Klasseløs

Det er slike folk som meg og endel andre i samme situasjon, vi er "ikke noe", vi er enten trygdesnyltere, lite intelligente, økonomisk vanskeligstilt, eller muligens alt på en gang.
Ihvertfall ikke i samme liga som de i høyere sjikt.
Som regel er vi såpass verdiløse at vi ikke er verdt så mye som et "takk for hjelpen" om det skulle være noe vi har vært så oppegående til å ha kunne bidratt med.
Det er som å være en type pariakaste, slike man helst ikke menger seg med om man kan unngå det.

Dette kan ha sine fordeler tiltross for endel ulemper, man vet hvem som er ekte venner og medmennesker.

Vi i pariakasten holder som regel sammen, prøver etter beste evne å støtte hverandre, selvom det for det meste må bli på et uøkonimisk nivå, altså vi har evne til empati  til tider og å føle andres svakheter.  Kanskje om vi strekker oss langt, kan vi prøve å styrke andres svakheter, selvsagt ikke i så stor grad, men definitivt vil vi stå side ved side i vanskelige situasjoner.
Sannsynligvis er dette en underlig egenskap blant kynikerne, dette ser ut til å fortone seg som en utdøende egenskap.  I dagens samfunn er det viktig å henge med, være  med på saker og ting - selvsagt vil slike gjøremål som oftest innebære endel kostnader, dermed blir vi kasteløse utestengt meget effektivt.  Vi kan pusle med å holde hodet over vannet, forsøke å få umulige regnestykker til å henge noenlunde ihop, hvilket er meget vanskelig da vi tydeligvis mangler essensielle matematikk kunnskaper.
Vi duger ikke til mye, vel...kanskje til da å gjøre tjenester for de bedrestilte.  Selvsagt uten verken betaling eller takk.

Muligens kan jeg virke bitter, noe som faktisk ved nærmere ettertanke ikke er fakta, kun en konklusjon over at slik er det.
Ingen skal fortelle meg at det ikke finnes klasseskille i dagens samfunn - det gjør nok det.

Mange tenker om jeg bare vant i Lotto, en million kanskje?  Å, da burde noen av mine økonomiske vansker være en saga blott.
Dessverre ville problemene hengt ved slike som oss som klister, vi er så vant med å spare på det meste at vi knapt ville våget å bruke av vår lille million, joda - til regninger, resten hadde vi spinket og spart på.
Tror ikke vi hadde turd så mye som å ta en tur på en restaurant engang, for det ville sikkert være noe som var viktigere enn å proppe seg med gourmetmat som vi likevel ikke er kjent med.

Godt vi har slike steder som tak over hodet, egentlig burde vi nok ikke hatt det, men om vi nå har det...liksom.  
Inni meg må jeg småflire litt av de veletablerte, samfunnets støtter, joda ingen tvil om at de gir stor støtte!
...og ikke glem at selvom vi er aldri så mye paria i andres øyne, kan vi fremdeles inneha en god del ironi...

Nå forstår jeg hvorfor jeg er den utelatte, jeg er rett og slett kun en paria som man ikke bør vedkjenne seg.  Festlig kan det være, vondt kan det være, irriterende også, men å bli bitter og gretten har lite for seg.
Det er bare den lille detaljen at så få gidder å ta seg bryet med å bli kjent med de uvanlige, kanskje vi kan smitte ved vårt nærvær?

Her skal alle få lov til å leve i sikkerhet for meg, om jeg ikke er ønsket, skal jeg faktisk klare å holde meg borte.
En gammel setning renner meg i hu...Guds kvern maler sakte (legger til inni meg at den maler likevel).  Dette tiltross for min ukristelige oppfatning, kan selve setningen stå for hva man ønsker igrunnen.
Eller den klassiske - den som ler sist ler best:)

Alltid kjekt å se det positive i ting, og å beholde en optimisme tiltross for tilsynelatende pessimisme!