Han er vare litt over 2 år, en skatt, eierne ser det bare ikke, ser ikke ut til at de kan klare å beskrive personligheten hans engang, blir så eitrende sinna.
At ikke hundeeire forstår sin egen hund, da kobler noe ut i hodet mitt, jeg fylles av et overordentlig raseri, skikkelig tordensinne!
Hvorfor ikke sette seg inn i hundespråket, lese og tolke signaler, åååååå, jeg får lyst til å skrike høyt til fjellene og utover sjøen her i frustrasjon! Slike mennesker kunne fått seg en hund på leketøybutikken, en sånn greie med batterier som de kunne tatt i bruk ved behov. som ein villfugl, vengjestekka kom han hit, jo - Gutten var vengjestekka, det føler jeg langt inne i det som liksom skal være hjertet mitt. Antar jeg har et, selvom jeg har hørt at jeg er kald og kynisk.
Joda, min personlighet er kynisk, kald, beregnende, til tider ond, men ALDRI overfor sårbare dyr.
Denne gutten har stukket avsted med masse av kjærligheten min, den skulle jeg ikke gi ham, han er ikke vår lengre, kjenner jeg blir kald inni meg ved tanken på å levere ham tilbake til vengjestekkarne.
Han som nå har startet reisen til å tø opp, akseptere, søke kontakt, hjertet mitt, hjertet som er så hårdt, det blør for Gutten.
Neste uke slipper vi å tenke på eierne/vengjestekkarne, uken etterpå derimot, uff - da skal de hilse på sin lile hund.
Her er flokken langt ifrå vengjestekka, de er ganske oppegående og litt tøffe i trynet. De skal få ha det godt den stunden de har hos oss, ihvertfall etter beste evne. Hadde jeg vært en holden dame, skulle jeg gitt og gitt alt for dyrene, da tror jeg at butikkene hadde fått besøk av meg, handlet til jeg kunne fylt opp en trailer med alt mulig. Jo, derfor ville jeg vært rik, aldri bekymret meg for å få kronene til å strekke til, de skulle gått uavkortet til alt som kunne gjøre mange hundeliv bedre.
Flere drømmer om å vinne millioner, jeg også. Alle bærer vi på drømmer, jeg også, drømmen om en eiendom stor nok til mange skjebner, et sted på jord som inneholdt alt hva et hundehjerte kunne drømme om, store marker med mange spennende lukter, løpe fritt, deilig mat, myke senger, bur som ikke skranglet og ristet og falt fra hverandre.
Ble så lei meg igår da jeg skulle ta hunderommet for meg, liker å desinfisere litt noenganger, det i seg selv er jo fabelaktig til meg å være! Latsabben meg altså. Da jeg så de etterhvert tilårkomne burene som ikke er helt slik jeg liker de, kom tårene, ja - rett og slett for at jeg ønsker LUKSUS for de, at de skal ha det beste av det beste på noen få områder.
Har felt tårer for lilleGutt her også, tårer i sinne, frustrasjon, irritasjon, tårer som kommer ingenstedsfra totalt uten intensjoner da de kommer av seg selv når ingen ser det, dermed har jeg ikke planer om å manipulere noen som helst med tårer. Ingen intensjoner bak ingenting??
Vi har vel intensjoner, og bak meg er det kanskje mye av ingenting, men ikke overfor dyr.
Neste lørdag skal vi få baby, vi får en datter i huset, jeg gledes. Gleden er ikke fullbydet i hjertet når endel av det fylles slik med innestengt sinne.
Der kommer min ekle, vemmelige, dårlige side frem igjen - jeg klarer ikke legge fra meg problemer og bekymringer. Det er nok noe underlig som gjør det, hvordan klarer andre ta så lett på bekymringer? Eller har de bare fjollebekymringer? Noen har jeg hørt, bekymrer seg om innredning og går av støvleskaftet om ikke det ene står i stil med det andre, hva er det for bekymring, mon tro? Ihvertfall noe denne personen ikke forstår, tror jeg har kommet midt i en middelalderskrise, jeg ser alt med skjeve hornhinner!
Valpegutten for 2 kjærlige år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar