Nei, ikke inatt også, irriterer Trine seg over.  Den nagende verken i kroppen har holdt henne våken noen timer i sengen, hun vrir og vender seg, danderer alle sine puter og tepper for å finne en god stilling, men etterhvert resignerer hun, strekker seg urven etter den velbrukte morgenkåpen og danderer den rundt seg.
Det er nattestille i huset, småkaldt også kjenner hun da hun stivbent tusler mot badet.  Tenner det grelle lyset og studerer det dratte ansiktet med begynnende alderstegn.  Hun undrer seg over hvor årene ble av idet de smertestillende medisinene glir ned gjennom halsen.
Kanskje jeg får sove om jeg legger meg på sofaen i stuen, tenker hun apatisk.  Hun føler seg frem, vil ikke tenne flere skjærende lys som hun får vondt i hodet av, ikke vil hun at familien skal våkne og tro det er morgen enda, hun trenger tiden der huset er nattlig rolig en stund til.
Den kjølige  inneteperaturen gjør verken i kroppen verre, og hun slepe seg bort til vedovnen i stuen og finner noe opptenningsved i håp om å få litt varme.  God, sprakende ovnsvarme pleier å hjelpe.
De tynneste av vedkubbene står i en blå bøtte slik at hun lett får grep om de, denne natten er aldeles ikke hendene samarbeidsvillige, hun klarer ikke fatte grep.  Prøver om igjen, og nok engang.  Omsider får hun lagt inn, tenkt på, og i et ørlite glimt av optimisme kan hun høre den gode knitringen, håper vedvarmen vil sno seg rundt kroppen.

Trine ble nesten våken av alt hun følte hun hadde strevet med, små oppgaver for andre, store for henne, slikt tar på.
Huset er fremdeles deilig rolig, en ørliten varme har begynt å bre seg.
To hvilestoler med sving, vipp og fothviler lokker henne til andre delen av stuen, hun elsker reclinerne sine, myke og gode for hennes bruk.  Hun bryr seg ikke så mye om at de ikke lengre er verken moderne, eller pene i stoffet mer.  De har fulgt med på graviditeter, amming, smårollingers hender, de har mange minner i seg.  Trine setter seg godt tilrette, for henne er godt noe andre ville synes være en forvrengt stilling der hun kun tør sitte på ene siden med hoften ned i stolen og pute på pute slik kroppen best kan finne etterlengtet hvile.
Slik blir hun sittende å stirre ut av vinduene som nesten går i gulvet, hun takker inni seg for at verden ute enda ikke er våknet og for mørket.
"Får jeg kanskje duppet av litt nå"? tenker hun, men tankene farer istedet på ville veier, sine egne opptrukne stier, disse evige tanker hun kun kan tenke i sine ensomme nattetider.
På skrivebordet har hun dandert sin tilårskomne laptop, den gir fra seg små blink i natten.
Kanskje noen er våkne på denne tiden av døgnet, tenker hun.  En underlig tanke farer gjennom hodet, undrer om noen er pålogget Skype nå, hmm...
Litt spent åpner Trine lokket på laptoppen, logger seg på dette moderne, og finner at hennes gode venninne Anette er logget på. 
Anette bor langt unna, de treffes sjelden, og snakker ofte og lenge.

Anette og Trine kan ha lange samtaler om alt og ingenting, men den senere tiden har de blitt mer åpen overfor hverandre, to sjenerte kvinner som sakte og sikkert har bygget vennskapsbånd.
Trine ringer, Anette svare at hun sitter som regel oppe til langt på formiddag.  Akkurat denne natten har Anette 2 menn på chat og Trine på Skype, de bestemmer seg for å ta skjermdeling, og til Trines store forskrekkelse, leser hun chat' en.
Hun blir sjokkert over bilder og valg av emner, bildene er pornografiske, det samme gjelder samtalene.  "Er det mulig at folk er så frimodige" tenker den mer forsiktige Trine i sitt stille sinn og tenker noen år tilbake på da kroppen fungerte som den skulle, og da hun og hennes eksmann var i separasjon.
Dengang ble Trine etter år med psykisk nedbrytning til et oppkomme av sprudlende energi, glad for at eksen hadde flyttet, og med mange lyster i kroppen.  Slike lyster hun ikke hadde følt på et hav av år.  Den gammelmodige, trauste grå musen gnistret til og følte seg som et menneske - livsgnisten boblet, det bruste i blodet, de litt store barna fikk en glad mamma.  Trine trodde ikke den nyvunne livsgleden ville vare ved noe videre, slik at hun bestemte seg for å utnytte alt maksimalt.  Vel var økonimien skranten, men hun unnet seg noen pene klær likevel, det ble en fryd å tappe et godt varmt bad med velduftende  badesalt og en tekopp på badekarskanten.  Der kunne hun ligge til vannet ble kjølig, føle seg som en luksuskvinne, ja, bare å føle seg kvinnelig gjorde henne godt!
Selv musikk gjorde godt i ørene i denne livsepoken.  De stunder der stereoanleggene fikk hvile fra ulike slag av ungdomsmusikk som hip hop og heavy metal, fant hun sine gamle klassikere og nøt.  Ikke fin og ærværdig musikk, men slik hun likte da hun var ung, glad og forelsket.  Trine var ofte forelsket, da spilte hun Dancing Queen og lot seg rive med i musikken, lot kroppen følge rytmene og bare var seg, uten påvirkning av andre.  Inne i seg selv var Trine lett på foten, ville så mye, utad var hun sjenert og lavmælt og ble værende slik.  Prøvde alltid å unngå å være til plage for andre, hun var den grå musen  som aldri ble legt merke til for annet enn sitt mindre pene utseende og sine stygge klær.
Ingen skulle få greie på at det bodde en sprudlende jente i henne, riktignok i dypet, men om noen hadde tatt seg bryet, ville de funnet henne!

Tilbake fra tankespranget fra ungdomstiden, fikk Trine samlet tankene sine om den egentlige samtalen på Skype, var mindre interessert i bilder av mannlige kjønnsdeler og bryster store som brøddeiger.  Hun forstod ikke det fnugg at Anette kunne interessere seg for å sitte med disse manlige personlighetene. 
Trine ble med på flørteleken, Anette og Trine pønsket ut svar til de mannlige "vennene", og hadde noen timers underholdning inntil Trines hode ble overfylt med for mye av dette slaget.
De to venninner sa høflig "natta" til hverandre, selvom nå dagslyset var iferd med å bryte igjennom og det var på tide å komme igang med daglige rutiner.

Kroppen skrek på hjelp da Trine skulle reise seg, også ganske normalt, dermed en rask tripp inn på badeværelset ute i gangen, det blomstrede badet som hun kalte det for seg selv.  Grelle blomster i gult, orange og brunt var klistret opp på veggene, gammel tapet som var revnet mange steder.  Hun orket snart ikke se mer på de skrekkelige kulørene, men inatt var hodet for slitent for flere tanker.

Denne gangen så hun seg ikke i speilet, gjorde seg kun ferdig til å møte dagen, startet vannkokeren, fylte en passelig dose ferdigkaffe i kruset sammen med melk og ventet ettertenksomt på at det skulle boble i kokeren.  Hun gløttet ut gjennom smårutet vindu, tankene løp fra henne nok engang, tenkte på julen som snart stod for døren.  Tiden for glede og varme, hun hutret i morgenkåpen som smøg seg om henne som en trygg favn.  Vannet kokte, klikket fra vannkokeren fikk henne til å skvette ifra tankene, og hun helte det rykende vannet over blandingen sin.  Kaffedunsten kilte i neseborene, mmm...dagens første krus var nærmest hellig der hun satt alene for seg selv - akkurat slik hun likte det best.
Alene, ikke ensom  slik mange tilsynelatende antok at hun var.  Hun var alene med barn som både var voksne og velfungerende, akkurat denne natten hadde hun sin kjære på besøk, den hemmelige kjæresten, hun likte tanken på å kun ha en mann som kom som en forfriskende vind, ikke en som la fra seg sure sokker og masse rot.  Likefullt tenkte og omtalte hun dette forholdet som "forhold", min familie, antagelig for å unngå en masse spørsmål fra nysgjerrige.  Trine likte ikke nysgjerrige personer som forsøkte å finne ut av privatlivet, privatliv var etter hennes mening privat, det lå da i ordet?
Trine var komfortabel med sin alenestatus, Selvom hun egentlig ikke var singel og barnløs, hun var kun alene periodevis.  Til vanlig hadde hun  nok å tenke på i sitt sære yrke som rettsmedisiner.  Idag tenkte hun over kasus som stod på dagens agenda, hun samarbeidet endel med Politiet i disse sakene.  Denne dagen skulle hun utføre en obduksjon på en 27 årig kvinne, trolig kvalt av samboer.  Saken var ganske åpenbar, kun dødsårsaken måtte nå bekreftes.
Siden hun startet på medisinstudiene i Polen, hadde veien gått i kroker, først ville hun velge spesialfelt innen pediatri, dessverre ble dette for sterkt, hvert tilfelle som endte med døden, eller varige skader gjorde henne i psykisk ubalanse.  Noen år innen akuttmedisin gjorde henne noe sterkere, likefullt endte hun opp med døden.  Den var siste stopp, her var det liten risiko for å feilvurdere etter lange vakter, hun hadde mang engang vært så trøtt etter 48 timersvakter at hun i enkelte mildere tilfeller kanskje ikke hadde sin fulle oppmerksomhet om små pasienter.  De pasientene hun følte sterkest for, var terminale.  Både barna og foreldrene var som regel tapre hele reisen, det kunne gå begge veier, kjemoterapi og stråling var definitivt ingen dans på roser.  Trine mislikte roser, alle andre hun kjente elsket roser - de kalte blomstene kjærlighetens symbol.  Trine anså seg som ferdig med kjærlighet, roser var for døde. 
Små snefnugg så ut til å drysse i luften, den luktet alt annet enn hennes daglige lukter på sykehuset, denne var frisk og ren. 
Ved hvert eneste første fall av sne, kjøpte hun 3 hvite roser og besøkte sine egne døde, de som aldri fikk livets gave.  Hver gang ville hun gå på minnelunden alene for seg selv og tenke over hvordan de 3 ville vært idag, hun hadde tross alt  fått sine første valg da de døde i morslivet, de kunne gravlegges umiddelbart, eller sendes til forskning.  Trine antok at forskningen hadde større verdi på lengre sikt, hun visste hva de gjorde med fostrene i forskningen, etter alt var ferdigforsket, gikk de til destruksjon hvorpå de ble stedt til endelig hvile på minnelunden rett ved hennes arbeidsplass.  Slik passet det godt å ha begge stedene nær hverandre...
Trine var kommet til bunnen i kaffekruset, satte det raskt i vasken, bråkledde seg, klær var heldigvis et lite problem i hennes arbeid.  Bilnøkler og lommebok var på plass i lommene hennes.  Ytterdøren klikket igjen før hun forsøkte så raskt som mulig å ta fatt på en ny dag.
Hun kjente kriblingen i magen, etter en årrekke på Rettsmedisinsk burde magen ha roet seg, det hadde den ikke gjort, Trine var fremdeles spent på om hun kunne gjøre nye oppdagelser.