Tror ordene passer på meg, mot strømmen, annerledes og noget merverdig.
Stor og kraftig, vel..ikke uvanlig idag, men de store og kraftige anses gjerne også som sterke, fysisk og psykisk.
Fysisk styrke er det dårlig med, mye skyldes nok en ryggrad som blir mer og mer ødelagt for hvert røntgen, CT og MR. Ganske ekle maskiner å ligge i når man lider av klaustrofobi, forresten! Lurer alltid på om jeg passer inn i hullet, men enn så lenge har det gått greit, og der sporet jeg av, allerede!
Kjerringa mot strømmen var jeg visst før jeg nådde den anseelige alder for å kunne kalles kjerring.
Og den fysiske styrken forsvant likegreit med en delvis lammet høyre arm, sikkert en mening med at den er der, som et slags vedheng. De delvise lammelsene skyldes flere innsnevringer i spinalkanalen, nerver ligger i klem, og skaper dermed for liten plass. Nok om trasig sykdom!
Noen later til å tro at jeg nyter å vekke oppsikt ved mine meninger, det stemmer ikke. Meningene mine er ikke annerledes utad, enn de er innad, mener jeg noe, klarer jeg å stå for det, enten de blir dømt nord og ned, eller verdsatt.
Er ingen helgen, og står for det, er heller ikke snill om noen gjør meg urett i noe jeg faktisk har litt greie på. Ikke at jeg har greie på mye, men de få emnene jeg vet noe om, der er jeg bestemt, firer ikke. Som f. eks. å blande to ulike rasehunder for å lage en "ny" rase. I en år rekke har jeg fått så ufine kommentarer av forståsegpåere at jeg lett kunne tatt den enkleste utveien, nemlig å gitt opp prosjektet. Istedet har motgangen gjort meg enda mer oppsatt på å få dette til, gjøre en så god "jobb" som det lar seg gjøre! Har blitt slått og trakkassert såpass mye i barneår at det skal mye til for at jeg knekker, bøyd en stund, ja...ikke brukket.
Er stolt over et tilsynelatende dømt prosjekt fra starten, men som har vist seg å "ta av", riktignok gjelder dette "bare" hunder, men det innebærer en anelse mer innsikt enn å lene seg godt tilbake i en stol og la to hunder pare seg i hytt og vær. Siden jeg ikke skal påberope meg videre kunnskaper om genetikk, fysikk, eller andre av universets mysterier, har jeg forsket meg frem gradvis, kontaktet kynologer som kan forklare meg alt på et vis selv jeg forstår.
Når man så endelig begynner å få noe til, kommer dolkene i ryggen, man kan ikke, vet ikke, forstår ikke. Etterpå kommer det enda mer man selvsagt ikke kan noe om, og det er gjerne sosialisering av valper, huff, da kan man jammen lite! Etter omlag 10 års valpesosialisering, er jeg den første til å innrømme at alt kan gjøres bedre, inntil et visst punkt, og det blir overstimulering av valper. Det merkelige er at de som aldri har hatt et eneste valpekull, er flinkest til å komme med bombastiske kritikker, undrer meg like mye hver gang.
Inntil nylig da trenden har begynt å snu, pussig nok er den nye "rasen" blitt så populær at PC, mobil og telefon knapt står stille en eneste dag.
Selvsagt har også andre prøvd seg med samme kombinasjon, men av en eller annen uforståelig grunn, er det til kjerringa mot strømmen de vil komme. Underlig, heller ikke til valpekjøpere sparer jeg på mine meninger, forteller alt om positive og negative settinger, forklarer ærlig at å ha hund er stort ansvar, at det ikke blir solgt valper til småbarnsfamilier, valpekjøpere som bør la hunden være minst mulig alene, og mange andre praktiske ting.
Forklarer også at jeg har gjentatte ganger vært meldt til Mattilsynet pga. elendig hundehold, har lagt frem rapportene etter hjemmebesøkene, og likefullt tar de ikke skrekken.
De gangene jeg selv har spurt etter valp, fremstiller selgeren seg og sitt oppdrett i det aller mest rosenrøde lys, alt er såre vel, bare sunne og friske hunder, ja..det er såå flott alt sammen!
En skeptiker som meg tror like lite på dette som at jeg tror på at et parforhold aldri har sine opp og nedturer...
Jeg er tilogmed så egen og trassig at jeg åpent har stått frem i hundeblader med disse "bastardene", selvsagt med konsekvensen av å få selveste Norsk Kennel Klubb på nakken, men de fine fruer som har opplyst paraplyorganisasjonen over alle hundeklubber, skremmer meg ikke, ikke NKK, heller. Ærlig talt gir jeg blaffen, om de kaster meg på hodet ut, la så skje, verre ting har hendt i livet!
Om jeg skulle vært medlem i en klubb, burde den hete "Shit Happens", for i livet er det slik.
Noen er fremgangsrike, andre midt på treet, noen er strebere, og noen som meg, antagelig en pest og en plage! En slik en som bare later seg og sløver dagen lang.
Idag fikk jeg også vite at jeg var kjerringa mot strømmen, denne gangen av en vel ansett person i kommunen, jeg var ikke som andre uføretrygdete, damen sa så pent :" Du, fru Nordheim, er en meget ressurs sterk person, du klarer det ingen andre får til! Du gjør faktisk mer ut av din situasjon enn mange friske! Og du har en jernvilje." Jada, tenkte jeg, flott å bli pisset oppover ryggen, dette var da vel mye av det gode, ble litt småopprørt, ikke glad, irritabel fordi at jeg i måneder har hørt omtrent stikk motsatt, falskhet har jeg en liten tendens til å gjennomskue, men noen ganger er det så moro å spille med, late som om man tar alt i beste hensikt, slikt morer meg!
Trolig er det en liten djevel som sitter på den ene skulderen og godter seg, ser for meg kniver og gafler, og et bredt glis, min private djevel.
Så er det også den snille meg, den som dukker opp innimellom, den som dyrene får se. Der eier jeg kun godvilje, men er ganske skeptisk til hva to bente finner på, eller sier. Derfor synes jeg også det er greit å være alene, for i møte med andre, kan tårer komme frem ved skjeve ord, har ikke videre lyst til å vise det frem.
Så er det min totalt kyniske side, man kan skuffe meg veldig lenge, i mange år, men når jeg finner ut at nok er nok, da er det skikkelig nok! Før jeg når det fæle punktet, har de som har opplevd meg på det verste fått noen hint, jeg distanserer meg. Slik kan det gå lenge, men da har jeg nådd "point of no return". Da slutter de å eksistee, de blir luft, eller ikke det engang, luften er tross alt nødvendig. Rettere skrevet, de blir ingenting!
De seneste ukene har to blitt ingenting, de har opphørt å være i meg. Det er ikke hat, det er bare ikke noe som helst.
En var en såkalt venninne, den ande er min eldste sønn. Vet jeg aldri vil se, eller høre mer om han, om jeg treffer han, skal jeg snu meg å gå, for punktet klarte han å dundre over med glans! Han fikk mange, og ikke tvetydige advarsler, men valgte å ignorere de. Det er en ung mann jeg ikke vil se igjen , det ære seg barnebarn, eller dødsfall, han er borte.
Det er harde og grusomme ord fra en mor, men mange års skittkasting mot meg og dyrene, ville jeg ikke ha mer. At han kasrerte hunden som han fikk, var ikke mindre medvirkende, men han har ikke drept den, da...slik andre i familien har klart. Det har vært det eneste positive, men jeg aner at det kommer som følge av kastrering. Har de gjort opp en mening om vanskelig hund, er ofte det neste steg.
Det er enda en som har fått sine advarsler, også en såkalt venninne, hun er allerede ganske ute i det blå, og det er en lettelse.
Det er etpar som skal få x antall muligheter, det vil jo tiden vise. Problemet mitt at jeg ikke tilgir utilgivelige feil som bevisst gjøres og sies over mange år. Jeg har ingen unnskyldning for verken sykdom, eller andre plager, med mindre det er snakk om hjerneskade, eller sterk grad av sinnsykdom. Jeg har selv ikke blitt vist hensyn til ved sykdom, og gjør det ikke tilbake. Ikke om de ligger og roper på hjelp, kanskje jeg hadde tilkalt ambulanse som en snill gjerning.
Forsøker andre å fortelle meg hvordan og hva jeg skal mene, kan jeg jatte med, men det endrer ikke en ensete mening på innsiden, skaper kun mer distanse. Men man lærer å tie og være enig for å unngå konflikter, slik blir man Nora, lerkefuglen som sang, men sluttet å synge.
Her var mange forvirrende tanker nok engang, og før jeg tar kvelden med mine sengekamerater, sender jeg gode tanker til de som er humane, har empati, og har mildheten i seg, de gode.
Ikke gode som mat, bare gode, for de finnes...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar