Som jeg stresset inni hodet med dette, her skulle ryddes! , vaskes og hundene skulle være sånn noenlunde i strekken.
Endelig hadde alle oppgavene blitt unnagjort, og ting virket sånn noenlunde greit nok .
Her kom barn med sine samboere, barn uten samboere og barnebarn, selvsagt ikke glemme hunder også.
Mormor er nok mest en sånn "langt borte" mormor, dessverre! Mormor savner små barnehender og barnslig undring over de små ting, akkurat slik jeg ser mormorer skal og bør.
Var moro bare å åpne vinduet på kjøkkenet og ha ene poden tittende ut på noe så enkelt som bølger og båter, litt fjell i horisonten og gleden over det enkle liv. Da føler man seg ekstra glad, og ønsker seg tilbake til mer sentrale strøk slik at man kan hilse på disse små mye oftere, sukk...
Hundene oppførte seg utrolig bra, hmm, ble nesten skremt, jeg!
Frøken storpuddel oppførte seg ikke som valp, var der bare hun - stille og fredelig. Jo, hun ville alle ha med seg.
Fikk en passelig mengde presanger som jeg hadde bruk for, uten at det var overdrevet (takk og lov!), liker ikke at noen kjøper "skjorta av seg" for min del. Liker best det vi i gamle dager kalte rotepakker, slike som inneholder litt av hvert av småting, bøker, duftlys, og mer praktiske bruksting. Ser ikke helt poenget i å samle opp så meget. Eneste det kan være brukendes til, er å øke skadeutbetaling fra forsikringsselskap, og nå har vi hatt brann, vannskade og svovelsyredampskade.
Kanskje vi har gjort unna skadefrekvensen for en god stund nå?
Ute var det vått og grått, men tøffe som vi var, ble det også en tur ut ned til sjøen. Ene poden var stor nok, eller i rett alder, til å ha glede av sand, vann og slikt 3 åringer liker.
Vips kom det også noen hunder og dyttet poden overende, litt overraskelse i blikket så gikk det seg til.
Slikt man i ettertid kaller et vellykket besøk.
Slike vellykede besøk man betaler prisen for i etterkant ved å være gåen i hode og kropp i noen dager. Vel, det går seg vel til.
Skjønner at jeg skulle hatt litt mer sosial trening når flere personer er samlet på samme tid, vi blir vel slik vi halvgamle ute på bygden, sikkert en slags "fra grisgrendt strøk syndrom".
Da har verden kommet inn i heimen, fortalt hva som hender rundtom, og sneglen trekker seg stille tilbake til huset sitt.
Veldig takknemlig for å ikke være urbanisert, på samme tid med noe hang til å trekke mer mot urbane strøk av praktiske årsaker - slik er det bare, man skal ikke få både i pose og sekk.
Prøver å konsentrere meg litt om den store valpen, la henne få inntrykk av at jeg er en allright matmor, ikke farlig for henne og dette i håp om at vi i fremtiden skal kunne ha et greit og stabilt fohold uten skumle angrep fra hennes side.
Tenker sånn i mitt stille sinn at om jeg er ok når hun er liten, blir hun ok når hun vokser og blir stor. Har ikke tenkt over om hun blir særlig stor, men ved nærere tanker, ligger det vel i rasebeskrivelsen!?
Vel, enda er hun liten, heldigvis...
Vår første Sasha har nå fått navnet sitt kalt opp igjen, den større Sasha har kommet:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar