Norsktoppen

En herlig sommerkveld satt jenta sammenkrøllet i en sofa og leste, utenpå en kort shorts og en kortermet bluse hadde hun et varmt og godt pledd tullet rundt seg, lunt og deilig.  Sammen med hund og godbok, boken luktet akkurat passelig godt, hun leste Angelique, romantisk og litt spennende, fra riktig gamle dager.  Oppslukt av boken, og verken så, eller hørte noe før faren sa at der var besøk til henne.

Hva?  Til henne?  Henne som ingen verken ville se, snakke med, eller ha noe med, dette måtte være noe galt, antagelig Jehovas Vitner, ihvertfall et eller annet kristelig muffens.
Boken ble omhyggelig lagt bort, pleddet pent brettet sammen, den skikkelige jenta måtte ikke rote!

Utenfor var to gutter av alle ting, bevares...og gutten med de vakreste blå øynene var den ene, den andre var "den kristelige", som hun kalte ham i hodet sitt.  Og der står denne snodige, småfete jenta til full beskuelse halvnaken og føler seg mildt sagt som et ubehagelig insekt.  Ehh, hmm, ja. mon tro hva dette gikk i..skulle de komme med noen merksnodige kommentarer, eller hva?
Heldigvis var alt av skole overstått, for godt, borte fra snobbeskolen, ferie, fri, bare en herlig vaskejobb for å tjene til nye skolebøker, luksus!

Jenta merket ikke mye til den gutten som var av den kristne sorten, men at hun skulle stå slik foran en som hadde forårsaket hjertebank i et års tid, ja, den følelsen var en pine.  Hun ville synke ned i det berømmelige hullet i gulvet, men heldigvis var de snille, spurte bare om å få høre Norsktoppen, og jenta hadde da faktisk radio!  Det var et lykketreff at det bare var et slikt ærend, og ikke noe prating, der kunne hun slippe billig, bortsett fra at klærne hennes var på samme rom som guttene kom på besøk i, da...
Hun grublet fælt på om hun skulle hive på seg noe, hente pleddet, eller i det minste skjule seg med noe, men fant ut at det var best å få radioen på raskest mulig for at ikke alle misdannelser og ubehageligheter skulle bli iøyenfallende, prøvde å være litt gjestfri, ihvertfall trodde hun det selv, hva gjestene mente, tja..neppe det samme.

Åååå, så flau hun var!  Ikke hadde hun evner til å konversere med de gløgge, ikke kunne hun reise seg og blamere seg enda mer, bare sitte og være ille til mote.
Men hjertet banket mistenkelig, uff, det var ihvertfall pinlig!  Takk og lov at slikt ikke vistes utenpå, da hadde de nok trodd hun hadde blodtrykksproblemer, eller noen andre hjerteskavanker.

Norsktoppen gikk merverdig raskt unna, og da oppstod et annet problem, hva gjør man da, på en måte, jenta eide ikke sosiale antenner, og de endte visst opp med et slag kinaskjakk, eneste jenta husker av besøket var at hun selvsagt klarte å dumme seg ut med å misbruke guds navn, noe den kristelige påpekte, jenta utbrøt "herregud", straks kom kommentaren om at man ikke skulle misbruke denne herrens navn, jada, da følte hun seg enda mindre sånn ca----så liten med flosshatt!
Håpet gjestene kunne dra og la henne sitte med den flaue smaken i munnen, dette var ikke det spor trivelig, rett og slett svært, svært skremmende!
Hun satt på nåler og ventet på noen kommentarer om fedme, cellulitter , hår på leggene, valker eller noe i den dure, gutter kan være tøffe når det er mer enn en om gangen, er de ikke det?  Eller hadde de fine mer spissfindige måter å gå frem på?  Hun laget seg masse problemer med tankene, istedetfor å glede seg over at hjertebanken satt bare noen få skritt borte, og det var også skummelt, se på sin hjertebank, eller årsaken til problemet.  Hun fikk mormorens ord i ørene, denne forelskelses samtalen, men antok at mormor her sikkert hadde snakket over seg, eller noe, for dette kjentes jo nesten skremmende, overveldende...jenta følte hun like godt kunne fått et knyttneveslag i magen, så ille var det, hun håpet at det ikke vistes utenpå, slik at de kunne gapskratte på hjemveien.
Samtidig tenkte hun at den blåøyde med slike milde øyne aldri ville gjort noe slikt, kristeligheten var hun mer uviss på, men han virket jo ikke altfor farlig, han heller, han ga henne ihvertfall ikke hjertebank!

Omsider tok guttene til forstand og akket meget høflig for seg, jenta pustet ut, i ren lettelse over å ha klart seg gjennom en ildprøve av dimensjoner.
Tankene vandret til alle gangene hun hadde ønsket at denne ene skulle snakke med henne, se på henne, gi et smil, og ikke minst vise tegn på at han ikke avskydde henne inderlig.
Hvorfor skulle de nå dra nettopp til hennes hjem for å lytte på radio når alt var over, denne forhatte skoletiden var forbi?  Den skulle legges der hun hadde sine andre vonde minner, langt ned, og helst borte for alltid, hun følte at hun hadde tapt disse årene, og her kom minner strømmende på, men heldigvis de fine minnene, selv minnet om da gutten med de blå delte pult og ikke ville se på henne, satte seg så langt bort det gikk an å komme...Var det lukten av henne, eller synet av henne som var det verste?  Eller begge deler?  Det ble et lyst minne selvom det dengang hadde fått henne til å føle seg om mulig enda styggere.  Hun hadde vært veldig nære i de minuttene, det var fint, liksom at hun også hadde hatt en ved siden.

Da gjestene gikk, roet hjertet seg, men ikke tankene, kanskje det kom flere radioprogram?  Så ga hun seg selv sreng beskjed om å vende tilbake til rett planet, slutte å tulle slik, tilfeldigheter hender ikke til dagen, eller hell.  I ettertid forstod hun at hun hadde vært utrolig heldig som hadde fått komme så nær, i samme rom, puste i samme luft, slikt ville bare ikke skje igjen, men det ville bli et godt minne i hjertet og hodet likevel, noe å ta med videre, gode ting kunne hende henne også.

Den kvelden traktet hun seg adskillige kopper med te, klarte ikke spise, men fikk lest utrolig mye i sin herlige fantasiverden, Angelique sin verden.  Hun kunne føle Angelique sine følelser for greven, redselen blandet med gleden, og tilslutt da hun virkelig elsket sin greve.  Natten var mild, luften streifet kinnene, hunden delte sengen, og søvnen var en blanding av eventyr og kveldens evnetyrlige opplevelse.
Samtidig gledet hun seg inderlig til jobben dagen etter, reise til sentrum, nyte solens stråler, gå ned i bankhvelvet og gjøre en grundig jobb.  Et steg nærmere skolebøkene, hun trengte noen nye, visste hun, og nye bøker lukter godt!
Når hun ruslet slik til jobben, drømte hun om det arbeidet hun egentlig ville ha, legeyrket, ikke fordi det var godt betalt, men for sannsynligvis å kunne yte hjelp, kanskje tilogmed i andre land?
Andre land hørtes fristende ut, komme bort fra tyranniet som faren utviste, helst i en fjern avkrok i verden, være tilnytte...for en, kanskje også flere.  Disse drømmene var gode å lene seg til, og å vaske rundtomkring var også en hjelp, mennesker ble smilende og glade da de traff henne, bare den følelsen var god, nesten en liten daglig dose forelskelse?

Hver lørdag reiste denne drømmerske jenta til biblioteket, det var en hellig stund, titte på den storslagne bygningen, gå inn blant rader på rader med bøker, og lukte, først lukte, etter det titte, og sist finne "fangsten", en bærepose bøker pleide å vare en uke, passelig til neste lørdag.
Sannelig traff hun ikke sin forelskelse der midt i en lørdag, eller forelskelse?  Hun visste ikke at hun var det, men han kom senere til å bli hennes forelskelse.  Samme problem som ved hjemmebesøket, flauheten, så han hvor dumme bøker hun lånte, kanskje?  Bøkenes verden var hemmelig, privat og noe man skjulte, de kunne røpe saker.  Jenta ville helst ha sin boksmak privat, hun var tross alt ikke i denne guttens liga, hun visste det så altfor godt, ville ikke røpe alt om at hun var liten.  Ja, ikke liten av vekst, bare i forhold til at han var gløgg, da.  Gløggere enn noen andre hun visste om.
Det ble nok litt stotring og stamming frem og tilbake, dengang gikk de fint hver til sitt, og denne gangen mistet ikke jenta fatningen, hun så at han var roen selv, da ble hun det også, ikke noe å stresse med.

På vei fra Biblioteket, ruslet hun i byen, tok inn sjøluft fra Bryggen, surret seg til en bitteliten godteributikk, handlet seg litt sjokolade, og nøt noen biter der og da, tenkte at denne mystiske gutten irriterende nok likevel opptok tankene, ergerlig gjorde henne litt svimmel og rar, og ga henne sitrende følelser, hårene reiste seg på armene.  Pokker, tenkte hun, hvorfor kunne det ikke i det minste vært litt på samme måte for ham også?  Kunne han ikke bare følt snevet av dette?  Skjønt hvordan det var, ikke bare gått rundt som ingenting, usj!  Hadde hun vært riktig modig, kunne hun sagt noe, men hun turde ikke det da, men etterhvert ble det nok til at hun sa det så ofte at hun slet ørene ut på den kjære, men heldigvis var hun enda uanende om det denne solfylte, varme lørdagen...


                                  ********* ----------------------*********