I godt humør dro Trine hjemover, beklageligvis var det for sent å handle de hvite rosene idag også, hun ble litt lei for akkurat det, følte at de små englene så ned på henne fra sitt fredelige sted og tenkte at hun var en dårlig mor.
Noen ganger tenkte Trine at sjelene deres kanskje var vandret videre, hun hadde ingen såkalt tro, hun tvilte og var skeptisk til både Gud og Bibel.
Vel, hun var derimot ikke skeptisk til å ønske seg en fredfull hjemme alene kveld, hun trodde Helge hadde reist hjem til seg selv denne dagen, han skulle da reise til Ålesund påfølgende dag, slike dager han helst ville være hjemme og ordne med reiseplan og hvilke legerkontor han hadde avtaler med.
Stearinlys blafret i vinduspostene kunne Trine fastslå da hun kjørte opp innkjørselen. Der var fakler som brente også, hjertet sank i brystet hennes, hva var egentlig på ferde nå da? Det var neppe sønnen som drev på slik, det måtte være et av Helges innfall dette.
Irritert parkerte hun bilen i all hast, skyndte seg ut og oppover mot ytterdøren.
Innenfor var det dunkel belysning, dempet musikk, liflig duft av bakte poteter og biff, visste ikke Helge at hun ikke spiste kjøtt etter så mange år? Spørsmålene svirret i hodet hennes, eller mer en uggen følelse av at her var noe på gang som hun slett ikke visste om hun ønsket å vite. Merkelig!
Hun slengte sekken og kåpen over den gamle slagbenken i hallen, den hun for mange år siden hadde funnet på loppemarked nedslitt og stygg. Så stygg at hun fikk den for en slikk og ingenting, den benken hadde mange gode minner i seg, den var pusset og malt i ledige stunder, den hadde vært med på diverse flyttelass, hadde opplevd sorger og gleder, barn og barnebarn. Nå var den igjen slitt, godslitt av minner, akkurat ikveld bare et møbel som var parkeringsplass for hennes henslengte eiendeler.
Trine gikk nølende inn i spisestuen, der var hvit duk på bordet, pent dekket til middag for to, blomster på bordet og på peishyllen, røde roser... Visste ikke Helge engang at røde roser var den blomsten hun likte minst av alle? Eller var det en dårlig spøk, muligens et dårlig forsøk på å være romantisk?
Trine hørte skramling fra kjøkkenet, ganske hardhendt skramling også, urovekkende. Helge pleide alltid være forsiktig med kjøkkenutstyret og gjøre alt ganske stille og rolig. Dette hørtes hektisk, nesten irritert ut. Trine ville ikke gå på kjøkkenet for å finne det ut heller, bedre å slenge seg i den myke sofaen så lenge. Hun ventet i stillhet, etter bråket å dømme, hadde ikke Helge anelse om at hun var hjemme heller.
Hun nesten gjemte seg i sofaens trygghet.
Fra kjøkkenet hørte hun broddstykker av noe som kunne være en telefonsamtale, ikke så lett å høre, men noen ord kom seilende. Kjære - jeg tar meg av det - hun vet ingenting enda - penger har hun nok av. Trine begynte å fryse der hun satt, hva foregikk, egentlig?
Ingen flere ord hørtes fra kjøkkenet, og Helge kommer nynnende inn i spisestuen og setter maten på bordet. "Hun må da for søren snart være her nå", ordene sies stille fra Helges munn. Trine er rådvill, skal hun reise seg og gi seg tilkjenne, eller liste seg ut for å kneppe med ytterdøren?
Trine velger å vente, vente for å se om Helge går til et av de andre rommene. Ny samtale kan Trine høre, hun benytter sjansen til å liste seg ut i hallen, slamre litt med døren og rope, "jeg er hjemme"!
Helge kommer imot henne med verdens hyggeligste smil, sjarmerende og galant som alltid. Han skynder seg mot henne og gir henne en kraftig klem, hun klarer ikke gjengjelde den. Helge kysser henne på munnen, prøver å tvinge tungen mellom leppene hennes, Trine snur seg bort, tilfeldig, håper hun det skal virke.
Tankene hennes svirrer rundt, lurer på hva han pønsker på, men han virker helt som vanlig da han sier at han har laget et deilig måltid bare for de to. Nå skal de kose seg, hun skal få en koselig overraskelse.
Ivrig griper han hånden hennes og nærmest drar henne inn i spisestuen, Trine spiller opprømt og glad utad.
Helge er gentleman, trekker stolen ut for henne og byr henne serveringsfatet med biff og grønnsaker. Trine velger å ta noen av grønnsakene, lar biffen ligge. "Du skal vel ha et deilig stykke indrefilet"? frister Helge. Trine ser på ham, spør "kjenner du meg"? Helge bedyrer at han gjør da det, men for en gangs skyld kan du vel ta et stykke biff? "Neitakk, jeg er fremdeles vegetarianer", repliserer Trine, litt skarp i stemmen merker hun. Helge blir litt mindre hyggelig i ansiktet, men fatter seg raskt og setter seg ned, forsyner seg godt av maten. De spiser i stillhet til å begynne med, kun bestikkets noe gnissende lyd mot tallerner høres i rommet utenom den dempede musikken.
"Hva synes du om rosene dine, da" undrer Helge. Hvorpå Trine nok engang lurer på om han kjenner henne. "Dette er en spesiell anledning, elskede" kommer det fra Helge, veldig spesiell aften for oss.
Han reiser seg midt i måltidet og henter noe fra skuffen i skjenken. Hun ser det er noe lite.
Helge kommer blidt mot henne, da han når frem til stolen hennes, går han ned på kne og åpner den lille, røde føyelsesken. Trine kjenner nå at fra idag vil hun også slite med rød fløyel.
Helge åpner høytidelig den lille esken, den av fløyel. I esken hviler det en ring som hun antar er i hvitt gull, den har en ganske stor diamant midt på. Pen er den der den ligger, som en stor, hvit iskrytall på en seng av blod, farer det gjennom hodet hennes. Helge kneler fremdeles fremfor henne, ser på henne, hun ser på ham. "Nå, hva blir det til"? spør han litt fårete. "Vil du bli min"? "for evig og alltid"? Hva mente han, gifte seg, være sammen for evig, hørtes ut som noe fra en film. Trine svarer at hun ikke er klar for ring, være noens for verken evig eller alltid, reiser seg stille og går på badet, låser døren. Hun lener seg mot den låste døren, som ventet, høres knasingen av glass, tallerkner og bestikk som slamres mot parketten. Trine tenker det er bra det ikke er teppe under bordet, hadde blitt mye søl på det. Parketten har tålt sine støyter sør i verden også.
Stille kler hun av seg, kjenner seg tom og sliten. Hun setter på dusjen, da vannet er passelig varmt, trår hun opp i badekaret, lar strålene piske mot huden. Slik står hun lenge, så lenge at det har blitt stille i huset. Trine har ikke hørt noe slamring fra ytterdøren, lurer på om han har gått sin vei stille, eller er igang med å pakke sakene sine.
Trine blir ferdig i dusjen, vil liksom ikke ut av badeværelsets trygghet, men kan ikke bli her for alltid.
Stille lar hun døren åpne seg og lister seg på sokkelesten og i bare nattkjolen innover i huset.
Trine skvetter til da hun ser hvor mørkt det er i huset, skvetter enda mer da hun ser Helges omriss, han står mellom stuen og spisestuen. Trine prøver bestemt å gå mot soverommet, slik slipper hun passere Helge som oser irritasjon, egentlig skikkelig raseri.
Da Trine stille rusler mot soverommet, blir det liv i omrisset, som en virvelvind er han over henne. Uartikulerte gryntelyder stiger fra strupen hans. Helge griper henne hardt i det våte håret, sleper henne etter håret bort til sofaen.
Han flerrer nattkjolen og trusen hennes, kaller henne de styggeste ord. Hun blir stående med ryggen mot ham, over sofaryggen, hun merker han fikler med buksen sin, hardt kjenner hun sofaryggen mot magen, og enda hardere kjenner hun Helges voldsomme inntrengning, det er vondt, så utrolig vondt og nedverdigende. Seansen er raskt overstått, Helge slenger henne ned i sofaen hvor hun krøller seg sammen i fosterstilling, holder en hånd mot det blødende underlivet og trekker bena mot haken. Tårene renner i strie strømmer, helt stille. Med blødende skjød og stømmende tårer, hører hun Helges hånlige ord, "du er den styggeste hore, jeg skjønner ikke hvorfor jeg kastet bort år på deg, er du klar over hvor jævlig stygg du egentlig er"? Trampingen hans lyder i det stille huset, musikken har stoppet, tårene og blodet siler.
Skjelvende hører hun etter det som virker som en evighet slamringen av ytterdøren og bilen hans som starter med et brøl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar