Skal, skal ikke?

En vintermorgen, sne og uvant..det kalles vestlandet, dette landet jenta har havnet midt i.
Som den bygdungen hun er, fatter hun lite av skolen, her læres andre ting enn måten hjembygda hadde undervisning på, men dette vet hun ikke enda. 

Fremdeles går hun med sin røde boblekåpe og hvite kunstpelslue, på landet var den grei, hun var grei, og skolen var grei.
Kulden bet henne ikke i kinnene slik vanlig var, dette var andre bitt, skammens merker i kinnene, en særling, utenfor, stille, rar.

En frøken fulgte nok jenta inn i det enorme og utrivelige klasserommet, jenta så i bakken, sjenert hadde hun alltid vært, dette gjorde det enda verre, sjenansen.
Jenta stengte sanser ute, lyd og syn, luktene kjente hun, de var ikke som bygdeskolen, den gode trygge, der hun var flink elev, en som forstod sin frøken, Lillemor het hennes "gammelfrøken".
Nyfrøkna så jenta lite poeng i å huske navnet på, for oppholdet her ville bli kortvarig, trodde hun.

En pult ble henvist, jaså, her er stedet, var hennes tanker, ville ikke se på noe av noenting.

Jentene var små byfrøkner alleredeguttene, vel, de var der nok også, sikkert mange av hopen, tenkte landsjenta.  Inntil hun turde å løfte sine tørre øyne som skjulte gråten, og møtte etpar armer på en pult, slitte ermer på genseren, jenta tenkte umiddelbart: Kan det være en som er som meg?

Av erfaring, sin 10 årige visdom, visste hun at det var lite trolig, hadde aldri møtt andre som seg selv tidligere. 
Blikket hvilte på pulten hvor ermene lå, godheten vellet opp i halsen, en følelse, den var magisk!
Enda hadde hun ikke tittet lengre opp, turde ikke, dette var mer enn jenta klarte å ta inn sånn i denne stund, men gleden kom litt, tinte opp litt i stivnet hjerte og kropp.  Hun lurte ikke på noe mer, verken navn, eller mer av hvem denne gutten med ermene kunne være, hun hadde bare denne gode følelsen, en følelse av omsorg, slik uskyldig omsorg en jente ville vise hunden, eller dukken sin, bare at for denne jenta var dukker ikke leker, de var som regel store og veldig ekte.  Og farlige.

Skoledagen virket lang og kort, tankene var hjemme, lurte på hvordan hunden hadde det, savnet han henne like mye som hun savnet ham? 
Hun ville så gjerne hjem til sin kjære og trofaste venn, Dusty hadde hun døpt ham.  Han hadde vært skitten og støvete dengang jenta fant vennen, han hadde blitt badet og borstet til den sorte pelsen ble blank og fin, og det flotte, hvite brystet stod i stolt kontrast mot det sorte.
Dysty ble luftet etter skoletid, deretter la jenta seg ned og fortalte om sine opplevelser til sin trofaste venn, om turen til skolen, møtet med alle, og gutten med genseren som var slitt på ermene.
Til ham lettet hun hjertet for alt, trofaste øyne forstod som alltid før.

Jenta måtte vende tilbake til dette de kalte skole, etterhvert ble det en vane, ikke noen god vane, det bare ble.
Hun hadde omsider gjort seg noenlunde kjent i korridorer og ganger, vent seg til at samme klasserom var ukjent på denne skolen, finskolen, byskolen.

Daglig så hun mer av den fremmede gutten, ikke navnløs lengre, han fikk også kropp og ansikt i tillegg til ermene. 
Jenta følte mer og mer godhet for gutten, om morgenen var han ofte trett, slik hun selv var.
Lurte på om hun kunne spørre hvorfor, men turde aldri.  Undret om også han hadde en far som ikke lot ham sove, eller hadde han andre grunner til tretthet, hun var utrolig nysgjerrig, men ville aldri turd å spørre.

Hun så at denne gutten var noe helt utenom de andre, de mer brautende og støyende.  Denne gutten var mild, rolig og behagelig.  Sikkert like sjenert som hun selv, eller så var det fordi han ikke likte jenter som var fra landet, slikt lurte hun også på, snakket mye med Dusty om det, han visste jo svar på så mangt.

Før skoleåret var omme, hadde hun klart å fange blikket hans, han pleide å se bort, jenta antok at det var i avsky, men jenta følte ikke det for ham, bare denne godheten, ønsket om å passe på, ta vare på.  Øynene var så inderlig blå, alle i klassen hadde jenta gitt sine egne navn, alt ettersom personligheten var.  Han var "Stjerneøyne", jenta visste han var klok, vis, gammel i sjelen, slik hun selv var.  Trodde de ville hatt mye å snakke om, dersom han hadde villet, han holdt seg alltid på god avstand.  Dengang var ikke jenta forelsket, visste ikke hva det var, hadde bare hørt andre snakke om det, det var noe jenta aldri ville bli, jenta ville være blåstrømpe, dette ordet var funnet i en gammel ordbok, virket logisk.

Sommeren var snart et faktum, dermed sommerferie, det ville bli mange uker uten å møte gutten med stjerner i blikket, det.  Jenta diktet opp en fin ferie for sin medelev, han var jo det, en annen elev i klassen, gutten med det blå - blå blikket som dessverre virket så altfor redd henne.  Ikke så henne, ikke merket henne, ikke lo av henne, og ikke ertet, bare likegyldig.
Eneste jenta merket, var at noen ganger luktet han bål, jenta tenkte at han sikkert hadde hatt mange fine turer med gode venner som satt i mørket rundt bålet og hadde det moro.  Skikkelig moro, ikke jentemoro, som for det meste dreide seg om gutter, klær, sminke og banaliteter.  Ikke skikkelige og meningsfulle aktiviteter, da lurte jenta på om hun egentlig var gutt, hun ville mye heller gjøre reale ting, ikke fjase og tulle, fnise og le.

Den siste skoledagen kom og gikk, og den lange ferien ventet, hun gledet seg til gode, varme dager med bøker, hunden og alenetid.  Ha dagene for seg selv etter moren og faren var gått på jobb, nyte timer før uroen kom igjen, og tiden brukte hun akkurat slik hun ville, det var medisinen hennes, pusterommet i hverdagen -

Denne sommeren, den jenta trodde ville bli god og lang, bragt med seg syk mormor.  Jenta visste ikke om hun var glad i mormoren, en fryktelig følelse, skulle man ikke være glad i mormoren sin?
Jenta var skamfull for sin mangel på medfølelse. 
Dessverre hadde de bodd på hver sin kant av landet, og jenta hadde ikke fått lære mormor å kjenne, men mormor var litt streng, og fryktelig ryddig, i mormorhuset var alt på stell.

Stakkars mormor, brakk lårhalsen denne sommeren, og hun måtte på sykehus.
Jenta gikk langt for å komme på besøk til mormor på sykehuset, ville at mormor tross alt skulle ha det bra.  Da ble hun kjent med sin mormor, og mormor var snill likevel, liten og sped i den store sengen.
De snakket mye, jenta forstod mer og mer av mormors fortellinger, og sykehuset var slett ikke farlig, det var bare så trist at mormor måtte være der så lenge...

Mormor begynte å prate litt tullete ettersom tiden gikk, mormor ble enda mindre og tynnere.
Oftere og oftere satt jenta på sengekanten, holdt mormors hånd, prøvde å gi av sin styrke, jenta var sterk.  Nå ville hun at mormor også skulle bli sterkere, ikke visne bort da de endelig hadde funnet hverandre.
Til mormor fortalte jenta også om gutten som hun likte, mormor lo litt og lurte på om jenta var forelsket.  "Mormor, jeg vet ikke hva forelsket er", svarte jenta.
Mormor dro på smilebåndet, et smil fra sprukne lepper.  Prøvde å forklare ordet, at det var en følelse som ga hjertebank, og at man var nysgjerrig på gutten.
Jenta hadde ikke merket hjertebank, bare hjertero, men nysgjerrig var hun.  Forklarte dette så godt hun kunne for mormor, mormor sa dette virker som kjærlighet, jenta mi.
Det ordet var stort, altfor stort .  Sterkt og mektig, jenta var ikke så sterk enda, og fortalte mormoren at bare sterke kan føle kjærlighet, mormor svarte svakt "Du  er sterk, lille venn".

Jenta ruslet hjemover, grublet over ordene, var så glad de hadde fått snakket om så mye, gledet seg til mange gode prater med mormor.  Ønsket at mormor snart fikk komme hjem.
Morgenen etter ble jenta vekket av moren sin, moren fortalte at mormor døde i natt.
Gråten kom så brått, stakkars mormor, dø alene i en sykeseng, uten noen å holde i hånden.
Jenta visste at mormor gjerne ville få dø, hun var sliten.  Mormor fortalte at da vil jeg få møte Magnus igjen, hennes store kjærlighet.  Hun gledet seg til å møte kjærligheten igjen, og Gud.  Mormor trodde sterkt på Gud, jenta tvilte, men ville ikke såre mormor med å fortelle det.  Syntes at mormor og Gud og Magnus hørte sammen, fint om de kunne ha det trygt og godt i himmelen alle, for mormor kunne nok snakke med selveste Gud også så ofte som Bibelen lå i hendene hennes.
Tanken trøstet litt, og jenta tenkte masse på mormor som snart skulle begraves også.

Jentas mor hadde det travelt, skulle handle nye klær til begravelsen, ordne med alt som hører begravelser til.  Moren til jenta kjøpte sorte klær, og så samtidig at jenta ikke hadde sorte begravelses klær.
Jenta ville ikke ha sorte klær, men hvite.  Moren ble sint, dette var jo helt unormalt!  Ingen har hvitt i begravelser!
Men tilslutt fikk hun en grå kåpe for å skjule sine hvite klær, ellers hadde hun bragt skam over familien.

Begravelsen til mormor var trist, salmene visste jenta at mormor ville valgt annerledes, og hullet i jorden var dypt og skremmende, særlig da kisten ble senket ned..
Sammenkomst var det også etterpå, jenta kunne ikke forstå at noen kunne le, spøke og spise etter noe så trist.  Hun trodde nå ihvertfall de kunne snakke om den døde mormoren, men de snakket om mange rare ting, og litt om huset mormoren ikke skulle bo i mere.  Der skulle mor, far og jenta flytte inn.
Enda lengre bort fra de hun likte, triste saker.  Hun likte seg der hun bodde, men selvsagt bestemte de voksne.

Den lange sommeren gikk til pakking og flyttting.  Mormorens gamle, vakre møbler ble gitt bort, moderne møbler skulle på plass, stygt!
Maling og tapetsering av de gamle, fine veggene, enda styggere...
Jentas meninger ble aldri hørt, de voksne bestemmer.  Jenta lurte på hva mormor ville ment..

Sommeren gikk mot slutten, og skolen nærmet seg nok engang.  Ville det være noe nytt enda engang på finskolen, mon tro?
Bygningen var den samme triste, korridorer og klasserom likeså, men jentene var enda fiksere, opptatt av klær, de var sikkert fine.  Jenta syntes klærne var rare, var ikke vant til masse kjøpeklær når det gikk an å lage så mye selv.
Jentene i klassen snakket masse om de fine klærne, og hvor de kjøpte de, nå var jentene blitt så voksne, på en måte, annerledes.
Jenta følte seg ikke annerledes, men guttene hadde vokst, enda mer bråkete var de visst også.  Kanskje de følte seg tøffere siden de var store elever, siste året på barneskole?

Gutten med de fine, blå øynene var der enda, heldigvis.  Bråket ikke, men var der på sin sillferdige måte, skapte trygghet i kaoset.
Nå så jenta at han var søt, hadde et sjarmerende smil, ikke til henne, men til andre.  Jenta tenkte at de var heldige de som fikk hans smil.
Hun tenkte over mormorens ord fra sengen, de om hjertebanken, gjorde hjertet, mon tro, noen hopp innimellom?   Nei, hun ville ikke kjenne på det, ikke når gutten var av det slaget som så motsatt vei, viste at man ikke skulle komme for nære.

Han var der alltid i tankene, uoppnåelig, men lyste opp skoledagene.  Hun bestemte seg for å tenke på andre ting, bøker og dyr.  De kunne man få kontakt med, hunden ble ofte luftet, og biblioteket hyppig besøkt.  Litt lekser ble også pliktskyldigst gjort, de kunne lett gjøres unna for hele uken, da ble hun fort ferdig med det kjedelige.
       ----------------------------------------------------------------------------------------------------------- -------



--