemmer seg for å ta skjermdeling, og til Trines store forskrekkelse, leser hun chat' en.
Hun blir sjokkert over bilder og valg av emner, bildene er pornografiske, det samme gjelder samtalene.  "Er det mulig at folk er så frimodige" tenker den mer forsiktige Trine i sitt stille sinn og tenker noen år tilbake på da kroppen fungerte som den skulle, og da hun og hennes eksmann var i separasjon.
Dengang ble Trine etter år med psykisk nedbrytning til et oppkomme av sprudlende energi, glad for at eksen hadde flyttet, og med mange lyster i kroppen.  Slike lyster hun ikke hadde følt på et hav av år.  Den gammelmodige, trauste grå musen gnistret til og følte seg som et menneske - livsgnisten boblet, det bruste i blodet, de litt store barna fikk en glad mamma.  Trine trodde ikke den nyvunne livsgleden ville vare ved noe videre, slik at hun bestemte seg for å utnytte alt maksimalt.  Vel var økonimien skranten, men hun unnet seg noen pene klær likevel, det ble en fryd å tappe et godt varmt bad med velduftende  badesalt og en tekopp på badekarskanten.  Der kunne hun ligge til vannet ble kjølig, føle seg som en luksuskvinne, ja, bare å føle seg kvinnelig gjorde henne godt!
Selv musikk gjorde godt i ørene i denne livsepoken.  De stunder der stereoanleggene fikk hvile fra ulike slag av ungdomsmusikk som hip hop og heavy metal, fant hun sine gamle klassikere og nøt.  Ikke fin og ærværdig musikk, men slik hun likte da hun var ung, glad og forelsket.  Trine var ofte forelsket, da spilte hun Dancing Queen og lot seg rive med i musikken, lot kroppen følge rytmene og bare var seg, uten påvirkning av andre.  Inne i seg selv var Trine lett på foten, ville så mye, utad var hun sjenert og lavmælt og ble værende slik.  Prøvde alltid å unngå å være til plage for andre, hun var den grå musen  som aldri ble legt merke til for annet enn sitt mindre pene utseende og sine stygge klær.
Ingen skulle få greie på at det bodde en sprudlende jente i henne, riktignok i dypet, men om noen hadde tatt seg bryet, ville de funnet henne!

Tilbake fra tankespranget fra ungdomstiden, fikk Trine samlet tankene sine om den egentlige samtalen på Skype, var mindre interessert i bilder av mannlige kjønnsdeler og bryster store som brøddeiger.  Hun forstod ikke det fnugg at Anette kunne interessere seg for å sitte med disse manlige personlighetene. 
Trine ble med på flørteleken, Anette og Trine pønsket ut svar til de mannlige "vennene", og hadde noen timers underholdning inntil Trines hode ble overfylt med for mye av dette slaget.
De to venninner sa høflig "natta" til hverandre, selvom nå dagslyset var iferd med å bryte igjennom og det var på tide å komme igang med daglige rutiner.

Kroppen skrek på hjelp da Trine skulle reise seg, også ganske normalt, dermed en rask tripp inn på badeværelset ute i gangen, det blomstrede badet som hun kalte det for seg selv.  Grelle blomster i gult, orange og brunt var klistret opp på veggene, gammel tapet som var revnet mange steder.  Hun orket snart ikke se mer på de skrekkelige kulørene, men inatt var hodet for slitent for flere tanker.

Denne gangen så hun seg ikke i speilet, gjorde seg kun ferdig til å møte dagen, startet vannkokeren, fylte en passelig dose ferdigkaffe i kruset sammen med melk og ventet ettertenksomt på at det skulle boble i kokeren.  Hun gløttet ut gjennom smårutet vindu, tankene løp fra henne nok engang, tenkte på julen som snart stod for døren.  Tiden for glede og varme, hun hutret i morgenkåpen som smøg seg om henne som en trygg favn.  Vannet kokte, klikket fra vannkokeren fikk henne til å skvette ifra tankene, og hun helte det rykende vannet over blandingen sin.  Kaffedunsten kilte i neseborene, mmm...dagens første krus var nærmest hellig der hun satt alene for seg selv - akkurat slik hun likte det best.
Alene, ikke ensom  slik mange tilsynelatende antok at hun var.  Hun var alene med barn som både var voksne og velfungerende, akkurat denne natten hadde hun sin kjære på besøk, den hemmelige kjæresten, hun likte tanken på å kun ha en mann som kom som en forfriskende vind, ikke en som la fra seg sure sokker og masse rot.  Likefullt tenkte og omtalte hun dette forholdet som "forhold", min familie, antagelig for å unngå en masse spørsmål fra nysgjerrige.  Trine likte ikke nysgjerrige personer som forsøkte å finne ut av privatlivet, privatliv var etter hennes mening privat, det lå da i ordet?
Trine var komfortabel med sin alenestatus, Selvom hun egentlig ikke var singel og barnløs, hun var kun alene periodevis.  Til vanlig hadde hun  nok å tenke på i sitt sære yrke som rettsmedisiner.  Idag tenkte hun over kasus som stod på dagens agenda, hun samarbeidet endel med Politiet i disse sakene.  Denne dagen skulle hun utføre en obduksjon på en 27 årig kvinne, trolig kvalt av samboer.  Saken var ganske åpenbar, kun dødsårsaken måtte nå bekreftes.
Siden hun startet på medisinstudiene i Polen, hadde veien gått i kroker, først ville hun velge spesialfelt innen pediatri, dessverre ble dette for sterkt, hvert tilfelle som endte med døden, eller varige skader gjorde henne i psykisk ubalanse.  Noen år innen akuttmedisin gjorde henne noe sterkere, likefullt endte hun opp med døden.  Den var siste stopp, her var det liten risiko for å feilvurdere etter lange vakter, hun hadde mang engang vært så trøtt etter 48 timersvakter at hun i enkelte mildere tilfeller kanskje ikke hadde sin fulle oppmerksomhet om små pasienter.  De pasientene hun følte sterkest for, var terminale.  Både barna og foreldrene var som regel tapre hele reisen, det kunne gå begge veier, kjemoterapi og stråling var definitivt ingen dans på roser.  Trine mislikte roser, alle andre hun kjente elsket roser - de kalte blomstene kjærlighetens symbol.  Trine anså seg som ferdig med kjærlighet, roser var for døde. 
Små snefnugg så ut til å drysse i luften, den luktet alt annet enn hennes daglige lukter på sykehuset, denne var frisk og ren. 
Ved hvert eneste første fall av sne, kjøpte hun 3 hvite roser og besøkte sine egne døde, de som aldri fikk livets gave.  Hver gang ville hun gå på minnelunden alene for seg selv og tenke over hvordan de 3 ville vært idag, hun hadde tross alt  fått sine første valg da de døde i morslivet, de kunne gravlegges umiddelbart, eller sendes til forskning.  Trine antok at forskningen hadde større verdi på lengre sikt, hun visste hva de gjorde med fostrene i forskningen, etter alt var ferdigforsket, gikk de til destruksjon hvorpå de ble stedt til endelig hvile på minnelunden rett ved hennes arbeidsplass.  Slik passet det godt å ha begge stedene nær hverandre...
Trine var kommet til bunnen i kaffekruset, satte det raskt i vasken, bråkledde seg, klær var heldigvis et lite problem i hennes arbeid.  Bilnøkler og lommebok var på plass i lommene hennes.  Ytterdøren klikket igjen før hun forsøkte så raskt som mulig å ta fatt på en ny dag.
Hun kjente kriblingen i magen, etter en årrekke på Rettsmedisinsk burde magen ha roet seg, det hadde den ikke gjort, Trine var fremdeles spent på om hun kunne gjøre nye oppdagelser.

Underlig drøm

Underlig er det de nettene man har drømmer som utvikler seg litt etter litt, eller for hver dag samme drøm dukker opp.

Første drøm var en blålig bil med langt panser som fikk motorstopp og parkerte på en veiskulder.  Ikke så merkverdig det, men det var ikke satt ut varseltrekant som indikerte problemer.  

Andre gang drømmen dukket opp, kom litt mer av omgivelsene opp, veiskulderen var like ved et bratt heng, og bilen stod ikke stødig i den posisjonen som den stod i.  Der ble festet wire til bilen, de ble strukket i luftlinje tvers over en smal vei og festet til et tre.  Ikke et hvilket som helst tre, en furu som hadde en utrolig flott vekst av nåler.

Den tredje drømmen om samme emne, viste  mer omgivelser, også iblandet personer i ulike sceneario.  Bilen som står så farlig til er ikke godt nok sikret, muren ved veiskulderen er satt sammen av stein, omtrent på størrelse med murstein.  Meget skarpt bilde på muren, det er definitivt ikke stabbestein, men ganske jevnstore steiner som er satt i mønster, men den er ikke murt opp på vanlig måte.  Disse wirene som holder bilen er også litt slitte.
Personer kommer ut og inn i bildet, ukjente personer er meget skeptiske og redde, kjente fjes tar alt mer med ro, men ingen våger å flytte bilen, og ingen tenker på å skaffe bergingsbil.

Siste scene så langt inneholder alle elementene fra de forrige drømmene, men nå har det kommet et dystert islett over bil og mennesker, en tett tåke er iferd med å bre seg i landskapet.
Noen trekker seg unna, de får en dommedagsfølelse.
Kjentepersoner driver med ulike aktiviteter langt fra bil og skog og murkant.

Selv drar jeg på kino og ser Grease og er 17 år, forelsket, men som rollefiguren "Sandy" - ikke overens med den hun er forelsket i.  Hun er søt og han er tøff, slik guttene på 50 tallet kunne være.  Slik var virkeligheten dengang også, jeg var verken søt, eller noe, bare fryktlig kjedelig.  Selvsagt prøver jeg å vinne den utkåredes gunst, et vanskelig prosjekt da jeg er den grå mus.

Anita Valen dukker opp, pen er hun, men har et lass med make up på seg.  Særlig øynene ser ut som om de har sett noe for meget, de er også hardt sminket.  Hun er utrolig muskuløs, armene veldefinerte, hun har sort herrehatt og slips.  Noe rart, hadde forventet å se henne med sykkelshorts...

Med tårene rennende ned ut ifra Forum kino rusler jeg sakte inn i tåken og aner den lurende faren.

Anita Valen kommer med hatten på snei og et krystallglass fylt av campagne i hånden.

Vi står der og venter på resten av de vi kjenner, ikke vet vi hvem det er, men vi står der, stille og ventende.

Irriterende med slike drømmer, kan ikke hele "settingen" komme med det samme slik at man slipper å gruble på utfallet?

                                                                   ****

Hurra for ..meg?

Lørdag 29. september var dagen man ikke kom utenom, sånn feiring med næreste familie.

Som jeg stresset inni hodet med dette, her skulle ryddes! , vaskes og hundene skulle være sånn noenlunde i strekken.

Endelig hadde alle oppgavene blitt unnagjort, og ting virket sånn noenlunde greit nok .
Her kom barn med sine samboere, barn uten samboere og barnebarn, selvsagt ikke glemme hunder også.

Mormor er nok mest en sånn "langt borte" mormor, dessverre!  Mormor savner små barnehender og barnslig undring over de små ting, akkurat slik jeg ser mormorer skal og bør.
Var moro bare å åpne vinduet på kjøkkenet og ha ene poden tittende ut på noe så enkelt som bølger og båter, litt fjell i horisonten og gleden over det enkle liv.  Da føler man seg ekstra glad, og ønsker seg tilbake til mer sentrale strøk slik at man kan hilse på disse små mye oftere, sukk...

Hundene oppførte seg utrolig bra, hmm, ble nesten skremt, jeg!
Frøken storpuddel oppførte seg ikke som valp, var der bare hun - stille og fredelig.  Jo, hun ville alle ha med seg.

Fikk en passelig mengde presanger som jeg hadde bruk for, uten at det var overdrevet (takk og lov!), liker ikke at noen kjøper "skjorta av seg" for min del.  Liker best det vi i gamle dager kalte rotepakker, slike som inneholder litt av hvert av småting, bøker, duftlys, og mer praktiske bruksting.  Ser ikke helt  poenget i å samle opp så meget.  Eneste det kan være brukendes til, er å øke skadeutbetaling fra forsikringsselskap, og nå har vi hatt brann, vannskade og svovelsyredampskade.
Kanskje vi har gjort unna skadefrekvensen for en god stund nå?

Ute var det vått og grått, men tøffe som vi var, ble det også en tur ut ned til sjøen.  Ene poden var stor nok, eller i rett alder, til å ha glede av sand, vann og slikt 3 åringer liker.
Vips kom det også noen hunder og dyttet poden overende, litt overraskelse i blikket så gikk det seg til.

Slikt man i ettertid kaller et vellykket besøk.
Slike vellykede besøk man betaler prisen for i etterkant ved å være gåen i hode og kropp i noen dager.  Vel, det går seg vel til.
Skjønner at jeg skulle hatt litt mer sosial trening når flere personer er samlet på samme tid, vi blir vel slik vi halvgamle ute på bygden, sikkert en slags "fra grisgrendt strøk syndrom".  

Da har verden kommet inn i heimen, fortalt hva som hender rundtom, og sneglen trekker seg stille tilbake til huset sitt.

Veldig takknemlig for å ikke være urbanisert, på samme tid med noe hang til å trekke mer mot urbane strøk av praktiske årsaker - slik er det bare, man skal ikke få både i pose og sekk.


Prøver å konsentrere meg litt om den store valpen, la henne få inntrykk av at jeg er en allright matmor, ikke farlig for henne og dette i håp om at vi i fremtiden skal kunne ha et greit og stabilt fohold uten skumle angrep fra hennes side.
Tenker sånn i mitt stille sinn at om jeg er ok når hun er liten, blir hun ok når hun vokser og blir stor.  Har ikke tenkt over om hun blir særlig stor, men ved nærere tanker, ligger det vel i rasebeskrivelsen!?   
Vel, enda er hun liten, heldigvis...

Vår første Sasha har nå fått navnet sitt kalt opp igjen, den større Sasha har kommet:)

Klasseløs

Det er slike folk som meg og endel andre i samme situasjon, vi er "ikke noe", vi er enten trygdesnyltere, lite intelligente, økonomisk vanskeligstilt, eller muligens alt på en gang.
Ihvertfall ikke i samme liga som de i høyere sjikt.
Som regel er vi såpass verdiløse at vi ikke er verdt så mye som et "takk for hjelpen" om det skulle være noe vi har vært så oppegående til å ha kunne bidratt med.
Det er som å være en type pariakaste, slike man helst ikke menger seg med om man kan unngå det.

Dette kan ha sine fordeler tiltross for endel ulemper, man vet hvem som er ekte venner og medmennesker.

Vi i pariakasten holder som regel sammen, prøver etter beste evne å støtte hverandre, selvom det for det meste må bli på et uøkonimisk nivå, altså vi har evne til empati  til tider og å føle andres svakheter.  Kanskje om vi strekker oss langt, kan vi prøve å styrke andres svakheter, selvsagt ikke i så stor grad, men definitivt vil vi stå side ved side i vanskelige situasjoner.
Sannsynligvis er dette en underlig egenskap blant kynikerne, dette ser ut til å fortone seg som en utdøende egenskap.  I dagens samfunn er det viktig å henge med, være  med på saker og ting - selvsagt vil slike gjøremål som oftest innebære endel kostnader, dermed blir vi kasteløse utestengt meget effektivt.  Vi kan pusle med å holde hodet over vannet, forsøke å få umulige regnestykker til å henge noenlunde ihop, hvilket er meget vanskelig da vi tydeligvis mangler essensielle matematikk kunnskaper.
Vi duger ikke til mye, vel...kanskje til da å gjøre tjenester for de bedrestilte.  Selvsagt uten verken betaling eller takk.

Muligens kan jeg virke bitter, noe som faktisk ved nærmere ettertanke ikke er fakta, kun en konklusjon over at slik er det.
Ingen skal fortelle meg at det ikke finnes klasseskille i dagens samfunn - det gjør nok det.

Mange tenker om jeg bare vant i Lotto, en million kanskje?  Å, da burde noen av mine økonomiske vansker være en saga blott.
Dessverre ville problemene hengt ved slike som oss som klister, vi er så vant med å spare på det meste at vi knapt ville våget å bruke av vår lille million, joda - til regninger, resten hadde vi spinket og spart på.
Tror ikke vi hadde turd så mye som å ta en tur på en restaurant engang, for det ville sikkert være noe som var viktigere enn å proppe seg med gourmetmat som vi likevel ikke er kjent med.

Godt vi har slike steder som tak over hodet, egentlig burde vi nok ikke hatt det, men om vi nå har det...liksom.  
Inni meg må jeg småflire litt av de veletablerte, samfunnets støtter, joda ingen tvil om at de gir stor støtte!
...og ikke glem at selvom vi er aldri så mye paria i andres øyne, kan vi fremdeles inneha en god del ironi...

Nå forstår jeg hvorfor jeg er den utelatte, jeg er rett og slett kun en paria som man ikke bør vedkjenne seg.  Festlig kan det være, vondt kan det være, irriterende også, men å bli bitter og gretten har lite for seg.
Det er bare den lille detaljen at så få gidder å ta seg bryet med å bli kjent med de uvanlige, kanskje vi kan smitte ved vårt nærvær?

Her skal alle få lov til å leve i sikkerhet for meg, om jeg ikke er ønsket, skal jeg faktisk klare å holde meg borte.
En gammel setning renner meg i hu...Guds kvern maler sakte (legger til inni meg at den maler likevel).  Dette tiltross for min ukristelige oppfatning, kan selve setningen stå for hva man ønsker igrunnen.
Eller den klassiske - den som ler sist ler best:)

Alltid kjekt å se det positive i ting, og å beholde en optimisme tiltross for tilsynelatende pessimisme!

Dyr hund

Da jeg snakket med eier til denne gutten vi har hatt siste måned og vel så det, kom det frem at han er en dyr hund.  Dette kom frem da far i huset sa at vi måtte få betalt for kjøringene til veterinær + medisiner han har måtte bruke.
Da snakker vi kastrering, antibiotika, smartestillende og turene på 2,5 timer en vei til veterinær.  Selve "arbeidet" vi har lagt ned i gutten var det ikke snakk om.  Og da er dette en dyr hund??
Kjente jeg ble ganske varm i hodet, slikt må man da regne med når man har en hund, eller dyr i det hele tatt.  Dessverre koster det, og dette er personer som absolutt ikke har behov for å snu på hver en krone før de må bruke av sine sårt tiltenkte grunker.
Hva vi har gjort, ble tydelig kun tatt som en selvfølge, fått ham fra et skjelvende og nervøst angstbitende vesen til en glad hund med liv i blikket.  Ikke et eneste spørsmål om det kanskje kunne vært noe de andre hundene ville sette pris på som "betaling", absolutt ikke noen verdens ting som viste at endringen vi har gjort ble satt pris på.
Tenker de selv ikke går på arbeid kun av veldedige grunner!  Ikke at jeg hadde forventet betaling, men noen mennesker vi hjelper med pass og andre småting, spør gjerne om vi kanskje kan ha bruk for noe, brukte håndklær, pledd, sengetøy til fødsler ol.  Slik vet man at de i det minste verdsetter at hunden får et opphold i trygge og mer kjærlige omgivelser enn kun å bli satt på kennel.
Ok, her lå det kun egoistiske intensjoner bak deres oppførsel, ikke noe som helst følsomhet.  Tror ikke de engang spurte om hvordan det stod til.  Da kjenner jeg på kroppen hvordan det må føles å være hund i det hjemmet.  En liten tass som kan være der, men ikke gjøre videre av seg.  Ingen som legger merke til annet enn evt. uønsket adferd.
Blir bare lei meg av det.

Idag skinner solen, batteriet til fotoapparetet er på lading, Elina kommer (den sorte og eldre damen), har støvsuget huset for endel sand, er mørbanket etter å ha vært med på et tappert fosøk på å få småbåten lengre opp på land så ikke floen skal dra avsted med den.
Hundepoter lukter diesel, og antagelig blir det noen småbad av poter idag.  Må trekke pusten et lite øyeblikk, er i slike stunder når solen glitrer så pent at jeg ønsker å gå bevæpnet med fotoapparatet ut i duggvåt skog...Roe sinnet ned, og fyre løs med apparatet.

Var litt forvirret imorges da solen skinte inn, godt gardiner henger ute til tørk, ihvertfall til lukt av sol og sjø.  Massevis av uhumskheter på de etter saging og annet arbeid.

Blir antaglig 3 furtedager på den sorte damen, lurer på om hun liker den store, lille valpen - antagelig ikke...
Den store, lille valpen leker med sin rosa hullete ball, hun er jentungen vår, kanskje mest min jentunge?  
Synes nesten hun vokser litt hver dag, hvilket hun antaglig gjør også - vekten går stadig oppover, potene er store og gode, vesle jentungen!

Tror jentungen blir større enn disse sengedyrene her, skal bli artig å se hvordan hun blir
                                                                           etterhvert..

Fremskritt?

Hadde igår en morsom tid da en venninne satt østpå hvor vi da skulle få inn Skype, ikke fordi noen av oss synes det er festlig å sitte foran et webcam, men siden det er en gratis måte å prate på.
Ingen av oss følte oss videre smarte i prsessen, men var veldig stolte da vi fikk det til, nå skal det sies at hun har peiling på slike tekniske ting, men ikke denne middelaldrende saken her et sted i Hardanger!

Nå er vi enda mer moderne, fremskrittene står nå i kø med kjekke fotoapparat, Spotify og Skype, bevares, føler meg som den moderne typen her et sted i Hardanger!  *Ler* er ikke akkurat rakettforskning, men veldig kjekt å føle at man  fremdeles henger med i utviklingen.  Litt selvironi får man da ha;)

Så mye enklere det hadde blitt å holde kontakt med familien på den måten, da hadde det ikke gjort så mye at vi var et stykke fra hverandre.  Vel, tror ikke jeg får de med på en slik ordning - her skal saker gjøres tungvinte og vanskelige istedet.  Helst på den måten at man skal sitte med en passelig dose dårlig samvittighet i tillegg, hva ville vel livet vært uten?

Idag tenkte jeg å skryte av å ha blitt kjent med 3 ulike kunstnere, det er ikke verst for en som bor i "komaland", synes det er riktig så morsomt å følge med på nye akvareller, det skrevne ord og litt mer ordentlige malerier, kun via denne skjermen.  På den måten er man likevel med i livet  om man kan strekke det så langt.

Faktisk viser det seg at jeg ikke skriver så aller verst selvom jeg legger noen følelser bak ordene, hvem skulle da trodd det?

Ikke er fotografiene så ille, heller - blir nesten en anelse optimistisk, er likevel ikke totalt talentløs.  

Ikke er jeg rik, ikke smart, ikke noe som helst annet enn ganske grå og kjedelig, men noen steder "der ute", finnes det noen som setter pris på det lille jeg kan bidra med.

Hm, dette er gjenstand for litt grubling, lager en kopp kaffe og grubler videre.
Ser den ene sønnen min hadde hatt bruk for et bad nå, det store avgjørende spørsmålet er i hvilken rekkefølge skal dette løses?
Kaffe først, eller bad, nei her må det tydeligvis tenkes!

Her ligger det intensjoner bak, nemlig!

Jo, gutten min, det ligger intensjoner bak, en liten, skummel intensjon om å få deg pen og ren:)

Middelaldrende

Den fryktede dagen kom...og gikk, ingen videverdigheter med den.
Man har da tatt steget videre til en annen epoke.  Sikkert mange som har sine livskriser med det, noen starter med frenetiske eiendommeligheter for å bevare sin ungdom.
Det mosjoneres, nye biler (gjerne fancy) kan bli kjøpt inn, enkelte tar sine kosmetiske inngrep - slik går nå dagene.

Min midtlivskrise var å få en lenge etterlengtet storpuddel, i den forbindelse har jeg kommet til den tildragelsen at jeg vil forsøke å spare til en motorisert tredemølle.  Siden leddene synes å skrike i det dårlige været, kan vi muligens da klare å bevege oss på en slik mølle.  Mor og hunder etter tur, om etpar år har jeg muligen klart å spare til herligheten.
Vi har begge parter godt av noe fysisk aktivitet, tilpasset småfet mor og slanke hunder.  Begge parter har ihvertfall behov for å bygge muskler.
Der kjente jeg jammen midtlivskrisen knipe meg i sideflesket, ja!

Selve dagen var regntung, betyr nok at jeg har vært slem det siste året, er det ikke slik?
Kvelden var fylt med ungdommer fra nærområdet, gud forby at familien skal reise helt ut i ødemarken!  Kunne  nesten vært farlig, det?

Hundene koste seg, ungdommene koste seg, maten var god, og selv savnet jeg nærvær av familien.  Selvsagt har jeg lært å holde en maske av at det er helt iorden, det er det ikke.  
Den yngre generasjon har bedre ting å bruke tiden på enn dette, forståelig, ikke forståelig.

Tenkte at den dagen ville jeg slå meg løs med noe godt å drikke, klarte å få ned en halv Cola.
En stor pose snop står også i skapet, gave fra husbonden, den har også fått stå ifred, merkverdig!

Den dagen lurte jeg litt på hvorfor jeg sender blomster til den yngre garde, siden jeg vet hvor spennende det er å få blomster på døren grublet jeg litt over dette.  Sender til mor, døtre, prøver å la postkassen være et sted for glede på dagene deres.  Savner litt gamle dager hvor det lå ordentlige håndskrevne kort i postkassen, gjerne sammen med en liten oppmerksomhet, tidene har endret seg, nå får man hilsner via fjesboken og på en sms.  
Skjønner at verden går fremover, kan den ikke bare stå litt på stedet hvil av og til, et lite brev betyr faktisk så mye, det skrevne ord, ord skrevet for hånd, tanken på at det ligger gode tanker bak...

Det var før i tiden, i min ungdom, altså for meget lenge siden.

Vel, en setning jeg husker og ikke forstår, det ligger ingen intensjoner bak ingenting....

Tilbakeblikk på spesiell dag

Den startet vanlig, regn og ruskevær, satt og tittet på småbruk i Snertingdal på finn.no
Er endel oppdrettervenner som bor i traktene der borte, rimelige priser, store og flotte uteplasser som egner seg til vårt bruk, vel hund, da.  Verre er det nok med en primærnæring som fiske der borte.
Personlig ser jeg fordeler som stabilt klima, vintre som muligens er vintre, store og gode rom i husene, og kort vei til Sverige, hvilket ikke er ueffent for oss som bare sitter og tar imot trygd;)

Noe annet som hendte var at far i heimen tok seg en tur på en times tid, i mellomtiden fant en av jentene våre ut at hun skulle trykke ut valper.  Vips, der var det kommet 3 til, ja!  Særlig interessant var dette da moren har gått på P sprøyter, nok engang har naturen vist at prevensjon ikke alltid er så pålitelig.  
Har lagt vedsiden av mor og valper inatt og hørt på valpeklynk, morens graving ved etter rier, tørket litt etterlatenskaper og foret litt ekstra på mor.

Attpåtil viste snekker/rørlegger seg også, da er badet omsider fliselagt på gulv og vegger, taket er nytt, vindu på bad er nytt, og en snerten hengedo er kommet på plass.  Da har vi kommet langt, det har bare tatt bortimot et halvår, men - men, innimellom er nå vannlekkasjesaken utbedret med rehabilitert kjøkken og meget vaskbare fliser på gulv.  Da er det forhåpentlig klart for at herlighetene blir tilkoblet vann og klare for bruk.

Da vil det nok kun gjenstå en "kjapp" vasking av hus, da?  Støvet synes å ligge i alle kriker og kroker, får en liten trang til å ta høytrykken fatt og bare spyle ivei, liker enkle, raske løsninger som ikke krever for mye...
Spørs om inventaret sier seg enig, helt annen sak, det!

Ser for meg denne måneden som en liten seier, Muffingutten er på bedring, han er både tryggere og gladere, ikke minst kastrert også.  Fremmede får ta på ham nå, fremskritt av dimensjoner.  Igår danset han også, på sine bakben stod han og snurret piruetter, kanskje det har kommet en liten ballerina i ham?

Den rare dagen

Har en liten spenning i kroppen idag, tror dagen blir underlig - dette vil nok vise seg i etterkant.


Igår var det en merkelig dag også, regnet skyllet selvsagt ned, hvilket snart er mer normalt enn ikke.

Polakkene fikk hundene til å bjeffe mye, oj - disse polakkene...Enkelte ganger lurer jeg på om dde tror dette er en form for dyrehage, de kan stå og se inn på hundene, flire, rulle seg en røyk og stirre enda mer, tilslutt ler de etter å ha fått hundene helt i "taket", da går de.  Polakkene altså, rare typer.
Ønsker meg et gigantisk skilt hvor det står noe skremmende, det måtte vært et gult et, skikkelig oppsiktsvekkende.

Kanskje de liker å titte på ombyggingsrotet utenfor også, ikke vet jeg.

Likevel tenker jeg denne dagen som underlig, våknet med den rare klumpen i magen - da kan ting skje.  Skje din vilje som det heter i Fader Vår.
Den setningen får meg til å tro at vi er danser omkring i tråder etter Guds vilje, uten egen vilje.
Godt jeg ikke har troen på noen Gud har jeg funnet ut, tror det ville vært slitsomt, eller kanskje ikke?  Virker som mange kristne har et eget samhold, adventistene var flinke til å inkludere hverandre og eksludere "de andre".
Kanskje man skulle blitt medlem av en sekt for å lage arbeidsdugnad?  Neeeeeei, litt spinkelt grunnlag for å bli sektmedlem, ei heller de rette intensjoner.

Joda, jeg var så heldig å få en klippekunde igår - tenkte at klarer jeg den "jobben" litt hendig, kommer de kanskje tilbake.  Var smånervøs av å sette saksen i den hvite malteserpelsen, fikk klippet av en halv 4 liters brødpose med pels uten at det egentlig vistes så mye etterpå.  Slikt jeg kaller jukseklipping, eller lureklipping.  Det skal ikke se ut som om hunden er så klippet, men den har likevel blitt det.  Var lettet da resultatet av juksingen ga fornøyd eier, jeg og noen lapper i spareskuffen.

Da blir det en rar dag av det, klarer ikke å la være å gjøre mitt beste, en form for prestasjonsangst om man kan si det på den måten, det er ikke bare pels for hundefolk, men en annen form for kunst, disse ihuga maltesereiere er noe eget, der må alt være på stell for den lille "moppen".

Noe annet som undrer meg er disse fjernhetstilfellene jeg åpenbart lider av.  Verden forsvinner nesten, og det åpner seg en film som ruller, handlingen i filmen er så livaktig, den inneholder smak, lukt og stemmer.  
Sist film handlet om mannen i huset som satt sammen med en dame som snakket østlandsk, hun hadde et ark med noe skrevet på, og hun sa helt klart og tydelig "kom, dette må du lese", i tillegg var det en markant duft av kaffe.
Lever meg slik inn i disse episodene at de føles reelle.
Har også merket noe spesielt med september måned, det startet i mai engang.  Noe skjer i denne måneden, og jeg lurer slik på hva det kan være, det er noe som er viktig for noen jeg kjenner.

Ser ut til at andre saker er på gang her idag, undrer meg på hva...

                                                    LA MIN SKJEBNE SKJE!

Ord som ramler

Da ramler de godt, enten de talte eller skrevne. 
Siden jeg nå har startet på en lengre periode med å prate i søvne, sånn skikkelig lange monologer etter sigende, synes jeg nesten at jeg har fått en sær personliget.  Haha, som om ikke den var der tidligere også!  Det synes å være noe interessant dette med søvn og hva man driver med i søvne, igrunnen bør jeg nok sove for meg selv.

Nå skulle jeg ikke skrive om dette emnet, jeg er et skikkelig rotehue, men jeg skriver, vas, vås og tull og ball.
Skriv selv...

Joda, jeg skriver for harde livet så tastene blir gode og varme, et elskovsforhold til tastene, erotiske taster, taster som former seg deilig under hendene, er ikke det luksus mon tro?

Avisen har fått mine ord, Foreldre og Barn har fått de, Hund og Fritid fikk også oversendt artikler som ble trykket, spennende - spennende.  En bok for nevrokirurger har fått noen betraktninger og bilder, joda sannelig får det på fram/frem eller det går.  Hvem det går for, kan man selvsagt stille spørsmål ved.  Å, er meget underfundig i aften, rent så jeg snart letter fra min fete bakende.


Igår var undertegnede en smule ufin overfor en maler, ingen dårlig samvittighet av den grunn - feil maler og feil mottaker enkelt nok.  Ikke helt enkelt når maleren har gjort et bestillingsarbeid som gave til denne hersens neste lørdag dagen, og giveren er mannen i huset.  Hadde maleren vært den rette, ville maleren fått med seg budskapet og laget noe severdig.

Igår aften ville jeg være enda mer ufin og ta mobiltelefonen fra mannens hender og si ufinheter i mikrofonen, gjorde det ikke og angrer.

Ord som igår aftes var så viktige, jo de føles enda mer viktige idag.  Det sies man skal sove på ting, jeg sov og mener enda det samme om saken i våken og edru tilstand.  Nei, har ikke startet på et alkoholprosjekt, men mange ganger kunne jeg NESTEN ønske alkohol var godt, dette kunne muligens dempe sinnet overfor endel personer.

Ord kan være flørtende, myke, saklige, usaklige, spydige (der er jeg talentfull), sindige, kort sagt, ord er ikke bare ord.

Dette emnet ord fikk jeg sist helg diskutert litt med Matilde fra Oslo, vi småfilosoferte litt over ordenes makt, og ordenes evne til å såre.  Vi har begge blitt ordsåret, hvem har vel ikke det?

Antagelig fordi man har evnen til å irritere på seg en stein?

Noen ganger er det koselig med godord, andre ganger betyr det ikke så mye hva som blir sagt, atter andre ganger er taushet gull, da kan jeg være flink til å få frem gull også.

Gullkorn som kommer i søvne har man da ikke slik kontroll over, bør man muligens sove med noe som lukker ordene inne for å være på den sikre siden?  Mangt man kan undre seg over en lørdag aften.  

Ved å tenke etter, er det en brøkdel flatterende ord som har ramlet over meg, det er ganske visst en årsak til dette, faktisk har jeg ved nærmere ettertanke kommet frem til at det kan være det samme.
Ingenting kommer i en lukket hånd, og ingen godord ramler inn til et lukket sinn.

Ser en hjernedød film om romantikk, det passer nok meg godt !?  Mulig det passer en fjortis, og mentalt bør fjortisfilmer passe ypperlig.

Være ekstrammamma

Lille, usikre Muffin kom til oss for rundt to uker siden, han er en av valpene som vi har levert...
Han er vare litt over 2 år, en skatt, eierne ser det bare ikke, ser ikke ut til at de kan klare å beskrive personligheten hans engang, blir så eitrende sinna.
At ikke hundeeire forstår sin egen hund, da kobler noe ut i hodet mitt, jeg fylles av et overordentlig raseri, skikkelig tordensinne!

Hvorfor ikke sette seg inn i hundespråket, lese og tolke signaler, åååååå, jeg får lyst til å skrike høyt til fjellene og utover sjøen her i frustrasjon!  Slike mennesker kunne fått seg en hund på leketøybutikken, en sånn greie med batterier som de kunne tatt i bruk ved behov.  som ein villfugl, vengjestekka kom han hit, jo - Gutten var vengjestekka, det føler jeg langt inne i det som liksom skal være hjertet mitt.  Antar jeg har et, selvom jeg har hørt at jeg er kald og kynisk.  

Joda, min personlighet er kynisk, kald, beregnende, til tider ond, men ALDRI overfor sårbare dyr.

Denne gutten har stukket avsted med masse av kjærligheten min, den skulle jeg ikke gi ham, han er ikke vår lengre, kjenner jeg blir kald inni meg ved tanken på å levere ham tilbake til vengjestekkarne.  
Han som nå har startet reisen til å tø opp, akseptere, søke kontakt, hjertet mitt, hjertet som er så hårdt, det blør for Gutten.  

Neste uke slipper vi å tenke på eierne/vengjestekkarne, uken etterpå derimot, uff - da skal de hilse på sin lile hund.
Her er flokken langt ifrå  vengjestekka, de er ganske oppegående og litt tøffe i trynet.  De skal få ha det godt den stunden de har hos oss, ihvertfall etter beste evne.  Hadde jeg vært en holden dame, skulle jeg gitt og gitt alt for dyrene, da tror jeg at butikkene hadde fått besøk av meg, handlet til jeg kunne fylt opp en trailer med alt mulig.  Jo, derfor ville jeg vært rik, aldri bekymret meg for å få kronene til å strekke til, de skulle gått uavkortet til alt som kunne gjøre mange hundeliv bedre.

Flere drømmer om å vinne millioner, jeg også.  Alle bærer vi på drømmer, jeg også, drømmen om en eiendom stor nok til mange skjebner, et sted på jord som inneholdt alt hva et hundehjerte kunne drømme om, store marker med mange spennende lukter, løpe fritt, deilig mat, myke senger, bur som ikke skranglet og ristet og falt fra hverandre.
Ble så lei meg igår da jeg skulle ta hunderommet for meg, liker å desinfisere litt noenganger, det i seg selv er jo fabelaktig til meg å være!  Latsabben meg altså.  Da jeg så de etterhvert tilårkomne burene som ikke er helt slik jeg liker de, kom tårene, ja - rett og slett for at jeg ønsker LUKSUS for de, at de skal ha det beste av det beste på noen få områder.
Har felt tårer for lilleGutt her også, tårer i sinne, frustrasjon, irritasjon, tårer som kommer ingenstedsfra totalt uten intensjoner da de kommer av seg selv når ingen ser det, dermed har jeg ikke planer om å manipulere noen som helst med tårer.  Ingen intensjoner bak ingenting??
Vi har vel intensjoner, og bak meg er det kanskje mye av ingenting, men ikke overfor dyr.

Neste lørdag skal vi få baby, vi får en datter i huset, jeg gledes.  Gleden er ikke fullbydet i hjertet når endel av det fylles slik med innestengt sinne.
Der kommer min ekle, vemmelige, dårlige side frem igjen - jeg klarer ikke legge fra meg problemer og bekymringer.  Det er nok noe underlig som gjør det, hvordan klarer andre ta så lett på bekymringer?  Eller har de bare fjollebekymringer?  Noen har jeg hørt, bekymrer seg om innredning og går av støvleskaftet om ikke det ene står i stil med det andre, hva er det for bekymring, mon tro?  Ihvertfall noe denne personen ikke forstår, tror jeg har kommet midt i en middelalderskrise, jeg ser alt med skjeve hornhinner!

                                                    
                                              Valpegutten for 2 kjærlige år siden

Har du det bra?

Hah, dumme spørsmål fortjener dumme svar!

Har man det bra, har man ikke videre bekymringer, og jeg bekymrer meg om alt mellom himmel og jord, regninger, hunder, snegler, flått, bil(er), barn, barnebarn og litt om min helse.

Jeg er livredd konvolutter med vindu på, de inneholder sjeldent noe hyggelig

Jeg er redd for hundene, de trenger så mye mer enn jeg klarer å gi, ikke er jeg flink til å holde de ship shape heller, dermed er min konklusjon at jeg er et dårlig hundemenneske.  Det skjærer vondt!

Snegler har jeg fobi mot, det samme med andre ekle sommerkryp, edderkopper også - selvom de lager fine spinn.

Synes jeg ser barna så altfor sjelden, det gjør vondt, fysisk vondt og jeg blir ulykkelig av det.

Jeg liker å høre musikken på Spotify når jeg skriver, det er nå positivt?

Helsen skulle jeg gjerne fått litt mer tilbake, liker ikke alle disse gufne symptomene som ikke vil slippe taket, ikke er jeg komfortabel med å evt. skulle utredes på sykehuset, heller.  Vet de finner at hjernevinningene har skrumpet inn, jeg husker da så lite, skikkelig lite også.

Når alt det er sagt/skrevet, går dagene i sine faste rutiner, ikke mye spennende hender i Hardanger, jeg hater hele Hardanger for tiden.
Jeg misliker løgn, misliker folk med merkelige svadaprat, snakk så jeg forstår, og jeg vet mange ønsker meg lukt til helvete rett og slett fordi jeg ikke er en hyggelig person å være sammen med.
Vel, nå gjør jeg ikke store anstrengelsene for å være en hyggelig person, heller.

Lytter fremdeles til Stanley Jacobsen, det er noe trøst i det, gammelt og velkjent.

"Du kan ikkje binde eit hjarta", slikt antagelig ingen forstår hva jeg mener med.  Hjerter kan vel bare ikke bindes, da?  Hva har nå det med mine redsler å gjøre ?  Ingenting, kanskje?
Eller noe?  Bundne hjartar taklar ikkje alle ting som hender i livet, kanskje?

Bjørn Eidsvåg synger i bakgrunnen sine tekster, har også blitt litt begeistret for hans refleksjoner, passelig deprimerende, kanskje?

Du og eg...Du och jag, Vi skal nok klare tingene, vi - hunder og familie skal klare denne tiden, skal vi ikke det?  Nikk med hodet, venner og vær enig, jeg klarer det ikke selv.

She's an easy lover hører jeg Phil Collins synge, she's like no other, nei kanskje ikke!
Tolk det og never mind, leave it!

                                               LIKE NO OTHER!