Noe på ferde?

Trine våknet nok engang av smertene i ryggen og hoftene, hun var i ganske godt humør etter kvelden med Helge.
Nå plaget ikke smertene henne like mye, hun hadde noen gode minner fra natten å tenke på da hun smøg seg så forsiktig som hun klarte opp av sengevarmen.  Trine skimtet Helges omriss i det nesten mørke soverommet, han var så pen der han lå fredelig i søvnen, hun elsket å se på ham når han sov, akkurat slik hun hadde stått ved barnesengene og tittet på de sovende skjønnhtene, stolt over de alle sammen.
Nå hadde hun ikke lengre den luksusen, hun fikk heller nyte synet av den sovende mannen som lå der lett henslengt, liksom uten et problem i verden.  Den gode lukten av ham, Helge var ikke typen som dynget seg ned med aftershave og denslags, han luktet rett og slett naturlig friskt, omtrent som om han alltid kom rett utenfra.  Slik likte Trine at menn luktet, ikke kunstig parfymerte, men naturlig og godt, selv om han skulle ha svettet, luktet han godt.  Trine hadde så lenge hun erindret vært opptatt av hvordan ting, mennesker, luft luktet.  Hun kunne gjenkjenne en person på lukten før hun så hvem det var, en pussig egenskap, kanskje.
Hun så de pene øyenvippene mot kinnene, kinn med en ørliten antydning til skjeggstubber, hun smilte for seg selv.  Helge var typen som ved enhver anledning ville være velstelt, ikke skulle han vise svetteringer under ermene på trøyene han brukte når han spilte forball, ikke ville han vise antydning til hårvekst i ansiktet, selv kjønnshåret sitt fjernet han, vel - det siste var nå igrunnen både hygienisk og greit.  Ganske så moderne også etter hva Trine hadde fått med seg, særlig hos kvinner.  Idag skulle visst alle se ut som barn, ingen hår på armene, ikke under de, bevares, det var nærmest for en skandale å regne!  Hår på leggene var tabu, og brasiliansk voksing var helt normalt, hår var ut, bortsett fra flotte manker på hodet, selvsagt.  I sitt yrke hadde hun sett mangt og mye, ikke at hun egentlig la merke til det, hun bare noterte det seg bak øret, og hun hørte da nok av kvinnelige kollegegaer som stadig var til den ene og andre behandling både på SPA og hudpleiesalonger til full overhaling.  I sitt stille sinn grublet hun til tider på hvordan de ville tatt seg ut uten all denne unødige behandlingen, men det var nå Trines oppfatning, antagelig temmelig utdatert slik hun selv var iferd med å bli.
Da Trine hadde trukket nok Helge lukt inn, studert både vipper og gryende skjeggvekst, fant hun stille frem klærne som lå litt rundtomkring fra kvelden før.  Stille plukket hun opp undertøyet sitt og mer hadde hun vel ikke hatt på seg inn i sengen, hun rødmet over gårsdagens anfall av uventet lidenskap.  Som etpar yre ungdommer hadde de nærmest kastet seg i hverandres armer, kysset til pusten hadde gått ut av de, og de hadde vandret splitter nakne rundt i huset som Helge hadde brukt etpar timer på å få varmen i.  Det hadde pirret Trine å sitte naken og spise et velsmakende måltid sammen med sin kjære, enkelte ganger hadde hun kommet helt "tilfeldig" til å titte på hans edlere deler, hun syntes selv penisen hans var pen, en pen penis?  Trine antok hun hadde sett så mange at ikke noe særlig ville tenne henne akkurat på det området, men Helge hadde en passelig tykk, omskåret og alltid ren penis, slikt en kvinne kan sette pris på.  Ikke disse som var overdimensjonerte og vulgære, men pene i sin renhet, som en vakker profil, en vakker, galopperende hest f.eks.  Slik så hun i tankene for seg vakkerhet, Trine fant sjelden skjønnhet i døde gjenstander, det være seg døde kropper, eller ting penger kunne kjøpe.
Trine fant skjønnhet der få andre fant noe, en klukkende bekk med høstløv, en klar måne, et enslig blad som var falt til bakken med rim på, enkle gleder kalte hun det for seg selv.  Trine var en enkel og komplisert person, det kom an på hvem som møtte henne, eller hvem hun møtte på.
Egentlig likte Trine mennesker mindre og mindre, de gjorde så mange hatefulle og ondskapsfulle handlinger på sin vei at de skremte henne mer og mer.
Hadde hun hatt mulighet, ville hun flyttet langt bort fra folk, bosatt seg på et øde sted og skrevet sine memoarer, brukt naturen, fått utløp for sine kreative evner, og gjerne startet et prosjekt, prosjekt som hun enda ikke hadde tenkt ut.
Trine var pliktoppfyllende, og slike ideer som hun der hadde, satte henne litt ut av spill, hvorfor visste hun ikke, penger til det hadde hun jo..."Jeg er vel bare rar, da" hadde hun tenkt ofte, noen hadde sagt det til henne også, mer eller mindre spøkefullt.

Nå var det på tide å komme seg i fleecemorgenkåpen, slik at hun fikk tid til å drikke kaffen sin og få sin fredelige stund for seg selv, en viktig tid for å la tankene på den forestående dagen summe seg i hodet.  Som vanlig satte hun over vannkokeren, fylte pulverkaffe i kruset sammen med melken, og den vanlige ventingen på boblingen fra vannkokeren.  Slike lyder som var trygge og dagligdagse.  Boblingen fra vannkokeren brøt stillheten, hun fylte vannet i kruset, satte seg så ned ved kjøkkenbordet og tittet ut viinduet.  På denne tiden av året, den muntre adventstiden som Trine nå likte mindre og mindre, så hun ut på en stille vei som var svakt opplyst av spredt gatebelysning.  Hun drømte litt i sin mer eller mindre våkne tilstand, tillot seg å ikke dynge seg ned med dagens oppgaver som bestod i å skrive journaler, og å gå gjennom endel undervisning med ferske studenter.  Hun irriterte seg til tider over studentenes finslighet, noen brukte mentholatum under nesen og virket svært utilpasse i situasjonen.  Disse ville ikke Trine tenke på her og nå. 
Hun lot seg heller fordype i minnene fra sommerseteren, den hun hadde vært på noen somre da hun var pur ung, sammen med dyrene fant hun freden som hun lengtet slik etter.  Dengang var det kyr som var seterdyr, hun hadde mange samtaler med sveiseren som melket dyrene tidlig morgen og på kveldstid, de to hadde mye å prate om, og etterhvert som sommerukene gikk, klarte Trine å hjelpe sveiseren med melkingen, der blant kyrne fant de en hyggelig tone, med alle duftene av høy, kumøkk, og varme kukropper.  Mang engang la Trine seg tett, tett inntil en kukropp bare for å lytte til dyrets pust og hjerteslag.
Midt inne i denne nydelige tankerekken, skvetter Trine da hun brått ser den nakne kroppen til Helge, Trine synes han har et selvtilfreds glis om munnen, kanskje det er ment som et "godmorgen til deg" smil, men akkurat der og da ser det ut som et småfrekt glis.  Dette blir forsåvidt også bekreftet da han ymter frempå hendelser fra natten, hun synes han er ufin.  For første gang i deres flerårige bekjentskap føler hun seg ikke bekvem i hans nærvær.  Litt irritert ber hun ham om å vennligst få på seg en slåbråk, eller i det minste en av de mange boxershortsene i silke han har liggende hos henne.
Helge blir flat i ansiktet, hadde tydeligvis ikke ventet dette utbruddet fra henne.  Gliset tørkes bort og han går sakte ut fra kjøkkenet som om han lurer på om hun ikke ble  imponert over at han stod opp og viste seg netto for henne.  Et lite øyeblikk senere dukker han igjen opp på kjøkkenet, Trine er opptatt på badet, irriterer seg litt da Helge blir stående i døråpningen uten et ord og bare se på henne, lurer på hva han vil.  Trine kjenner irritasjonen enda ikke har sluppet taket, så hun spør "hva er det du vil, egentlig?"  Helge får et ltt bistert drag i ansiktet, svarer kort "jeg står bare her og ser på deg".  Trine svarer kort at hun får skynde seg ltt for å rekke å gjøre seg klar til å komme seg på jobben.
Helge ser enda mindre fornøyd ut mumler "du og disse likene dine".  Trine spør ham om ikke han også skal gjøre seg klar for dagen, men får ikke svar.
Irritert og lei griper hun nøkler og sekken før hun snur seg og ser hans sure ansikt nok engang, føler lyst til å be ham komme seg ut av hjemmet hennes, men lar det bli. 
Hun trasker gjennom enda mer nyfallen sne, denne gangen med konsentrasjon på å ikke falle, åpner bilen og får en rykende start, kjenner hjertet dunke idet hun prøver rasest mulig komme seg bort.