Vi reiser videre

Den hysterisk, gale, vanviddsfylte mor satt med gutten tett, tett, kunne ikke slippe deg.  Var det tenker som for gjennom hodet mitt, eller kaos?

Den stunden vi skulle vente til treskolegen skulle komme tilbake, virket kort - og lang.  Hva ville de neste beskjeder gå ut på, mon tro, skulle du kanskje opereres, skulle vi miste deg i hjernesvinn, men forsøkte å tenke logisk, at legene sikkert hadde et "bare" svar til oss.

Dr. Wester, som var treskolegens navn, kom tilbake, denne gangen var blikket noe mildere, eller?
Vi fulgte etter ham til et annet kontor, litt mer trivelig rom denne gangen.  Han satte seg veg pulten, og da han hadde kommet seg på plass, fant jeg ut at det var høflig å sette seg, med deg på fanget.
Han ser intenst på meg, gjennomborende.  Dengang var han så ukjent, jeg visste ikke at blikkene var slik når det var noe han hadde brynet seg på.
Wester er en type lege som går rett på sak, han legger ingenting mellom, rett frem, og krasst.
Han forklarer at hjernen din har krympet til en liten nøtt, seiler i et hav av vann, ser for meg en valnøtt på svømmetur...
Videre forklarer han at denne nøtten også er fylt med vann innenfra, ventriklene er også vannfylte, da endres forklaringen til at hjernen din er utvidet også innenfra, slik at hjernen ligger som en kappe med vann utenpå og inni, valnøttfantasien min forsvant effektivt. 
Henrik har intern og ekstern hydrocephalus, lød dommen.  Endelig, tenkte jeg!  Noe konkret å jobbe med, kanskje jeg nå kunne slippe å høre at du var forsinket i utviklingen fordi jeg var en lat mor?  En diagnose!  Dette måtte vel være noe å "slå i bordet" med, kanskje det ville være hjelp å få?  Der ute, i den store verden..
Kjente allerede at sykehuset hadde omfavnet oss, blitt en slags trygg havn på ublidt farvann.

Dr. Wester tegnet en skalle, en hjerne, ventrikler og der hjernevæsken stoppet i ditt tilfelle, en slags tett vask, kanskje?  Var det jeg assosierte hodet ditt med da.  Inni meg dukket ordet Plumbo opp, og forsvant.
Treskolegen er seriøs, sier han vil operere dagen derpå, en enkel operasjon.  Vi borer bare et hull i skallen og legger inn en shunt, og jeg kjenner smaken av galle i strupen, kjemper desperat for ikke å kaste opp utover pulten hans.  Ser for meg en boremaskin trenge inn i ditt nydelige hode, løper ut for å rekke et toalett.  Er i tillegg gravid med lillebroren din, og får disse kvalmeperiodene, særlig med det bildet jeg har på netthinnen.
Rekker ikke noe toalett, og ydmyker meg midt i gangen hvor jeg vrenger innsiden ut, naken i det grelle lyset.  Takker i mitt stille sinn for at det er kveld, ingen nysgjerrige som stirrer på dette vemmelige jeg holder på med.  Dr. Wester kommer jo løpende etter og får med seg min siste rest av verdighet, han har allerede før behandlingen din startet, sett min aller svakeste side.
Han kaller på hjelpsomme sykepleiere, de ordner etter meg, og tar deg ut av mine hjelpeløse armer.
Finner drikke til meg, jeg følger deg nok engang til kontoret, veldig motvillig.
Nok engang det granskende blikket, da spør han om jeg er gravid, svaret mitt er et nikk.  Ja, Henrik har 3 søsken, erklærer treskoen, og enda en på vei!?
Altså, da er det jo ikke så farlig om dere mister guttungen, dere har jo mange unger!  Skal operere Henrik i morra tidlig, jeg, nå setter de antibiotika på guttungen så tar jeg ham som først i morra tidlig når jeg åpner stuen min.
Den shunten trenger du som mor ikke engste deg for, skjer ikke noe gæli med de, tåler en trøkk, vettu!  Har hatt noen shunter som jeg brukte hammer på, de gikk ikke istykker! 
Eh...jaha, hvisker jeg, det var jo kjekt å vite, da.  Prøver å snakke litt fornuftig og konstruktivt i situasjonen.  Wester er i siget og forteller at han er den beste nevrokirurgen, han er fra Oslo, reiser hjem i helgene, har hybel i sjuende i hovedblokka, flott plass, Haukeland!  Og forresten, ikke la guttungen spille fotball når han blir litt eldre, en ball midt i huet er nok ikke bra for disse shuntopererte.  Vi sees i morra tidlig, da får du ha en god natt!

Omtrent slik forløp første, og forhåpentligvis siste, samtalen med den skumle og arrogante treskolegen, Wester.  Treskoen hans er det laget statue av, den står på nevrokirurgisk sengepost.

Mer eller mindre fortumlet, ør, kvalm og elendig, tasser jeg ut for å finne min lille pasient.  Med en blid sykepleier sitter han med hånden i en stor bandasje, antibiotikaen drypper inn før morgendagens operasjon.  Sykepleieren er vennlig, forklarer at de dessverre ikke har noen informasjonsbøker om hydrocephalus, men at hun kan finne en legebok til meg senere, den kan jeg lese etter at jeg har lagt meg, trengte visst hvile ifølge den omtenksomme.
En annen sykepleier kommer bort til meg og forteller at hun har bakt ambrosiabrød, og hun har laget istand et brett med etpar skiver.  Blir uvel av tanken, men smiler pent og takker.
Henrik har blitt stelt for kvelden, fått på sykehusklær, og på sengen er et skilt med "faster" hengt opp.  Sakte går realiteten opp, nå er han ikke bare gutten min lengre, han er ikke bare mitt ansvar, denne gutten min skal deles med et sykehus.

Henrik ligger på et rom med 4 senger, jeg får eget mammarom, helt alene.  De to vennlige følger meg til mitt lille hjem som jeg skal ha etpar uker, kjølesapet er fylt med litt mat, brus og brettet med ambrisiaskivene blir overbragt etter at jeg har kommet i sengen.  Det dufter himmelsk, en hverdagsluksus!  Det er pent laget til, hvitost, brunost, herlig te, melk, juice og en liten juleplante.
Tårene renner, hvorfor er de så snille?  Den ene sier at vi må passe godt på lille mor, du har litt av en jobb som venter!
Orker ikke tenke på morgendagen, ei fremtiden, vil kun kjenne nuet, roen, og vennligheten.
Tenker på gutten i sengen, gutten i magen, boken om hydrocephalus, barna hjemme.  Bestemmer meg for å kosentrere meg om de velduftende skiver, skyve fra meg alle skremmende tanker, nyte et ørlite øyeblikk av luksus...