Dagen derpå

Trine våkner brått, ganske urven i hode og kropp etter noen timer i godstolen.  Mørket utenfor vinduene er tett, det kan da ikke være tid for å tenke på å komme seg på arbeid enda ruller tankegangen hennes, armbåndsuret har hun ikke rundt håndleddet som vanlig, dermed søker blikket mot det store vegguret over peisovnen, Trine sukker av lettelse, hun har god tid til sin  godt innarbeidete morgenrutine.
Kaffe er det første som slår henne, idet hun er iferd med å heise seg opp fra sin noe forkrøplede stilling i stolen kommer hun på nattens hendelse som hun velger å beskrive det som for seg selv.

Hun må strekke seg ganske mye før hun orker å reise seg idag, kroppen synes mørbanket og underlivet dunker smertefullt.  Trine er sta og seig, kroppen kommer seg omsider opp fra den gode stolen, den lystige sprakingen fra veden har nok tatt slutt engang iløpet av timene hun blundet, kjøligheten i stuen er påtagelig.  Hun prøver å skynde seg så godt det lar seg gjøre til kjøkkenet for å sette igang vannkokeren, etter at den har blitt fylt og slått på, tripper hun med forsiktige skritt til badet.
Lyset blender som vanlig, hun merker blødninger da hun reiser seg fra toalettet, men ikke verre enn at det sikkert kan stagges med et bind.  Raskt river hun med seg noen bind for å legge i sekken.  Kan ikke gå med blodflekker på buksene, Trine ler litt av seg selv, føler seg tåpelig denne morgenen.
Gårsdagens klær får tåle en dag til på veien til og fra sykehuset, Trine er ikke plaget med overdreven svette og klærne lukter ikke vondt, de lukter svakt av lavendel. 
Håret er rufsete, hun drar kammen lett gjennom håret og titter raskt i speilet, jo hun ser ganske vanlig ut i ansiktet, andre blåmerker skjules lett av klærne.
Selv fra badet hører hun vannkokerens betryggende klikk, vannet er kokt, kaffen er ikke langt unna nå!
Med litt skjelvende hender får hun ordnet pulveret i koppen og heller vannet over, litt melk og koppen med dampende kaffe er klar til å nytes som hver morgen.
Trine titter ut vinduet på kjøkkenet idet hun forsiktig setter seg ved bordet, litt etter litt ser hun at kjøkkenet er rotete og at serviset har gått i knas, kommer enda mer på nattens hendelse, ja det er da bare en hendelse?
"Uff, her blir det jobb å gjøre i helgen" tenker Trine, godt det er fredag idag og helg med god tid til å ordne i huset, ikke venter hun noen av barna heller, 2 hele dager å komme seg på.  Gjelder bare å komme gjennom denne dagen idag nå...

Trine orker ikke dvele lengre på kjøkkenet enn nødvendig, fremdeles med forsiktige skritt rusler hun ut i gangen, putter bind i sekken, tar på seg sin tykkeste jakke, trer en ukledelig lue nedover hodet og kommer seg ut, husker å låse ytterdøren grundig.  I tankene farer det at hun nok bør skifte lås, Helge har selvsagt nøkler, og Trine ønsker ikke unødige besøk av ham noe mer.
Ute er luften snefrisk, det daler lette fnugg fra himmelen.  Trine børster bort sneen fra bilvinduene, starter opp motoren, lar den gå litt for å få varmen opp.  Siter der bare rolig noen minutter til sikten er klar og kjører stødig mot sykehuset idag som alle andre dager.  Det er litt glatt på veiene, men ikke verre enn at det er overkommelig, fredagstrafikken er noe tettere enn andre dager, men Trine rekker frem til sin faste parkeringsplass i god tid.
Litt vondere å gå idag enn andre dager, det retter seg nok iløpet av dagen velger Trine å fokusere på, mange har da vært gjennom mye verre ting enn dette som hendte henne inatt.  Som rettsmedisiner hadde hun endelig nok mange groteske avdøde på benken, hun selv levde nå ihvertfall.  Litt lettere til sinns kledde hun seg så raskt som mulig om i garderoben, klar for dagens oppgaver.  Ingen nye tilfeller lå klar på kjøl idag, Trine var rimelig ajour med både obduksjoner, rapporter og undervisning, hun regnet med en rolig dag denne vinterfredagen.
Noen få biopsier fra kirurgisk avdeling, og noe tilsyn med studentene var dagens agenda.
Trine konsentrerte seg grundig om prøvene hun dissekerte, skrev sine prøveresultater og fikk alt avgårde, for henne var det en æressak å både være rask og grundig, la pasienter og pårørende slippe å vente lengre enn høyst nødvendig.

Ved lunsjtider følte Trine sterkt for litt påfyll av kaffe og et rundstykke, hun rettet ryggen, lukket konvolutter og strakte seg etter frakken bak seg før hun vendte kursen mot kantinen.  Hun fant raskt både kaffe og et rundstykke med gulost, ville få seg et fredelig bord ved vinduet her i kantinen.  Oppdaget at det eneste bordet som var noenlunde fredelig var opptatt av en rygg med et bustehode begravd i en tykk bok.  Ved nærmere ettersyn fant hun at det var Ole Petter som satt der for seg selv, virket ganske trygt å sette seg ved hans bord.
Høflig spurte Trine om å få seg en stol ved bordet hans, Ole Petter virket overrasket glad, de strålende blå øynene gransket henne til hun rødmet.  Litt støl fikk hun satt seg, regnet med han bare ville lese videre i patologiboken.  Ole Petter la omhyggelig et kort i boken og lukket den stille, gransket henne der hun satt og nå strevde med å svelge både rundstykke og kaffe.  Trine forsøkte å ha den innvendige roen, den klarte hun derimot ikke helt å finne, ikke klarte hun finne ord som ville falle seg naturlige i denne situasjonen heller.
Ole Petter spurte helt uten omsvøp om hvordan hun hadde det idag, han så henne rett i øynene da han stilte spørsmålet.  Trine svarte "jotakk bra, det skal bli godt med helg, hva med deg da?"  Litt beklemt mumlet Ole Petter samtidig som han stirret intenst på et punkt på bordplaten "beklager at jeg kom for sent igår, jeg har en anelse om hva du gikk gjennom".  Trine følte en klump i halsen, hørte det glapp et lite gisp fra henne.  Trine repliserte etter å ha summet seg et øyeblikk "hva mener du med det?"  "Jo, jeg satt og studerte da jeg kjente et kraftig migreneanfall var i anmarsj, måtte ut og lufte meg litt siden det ofte kan hjelpe med en tur i frisk luft" .  "Jeg kom på at jeg har et lite krypinn ganske nær huset ditt, valgte derfor bare å rusle forbi for å se hvordan du bodde".  "Jeg så en sort og kjent bil parkert i nærheten av huset ditt, så et par stå og titte inn vinduet.  De gikk derfra og inn i bilen, da ruslet jeg stille bort for å se inn til deg, du satt der foran peisen så stille, tårene dine silte".  "Jeg la to og to sammen og jeg antar jeg har rett?"  Trine begynner å skjelve, hva i alle dager er det med denne krølltoppen av en guttunge?  Hun sa ikke noe, bare kjente øynene renne over, nye tårer.  Ole Petter griper hånden hennes over bordet, hånden er varm, trygg.  "Jeg er her om du trenger meg, Trine - jeg kjenner den jævelen som var hos deg og jeg kjenner damen hans.  Jeg er så inderlig lei meg for å si dette, men den drittsekken er beklageligvis faren min og damen er hans nyeste kone".  Trine er taus, ingen lyder unnslipper henne, hun skammer seg dypt og indrlig.  Hvor dum har hun vært, hvor naiv?  Og ikke minst føle seg fullstendig blottstilt overfor en studentjypling med Helge som far!  Trine kjente seg til margen rystet langt inni kroppen, trakk raskt hånden til seg, reiste seg i taushet og gikk.  Bak seg hørte hun Ole Petter stemme "Trine jeg visste ikke noe, vær så snill og tro meg!"  Trine gikk til kontoret, stengte døren og dro frakken av seg.  Samlet seg et øyeblikk før hun med tunge skritt gikk ut til sekretæren og ga beskjed om at hun tok helg.  Garderoben ventet, hun skiftet, kjente en svak lavendelduft fra tøyet sitt og visste hvor hun skulle.
Utenfor var det rett før den blå timen, luften klar og frisk.  Hun trakk den inn med dype drag før hun begynte å gå mot blomsterbutikken, kjøpte 3 snøhvite roser og et gravlys.  
På minnelunden tente Trine lyset, la ned de hvite rosene på den hvite sneen, sank sammen og hulket ut fortvilesen og smerten, tankene og følelsen av å være skitten under huden.
Der ved gravene hulket hun ut smerte og sinne, den blå timen kom snikende, lyset blafret stille.
Hun var alene med de døde, der i den blå timen fant Trine sin trøst.

                                          Det blødende hjerte

Trine ligger i sofaen, ligger og ligger, skjødet banker, hodet banker etter timer med tårer.  Nå er hun tom for tårer, tom for det seige, klissete blodet antar hun.  Legen flyr gjennom tankene, blod koagulerer da temmelig hurtig?  Trine var lege et glimt av et øyeblikk, stunden etter er hun bare seg selv, en liten nedverdiget middelaldrende skikkelse med revne nattklær og totalt alminnelig i sin tilstand, så alminnelig som det går an å være etter, ja - skal man kalle det voldtekt?  Legestemmen kommer nok engang tilbake og sier henne at dette var en voldtekt, ta deg sammen og kom deg til voldtektsmottaket med dine revne klesrester.  Trinestemmen sier at det ikke er voldtekt, men kjæresten som ble for ivrig, hvor tåpelig det er å lage et stort nummer av noe som skjer kvinner daglig.  Hun ligger der og hører sin indre samtale, legen og Trine, den fornuftige legen og den sårete Trine.

"La meg komme meg på beina nå!" tenker Trine temmelig ør, sofaen sluker henne nesten, stuen er kjølig, mørk og dyster.  Vinduene med de nedbrente stearinlysene titter på henne med tomme blikk, hun speiler seg i de tomme blikkene og får glimt av hvor slagen hun egentlig er.  Ansiktet synes å lyse så hvitt, omtrent som likene mine, farer det gjennom henne med en gysning.  Hodet er så tømt for tanker, kroppen sår og øm, hun kjenner tennene klapre i munnen og ønsker varme.  På skjelvende ben stolprer hun seg mot vedkurven, tom den også kan hun konstatere.  Som en robot, mekanisk og stivt går hun mot gangen og tar sikte på ytterdøren, tenker brått at den er pen.  Hun husker da hun tok den ut, hun ville ha hvit dobbeltdør med fargerike glass, det virket dengang så ekslusivt og dekorativt.  Tenker ikke mer, ønsker bare stabelen med ved var nærmere huset, den er ikke det.  Ut døren, føttene er bare, hun trodde hun hadde sokker på, hadde hun ikke det da?  Det lille laget av snø er litt glatt under de bare føttene, mot garasjen styrer hun kursen, der hvor hun aldri parkerer bilen, den tåpelige og omtalte billibilen, hvorfor skal den stå i garasjen?  Bilen hennes liker seg ute har hun en formening om, hennes formening og ingen andres.
Hun fomler videre i nattens mørke, helt bort til stabelen med ved rekker hun før hun kjenner iskulden skyte opp i kroppen, men veden må hun ha, så mye hun overhodet klarer å bære med seg!  
Trine stabler så godt det lar seg gjøre og får buksert sin lille bør noenlunde greit tilbake i huset.  Med sine klaprende tenner og fulle armer, bruker hun ene foten til å smelle ytterdøren igjen bak seg.  Reddet, ser hun for sitt indre blikk, jeg er trygg og uredd, jeg klarer meg!  Bare sette seg et lite mål nå, nemlig få tent raskest mulig opp i peisovnen så varmen kan bre seg om henne igjen.
Med kalde fingre klarer hun også i denne natten å få fyr, snart begynner det å knitre, nesten lystig tenker Trine, irrasjonelt kommer legestemmen nok engang, ikke noe er lystig inatt, du er i sjokk.
Trine dumper først ned i sin velbrukte godstol, først da kjenner hun på sårheten igjen, ser nedover seg selv, den bleke huden skinner gjennom det opprevne tøyet, hun tenker sløvt "får visst ta på meg noe som ikke er ødelagt".
Opp av stolen med litt møye, det går bra igrunnen, tasser på de bare føttene mot badet med den grusomme tapeten og det grelle lyset.  Ojsann, som et kraftig lyn treffer blomsterbadets lys henne, hun ser grusom ut, sitt eget kasus tenker Trine litt ironisk.
Blodet har rent i rikelige strømmer, størknet og bare litt småklissete her og der nå.
Hun er glad det ihvertfall ikke kan bli resultater av dette, periodene hennes har vært uregelmessige i et års tid, og menopausen er nok i full gang har hun merket noen ganger, til tross for dette har Helge brukt beskyttelse.  Trines viten om ulike kjønnssykdommer har lært henne å ta sine forhåndsregler, Helge var merkelig nok enig i dette, en sjelden skatt blant menn hadde Trine da tenkt og smilt inni seg.  Trine smilte ikke inatt.
Dusjen ble skrudd på passelig temperatur, litt høyere enn hun til vanlig syntes det var behagelig, det var da heller ikke natten til å tenke ordet "behagelig".  Denne natten brukte hun ikke dusjen i badekaret, men dusjen i det lille avlukket, orket ikke stige opp i badekaret med så skjelvende kropp.  Trine dusjet med klærne på, husket å ta de av før hun såpet inn kroppen, kroppen der blåmerkene begynte å tre frem.  De vil nok se flotte ut imorgen var den sløve registreringen hennes.
Såpen duftet deilig av lavendel, hennes yndlingsduft og en av hennes favorittplanter.  Denne enkle planten med de vakre blomstene og den liflige duften som alltid klarte å pirre sansene.

Etter det som syntes som en evighet, grep Trine etter badehåndkleet som alltid hang på varmeopphenget, hun orket ikke tørke seg, smøg det myke kledet rundt kroppen som en sarong, vaklet litt før hun forsiktig vendte tilbake til stolen sin foran peisovnen, det spraket lystigere nå.  Hun puttet raskt på etpar tykke vedkubber og håpet varmen snart ville bre seg i kroppen.
Skulle så gjerne lesket strupen med noe å drikke, orket bare ikke tanken på å reise seg igjen.
Trine lot heller tankene vandre, lurte på hva Helge hadde hatt i tankene, de underlige broddstykkene av samtalen hun hadde oppfattet, hvorfor den lukseriøse ringen på den blodrøde fløyelen, hvorfor det ene og hvorfor det andre.  Grublingen og varmen gjørde Trine etterhvert søvnig, uten å vite det stod det en skikkelse med et hånlig flir rundt munnen og tittet inn gjennom de smårutete vinduene, de som nesten rakk til gulvet og flirte med et ondt uttrykk skrevet over sitt velformede ansikt.  Ansiktet Trine hadde beundret i flere år, ansiktet hun hadde strøket med varlig hånd da han sov, dette ansiktet var slett ikke vakkert i denne stund.
Sakte snur skikkelsen seg mot en lyshåret kvinne, Helge legger armene rundt skuldrene hennes, kysser henne på håret idet de to som nesten ser ut som ett sakte beveger seg mot en sort Mercedes, stille starter motoren, sakte kjører bilen bort, etterlater seg kun røde øyne av noen baklys og hjulspor som snart dekkes av sneen som har begynt å dale.

Vil du bli min?

I godt humør dro Trine hjemover, beklageligvis var det for sent å handle de hvite rosene idag også, hun ble litt lei for akkurat det, følte at de små englene så ned på henne fra sitt fredelige sted og tenkte at hun var en dårlig mor.
Noen ganger tenkte Trine at sjelene deres kanskje var vandret videre, hun hadde ingen såkalt tro, hun tvilte og var skeptisk til både Gud og Bibel. 
Vel, hun var derimot ikke skeptisk til å ønske seg en fredfull hjemme alene kveld, hun trodde Helge hadde reist hjem til seg selv denne dagen, han skulle da reise til Ålesund påfølgende dag, slike dager han helst ville være hjemme og ordne med reiseplan og hvilke legerkontor han hadde avtaler med.

Stearinlys blafret i vinduspostene kunne Trine fastslå da hun kjørte opp innkjørselen.  Der var fakler som brente også, hjertet sank i brystet hennes, hva var egentlig på ferde nå da?  Det var neppe sønnen som drev på slik, det måtte være et av Helges innfall dette.

Irritert parkerte hun bilen i all hast, skyndte seg ut og oppover mot ytterdøren.
Innenfor var det dunkel belysning, dempet musikk, liflig duft av bakte poteter og biff, visste ikke Helge at hun ikke spiste kjøtt etter så mange år?  Spørsmålene svirret i hodet hennes, eller mer en uggen følelse av at her var noe på gang som hun slett ikke visste om hun ønsket å vite.  Merkelig!

Hun slengte sekken og kåpen over den gamle slagbenken i hallen, den hun for mange år siden hadde funnet på loppemarked nedslitt og stygg.  Så stygg at hun fikk den for en slikk og ingenting, den benken hadde mange gode minner i seg, den var pusset og malt i ledige stunder, den hadde vært med på diverse flyttelass, hadde opplevd sorger og gleder, barn og barnebarn.  Nå var den igjen slitt, godslitt av minner, akkurat ikveld bare et møbel som var parkeringsplass for hennes henslengte eiendeler.

Trine gikk nølende inn i spisestuen, der var hvit duk på bordet, pent dekket til middag for to, blomster på bordet og på peishyllen, røde roser... Visste ikke Helge engang at røde roser var den blomsten hun likte minst av alle?  Eller var det en dårlig spøk, muligens et dårlig forsøk på å være romantisk?
Trine hørte skramling fra kjøkkenet, ganske hardhendt skramling også, urovekkende.  Helge pleide alltid være forsiktig med kjøkkenutstyret og gjøre alt ganske stille og rolig.  Dette hørtes hektisk, nesten irritert ut.  Trine ville ikke gå på kjøkkenet for å finne det ut heller, bedre å slenge seg i den myke sofaen så lenge.  Hun ventet i stillhet, etter bråket å dømme, hadde ikke Helge anelse om at hun var hjemme heller.
Hun nesten gjemte seg i sofaens trygghet.
Fra kjøkkenet hørte hun broddstykker av noe som kunne være en telefonsamtale, ikke så lett å høre, men noen ord kom seilende.  Kjære - jeg tar meg av det - hun vet ingenting enda - penger har hun nok av.  Trine begynte å fryse der hun satt, hva foregikk, egentlig?
Ingen flere ord hørtes fra kjøkkenet, og Helge kommer nynnende inn i spisestuen og setter maten på bordet.  "Hun må da for søren snart være her nå", ordene sies stille fra Helges munn.  Trine er rådvill, skal hun reise seg og gi seg tilkjenne, eller liste seg ut for å kneppe med ytterdøren?
Trine velger å vente, vente for å se om Helge går til et av de andre rommene.  Ny samtale kan Trine høre, hun benytter sjansen til å liste seg ut i hallen, slamre litt med døren og rope, "jeg er hjemme"!

Helge kommer imot henne med verdens hyggeligste smil, sjarmerende og galant som alltid.  Han skynder seg mot henne og gir henne en kraftig klem, hun klarer ikke gjengjelde den. Helge kysser henne på munnen, prøver å tvinge tungen mellom leppene hennes, Trine snur seg bort, tilfeldig, håper hun det skal virke.
Tankene hennes svirrer rundt, lurer på hva han pønsker på, men han virker helt som vanlig da han sier at han har laget et deilig måltid bare for de to.  Nå skal de kose seg, hun skal få en koselig overraskelse.
Ivrig griper han hånden hennes og nærmest drar henne inn i spisestuen, Trine spiller opprømt og glad utad.
Helge er gentleman, trekker stolen ut for henne og byr henne serveringsfatet med biff og grønnsaker.  Trine velger å ta noen av grønnsakene, lar biffen ligge.  "Du skal vel ha et deilig stykke indrefilet"? frister Helge.  Trine ser på ham, spør "kjenner du meg"?  Helge bedyrer at han gjør da det, men for en gangs skyld kan du vel ta et stykke biff?  "Neitakk, jeg er fremdeles vegetarianer", repliserer Trine, litt skarp i stemmen merker hun.  Helge blir litt mindre hyggelig i ansiktet, men fatter seg raskt og setter seg ned, forsyner seg godt av maten.  De spiser i stillhet til å begynne med, kun bestikkets noe gnissende lyd mot tallerner høres i rommet utenom den dempede musikken.
"Hva synes du om rosene dine, da" undrer Helge.  Hvorpå Trine nok engang lurer på om han kjenner henne.  "Dette er en spesiell anledning, elskede" kommer det fra Helge, veldig spesiell aften for oss.
Han reiser seg midt i måltidet og henter noe fra skuffen i skjenken.  Hun ser det er noe lite.
Helge kommer blidt mot henne, da han når frem til stolen hennes, går han ned på kne og åpner den lille, røde føyelsesken.  Trine kjenner nå at fra idag vil hun også slite med rød fløyel.
Helge åpner høytidelig den lille esken, den av fløyel.  I esken hviler det en ring som hun antar er i hvitt gull, den har en ganske stor diamant midt på.  Pen er den der den ligger, som en stor, hvit iskrytall på en seng av blod, farer det gjennom hodet hennes.  Helge kneler fremdeles fremfor henne, ser på henne, hun ser på ham.  "Nå, hva blir det til"? spør han litt fårete.  "Vil du bli min"?  "for evig og alltid"?  Hva mente han, gifte seg, være sammen for evig, hørtes ut som noe fra en film.  Trine svarer at hun ikke er klar for ring, være noens for verken evig eller alltid, reiser seg stille og går på badet, låser døren.  Hun lener seg mot den låste døren, som ventet, høres knasingen av glass, tallerkner og bestikk som slamres mot parketten.  Trine tenker det er bra det ikke er teppe under bordet, hadde blitt mye søl på det.  Parketten har tålt sine støyter sør i verden også.
Stille kler hun av seg, kjenner seg tom og sliten.  Hun setter på dusjen, da vannet er passelig varmt, trår hun opp i badekaret, lar strålene piske mot huden.  Slik står hun lenge, så lenge at det har blitt stille i huset.  Trine har ikke hørt noe slamring fra ytterdøren, lurer på om han har gått sin vei stille, eller er igang med å pakke sakene sine.
Trine blir ferdig i dusjen, vil liksom ikke ut av badeværelsets trygghet, men kan ikke bli her for alltid.
Stille lar hun døren åpne seg og lister seg på sokkelesten og i bare nattkjolen innover i huset.
Trine skvetter til da hun ser hvor mørkt det er i huset, skvetter enda mer da hun ser Helges omriss, han står mellom stuen og spisestuen.  Trine prøver bestemt å gå mot soverommet, slik slipper hun passere Helge som oser irritasjon, egentlig skikkelig raseri.
Da Trine stille rusler mot soverommet, blir det liv i omrisset, som en virvelvind er han over henne.  Uartikulerte gryntelyder stiger fra strupen hans.  Helge griper henne hardt i det våte håret, sleper henne etter håret bort til sofaen.
Han flerrer nattkjolen og trusen hennes, kaller henne de styggeste ord.  Hun blir stående med ryggen mot ham, over sofaryggen, hun merker han fikler med buksen sin, hardt kjenner hun sofaryggen mot magen, og enda hardere kjenner hun Helges voldsomme inntrengning, det er vondt, så utrolig vondt og nedverdigende.  Seansen er raskt overstått, Helge slenger henne ned i sofaen hvor hun krøller seg sammen i fosterstilling, holder en hånd mot det blødende underlivet og trekker bena mot haken.  Tårene renner i strie strømmer, helt stille.  Med blødende skjød og stømmende tårer, hører hun Helges hånlige ord, "du er den styggeste hore, jeg skjønner ikke hvorfor jeg kastet bort år på deg, er du klar over hvor jævlig stygg du egentlig er"?  Trampingen hans lyder i det stille huset, musikken har stoppet, tårene og blodet siler.
Skjelvende hører hun etter det som virker som en evighet slamringen av ytterdøren og bilen hans som starter med et brøl.

Skiftende tider

Trine kjenner på irritasjonen hjemmefra, lurer på hva Helge egentlig innbiller seg, vel - mulig han bare ville vise sin mandighet.  Trine lar episoden passere, men føler seg uvøren på den ganske gatte veien, kjenner bilen sladder litt under henne, men hun tar den greit inn igjen.  Avensis' en hun bevilget seg for etpar år siden fungerer helt som den skal, hun liker bilen selvom alle mente at Mercedes eller BMW ville vært mer rett for henne.  Dengang følte hun at hun måtte krangle seg til  bil hun selv  likte, hun ville slett ikke ha en prangende merkebil, like lite som hun ville ha merkeklær som ung.  Vel hun ville kun ha et eneste merkeplagg Levis bukser, modell 501, de var romslige, og med knapper isdetfor glidelås.  Knappene var et ekstra gode, de var ikke så enkle åpne som glidelås, derav valget.  Trine ville selv bestemme hvem som skulle få åpne buksene hennes!  Hun  kunne slett ikke fortelle grunnen til valget , faren hennes som var for nærgåene, fetteren fra østlandet, svirebrødrene til  faren.  Nei, disse hemmelighetene måtte  hun bære alene, slik hun holdt munnen lukket om mangt.  Derfor ble hun også tidlig en enstøing, noen trodde  også hun var overlegen.  Trine lot de være i den troen, det plaget ikke henne.  Så mye som ble bestemt over hodet hennes da hun var barn, ikke et eneste fast holdepunkt i livet bortsett fra de små dyrene hun pleide å få overbrakt av folk som var lei av dem.

Nok om det, nåtiden kallet på oppmerksomhet. 
Som vanlig parkerte Trine et lite gåstykke fra sykehuset, idag kjente hun virkelig at hun hadde behov for å klarne tankene, føle på om irritasjonen muligens kunne forlate hodet en stund.  Slapsete og grisete var fortauet, bilene spydde eksosen ut så hun kjente deg langt ned i lungene, var ikke måte på hvor mye her var å henge seg opp i denne vanlige dagen!
Hun satte farten opp det hun maktet, endelig var hun under parkeringstaket til sykehuset!
Raskt kom hun seg ut av klærne og inn i uniformen, slik var sykehusgarderoben grei, til tross for det grelle lyset, de mindre koselige fargene, følte hun seg brått "hjemme", og klar for å ta fatt på sine journaler.
Hun nikket raskt til etpar kollegaer, de var tydelig travle selv.  Hun nikket til en liten gjeng morgentrøtte studenter, var takknemlig for at hun kunne trekke seg tilbake til sitt lille kontor.  Trine var definitivt ikke moden for å verken mer enn å nikke til andre, langt mindre samtale, eller undervise.

Timene fløy avsted, journalskriving var et møysommelig arbeid, hun likte best å skrive de selv, ikke bare diktere slik mange valgte, for upersonlig.
Hun spiste ikke noe til lunsj, kantinematen fristet ikke, og tiden imorges hadde ikke blitt tiltenkt niste.
Raskt fikk hun hentet seg et sedvanlig pappbeger kaffe, som hun gulpet i seg før timene med studentene.
Idag skulle de være med på full obduksjon, ikke bare dissekering av ulike legemsdeler.  Trine lurte på hvem som ville brekke seg, besvime, eller forlate rommet.  Trine gjettet på en freidig rødhåret og altfor tynn studine, en med et frekt oppsyn, hun håpet skadefro denne obsternasige jentungen ville få nok når hun fikk syn og lukter fremfor seg.
Obduksjonen startet Trine med vante snitt, det vanlige Y formede snittet fra begge skudre, snittene ville møtes omtrent ved mellomgulvet og danne en rett linje nedover mot skambenet.
Allerede før hun hadde blitt ferdig med innsnittene, så hun rødtoppen blekne.  Trine smilte bak munnbindet, og følte seg varm og i sitt rette element, de dødes.  Med full konsentrasjon rundt bordet, likte Trine å undervise og forklare.  Organer ble fjernet pent og respektfullt, veid og lagt på glass med formalin.
Hun spurte en av studentene som hun igrunnen hadde et litt godt øye til om han kunne lukke pent siden avdøde skulle til syning.  Trine stod vedsiden av ham da han startet med madrasssutur, hun nevnte at han hadde godt håndlag med nål og tråd, lurte på om han hadde tenkt å bli kirurg.  Studenten rødmet såvidt og forklarte at han hadde en viss interesse for plastikk kirurgi, eller rekonstruktiv kirurgi.  Rødmen forsvant da han begynte å forklare sin lidenskap for sitt mulige yrkesvalg, han hadde en bror som hadde hatt leppe/kjeve/ganespalte og en mor som hadde fjernet brystet grunnet kreft.  Han var ikke så fornøyd med resultatene, plutselig gløttet han opp på Trine som om han hadde nærmest bannet i kirken.  Trine lo innvendig av den stakkars ungdommen, forklarte at teknikkene var blitt adskillig bedre de senere årene, legene sydde ikke lengre sammen bare for å sy, de tenkte også at det skulle se bra ut, eller naturlig.
Det så ut til å berolige studenten at han ikke hadde sagt noe han ikke burde, og Trine foreslo for ham at de kanskje kunne ta en tur i kantinen når han var ferdig?  "Jotakk", lød det fra studentens munn, og Trine ble oppløftet, hun ville drøye så lenge som mulig med å reise hjem likevel.
De gikk hver til sin garderobe etter å ha gjort seg klar med avdøde slik at den døde var presentabel for visning.  Nok en oppgave utført, tenkte Trine og så frem til en avslappende pause med den ukjente studenten, hun husket sjelden hva de het, gjenkjente noen som hadde  spesielle trekk, denne unge gutten hadde intenst blå øyne.
De møttes utenfor garderobene, han presenterte seg som Ole Petter, hmm, navnet virket passelig rampete, Trine tippet han hadde vært en håndfull som guttunge.
Inne i kantinen var det ganske rolig, middagskjøret var over, enkelte pasienter som var friske nok, satt godt spredt. Noen helt alene med fortapte ansiktsutrykk, andre skravlende med pårørende, sykehuslivet var mangeslungent og inneholdt et hav av skjebner.  Hun hadde selv satt her mang engang med et trist ansikt, forsøkt å skjule tårer.
Ikke idag, nå hadde Ole Petter hennes fulle oppmerksomhet, han hastet inn i kafeen for å komme tilbake med rundstykker og velduftende kaffe i kopper, noe annet enn pappbegerne hun vanligvis brukte.  Han satte seg tvers overfor henne ved et vindusbord, mørket var tett utenfor, inne var det nesten hjemlig, der de satt i sin private sfære.  Han minnet litt om Casiopeiakjæresten fra mange år tilbake, Trine kjente noen sommerfugler røre seg i magen.
Først spiste de grådig av småtørre rundstykker, ingen av de hadde spist den dagen, siden drakk de roligere den nå passelig varme kaffen.
De introduserte seg litt forsiktig, uten å røpe for mye om sine privatliv, bare vanlig hyggelig småprat om alt og ingenting.
Med ett ble begge stille, studerte hverandres ansikt, Trine følte seg litt beklemt under hans intense blikk, så på armbåndsuret og fortalte at det var på tide å sette nesen hjemover.  Hun reiste seg raskere enn vanlig, det samme gjorde han.  Trine samlet fat og kopper tilbake på brettet, visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av hendene så det var godt å ha dette å stagge skjelvingen med.  Galant tok han brettet fra henne og gikk raskt bort til trallen for brukte brett, og mo i knærne fulgte Trine etter.
Sammen vandret de gjennom relativt stille korridorer, raskt innom garderoben for å hente yttertøyet, og videre mot utgangen.
De så på hverandre nok engang, han med åpent ansikt, litt spørrende, Trine med nedslått blikk for ikke å røpe gryende interesse, eller godhet.
Ingen av de røpet hvor de bodde, eller skulle.  Trine snudde seg den veien hun skulle videre, kjente et trykk på skulderen sin, den varme hånden hans ble liggende et øyeblikk, lenge nok til at varmen hans trakk gjennom kåpen hennes.
Trine så seg ikke tilbake, med rødme i kinnene gikk hun mot parkeringshusets innkjørsel/utkjørsel, glad, samtidig som en synkende magefølelse kom tilbake ved tanken på at Helge muligens kunne være hjemme fremdeles.

Noe på ferde?

Trine våknet nok engang av smertene i ryggen og hoftene, hun var i ganske godt humør etter kvelden med Helge.
Nå plaget ikke smertene henne like mye, hun hadde noen gode minner fra natten å tenke på da hun smøg seg så forsiktig som hun klarte opp av sengevarmen.  Trine skimtet Helges omriss i det nesten mørke soverommet, han var så pen der han lå fredelig i søvnen, hun elsket å se på ham når han sov, akkurat slik hun hadde stått ved barnesengene og tittet på de sovende skjønnhtene, stolt over de alle sammen.
Nå hadde hun ikke lengre den luksusen, hun fikk heller nyte synet av den sovende mannen som lå der lett henslengt, liksom uten et problem i verden.  Den gode lukten av ham, Helge var ikke typen som dynget seg ned med aftershave og denslags, han luktet rett og slett naturlig friskt, omtrent som om han alltid kom rett utenfra.  Slik likte Trine at menn luktet, ikke kunstig parfymerte, men naturlig og godt, selv om han skulle ha svettet, luktet han godt.  Trine hadde så lenge hun erindret vært opptatt av hvordan ting, mennesker, luft luktet.  Hun kunne gjenkjenne en person på lukten før hun så hvem det var, en pussig egenskap, kanskje.
Hun så de pene øyenvippene mot kinnene, kinn med en ørliten antydning til skjeggstubber, hun smilte for seg selv.  Helge var typen som ved enhver anledning ville være velstelt, ikke skulle han vise svetteringer under ermene på trøyene han brukte når han spilte forball, ikke ville han vise antydning til hårvekst i ansiktet, selv kjønnshåret sitt fjernet han, vel - det siste var nå igrunnen både hygienisk og greit.  Ganske så moderne også etter hva Trine hadde fått med seg, særlig hos kvinner.  Idag skulle visst alle se ut som barn, ingen hår på armene, ikke under de, bevares, det var nærmest for en skandale å regne!  Hår på leggene var tabu, og brasiliansk voksing var helt normalt, hår var ut, bortsett fra flotte manker på hodet, selvsagt.  I sitt yrke hadde hun sett mangt og mye, ikke at hun egentlig la merke til det, hun bare noterte det seg bak øret, og hun hørte da nok av kvinnelige kollegegaer som stadig var til den ene og andre behandling både på SPA og hudpleiesalonger til full overhaling.  I sitt stille sinn grublet hun til tider på hvordan de ville tatt seg ut uten all denne unødige behandlingen, men det var nå Trines oppfatning, antagelig temmelig utdatert slik hun selv var iferd med å bli.
Da Trine hadde trukket nok Helge lukt inn, studert både vipper og gryende skjeggvekst, fant hun stille frem klærne som lå litt rundtomkring fra kvelden før.  Stille plukket hun opp undertøyet sitt og mer hadde hun vel ikke hatt på seg inn i sengen, hun rødmet over gårsdagens anfall av uventet lidenskap.  Som etpar yre ungdommer hadde de nærmest kastet seg i hverandres armer, kysset til pusten hadde gått ut av de, og de hadde vandret splitter nakne rundt i huset som Helge hadde brukt etpar timer på å få varmen i.  Det hadde pirret Trine å sitte naken og spise et velsmakende måltid sammen med sin kjære, enkelte ganger hadde hun kommet helt "tilfeldig" til å titte på hans edlere deler, hun syntes selv penisen hans var pen, en pen penis?  Trine antok hun hadde sett så mange at ikke noe særlig ville tenne henne akkurat på det området, men Helge hadde en passelig tykk, omskåret og alltid ren penis, slikt en kvinne kan sette pris på.  Ikke disse som var overdimensjonerte og vulgære, men pene i sin renhet, som en vakker profil, en vakker, galopperende hest f.eks.  Slik så hun i tankene for seg vakkerhet, Trine fant sjelden skjønnhet i døde gjenstander, det være seg døde kropper, eller ting penger kunne kjøpe.
Trine fant skjønnhet der få andre fant noe, en klukkende bekk med høstløv, en klar måne, et enslig blad som var falt til bakken med rim på, enkle gleder kalte hun det for seg selv.  Trine var en enkel og komplisert person, det kom an på hvem som møtte henne, eller hvem hun møtte på.
Egentlig likte Trine mennesker mindre og mindre, de gjorde så mange hatefulle og ondskapsfulle handlinger på sin vei at de skremte henne mer og mer.
Hadde hun hatt mulighet, ville hun flyttet langt bort fra folk, bosatt seg på et øde sted og skrevet sine memoarer, brukt naturen, fått utløp for sine kreative evner, og gjerne startet et prosjekt, prosjekt som hun enda ikke hadde tenkt ut.
Trine var pliktoppfyllende, og slike ideer som hun der hadde, satte henne litt ut av spill, hvorfor visste hun ikke, penger til det hadde hun jo..."Jeg er vel bare rar, da" hadde hun tenkt ofte, noen hadde sagt det til henne også, mer eller mindre spøkefullt.

Nå var det på tide å komme seg i fleecemorgenkåpen, slik at hun fikk tid til å drikke kaffen sin og få sin fredelige stund for seg selv, en viktig tid for å la tankene på den forestående dagen summe seg i hodet.  Som vanlig satte hun over vannkokeren, fylte pulverkaffe i kruset sammen med melken, og den vanlige ventingen på boblingen fra vannkokeren.  Slike lyder som var trygge og dagligdagse.  Boblingen fra vannkokeren brøt stillheten, hun fylte vannet i kruset, satte seg så ned ved kjøkkenbordet og tittet ut viinduet.  På denne tiden av året, den muntre adventstiden som Trine nå likte mindre og mindre, så hun ut på en stille vei som var svakt opplyst av spredt gatebelysning.  Hun drømte litt i sin mer eller mindre våkne tilstand, tillot seg å ikke dynge seg ned med dagens oppgaver som bestod i å skrive journaler, og å gå gjennom endel undervisning med ferske studenter.  Hun irriterte seg til tider over studentenes finslighet, noen brukte mentholatum under nesen og virket svært utilpasse i situasjonen.  Disse ville ikke Trine tenke på her og nå. 
Hun lot seg heller fordype i minnene fra sommerseteren, den hun hadde vært på noen somre da hun var pur ung, sammen med dyrene fant hun freden som hun lengtet slik etter.  Dengang var det kyr som var seterdyr, hun hadde mange samtaler med sveiseren som melket dyrene tidlig morgen og på kveldstid, de to hadde mye å prate om, og etterhvert som sommerukene gikk, klarte Trine å hjelpe sveiseren med melkingen, der blant kyrne fant de en hyggelig tone, med alle duftene av høy, kumøkk, og varme kukropper.  Mang engang la Trine seg tett, tett inntil en kukropp bare for å lytte til dyrets pust og hjerteslag.
Midt inne i denne nydelige tankerekken, skvetter Trine da hun brått ser den nakne kroppen til Helge, Trine synes han har et selvtilfreds glis om munnen, kanskje det er ment som et "godmorgen til deg" smil, men akkurat der og da ser det ut som et småfrekt glis.  Dette blir forsåvidt også bekreftet da han ymter frempå hendelser fra natten, hun synes han er ufin.  For første gang i deres flerårige bekjentskap føler hun seg ikke bekvem i hans nærvær.  Litt irritert ber hun ham om å vennligst få på seg en slåbråk, eller i det minste en av de mange boxershortsene i silke han har liggende hos henne.
Helge blir flat i ansiktet, hadde tydeligvis ikke ventet dette utbruddet fra henne.  Gliset tørkes bort og han går sakte ut fra kjøkkenet som om han lurer på om hun ikke ble  imponert over at han stod opp og viste seg netto for henne.  Et lite øyeblikk senere dukker han igjen opp på kjøkkenet, Trine er opptatt på badet, irriterer seg litt da Helge blir stående i døråpningen uten et ord og bare se på henne, lurer på hva han vil.  Trine kjenner irritasjonen enda ikke har sluppet taket, så hun spør "hva er det du vil, egentlig?"  Helge får et ltt bistert drag i ansiktet, svarer kort "jeg står bare her og ser på deg".  Trine svarer kort at hun får skynde seg ltt for å rekke å gjøre seg klar til å komme seg på jobben.
Helge ser enda mindre fornøyd ut mumler "du og disse likene dine".  Trine spør ham om ikke han også skal gjøre seg klar for dagen, men får ikke svar.
Irritert og lei griper hun nøkler og sekken før hun snur seg og ser hans sure ansikt nok engang, føler lyst til å be ham komme seg ut av hjemmet hennes, men lar det bli. 
Hun trasker gjennom enda mer nyfallen sne, denne gangen med konsentrasjon på å ikke falle, åpner bilen og får en rykende start, kjenner hjertet dunke idet hun prøver rasest mulig komme seg bort.

Drøm og tilbakeblikk

Trines dag ble lang idag, kasuset med den kvalte kvinnen hadde tatt betraktelig lengre tid enn ventet.
Riktignok hadde hun vært grundig i sin patologi, under obduksjonen oppdaget hun at kvinnen også trolig var blitt utsatt for voldtekt før døden hadde inntruffet, det hadde også vist seg at kvinnen var gravid i ca. uke 10-11, dette hadde gått innpå Trine, hun følte tårene presse på ved oppdagelsen, hun følte seg nesten 30 år tilbake i tiden, dengang hun selv mistet et lite liv.

Hun hadde tenkt på dette under den sene lunsjen, kaffekruset i papp hadde hun tatt med seg på sykehusets tak, satt seg på en benk og tittet ned på minnelunden som da var blitt dekket av et fint lag med nysne.  Det hele så vakkert, fredfult og pent ut.  Hun grublet på flere ting, ville hun rekke blomsterhandleren ved sykehuset før hun tok fatt på hjemveien?  Hun følte tiden var moden for de hvite roser, rett og slett presserende.
Hun tenkte på hvordan den bittelille guttekroppen hadde sett ut, så perfekt, men akk så altfor liten for livet.
Hun hadde vært så alene dengang, bak forhengene mellom de seks sengene på rommet hadde hun grått sine tårer, en jordmor hadde satt en stund på sengekanten for å trøste, og for å fortelle hvor lett fødselen ville bli.  Smerter hadde aldri skremt Trine, ikke de fysiske.
Dette svangerskapet hadde hun planlagt så godt siden hun fikk vite at et liv var på vei.  Ung og dum hadde hun ikke turd å fortelle barnefaren om dette, redd for at han ville la henne helt i stikken, antok at han ville slå hånden av henne, så hun fortalte ikke noe, hadde kun stilt noen masete spørsmål om hvordan han ville sett på dette med å flytte sammen, forlove seg og noe i den duren.  Ikke så positive svar fra kjæresten, ga henne visshet om at dette ville hun bære alene og for seg selv.  Kun med unntak av lege, jordmor og personalet på det hyggelige mødrehjemmet.  Hun hadde klart å sette brikkene sånn noenlunde på plass, hun kjente det lille livet sparke mot henne daglig, hun hadde det så godt som hun kunne ha det situasjonen tatt i betraktning.  18 år, ganske alene og med full forvirring i hodet, men med følelsen av tro, tro på de to sammen hver dag.
Hun så for seg at lillegutt skulle slippe unna triste og vonde barndomsopplevelser, kun bli elsket, elsket for sin egen skyld og ikke for hva han kunne tilby fulle menn.  Trine var glad denne lille var en gutt, gutter slapp etter det hun hadde opplevd unna misbruk og fulle fedre som lot sine døtre gå som forlystelse for enda mer fulle menn.
Trine grøsset, kjente kulden krype under huden, på tide å komme tilbake til realiteten, nemlig de siste notater fra kriminalsaken som hadde vært en påkjenning.

Trine lekte med tanken på å slutte i arbeidet, hun følte hun ikke klarte å legge 100% i arbeidet lengre.
Det var så mange tanker, tanker som ikke omhandlet arbeidet, men alt annet.
Kanskje var det for tungt å holde på med dette yrket hver dag, visstnok var tabbeprosenten lav, men døden var så endelig, Trine ville gjerne føle livet mot seg igjen.
Vel, pliktoppfyllende gjorde hun ferdig sin dødes siste journalnotater, det tok lengre tid enn først antatt, dette ville hun gjøre skikkelig.  Både av respekt for den unge kvinnen, og ved tankene på hennes familie.  Hun etterlot seg en liten sønn på 4 år, en søster og en mor.  Trine lurte på hva som ville skje med den lille morløse gutten, ville han havne som et kasus hos Barnevernet, eller ville familien klare å stille opp?  Trine håpet sterkt på den siste utveien, men antok at Barnevernet ville måtte blandes inn i tilfellet uansett, sjekke familien i alle retninger.

Da Trine endelig kunne kle seg om, var det stjerneklart ute, hun hadde ikke rukket blomsterhandleren, han som aldri stilte spørsmål ved hennes mangeårige rosekjøp, alltid 3 i tallet, verken mer eller mindre.

Bilen hadde hun ikke parkert under sykehusets tak, men litt lengre borte, på den måten fikk hun litt mosjon, frisk luft og lette fra dagen.
Trine stoppet opp helt plutselig, tittet opp på en stjerneklar himmel, kunne hun se Casiopeia, mon tro?
Hun visste hun hadde fregner på sin venstre arm som lignet på Casiopeia, en tidligere bekjent hadde tegnet en nesten make konstellasjon ved å trekke linjer fra fregne til fregne.  De hadde ledd av dette der de satt under en åpenbaring av en stjernehimmel, og på gnistrende kald sne.  Det var lenge siden nå, bare en liten tanke som streifet hennes travle sinn der og da, hastende til bilen som hun håpet ville gi varme ganske raskt.

Hun skulle handlet noen småting også på hjemveien, men ryggen og hoftene ville annerledes, det var nok med å komme seg i hus.  Et hus hun regnet med ville være stille, tomt og ganske kaldt.
Sønnen hadde sagt at han ville reise en tur til en kamerat og videre til sin ene søster, hennes nåværende kjæreste ville hjem til sin egen leilighet og ha sitt privatliv.
Han var også en opptatt mann, han arbeidet innen legemiddelindustrien og var mye på reise.  Trine antok det var derfor de passet godt sammen, ikke så de hverandre lenge nok til å gå lei hverandre, samtidig ofte nok til å føle på samhørigheten.  De hadde pratet såvidt om å flytte sammen, men det hadde blitt med praten, hun antok han også mente det samme - sammen noen ganger, borte fra hverandre gjorde godt.  Når de var borte fra hverandre, levde de separate liv, hadde sine interesser, og sammen hadde de mangt å samtale om, de kunne sitte til sene natten enkelte ganger.  De hadde savnet hverandre lenge nok til å glede seg fysisk over hverandre, de var fremdeles som nyforelsket til tider.  Enkelte søndager var de knapt oppe av sengen, ikke bare grunnet godt fungerende og spennende sexliv, men også fordi det var som et eget, lite og lunt rede.  De stod kun opp for nødvendige ærend, ta seg en dusj sammen, lage mat som de tok med i sengen, og for å bare småprate.  Noen ganger sovnet de tett og godt inntil hverandre også for en time eller to.  Trine og Helge nøt disse late søndagene.
Idag var det bare tirsdag, og etter hva Trine visste, skulle Helge være borte resten av uken.  Hun kjente et stikk av savn, det fortok seg raskt, et lite blaff.

Trine hadde kjørt hjemover på autopilot, parkerte bilen og rasket sekken sin med seg.  Samme sekk hun hadde hatt siden lillegutt var underveis, da tenkte hun at vesker bare var iveien, så sekken ga hun ikke slipp på for alle de vakreste vekser i verden.  Den var "Lillemanns" minne til henne.
Hun syntes ennå å kjenne et hint av parfymen hun brukte dengang, antagelig nok et dumt minne, en duft kan ikke henge i så mange år.  Trine fortsatte noe stiv i gangen mot huset, skulle finne nøkler, men kjente først på ytterdøren, den var overraskende nok åpen, lyset var tent, varmen slo mot henne, Trine kjente lykken risle.  Enten var det Helge, eller så var hennes eldste sønn kommet tilbake tidligere enn ventet.

Hun hengte fra seg den tykke jakken i all hast, forventningsfull og glad, overrasket.  En av mennene i hennes liv måtte da være i huset et sted?  Hun lyttet etter lyder, hørte dempet pianomusikk, toner av John Lennons Imagine rørte ørene hennes, gleden steg enda mer, da er Helge her, det er kun han som trakterer pianoet nå for tiden.
Hektiske roser kom i kinnene, kunne hun merke.  Hun var slett ikke kledd for en aften med Helge nå, nå som hun bare ville slenge bena på bordet og gulpe i seg et stort krus med dampende te, maten hadde hun tenkt seg senere. 
Brått stoppet pianoets toner, skritt hørtes, og der stod han med verdens nydeligste smil, et smil bare for henne!
Han var så høy, mørk og muskuløs der han stod og så på henne, vakker...  Trine følte seg shabby og sliten, men kunne ikke annet enn å la et lite gledeshyl komme fra strupen, min Helge!  Hjertet dunket hardt i brystet, og hun gikk ham raskt imøte, de favnet hverandre som om de aldri mer ville slippe hverandre, hete kyss ble det også, noen ømme blikk før de bare gled sammen mot badet, det grusomme oransje - brune - gule.
Helge hadde slukket det grelle taklyset, Trine takket i sitt stille sinn, istedet var rommet dandert med stearinlys.  Trine tenkte dette var nesten litt klisjeaktig, likevel nøt hun omtanken.  Badekaret var fylt med rosevann, Helge hjalp henne av med klærne og hjalp henne tilrette i badekaret.  Teen ble høytidelig servert, og selv var Helge en engel og satte seg på en krakk vedsiden av henne istedetfor å presse seg nedi karet selv.
De snakket om løst og fast, begge i et underlig humør, eller kanskje en litt småhøytidelig stemning?  Det var brått som om noe dem imellom hadde endret seg.
Trine fikk sin deilige skrubb på ryggen, et sted hun slet med å komme til selv.  Hun bare nøt, nøt å nyte.  Dette var oomtrent som for mange år siden under stjernehimmelens Casiopeia opplevelse, det var bare å nyte øyeblikket, øyeblikk som kun er beregnet på å nytes, Trine visste hvor dyrebare slike stunder var.

Nei, ikke inatt også, irriterer Trine seg over.  Den nagende verken i kroppen har holdt henne våken noen timer i sengen, hun vrir og vender seg, danderer alle sine puter og tepper for å finne en god stilling, men etterhvert resignerer hun, strekker seg urven etter den velbrukte morgenkåpen og danderer den rundt seg.
Det er nattestille i huset, småkaldt også kjenner hun da hun stivbent tusler mot badet.  Tenner det grelle lyset og studerer det dratte ansiktet med begynnende alderstegn.  Hun undrer seg over hvor årene ble av idet de smertestillende medisinene glir ned gjennom halsen.
Kanskje jeg får sove om jeg legger meg på sofaen i stuen, tenker hun apatisk.  Hun føler seg frem, vil ikke tenne flere skjærende lys som hun får vondt i hodet av, ikke vil hun at familien skal våkne og tro det er morgen enda, hun trenger tiden der huset er nattlig rolig en stund til.
Den kjølige  inneteperaturen gjør verken i kroppen verre, og hun slepe seg bort til vedovnen i stuen og finner noe opptenningsved i håp om å få litt varme.  God, sprakende ovnsvarme pleier å hjelpe.
De tynneste av vedkubbene står i en blå bøtte slik at hun lett får grep om de, denne natten er aldeles ikke hendene samarbeidsvillige, hun klarer ikke fatte grep.  Prøver om igjen, og nok engang.  Omsider får hun lagt inn, tenkt på, og i et ørlite glimt av optimisme kan hun høre den gode knitringen, håper vedvarmen vil sno seg rundt kroppen.

Trine ble nesten våken av alt hun følte hun hadde strevet med, små oppgaver for andre, store for henne, slikt tar på.
Huset er fremdeles deilig rolig, en ørliten varme har begynt å bre seg.
To hvilestoler med sving, vipp og fothviler lokker henne til andre delen av stuen, hun elsker reclinerne sine, myke og gode for hennes bruk.  Hun bryr seg ikke så mye om at de ikke lengre er verken moderne, eller pene i stoffet mer.  De har fulgt med på graviditeter, amming, smårollingers hender, de har mange minner i seg.  Trine setter seg godt tilrette, for henne er godt noe andre ville synes være en forvrengt stilling der hun kun tør sitte på ene siden med hoften ned i stolen og pute på pute slik kroppen best kan finne etterlengtet hvile.
Slik blir hun sittende å stirre ut av vinduene som nesten går i gulvet, hun takker inni seg for at verden ute enda ikke er våknet og for mørket.
"Får jeg kanskje duppet av litt nå"? tenker hun, men tankene farer istedet på ville veier, sine egne opptrukne stier, disse evige tanker hun kun kan tenke i sine ensomme nattetider.
På skrivebordet har hun dandert sin tilårskomne laptop, den gir fra seg små blink i natten.
Kanskje noen er våkne på denne tiden av døgnet, tenker hun.  En underlig tanke farer gjennom hodet, undrer om noen er pålogget Skype nå, hmm...
Litt spent åpner Trine lokket på laptoppen, logger seg på dette moderne, og finner at hennes gode venninne Anette er logget på. 
Anette bor langt unna, de treffes sjelden, og snakker ofte og lenge.

Anette og Trine kan ha lange samtaler om alt og ingenting, men den senere tiden har de blitt mer åpen overfor hverandre, to sjenerte kvinner som sakte og sikkert har bygget vennskapsbånd.
Trine ringer, Anette svare at hun sitter som regel oppe til langt på formiddag.  Akkurat denne natten har Anette 2 menn på chat og Trine på Skype, de bestemmer seg for å ta skjermdeling, og til Trines store forskrekkelse, leser hun chat' en.
Hun blir sjokkert over bilder og valg av emner, bildene er pornografiske, det samme gjelder samtalene.  "Er det mulig at folk er så frimodige" tenker den mer forsiktige Trine i sitt stille sinn og tenker noen år tilbake på da kroppen fungerte som den skulle, og da hun og hennes eksmann var i separasjon.
Dengang ble Trine etter år med psykisk nedbrytning til et oppkomme av sprudlende energi, glad for at eksen hadde flyttet, og med mange lyster i kroppen.  Slike lyster hun ikke hadde følt på et hav av år.  Den gammelmodige, trauste grå musen gnistret til og følte seg som et menneske - livsgnisten boblet, det bruste i blodet, de litt store barna fikk en glad mamma.  Trine trodde ikke den nyvunne livsgleden ville vare ved noe videre, slik at hun bestemte seg for å utnytte alt maksimalt.  Vel var økonimien skranten, men hun unnet seg noen pene klær likevel, det ble en fryd å tappe et godt varmt bad med velduftende  badesalt og en tekopp på badekarskanten.  Der kunne hun ligge til vannet ble kjølig, føle seg som en luksuskvinne, ja, bare å føle seg kvinnelig gjorde henne godt!
Selv musikk gjorde godt i ørene i denne livsepoken.  De stunder der stereoanleggene fikk hvile fra ulike slag av ungdomsmusikk som hip hop og heavy metal, fant hun sine gamle klassikere og nøt.  Ikke fin og ærværdig musikk, men slik hun likte da hun var ung, glad og forelsket.  Trine var ofte forelsket, da spilte hun Dancing Queen og lot seg rive med i musikken, lot kroppen følge rytmene og bare var seg, uten påvirkning av andre.  Inne i seg selv var Trine lett på foten, ville så mye, utad var hun sjenert og lavmælt og ble værende slik.  Prøvde alltid å unngå å være til plage for andre, hun var den grå musen  som aldri ble legt merke til for annet enn sitt mindre pene utseende og sine stygge klær.
Ingen skulle få greie på at det bodde en sprudlende jente i henne, riktignok i dypet, men om noen hadde tatt seg bryet, ville de funnet henne!

Tilbake fra tankespranget fra ungdomstiden, fikk Trine samlet tankene sine om den egentlige samtalen på Skype, var mindre interessert i bilder av mannlige kjønnsdeler og bryster store som brøddeiger.  Hun forstod ikke det fnugg at Anette kunne interessere seg for å sitte med disse manlige personlighetene. 
Trine ble med på flørteleken, Anette og Trine pønsket ut svar til de mannlige "vennene", og hadde noen timers underholdning inntil Trines hode ble overfylt med for mye av dette slaget.
De to venninner sa høflig "natta" til hverandre, selvom nå dagslyset var iferd med å bryte igjennom og det var på tide å komme igang med daglige rutiner.

Kroppen skrek på hjelp da Trine skulle reise seg, også ganske normalt, dermed en rask tripp inn på badeværelset ute i gangen, det blomstrede badet som hun kalte det for seg selv.  Grelle blomster i gult, orange og brunt var klistret opp på veggene, gammel tapet som var revnet mange steder.  Hun orket snart ikke se mer på de skrekkelige kulørene, men inatt var hodet for slitent for flere tanker.

Denne gangen så hun seg ikke i speilet, gjorde seg kun ferdig til å møte dagen, startet vannkokeren, fylte en passelig dose ferdigkaffe i kruset sammen med melk og ventet ettertenksomt på at det skulle boble i kokeren.  Hun gløttet ut gjennom smårutet vindu, tankene løp fra henne nok engang, tenkte på julen som snart stod for døren.  Tiden for glede og varme, hun hutret i morgenkåpen som smøg seg om henne som en trygg favn.  Vannet kokte, klikket fra vannkokeren fikk henne til å skvette ifra tankene, og hun helte det rykende vannet over blandingen sin.  Kaffedunsten kilte i neseborene, mmm...dagens første krus var nærmest hellig der hun satt alene for seg selv - akkurat slik hun likte det best.
Alene, ikke ensom  slik mange tilsynelatende antok at hun var.  Hun var alene med barn som både var voksne og velfungerende, akkurat denne natten hadde hun sin kjære på besøk, den hemmelige kjæresten, hun likte tanken på å kun ha en mann som kom som en forfriskende vind, ikke en som la fra seg sure sokker og masse rot.  Likefullt tenkte og omtalte hun dette forholdet som "forhold", min familie, antagelig for å unngå en masse spørsmål fra nysgjerrige.  Trine likte ikke nysgjerrige personer som forsøkte å finne ut av privatlivet, privatliv var etter hennes mening privat, det lå da i ordet?
Trine var komfortabel med sin alenestatus, Selvom hun egentlig ikke var singel og barnløs, hun var kun alene periodevis.  Til vanlig hadde hun  nok å tenke på i sitt sære yrke som rettsmedisiner.  Idag tenkte hun over kasus som stod på dagens agenda, hun samarbeidet endel med Politiet i disse sakene.  Denne dagen skulle hun utføre en obduksjon på en 27 årig kvinne, trolig kvalt av samboer.  Saken var ganske åpenbar, kun dødsårsaken måtte nå bekreftes.
Siden hun startet på medisinstudiene i Polen, hadde veien gått i kroker, først ville hun velge spesialfelt innen pediatri, dessverre ble dette for sterkt, hvert tilfelle som endte med døden, eller varige skader gjorde henne i psykisk ubalanse.  Noen år innen akuttmedisin gjorde henne noe sterkere, likefullt endte hun opp med døden.  Den var siste stopp, her var det liten risiko for å feilvurdere etter lange vakter, hun hadde mang engang vært så trøtt etter 48 timersvakter at hun i enkelte mildere tilfeller kanskje ikke hadde sin fulle oppmerksomhet om små pasienter.  De pasientene hun følte sterkest for, var terminale.  Både barna og foreldrene var som regel tapre hele reisen, det kunne gå begge veier, kjemoterapi og stråling var definitivt ingen dans på roser.  Trine mislikte roser, alle andre hun kjente elsket roser - de kalte blomstene kjærlighetens symbol.  Trine anså seg som ferdig med kjærlighet, roser var for døde. 
Små snefnugg så ut til å drysse i luften, den luktet alt annet enn hennes daglige lukter på sykehuset, denne var frisk og ren. 
Ved hvert eneste første fall av sne, kjøpte hun 3 hvite roser og besøkte sine egne døde, de som aldri fikk livets gave.  Hver gang ville hun gå på minnelunden alene for seg selv og tenke over hvordan de 3 ville vært idag, hun hadde tross alt  fått sine første valg da de døde i morslivet, de kunne gravlegges umiddelbart, eller sendes til forskning.  Trine antok at forskningen hadde større verdi på lengre sikt, hun visste hva de gjorde med fostrene i forskningen, etter alt var ferdigforsket, gikk de til destruksjon hvorpå de ble stedt til endelig hvile på minnelunden rett ved hennes arbeidsplass.  Slik passet det godt å ha begge stedene nær hverandre...
Trine var kommet til bunnen i kaffekruset, satte det raskt i vasken, bråkledde seg, klær var heldigvis et lite problem i hennes arbeid.  Bilnøkler og lommebok var på plass i lommene hennes.  Ytterdøren klikket igjen før hun forsøkte så raskt som mulig å ta fatt på en ny dag.
Hun kjente kriblingen i magen, etter en årrekke på Rettsmedisinsk burde magen ha roet seg, det hadde den ikke gjort, Trine var fremdeles spent på om hun kunne gjøre nye oppdagelser.