Har avskrevet deg på min familieliste, den er jo så altfor kort, etter dine ord. Dessverre er jeg kun enebarn, og har ikke mer familie enn en gammel, senil mor, din mormor.
Ikke engang henne kunne du glede med en invitasjon til bryllupet deres, du vet hun aldri hadde dukket opp, men hun kunne hatt gleden av en innbydelse å vise...
At mor ikke er bra nok, har du uttrykt uendelig mange ganger siden skilsmissen. Ikke bor jeg pent, ikke har jeg bra nok mann, har altfor mange og bråkete hunder. Det er vel enklere å si hva som er positivt, om det er noe overhodet.
Husker dagen du ble født, en søndag. En uke før planlagt keisersnitt fikk jeg verk i ryggen, og dro omsider på klinikken med fødsel i full gang. Du ble blå, og tilbragte 3 uker på barneklinikken, du hadde åpen ductus, slik at alle anstrengelser måtte være minimale.
2 ganger daglig dro jeg for å besøke deg, hadde med pumpet morsmelk, du skulle ha det beste.
Fikk ikke ta deg ut av kuvøsen, kun stryke deg gjennom de hullene i sideveggene, og eneste stedet du likte å bli strøket, var leggene.
Hjemme slet du med flasken, anstrengte du deg for mye, ble du svett og siden blå. Laget større hull i smokkene, slik at du slapp å slite mer enn nødvendig.
Etter 3 mndr. ble du vurdert for operasjon, men da var åpningen iferd med å lukke seg, heldigvis!
I 7 mndr. hadde du kolikk, jeg bar og bar deg, og tung var du, i tillegg var ikke søstrene dine videre store, heller. Så var det dagbarna som skulle ha lit oppmerksomhet, og jobbene om ettermiddagene i ukedagene, og om morgenene i helgene. Dette gjorde jeg for å gi dere et minimum av det barn trenger, det var på denne tiden faren din startet med å glede seg over ølet.
Regninger var også mitt ansvar, og jeg slet virkelig for å få endene til å møtes! Likevel var vi under normal levestandard, men slikt vil jo ingen høre snakk om, bare for en "freak" jeg er nå.
Kanskje slet jeg meg ut dengang? Gadd vite hvem som hadde orket egne barn, andres barn, og 7 dager i uken med vasking, dengang var det hardt å vaske, ikke slik som nå.
Da du startet med å kunne bevege deg, var du hyperaktiv, måtte følge deg med argusøyne, ingen ville leke med deg, du var så voldsom. Mamma kjørte deg nok mange, mange ganger på Legevakten for å sy et eller annet helt til du startet skolen. Man venter ikke at slikt blir husket, heller ikke verdsatt, en mor gjør det i kjærlighet, uselvisk.
Men kanskje tenker man at dette man investerer i barnet som liten, viser seg igjen senere, i eldre år, en medmenneskelighet, omtanke, empati...de fleste foreldre vil tross alt gjøre ansvarsbevisste samfunnsborgere av barna sine.
Skolen var samme, sørgelige historie...mor ble alltid innkalt, måtte gjøre mer for deg, du hang langt etter.
Jeg slet og strevde, men du var ikke interessert. Underviste deg hjemme inntil du fikk plass på Adventkirken skole. Mange lange dager hvor kreftene syntes å renne mellom fingrene, men forbannet meg på at du skulle stille på noenlunde lik linje som dine nye medelever selv om "bare" mor hadde undervist deg.
Det klarte vi! I enkelte fag trengte du hjelp, men ikke verre enn enkelte av de andre elevene i klassen..
Du fikk invitere hjem de du ville, og jeg kjørte deg til de du ville besøke, hentet deg og. Var glad du hadde venner. Selvsagt passet det ikke alltid, men som regel fant vi en løsning.
Så startet siste året på grunnskolen, du ville ikke gå mere på skole. Mye diskusjon med lærere, kommunekontor, PPT, hva gjør vi??
Jo, du ville bli maler, ingen visste at lærlingordningen enda eksisterte, så jeg startet en uendelig ringerunde, og rett før skoleåret var omme, hadde du fått lærlingeplass med lønn! Mor klarte å hjelpe deg nok engang, faktisk...Merkelig at jeg alltid ble mobbet av din far og hans familie da jeg forsøkte å hjelpe deg, men jeg stod på mitt, og dermed fikk jeg og stempelet som "gal". Man fikk det i den familien om man mente noe annet enn "normen". Og jammen fikk jeg høre ofte nok hvor ille det stod til i mitt hode! At jeg noensinn har klart å leve opp, oppfostre barn, er visst et under...
Skilsmisse, og separasjon ble et faktum. Jeg måtte rømme fra alle din fars trusler, men dette vil du likevel aldri tro, for det er mor som er gal, resten av familien, ja..de er jo tilregnelige, eller
Dessverre mistet vi mye kontakt, og jeg tar selvkritikk. Var sikkert mye jeg kunne gjort annerledes, men jeg var kommettil et punkt der jeg ikke maktet mer, det stoppet for meg også, og klarte ikke være sterk lengre.
Så derfor sitter jeg her, en fattig mor, lite akseptert av dere barn, med mine altfor mange hunder, min mann som dee ikke tåler, og i et leid hus som er grusomt.
Nå skal du da endelig gifte deg, ikke en invitasjon engang var jeg verdt. Jeg er fra feil familieside, og har heller ikke økonomi til å gi dyre gaver.
Får vel bare takke deg, min sønn, for at du har stilt opp for meg da jeg kanskje kunne hatt behov for det? Tatt dere turer til meg når dere vet hvor lenge jeg er alene om gangen, tilbydt en liten tur, kanskje hjulpet litt, men noe hjelp har jeg vel aldri bedt deg om.
Du kan kjøre til Trondheim og din svigermor, men å reise en time til din egen mor, nei...så jeg skal ikke be om mer, jeg takler ikke å tanke mer på den skuffelsen du har gitt, dette var ditt siste stikk i hjerteroten. Dessverre orker jeg ikke tenke på deg som sønnen min mer, og håper du blir lykkelig og glad der ute blant de perfekte, vellykede, de med penger og dyre biler.
Ikke bry deg om at du engang i tiden hadde en mor som stod på pinne for deg i mange-mange år, hun med den dårlige økonimien, de bråkete hundene, det stygge stedet hun bor og hennes føle mann!
Takk, William for at du åpnet øynene mine og at jeg fikk se hva jeg oppdro deg til, nemlig en stor egoist som setter status foran empati og menneskelig varme
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar