Lettelse

Min kjære gutt, da kvelden snek seg inn i denne viktige dagen, var lettelsen stor over å ha deg hos oss.  Ingen som ikke har opplevd noe lignende selv, kan vel fatte dette, lettelsen, angsten, hvor veien skal gå videre...

Du kom sakte og sikkert mer og mer til deg selv etterhvert som kvelden gikk mot natt, du kastet ikke opp, og du fikk først saft på flaske, slik for å se om du beholdt dette i magen.  Saften gikk glimrenede, men du vlle ha noe mer, og til din store glede, kom lett mat bragt til deg.  Ristet loff med smør, i små biter.  Som du koste deg!  Så gleden i hele det gode ansiktet ditt, om du hadde kunnet snakke, er jeg sikker på at du ville sagt NAM!

Etter maten var det igjen tid for søvn, og heldigvis sovnet du for natten, fredelig og god.
Mor fikk besøk av kirurgen, han forklarte om inngrepet, sa at de hadde tømt hjernen for over halvannen desiliter væske, det er enormt mye i et lite babyhode!  Vannet hadde stått som en fontene da de kom inn i hjernen, takket kirurgen, kan jeg huske, så på ham som en redningsbøyle.
Videre ble det forklart om hvilken type shunt du hadde fått, en Sigma Orbis, den er klumpete, og stor, men av beste kvalitet.  En ganske ny type shunt ,dengang da...

Vi var like utslitte begge to, tror jeg, så etter kirurgens besøk, stupte jeg i sengen på rommet mitt.  Selvsagt etter å ha sett til at du var vel omfavnet av søvnen, var ikke mer jeg kunne gjøre for deg idag.
Sykepleierne lovet å passe godt på deg, så jeg sovnet med rimelig trygghet.

Neste dag var fomen din fin, så bra at vi fant en  vogn til deg, og trillet frem og tilbake i korridoren, du tittet på julepynten, glitteret, og det som foregikk i travelheten på avdelingen.
Sykehusrytmen er travel om morgenen og inntil ettermiddagstider, og deretter blir det utrolig stille og nesten fredelig?  Man kommer skremmende raskt inn i sykehuspulsen, denne hvileputen som den kan kjennes ut til tider.  Det føltes trygt, godt, og ikke noe skremmende kunne hende her.  En liten verden i den store verden utenfor, en enorm verden, med uante farer, men med mage muligheter.

Savnet søsknene dine, men visste jo at vi ville få mye tid etter at vi kom hjem, nærmere jul.
Hadde de i hjerte og sinn, og med god samvittighet konsetrerte jeg meg kun om deg, min kjære gutt.  Disse dagene skulle vi tenke positivt, og glede oss over denne kneiken som nå var tilbakelagt.  Lære å stole på shunten.  Kveldene var gode, pasienter var det lite av på denne årstiden, sykepleiere og leger var vennligere.  Kveldstimene gikk med til mange gode samtaler sammen med personalet, fast kveldsrutine ble å komme inn på personalrommet og dele kaffe, eller te, og godt ambrosiabrød.
Sykepleieren som var så snill å bake, hadde funnet denne lure måten å gi mor mat på, krydret det slik at kvalmen min ble dempet, og vi nøt lukten og smaken ved levende lys, litt normalitet.
Dengang fikk ikke  pårørende mat på sykehuset når de var innlagt med barna, så derfor sitter dette antagelig godt fast i minnet, at jeg fikk noe å putte i munnen, og noe å drikke.  Noen av sykepleierne tok hensyn til at det var en liten bror i magen min, og ga deg usedvanlige store porsjoner mat, blunket litt og sa at du fikk spise det du klarte.  Ved slike anledninger, rørte jeg aldri maten, det ville ike passet, kun på kveldstid turde jeg å ta imot det som ble tilbydt.
Til gjengjeld smakte maten da bedre, siden jeg ikke følte jeg hadde "stjålet" den fra noen.  Man gjør seg jammen mange rare meninger og ideer under slike omstendigheter!

Dag 3 etter operasjonen, våknet Henrik med oppkast, og som mor tok jeg det faktisk med ro.  Av alle ting hadde det blitt lagt inn et barn på Henriks rom som kastet opp i ett foregående kveld, dette var ifølge sykepleier epilepsi, og jeg skulle ikke være redd for å ha gutten min på rommet der.  Jeg var redd, hadde sterke tvil om at dette kun var epilepsi, og siden dynetrekk med oppkast, og annet sengetøy tiktig ble ristet rundt...ja, anelsen var sterk om mage / tarminfeksjon.  Ville ta Henrik ut for natten til mitt rom, men det fikk jeg ikke lov til.
Så da det hang et gult ,trekantet smitteskilt på døren neste morgen, var jeg bare sint, eitrende sint!
Utover dagen ble personalet tynnet betraktelig ut,og smitteskiltene ble hengt opp på dør etter dør.
Heldigvis ble Henrik sendt til CT for sikkerhets skyld, noe som var betryggende, da fikk vi ihvertfall klarhet i at shunten virket, og var rett på sin plass.

Henrik lå fremdeles med antibiotika intravenøst, det skal vare i 3 dager etter inngrepet.  Da dr. tresko gikk sin visitt denne dagen, og så all smitten, mente han det var tryggere hjemme, det ble gitt beskjed om at resten av antibiotikaen skulle gå raskt inn, og deretter hjemreise snarest.  Faktisk var treskolegen fly forbannet på uakktsomheten som var blitt utvist med dette barnet og oppkasten.  Oppkast / diare barn skal jo i utgangspunktet legges på isolat til nærmere er avklart.

22. desember reiste vi hjem med lillegutten, en bitteliten pasient med masse oppkast og stor bandasje på hodet!
Da skulle dagliglivet starte...
Det ante meg at dette var et av de første stegene på en lang reise...

Julen startet dette året med at hele familien, unntatt mor, ble liggende å vri seg i mageproblemer.  Jeg sendte en tanke til "høyere makter" og takket for at jeg ble spart, slik at jeg kunne ta vare på de andre!  Siden jeg ikke er, eller har vært kristen, visste jeg ikke helt hvem takken gikk til, men antagelig noen som hadde holdt en hånd over hele situasjonen.
Dette var en merkelig start på høytiden, Henrik og hans operasjon, hjemkomsten, og et bittelite nabospedbarn som døde i krybbedød samme dag vi kom hjem...
En av mine første oppgaver hjemme, ble å forsøke å gi trøst til moren som hadde mistet barnet sitt.  Hvilken merkelig rolle, hjem med et "friskt" barn, et nytt liv i magen, og et tilfelle av krybbedød, hvor jeg skulle prøve av alle mine krefter å være litt støttende, en merkelig dag, livet gir, livet tar!

Og begrepet om at man ikke får tyngre byrder enn man klarer å bære, begynte smått å gi mening, det sank inn etterhvert, disse kloke ordene, som jeg fremdeles har sterk tro på...

Der og da bestemte jeg meg for at om jeg ikke er rik i økonomisk forstand, skal jeg gjøre et forsøk på å være et rikere medmenneske, en venn, en trøst, en som er trofast og ikke farer med løgn og har falskhet i seg.

Dagen jeg ville bli et bedre og dypere menneske, en ferd som aldri tar slutt, min oppvåkning!