Drøm og tilbakeblikk

Trines dag ble lang idag, kasuset med den kvalte kvinnen hadde tatt betraktelig lengre tid enn ventet.
Riktignok hadde hun vært grundig i sin patologi, under obduksjonen oppdaget hun at kvinnen også trolig var blitt utsatt for voldtekt før døden hadde inntruffet, det hadde også vist seg at kvinnen var gravid i ca. uke 10-11, dette hadde gått innpå Trine, hun følte tårene presse på ved oppdagelsen, hun følte seg nesten 30 år tilbake i tiden, dengang hun selv mistet et lite liv.

Hun hadde tenkt på dette under den sene lunsjen, kaffekruset i papp hadde hun tatt med seg på sykehusets tak, satt seg på en benk og tittet ned på minnelunden som da var blitt dekket av et fint lag med nysne.  Det hele så vakkert, fredfult og pent ut.  Hun grublet på flere ting, ville hun rekke blomsterhandleren ved sykehuset før hun tok fatt på hjemveien?  Hun følte tiden var moden for de hvite roser, rett og slett presserende.
Hun tenkte på hvordan den bittelille guttekroppen hadde sett ut, så perfekt, men akk så altfor liten for livet.
Hun hadde vært så alene dengang, bak forhengene mellom de seks sengene på rommet hadde hun grått sine tårer, en jordmor hadde satt en stund på sengekanten for å trøste, og for å fortelle hvor lett fødselen ville bli.  Smerter hadde aldri skremt Trine, ikke de fysiske.
Dette svangerskapet hadde hun planlagt så godt siden hun fikk vite at et liv var på vei.  Ung og dum hadde hun ikke turd å fortelle barnefaren om dette, redd for at han ville la henne helt i stikken, antok at han ville slå hånden av henne, så hun fortalte ikke noe, hadde kun stilt noen masete spørsmål om hvordan han ville sett på dette med å flytte sammen, forlove seg og noe i den duren.  Ikke så positive svar fra kjæresten, ga henne visshet om at dette ville hun bære alene og for seg selv.  Kun med unntak av lege, jordmor og personalet på det hyggelige mødrehjemmet.  Hun hadde klart å sette brikkene sånn noenlunde på plass, hun kjente det lille livet sparke mot henne daglig, hun hadde det så godt som hun kunne ha det situasjonen tatt i betraktning.  18 år, ganske alene og med full forvirring i hodet, men med følelsen av tro, tro på de to sammen hver dag.
Hun så for seg at lillegutt skulle slippe unna triste og vonde barndomsopplevelser, kun bli elsket, elsket for sin egen skyld og ikke for hva han kunne tilby fulle menn.  Trine var glad denne lille var en gutt, gutter slapp etter det hun hadde opplevd unna misbruk og fulle fedre som lot sine døtre gå som forlystelse for enda mer fulle menn.
Trine grøsset, kjente kulden krype under huden, på tide å komme tilbake til realiteten, nemlig de siste notater fra kriminalsaken som hadde vært en påkjenning.

Trine lekte med tanken på å slutte i arbeidet, hun følte hun ikke klarte å legge 100% i arbeidet lengre.
Det var så mange tanker, tanker som ikke omhandlet arbeidet, men alt annet.
Kanskje var det for tungt å holde på med dette yrket hver dag, visstnok var tabbeprosenten lav, men døden var så endelig, Trine ville gjerne føle livet mot seg igjen.
Vel, pliktoppfyllende gjorde hun ferdig sin dødes siste journalnotater, det tok lengre tid enn først antatt, dette ville hun gjøre skikkelig.  Både av respekt for den unge kvinnen, og ved tankene på hennes familie.  Hun etterlot seg en liten sønn på 4 år, en søster og en mor.  Trine lurte på hva som ville skje med den lille morløse gutten, ville han havne som et kasus hos Barnevernet, eller ville familien klare å stille opp?  Trine håpet sterkt på den siste utveien, men antok at Barnevernet ville måtte blandes inn i tilfellet uansett, sjekke familien i alle retninger.

Da Trine endelig kunne kle seg om, var det stjerneklart ute, hun hadde ikke rukket blomsterhandleren, han som aldri stilte spørsmål ved hennes mangeårige rosekjøp, alltid 3 i tallet, verken mer eller mindre.

Bilen hadde hun ikke parkert under sykehusets tak, men litt lengre borte, på den måten fikk hun litt mosjon, frisk luft og lette fra dagen.
Trine stoppet opp helt plutselig, tittet opp på en stjerneklar himmel, kunne hun se Casiopeia, mon tro?
Hun visste hun hadde fregner på sin venstre arm som lignet på Casiopeia, en tidligere bekjent hadde tegnet en nesten make konstellasjon ved å trekke linjer fra fregne til fregne.  De hadde ledd av dette der de satt under en åpenbaring av en stjernehimmel, og på gnistrende kald sne.  Det var lenge siden nå, bare en liten tanke som streifet hennes travle sinn der og da, hastende til bilen som hun håpet ville gi varme ganske raskt.

Hun skulle handlet noen småting også på hjemveien, men ryggen og hoftene ville annerledes, det var nok med å komme seg i hus.  Et hus hun regnet med ville være stille, tomt og ganske kaldt.
Sønnen hadde sagt at han ville reise en tur til en kamerat og videre til sin ene søster, hennes nåværende kjæreste ville hjem til sin egen leilighet og ha sitt privatliv.
Han var også en opptatt mann, han arbeidet innen legemiddelindustrien og var mye på reise.  Trine antok det var derfor de passet godt sammen, ikke så de hverandre lenge nok til å gå lei hverandre, samtidig ofte nok til å føle på samhørigheten.  De hadde pratet såvidt om å flytte sammen, men det hadde blitt med praten, hun antok han også mente det samme - sammen noen ganger, borte fra hverandre gjorde godt.  Når de var borte fra hverandre, levde de separate liv, hadde sine interesser, og sammen hadde de mangt å samtale om, de kunne sitte til sene natten enkelte ganger.  De hadde savnet hverandre lenge nok til å glede seg fysisk over hverandre, de var fremdeles som nyforelsket til tider.  Enkelte søndager var de knapt oppe av sengen, ikke bare grunnet godt fungerende og spennende sexliv, men også fordi det var som et eget, lite og lunt rede.  De stod kun opp for nødvendige ærend, ta seg en dusj sammen, lage mat som de tok med i sengen, og for å bare småprate.  Noen ganger sovnet de tett og godt inntil hverandre også for en time eller to.  Trine og Helge nøt disse late søndagene.
Idag var det bare tirsdag, og etter hva Trine visste, skulle Helge være borte resten av uken.  Hun kjente et stikk av savn, det fortok seg raskt, et lite blaff.

Trine hadde kjørt hjemover på autopilot, parkerte bilen og rasket sekken sin med seg.  Samme sekk hun hadde hatt siden lillegutt var underveis, da tenkte hun at vesker bare var iveien, så sekken ga hun ikke slipp på for alle de vakreste vekser i verden.  Den var "Lillemanns" minne til henne.
Hun syntes ennå å kjenne et hint av parfymen hun brukte dengang, antagelig nok et dumt minne, en duft kan ikke henge i så mange år.  Trine fortsatte noe stiv i gangen mot huset, skulle finne nøkler, men kjente først på ytterdøren, den var overraskende nok åpen, lyset var tent, varmen slo mot henne, Trine kjente lykken risle.  Enten var det Helge, eller så var hennes eldste sønn kommet tilbake tidligere enn ventet.

Hun hengte fra seg den tykke jakken i all hast, forventningsfull og glad, overrasket.  En av mennene i hennes liv måtte da være i huset et sted?  Hun lyttet etter lyder, hørte dempet pianomusikk, toner av John Lennons Imagine rørte ørene hennes, gleden steg enda mer, da er Helge her, det er kun han som trakterer pianoet nå for tiden.
Hektiske roser kom i kinnene, kunne hun merke.  Hun var slett ikke kledd for en aften med Helge nå, nå som hun bare ville slenge bena på bordet og gulpe i seg et stort krus med dampende te, maten hadde hun tenkt seg senere. 
Brått stoppet pianoets toner, skritt hørtes, og der stod han med verdens nydeligste smil, et smil bare for henne!
Han var så høy, mørk og muskuløs der han stod og så på henne, vakker...  Trine følte seg shabby og sliten, men kunne ikke annet enn å la et lite gledeshyl komme fra strupen, min Helge!  Hjertet dunket hardt i brystet, og hun gikk ham raskt imøte, de favnet hverandre som om de aldri mer ville slippe hverandre, hete kyss ble det også, noen ømme blikk før de bare gled sammen mot badet, det grusomme oransje - brune - gule.
Helge hadde slukket det grelle taklyset, Trine takket i sitt stille sinn, istedet var rommet dandert med stearinlys.  Trine tenkte dette var nesten litt klisjeaktig, likevel nøt hun omtanken.  Badekaret var fylt med rosevann, Helge hjalp henne av med klærne og hjalp henne tilrette i badekaret.  Teen ble høytidelig servert, og selv var Helge en engel og satte seg på en krakk vedsiden av henne istedetfor å presse seg nedi karet selv.
De snakket om løst og fast, begge i et underlig humør, eller kanskje en litt småhøytidelig stemning?  Det var brått som om noe dem imellom hadde endret seg.
Trine fikk sin deilige skrubb på ryggen, et sted hun slet med å komme til selv.  Hun bare nøt, nøt å nyte.  Dette var oomtrent som for mange år siden under stjernehimmelens Casiopeia opplevelse, det var bare å nyte øyeblikket, øyeblikk som kun er beregnet på å nytes, Trine visste hvor dyrebare slike stunder var.