Drøm og tilbakeblikk

Trines dag ble lang idag, kasuset med den kvalte kvinnen hadde tatt betraktelig lengre tid enn ventet.
Riktignok hadde hun vært grundig i sin patologi, under obduksjonen oppdaget hun at kvinnen også trolig var blitt utsatt for voldtekt før døden hadde inntruffet, det hadde også vist seg at kvinnen var gravid i ca. uke 10-11, dette hadde gått innpå Trine, hun følte tårene presse på ved oppdagelsen, hun følte seg nesten 30 år tilbake i tiden, dengang hun selv mistet et lite liv.

Hun hadde tenkt på dette under den sene lunsjen, kaffekruset i papp hadde hun tatt med seg på sykehusets tak, satt seg på en benk og tittet ned på minnelunden som da var blitt dekket av et fint lag med nysne.  Det hele så vakkert, fredfult og pent ut.  Hun grublet på flere ting, ville hun rekke blomsterhandleren ved sykehuset før hun tok fatt på hjemveien?  Hun følte tiden var moden for de hvite roser, rett og slett presserende.
Hun tenkte på hvordan den bittelille guttekroppen hadde sett ut, så perfekt, men akk så altfor liten for livet.
Hun hadde vært så alene dengang, bak forhengene mellom de seks sengene på rommet hadde hun grått sine tårer, en jordmor hadde satt en stund på sengekanten for å trøste, og for å fortelle hvor lett fødselen ville bli.  Smerter hadde aldri skremt Trine, ikke de fysiske.
Dette svangerskapet hadde hun planlagt så godt siden hun fikk vite at et liv var på vei.  Ung og dum hadde hun ikke turd å fortelle barnefaren om dette, redd for at han ville la henne helt i stikken, antok at han ville slå hånden av henne, så hun fortalte ikke noe, hadde kun stilt noen masete spørsmål om hvordan han ville sett på dette med å flytte sammen, forlove seg og noe i den duren.  Ikke så positive svar fra kjæresten, ga henne visshet om at dette ville hun bære alene og for seg selv.  Kun med unntak av lege, jordmor og personalet på det hyggelige mødrehjemmet.  Hun hadde klart å sette brikkene sånn noenlunde på plass, hun kjente det lille livet sparke mot henne daglig, hun hadde det så godt som hun kunne ha det situasjonen tatt i betraktning.  18 år, ganske alene og med full forvirring i hodet, men med følelsen av tro, tro på de to sammen hver dag.
Hun så for seg at lillegutt skulle slippe unna triste og vonde barndomsopplevelser, kun bli elsket, elsket for sin egen skyld og ikke for hva han kunne tilby fulle menn.  Trine var glad denne lille var en gutt, gutter slapp etter det hun hadde opplevd unna misbruk og fulle fedre som lot sine døtre gå som forlystelse for enda mer fulle menn.
Trine grøsset, kjente kulden krype under huden, på tide å komme tilbake til realiteten, nemlig de siste notater fra kriminalsaken som hadde vært en påkjenning.

Trine lekte med tanken på å slutte i arbeidet, hun følte hun ikke klarte å legge 100% i arbeidet lengre.
Det var så mange tanker, tanker som ikke omhandlet arbeidet, men alt annet.
Kanskje var det for tungt å holde på med dette yrket hver dag, visstnok var tabbeprosenten lav, men døden var så endelig, Trine ville gjerne føle livet mot seg igjen.
Vel, pliktoppfyllende gjorde hun ferdig sin dødes siste journalnotater, det tok lengre tid enn først antatt, dette ville hun gjøre skikkelig.  Både av respekt for den unge kvinnen, og ved tankene på hennes familie.  Hun etterlot seg en liten sønn på 4 år, en søster og en mor.  Trine lurte på hva som ville skje med den lille morløse gutten, ville han havne som et kasus hos Barnevernet, eller ville familien klare å stille opp?  Trine håpet sterkt på den siste utveien, men antok at Barnevernet ville måtte blandes inn i tilfellet uansett, sjekke familien i alle retninger.

Da Trine endelig kunne kle seg om, var det stjerneklart ute, hun hadde ikke rukket blomsterhandleren, han som aldri stilte spørsmål ved hennes mangeårige rosekjøp, alltid 3 i tallet, verken mer eller mindre.

Bilen hadde hun ikke parkert under sykehusets tak, men litt lengre borte, på den måten fikk hun litt mosjon, frisk luft og lette fra dagen.
Trine stoppet opp helt plutselig, tittet opp på en stjerneklar himmel, kunne hun se Casiopeia, mon tro?
Hun visste hun hadde fregner på sin venstre arm som lignet på Casiopeia, en tidligere bekjent hadde tegnet en nesten make konstellasjon ved å trekke linjer fra fregne til fregne.  De hadde ledd av dette der de satt under en åpenbaring av en stjernehimmel, og på gnistrende kald sne.  Det var lenge siden nå, bare en liten tanke som streifet hennes travle sinn der og da, hastende til bilen som hun håpet ville gi varme ganske raskt.

Hun skulle handlet noen småting også på hjemveien, men ryggen og hoftene ville annerledes, det var nok med å komme seg i hus.  Et hus hun regnet med ville være stille, tomt og ganske kaldt.
Sønnen hadde sagt at han ville reise en tur til en kamerat og videre til sin ene søster, hennes nåværende kjæreste ville hjem til sin egen leilighet og ha sitt privatliv.
Han var også en opptatt mann, han arbeidet innen legemiddelindustrien og var mye på reise.  Trine antok det var derfor de passet godt sammen, ikke så de hverandre lenge nok til å gå lei hverandre, samtidig ofte nok til å føle på samhørigheten.  De hadde pratet såvidt om å flytte sammen, men det hadde blitt med praten, hun antok han også mente det samme - sammen noen ganger, borte fra hverandre gjorde godt.  Når de var borte fra hverandre, levde de separate liv, hadde sine interesser, og sammen hadde de mangt å samtale om, de kunne sitte til sene natten enkelte ganger.  De hadde savnet hverandre lenge nok til å glede seg fysisk over hverandre, de var fremdeles som nyforelsket til tider.  Enkelte søndager var de knapt oppe av sengen, ikke bare grunnet godt fungerende og spennende sexliv, men også fordi det var som et eget, lite og lunt rede.  De stod kun opp for nødvendige ærend, ta seg en dusj sammen, lage mat som de tok med i sengen, og for å bare småprate.  Noen ganger sovnet de tett og godt inntil hverandre også for en time eller to.  Trine og Helge nøt disse late søndagene.
Idag var det bare tirsdag, og etter hva Trine visste, skulle Helge være borte resten av uken.  Hun kjente et stikk av savn, det fortok seg raskt, et lite blaff.

Trine hadde kjørt hjemover på autopilot, parkerte bilen og rasket sekken sin med seg.  Samme sekk hun hadde hatt siden lillegutt var underveis, da tenkte hun at vesker bare var iveien, så sekken ga hun ikke slipp på for alle de vakreste vekser i verden.  Den var "Lillemanns" minne til henne.
Hun syntes ennå å kjenne et hint av parfymen hun brukte dengang, antagelig nok et dumt minne, en duft kan ikke henge i så mange år.  Trine fortsatte noe stiv i gangen mot huset, skulle finne nøkler, men kjente først på ytterdøren, den var overraskende nok åpen, lyset var tent, varmen slo mot henne, Trine kjente lykken risle.  Enten var det Helge, eller så var hennes eldste sønn kommet tilbake tidligere enn ventet.

Hun hengte fra seg den tykke jakken i all hast, forventningsfull og glad, overrasket.  En av mennene i hennes liv måtte da være i huset et sted?  Hun lyttet etter lyder, hørte dempet pianomusikk, toner av John Lennons Imagine rørte ørene hennes, gleden steg enda mer, da er Helge her, det er kun han som trakterer pianoet nå for tiden.
Hektiske roser kom i kinnene, kunne hun merke.  Hun var slett ikke kledd for en aften med Helge nå, nå som hun bare ville slenge bena på bordet og gulpe i seg et stort krus med dampende te, maten hadde hun tenkt seg senere. 
Brått stoppet pianoets toner, skritt hørtes, og der stod han med verdens nydeligste smil, et smil bare for henne!
Han var så høy, mørk og muskuløs der han stod og så på henne, vakker...  Trine følte seg shabby og sliten, men kunne ikke annet enn å la et lite gledeshyl komme fra strupen, min Helge!  Hjertet dunket hardt i brystet, og hun gikk ham raskt imøte, de favnet hverandre som om de aldri mer ville slippe hverandre, hete kyss ble det også, noen ømme blikk før de bare gled sammen mot badet, det grusomme oransje - brune - gule.
Helge hadde slukket det grelle taklyset, Trine takket i sitt stille sinn, istedet var rommet dandert med stearinlys.  Trine tenkte dette var nesten litt klisjeaktig, likevel nøt hun omtanken.  Badekaret var fylt med rosevann, Helge hjalp henne av med klærne og hjalp henne tilrette i badekaret.  Teen ble høytidelig servert, og selv var Helge en engel og satte seg på en krakk vedsiden av henne istedetfor å presse seg nedi karet selv.
De snakket om løst og fast, begge i et underlig humør, eller kanskje en litt småhøytidelig stemning?  Det var brått som om noe dem imellom hadde endret seg.
Trine fikk sin deilige skrubb på ryggen, et sted hun slet med å komme til selv.  Hun bare nøt, nøt å nyte.  Dette var oomtrent som for mange år siden under stjernehimmelens Casiopeia opplevelse, det var bare å nyte øyeblikket, øyeblikk som kun er beregnet på å nytes, Trine visste hvor dyrebare slike stunder var.

Nei, ikke inatt også, irriterer Trine seg over.  Den nagende verken i kroppen har holdt henne våken noen timer i sengen, hun vrir og vender seg, danderer alle sine puter og tepper for å finne en god stilling, men etterhvert resignerer hun, strekker seg urven etter den velbrukte morgenkåpen og danderer den rundt seg.
Det er nattestille i huset, småkaldt også kjenner hun da hun stivbent tusler mot badet.  Tenner det grelle lyset og studerer det dratte ansiktet med begynnende alderstegn.  Hun undrer seg over hvor årene ble av idet de smertestillende medisinene glir ned gjennom halsen.
Kanskje jeg får sove om jeg legger meg på sofaen i stuen, tenker hun apatisk.  Hun føler seg frem, vil ikke tenne flere skjærende lys som hun får vondt i hodet av, ikke vil hun at familien skal våkne og tro det er morgen enda, hun trenger tiden der huset er nattlig rolig en stund til.
Den kjølige  inneteperaturen gjør verken i kroppen verre, og hun slepe seg bort til vedovnen i stuen og finner noe opptenningsved i håp om å få litt varme.  God, sprakende ovnsvarme pleier å hjelpe.
De tynneste av vedkubbene står i en blå bøtte slik at hun lett får grep om de, denne natten er aldeles ikke hendene samarbeidsvillige, hun klarer ikke fatte grep.  Prøver om igjen, og nok engang.  Omsider får hun lagt inn, tenkt på, og i et ørlite glimt av optimisme kan hun høre den gode knitringen, håper vedvarmen vil sno seg rundt kroppen.

Trine ble nesten våken av alt hun følte hun hadde strevet med, små oppgaver for andre, store for henne, slikt tar på.
Huset er fremdeles deilig rolig, en ørliten varme har begynt å bre seg.
To hvilestoler med sving, vipp og fothviler lokker henne til andre delen av stuen, hun elsker reclinerne sine, myke og gode for hennes bruk.  Hun bryr seg ikke så mye om at de ikke lengre er verken moderne, eller pene i stoffet mer.  De har fulgt med på graviditeter, amming, smårollingers hender, de har mange minner i seg.  Trine setter seg godt tilrette, for henne er godt noe andre ville synes være en forvrengt stilling der hun kun tør sitte på ene siden med hoften ned i stolen og pute på pute slik kroppen best kan finne etterlengtet hvile.
Slik blir hun sittende å stirre ut av vinduene som nesten går i gulvet, hun takker inni seg for at verden ute enda ikke er våknet og for mørket.
"Får jeg kanskje duppet av litt nå"? tenker hun, men tankene farer istedet på ville veier, sine egne opptrukne stier, disse evige tanker hun kun kan tenke i sine ensomme nattetider.
På skrivebordet har hun dandert sin tilårskomne laptop, den gir fra seg små blink i natten.
Kanskje noen er våkne på denne tiden av døgnet, tenker hun.  En underlig tanke farer gjennom hodet, undrer om noen er pålogget Skype nå, hmm...
Litt spent åpner Trine lokket på laptoppen, logger seg på dette moderne, og finner at hennes gode venninne Anette er logget på. 
Anette bor langt unna, de treffes sjelden, og snakker ofte og lenge.

Anette og Trine kan ha lange samtaler om alt og ingenting, men den senere tiden har de blitt mer åpen overfor hverandre, to sjenerte kvinner som sakte og sikkert har bygget vennskapsbånd.
Trine ringer, Anette svare at hun sitter som regel oppe til langt på formiddag.  Akkurat denne natten har Anette 2 menn på chat og Trine på Skype, de bestemmer seg for å ta skjermdeling, og til Trines store forskrekkelse, leser hun chat' en.
Hun blir sjokkert over bilder og valg av emner, bildene er pornografiske, det samme gjelder samtalene.  "Er det mulig at folk er så frimodige" tenker den mer forsiktige Trine i sitt stille sinn og tenker noen år tilbake på da kroppen fungerte som den skulle, og da hun og hennes eksmann var i separasjon.
Dengang ble Trine etter år med psykisk nedbrytning til et oppkomme av sprudlende energi, glad for at eksen hadde flyttet, og med mange lyster i kroppen.  Slike lyster hun ikke hadde følt på et hav av år.  Den gammelmodige, trauste grå musen gnistret til og følte seg som et menneske - livsgnisten boblet, det bruste i blodet, de litt store barna fikk en glad mamma.  Trine trodde ikke den nyvunne livsgleden ville vare ved noe videre, slik at hun bestemte seg for å utnytte alt maksimalt.  Vel var økonimien skranten, men hun unnet seg noen pene klær likevel, det ble en fryd å tappe et godt varmt bad med velduftende  badesalt og en tekopp på badekarskanten.  Der kunne hun ligge til vannet ble kjølig, føle seg som en luksuskvinne, ja, bare å føle seg kvinnelig gjorde henne godt!
Selv musikk gjorde godt i ørene i denne livsepoken.  De stunder der stereoanleggene fikk hvile fra ulike slag av ungdomsmusikk som hip hop og heavy metal, fant hun sine gamle klassikere og nøt.  Ikke fin og ærværdig musikk, men slik hun likte da hun var ung, glad og forelsket.  Trine var ofte forelsket, da spilte hun Dancing Queen og lot seg rive med i musikken, lot kroppen følge rytmene og bare var seg, uten påvirkning av andre.  Inne i seg selv var Trine lett på foten, ville så mye, utad var hun sjenert og lavmælt og ble værende slik.  Prøvde alltid å unngå å være til plage for andre, hun var den grå musen  som aldri ble legt merke til for annet enn sitt mindre pene utseende og sine stygge klær.
Ingen skulle få greie på at det bodde en sprudlende jente i henne, riktignok i dypet, men om noen hadde tatt seg bryet, ville de funnet henne!

Tilbake fra tankespranget fra ungdomstiden, fikk Trine samlet tankene sine om den egentlige samtalen på Skype, var mindre interessert i bilder av mannlige kjønnsdeler og bryster store som brøddeiger.  Hun forstod ikke det fnugg at Anette kunne interessere seg for å sitte med disse manlige personlighetene. 
Trine ble med på flørteleken, Anette og Trine pønsket ut svar til de mannlige "vennene", og hadde noen timers underholdning inntil Trines hode ble overfylt med for mye av dette slaget.
De to venninner sa høflig "natta" til hverandre, selvom nå dagslyset var iferd med å bryte igjennom og det var på tide å komme igang med daglige rutiner.

Kroppen skrek på hjelp da Trine skulle reise seg, også ganske normalt, dermed en rask tripp inn på badeværelset ute i gangen, det blomstrede badet som hun kalte det for seg selv.  Grelle blomster i gult, orange og brunt var klistret opp på veggene, gammel tapet som var revnet mange steder.  Hun orket snart ikke se mer på de skrekkelige kulørene, men inatt var hodet for slitent for flere tanker.

Denne gangen så hun seg ikke i speilet, gjorde seg kun ferdig til å møte dagen, startet vannkokeren, fylte en passelig dose ferdigkaffe i kruset sammen med melk og ventet ettertenksomt på at det skulle boble i kokeren.  Hun gløttet ut gjennom smårutet vindu, tankene løp fra henne nok engang, tenkte på julen som snart stod for døren.  Tiden for glede og varme, hun hutret i morgenkåpen som smøg seg om henne som en trygg favn.  Vannet kokte, klikket fra vannkokeren fikk henne til å skvette ifra tankene, og hun helte det rykende vannet over blandingen sin.  Kaffedunsten kilte i neseborene, mmm...dagens første krus var nærmest hellig der hun satt alene for seg selv - akkurat slik hun likte det best.
Alene, ikke ensom  slik mange tilsynelatende antok at hun var.  Hun var alene med barn som både var voksne og velfungerende, akkurat denne natten hadde hun sin kjære på besøk, den hemmelige kjæresten, hun likte tanken på å kun ha en mann som kom som en forfriskende vind, ikke en som la fra seg sure sokker og masse rot.  Likefullt tenkte og omtalte hun dette forholdet som "forhold", min familie, antagelig for å unngå en masse spørsmål fra nysgjerrige.  Trine likte ikke nysgjerrige personer som forsøkte å finne ut av privatlivet, privatliv var etter hennes mening privat, det lå da i ordet?
Trine var komfortabel med sin alenestatus, Selvom hun egentlig ikke var singel og barnløs, hun var kun alene periodevis.  Til vanlig hadde hun  nok å tenke på i sitt sære yrke som rettsmedisiner.  Idag tenkte hun over kasus som stod på dagens agenda, hun samarbeidet endel med Politiet i disse sakene.  Denne dagen skulle hun utføre en obduksjon på en 27 årig kvinne, trolig kvalt av samboer.  Saken var ganske åpenbar, kun dødsårsaken måtte nå bekreftes.
Siden hun startet på medisinstudiene i Polen, hadde veien gått i kroker, først ville hun velge spesialfelt innen pediatri, dessverre ble dette for sterkt, hvert tilfelle som endte med døden, eller varige skader gjorde henne i psykisk ubalanse.  Noen år innen akuttmedisin gjorde henne noe sterkere, likefullt endte hun opp med døden.  Den var siste stopp, her var det liten risiko for å feilvurdere etter lange vakter, hun hadde mang engang vært så trøtt etter 48 timersvakter at hun i enkelte mildere tilfeller kanskje ikke hadde sin fulle oppmerksomhet om små pasienter.  De pasientene hun følte sterkest for, var terminale.  Både barna og foreldrene var som regel tapre hele reisen, det kunne gå begge veier, kjemoterapi og stråling var definitivt ingen dans på roser.  Trine mislikte roser, alle andre hun kjente elsket roser - de kalte blomstene kjærlighetens symbol.  Trine anså seg som ferdig med kjærlighet, roser var for døde. 
Små snefnugg så ut til å drysse i luften, den luktet alt annet enn hennes daglige lukter på sykehuset, denne var frisk og ren. 
Ved hvert eneste første fall av sne, kjøpte hun 3 hvite roser og besøkte sine egne døde, de som aldri fikk livets gave.  Hver gang ville hun gå på minnelunden alene for seg selv og tenke over hvordan de 3 ville vært idag, hun hadde tross alt  fått sine første valg da de døde i morslivet, de kunne gravlegges umiddelbart, eller sendes til forskning.  Trine antok at forskningen hadde større verdi på lengre sikt, hun visste hva de gjorde med fostrene i forskningen, etter alt var ferdigforsket, gikk de til destruksjon hvorpå de ble stedt til endelig hvile på minnelunden rett ved hennes arbeidsplass.  Slik passet det godt å ha begge stedene nær hverandre...
Trine var kommet til bunnen i kaffekruset, satte det raskt i vasken, bråkledde seg, klær var heldigvis et lite problem i hennes arbeid.  Bilnøkler og lommebok var på plass i lommene hennes.  Ytterdøren klikket igjen før hun forsøkte så raskt som mulig å ta fatt på en ny dag.
Hun kjente kriblingen i magen, etter en årrekke på Rettsmedisinsk burde magen ha roet seg, det hadde den ikke gjort, Trine var fremdeles spent på om hun kunne gjøre nye oppdagelser.