Man har da tatt steget videre til en annen epoke. Sikkert mange som har sine livskriser med det, noen starter med frenetiske eiendommeligheter for å bevare sin ungdom.
Det mosjoneres, nye biler (gjerne fancy) kan bli kjøpt inn, enkelte tar sine kosmetiske inngrep - slik går nå dagene.
Min midtlivskrise var å få en lenge etterlengtet storpuddel, i den forbindelse har jeg kommet til den tildragelsen at jeg vil forsøke å spare til en motorisert tredemølle. Siden leddene synes å skrike i det dårlige været, kan vi muligens da klare å bevege oss på en slik mølle. Mor og hunder etter tur, om etpar år har jeg muligen klart å spare til herligheten.
Vi har begge parter godt av noe fysisk aktivitet, tilpasset småfet mor og slanke hunder. Begge parter har ihvertfall behov for å bygge muskler.
Der kjente jeg jammen midtlivskrisen knipe meg i sideflesket, ja!
Selve dagen var regntung, betyr nok at jeg har vært slem det siste året, er det ikke slik?
Kvelden var fylt med ungdommer fra nærområdet, gud forby at familien skal reise helt ut i ødemarken! Kunne nesten vært farlig, det?
Hundene koste seg, ungdommene koste seg, maten var god, og selv savnet jeg nærvær av familien. Selvsagt har jeg lært å holde en maske av at det er helt iorden, det er det ikke.
Den yngre generasjon har bedre ting å bruke tiden på enn dette, forståelig, ikke forståelig.
Tenkte at den dagen ville jeg slå meg løs med noe godt å drikke, klarte å få ned en halv Cola.
En stor pose snop står også i skapet, gave fra husbonden, den har også fått stå ifred, merkverdig!
Den dagen lurte jeg litt på hvorfor jeg sender blomster til den yngre garde, siden jeg vet hvor spennende det er å få blomster på døren grublet jeg litt over dette. Sender til mor, døtre, prøver å la postkassen være et sted for glede på dagene deres. Savner litt gamle dager hvor det lå ordentlige håndskrevne kort i postkassen, gjerne sammen med en liten oppmerksomhet, tidene har endret seg, nå får man hilsner via fjesboken og på en sms.
Skjønner at verden går fremover, kan den ikke bare stå litt på stedet hvil av og til, et lite brev betyr faktisk så mye, det skrevne ord, ord skrevet for hånd, tanken på at det ligger gode tanker bak...
Det var før i tiden, i min ungdom, altså for meget lenge siden.
Vel, en setning jeg husker og ikke forstår, det ligger ingen intensjoner bak ingenting....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar