Det er jo bare...

En underlig natt du blir født i, gutten min, etter et merkelig svangerskap i forkant.
Du var ikke fosteret som rørte seg mye i magen, og dette undret meg uendelig i månedene som etterhvert gikk.
Selvsagt spurte jeg leger og jordmødre, svarene var stort sett like, de begynte alltid: "Det er nok bare.."  Hva var dette "bare"?  Stilte meg alltid mange spørsmål, fordi jeg følte at det var noe mer enn "bare", trodde nok mer det var "noe", dette ukjente ble etterhvert mer og mer tydelig, liv var det lite av, og ethvert dult innenfra mørket, ble mer og mer kjærkomment for hver dag som sneglet seg avsted.

Selvsagt var det mange andre ting å ta seg av, 3 barn, kjøring til og fra skole, dagbarn og jobb om kveldene, men usikkerheten og den nagende tvilen lå i underbevissheten som en mare.

Etterhvert ble maren en ikke kjær, men velkjent tilstedeværelse.

Takker for all oppmerksomheten jeg måtte gi dine søsken, det hjalp gjennom tunge stunder.

Lettelsen var nok ekstra stor da din storebror skulle fjerne mandlene, og jeg skulle være med ham på sykehuset.  Storebror fikk tildelt en seng, jeg en feltseng ved siden av ham.  Den dagen, før det lille inngrepet, kunne jeg kose meg med din storebror, la ham gå i kiosken og kafeen, spise is og bare være mamma, herlig!  Uvant å bare ha et eneste barn å vie all omsorg, godt for en liten stund!
Ferdig med dagbarn, ferdig med jobb, ferie, og en usedvanlig ro, en sykehusro.
Rytmen på sykehusene er bedagelig, ingen bekymringer, bare la seg seile avsted i rytmen.

Kvelden kommer, storebror er litt redd, men sovner tilsist.  Mor og magen tar seg en tur på taket og trekker luft, kjenner gode tegn til våren i luften, det er april.  Vårnatten er fylt med ekstra glede, du sparker intenst, da vet jeg at du har det bra, kanskje det var litt ro som skulle til?
Legger meg på den knudrete sengen, selv den føles komfortabel.  Inntil sidekameratens pappa starter en form for samtale, uff, nå som jeg koste meg med deg i sengen...
Mannen i nabosengen reiser seg opp, han er så redd, datteren skal også ta mandlene dagen etter.  Kjenner jeg blir irritabel, tenker "hva så?"  Det er en bagatell, men faren plaprer og maser, skjønner visst ikke at det er stilletid på barnerommet, vi foreldre er der jo kun for å se til de små pasienter.  Etter masse beroligende snakk, roer den nervøse faren seg, ihvertfall nok til at det går an å få lagt seg.  Lagt seg med brusende glede over alt livet som setter igang, gleden smaker som god sjokolade.

Tidlig neste morgen humper vi oss opp, har gleder i meg, livet bobler besatt, storebror er klar for operasjon.  Sammen rusler vi ned og jeg sier "sove godt, vennen min!" 
Inngrepet er unnagjort på mindre enn en times tid, da tasser vi stille til oppvåkningen.
Får en godstol og krakk under hovne ben, ren nytelse, ihvertfall til storebroren begynner oppkastrunden.  Slik er jo vanlig, like greit å få det overstått, for storebror venter på deilig saftis som er blitt lovet.  Is fra kiosken var premien etter dette, må bare vente til blodet er borte fra magesekken.  Å, så lettet jeg er!  En fin og kvikk, mandelfri gutt, og en i magen som bare gir meg gledestårer i det skjulte.

Tror jeg dupper av sammen med storebror, for en hånd på skulderen klapper varlig, et ansikt titter ned på meg og lurer på om alt er som det skal.  Selvsagt er alt som det skal, er det ikke?
Sykepleierens nyver i pannen får meg til å tenke, noe galt med storebror, eller hva er det?
"Du ser ut til å være i fødsel", lyder stemmen, jeg ler, jeg sitter jo bare her og nyter livet, eller?
Kommer ikke på tale med fødsel i denne gode stunden, glem det, viktige ting på gang.  Ta seg av pasienten, la ham få komme i sengen på rommet, og ikke glemme isen fra kiosken!  Prøver å forklare mine viktige gjøremål, føler ikke videre gehør.
Mor må bli ganske bestemt, følger den lille pasient til rommet, våker, løper i siste øyeblikk i kiosken. 

Isen glir ned i sår hals, godt å se gleden i barneøyne, ikke mye halsvondt med en saftig is, nei!

Selvsagt forstyrrer sykepleieren oss nok engang, denne gangen en ny og fremmed, fælt til mas, da?

Jammen har ikke øvrigheten telefonert til selveste fødeavdelingen, har visst ikke annet valg enn å gå gjennom korridorene og bort til "Klinikken".  Blir henvist direkte til badet for fødende, kjenner sinnet og irritasjonen koke, dette var helt unødvendig, tullball!  Vil være hos den unge storebror.

Får vite at jeg står midt i fødsel, og det er hastverk før fødselen kommer for langt.  Trodde rier og fødsler skulle være vonde, men dengang ei!  I hui og hast maser de oss gjennom diverse prosedyrer, fælt til styr for et keisersnitt, da?  Iler inn i "det aller helligste", legger meg på den vanlige benken som heller mot venstre, får i meg et lite beger som smaker  sjøvann, og da er det sort.

I gangen klarner hodet en smule, du, min nydelige Henrik blir lagt inntil kinnet mitt, varm og god og vakker!  Ser du har en leppespalte, og tenker for første gang...det er jo bare...
I morsøyne er du verdens vakreste!  Dessverre må du på Barneklinikken, så da er den lille flokken godt spredt, mor på Klinikken, storebroren på Øre - Nese - Hals, og hovedpersonen på Barneklinikken.
Og en våken mamma med to bilder av gutten sin, knuget i hånden natten lang, kjære venn, dette er vel en god start, er det ikke?  Ligger og beundrer bildene i ett, tanker raser, dette er vel igrunnen en bagatell, det er ikke noe farlig - stemmen i hodet er ikke så sikker som jeg ønsker.

Heldigvis, Henrik, ble du født om natten, så samme morgen dro mor ut intavenøst og kateter og satt seg klar til sykebiltur til den nye gutten, orket ikke vente på tregt system, du var i mitt hode, hjerte og sinn.
Mandelgutten snakket jeg med i telefon, han var stolt, han hadde spist grøt til frokost, og ville gjerne hjem, ingen fare med ham, nei!

Kladd en:)  legger meg, trøtt...