Trine kjenner på irritasjonen hjemmefra, lurer på hva Helge egentlig innbiller seg, vel - mulig han bare ville vise sin mandighet. Trine lar episoden passere, men føler seg uvøren på den ganske gatte veien, kjenner bilen sladder litt under henne, men hun tar den greit inn igjen. Avensis' en hun bevilget seg for etpar år siden fungerer helt som den skal, hun liker bilen selvom alle mente at Mercedes eller BMW ville vært mer rett for henne. Dengang følte hun at hun måtte krangle seg til bil hun selv likte, hun ville slett ikke ha en prangende merkebil, like lite som hun ville ha merkeklær som ung. Vel hun ville kun ha et eneste merkeplagg Levis bukser, modell 501, de var romslige, og med knapper isdetfor glidelås. Knappene var et ekstra gode, de var ikke så enkle åpne som glidelås, derav valget. Trine ville selv bestemme hvem som skulle få åpne buksene hennes! Hun kunne slett ikke fortelle grunnen til valget , faren hennes som var for nærgåene, fetteren fra østlandet, svirebrødrene til faren. Nei, disse hemmelighetene måtte hun bære alene, slik hun holdt munnen lukket om mangt. Derfor ble hun også tidlig en enstøing, noen trodde også hun var overlegen. Trine lot de være i den troen, det plaget ikke henne. Så mye som ble bestemt over hodet hennes da hun var barn, ikke et eneste fast holdepunkt i livet bortsett fra de små dyrene hun pleide å få overbrakt av folk som var lei av dem.
Nok om det, nåtiden kallet på oppmerksomhet.
Som vanlig parkerte Trine et lite gåstykke fra sykehuset, idag kjente hun virkelig at hun hadde behov for å klarne tankene, føle på om irritasjonen muligens kunne forlate hodet en stund. Slapsete og grisete var fortauet, bilene spydde eksosen ut så hun kjente deg langt ned i lungene, var ikke måte på hvor mye her var å henge seg opp i denne vanlige dagen!
Hun satte farten opp det hun maktet, endelig var hun under parkeringstaket til sykehuset!
Raskt kom hun seg ut av klærne og inn i uniformen, slik var sykehusgarderoben grei, til tross for det grelle lyset, de mindre koselige fargene, følte hun seg brått "hjemme", og klar for å ta fatt på sine journaler.
Hun nikket raskt til etpar kollegaer, de var tydelig travle selv. Hun nikket til en liten gjeng morgentrøtte studenter, var takknemlig for at hun kunne trekke seg tilbake til sitt lille kontor. Trine var definitivt ikke moden for å verken mer enn å nikke til andre, langt mindre samtale, eller undervise.
Timene fløy avsted, journalskriving var et møysommelig arbeid, hun likte best å skrive de selv, ikke bare diktere slik mange valgte, for upersonlig.
Hun spiste ikke noe til lunsj, kantinematen fristet ikke, og tiden imorges hadde ikke blitt tiltenkt niste.
Raskt fikk hun hentet seg et sedvanlig pappbeger kaffe, som hun gulpet i seg før timene med studentene.
Idag skulle de være med på full obduksjon, ikke bare dissekering av ulike legemsdeler. Trine lurte på hvem som ville brekke seg, besvime, eller forlate rommet. Trine gjettet på en freidig rødhåret og altfor tynn studine, en med et frekt oppsyn, hun håpet skadefro denne obsternasige jentungen ville få nok når hun fikk syn og lukter fremfor seg.
Obduksjonen startet Trine med vante snitt, det vanlige Y formede snittet fra begge skudre, snittene ville møtes omtrent ved mellomgulvet og danne en rett linje nedover mot skambenet.
Allerede før hun hadde blitt ferdig med innsnittene, så hun rødtoppen blekne. Trine smilte bak munnbindet, og følte seg varm og i sitt rette element, de dødes. Med full konsentrasjon rundt bordet, likte Trine å undervise og forklare. Organer ble fjernet pent og respektfullt, veid og lagt på glass med formalin.
Hun spurte en av studentene som hun igrunnen hadde et litt godt øye til om han kunne lukke pent siden avdøde skulle til syning. Trine stod vedsiden av ham da han startet med madrasssutur, hun nevnte at han hadde godt håndlag med nål og tråd, lurte på om han hadde tenkt å bli kirurg. Studenten rødmet såvidt og forklarte at han hadde en viss interesse for plastikk kirurgi, eller rekonstruktiv kirurgi. Rødmen forsvant da han begynte å forklare sin lidenskap for sitt mulige yrkesvalg, han hadde en bror som hadde hatt leppe/kjeve/ganespalte og en mor som hadde fjernet brystet grunnet kreft. Han var ikke så fornøyd med resultatene, plutselig gløttet han opp på Trine som om han hadde nærmest bannet i kirken. Trine lo innvendig av den stakkars ungdommen, forklarte at teknikkene var blitt adskillig bedre de senere årene, legene sydde ikke lengre sammen bare for å sy, de tenkte også at det skulle se bra ut, eller naturlig.
Det så ut til å berolige studenten at han ikke hadde sagt noe han ikke burde, og Trine foreslo for ham at de kanskje kunne ta en tur i kantinen når han var ferdig? "Jotakk", lød det fra studentens munn, og Trine ble oppløftet, hun ville drøye så lenge som mulig med å reise hjem likevel.
De gikk hver til sin garderobe etter å ha gjort seg klar med avdøde slik at den døde var presentabel for visning. Nok en oppgave utført, tenkte Trine og så frem til en avslappende pause med den ukjente studenten, hun husket sjelden hva de het, gjenkjente noen som hadde spesielle trekk, denne unge gutten hadde intenst blå øyne.
De møttes utenfor garderobene, han presenterte seg som Ole Petter, hmm, navnet virket passelig rampete, Trine tippet han hadde vært en håndfull som guttunge.
Inne i kantinen var det ganske rolig, middagskjøret var over, enkelte pasienter som var friske nok, satt godt spredt. Noen helt alene med fortapte ansiktsutrykk, andre skravlende med pårørende, sykehuslivet var mangeslungent og inneholdt et hav av skjebner. Hun hadde selv satt her mang engang med et trist ansikt, forsøkt å skjule tårer.
Ikke idag, nå hadde Ole Petter hennes fulle oppmerksomhet, han hastet inn i kafeen for å komme tilbake med rundstykker og velduftende kaffe i kopper, noe annet enn pappbegerne hun vanligvis brukte. Han satte seg tvers overfor henne ved et vindusbord, mørket var tett utenfor, inne var det nesten hjemlig, der de satt i sin private sfære. Han minnet litt om Casiopeiakjæresten fra mange år tilbake, Trine kjente noen sommerfugler røre seg i magen.
Først spiste de grådig av småtørre rundstykker, ingen av de hadde spist den dagen, siden drakk de roligere den nå passelig varme kaffen.
De introduserte seg litt forsiktig, uten å røpe for mye om sine privatliv, bare vanlig hyggelig småprat om alt og ingenting.
Med ett ble begge stille, studerte hverandres ansikt, Trine følte seg litt beklemt under hans intense blikk, så på armbåndsuret og fortalte at det var på tide å sette nesen hjemover. Hun reiste seg raskere enn vanlig, det samme gjorde han. Trine samlet fat og kopper tilbake på brettet, visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av hendene så det var godt å ha dette å stagge skjelvingen med. Galant tok han brettet fra henne og gikk raskt bort til trallen for brukte brett, og mo i knærne fulgte Trine etter.
Sammen vandret de gjennom relativt stille korridorer, raskt innom garderoben for å hente yttertøyet, og videre mot utgangen.
De så på hverandre nok engang, han med åpent ansikt, litt spørrende, Trine med nedslått blikk for ikke å røpe gryende interesse, eller godhet.
Ingen av de røpet hvor de bodde, eller skulle. Trine snudde seg den veien hun skulle videre, kjente et trykk på skulderen sin, den varme hånden hans ble liggende et øyeblikk, lenge nok til at varmen hans trakk gjennom kåpen hennes.
Trine så seg ikke tilbake, med rødme i kinnene gikk hun mot parkeringshusets innkjørsel/utkjørsel, glad, samtidig som en synkende magefølelse kom tilbake ved tanken på at Helge muligens kunne være hjemme fremdeles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar