Bitter?

Siden dette er kun en slags "dagbok", kommer saker og ting ikke i kronologisk rekkefølge, det blir som det dukker opp i hodet, og din første operasjon, er jeg enda ikke moden til å notere.

Derfor er tankene penset over på andre områder rundt kronisk sykt barn.

Innenfor Barneklinikkens vegger, møtte vi mange skjebner.  Kreftsyke barn, barn med hjertefeil, barn med leppe/kjeve/ganespalte, og en rekke andre kroniske tilstander, noen uten diagnose.  Atter andre var heldige å kun være sporadisk innlagt for mer elementære bagateller som ikke er i kroniker kategorien.  Av en eller annen underlig årsak, var "kronikerforeldrene" mye mer tålmodige og to dagene mer som de kom, virket også mer takknemlige for å være under beskyttelse av sykehusets trygghet.  De mer sporadiske foreldrene forventet visst ofte at klinikken til tider skulle fungere som en slags avlastning, og de kunne ofte irritere seg over at vi foreldre med kronisk syke barn fikk mer "særbehandling".  Vel, kanskje det ikke var så rart siden tilstandene var totalt ulike..

Noe som kom som et nytt tilbud til nevrolgiske pasientforeldre, var en psykolog.  Siden det var tilbud til foreldre med de fleste andre diagnoser, var denne psykologen da vårt tilbud.

Selvsagt ble også jeg tilbudt samtale med den kvinnelige eksperten, hvilket var totalt fiasko.  Antar at jeg ikke var helt etter "læreboken", jeg var jo ikke bitter for denne skjebnen, det burde jeg visst ha vært.  Sa til psykologen at bitterhet har jeg ingen grunn til å ha, jeg var bare takknemlig for å ha en slik flott og spesiell gutt som deg.  Dette var antagelig en snodig uttalelse, nesten mistenkelig, følte jeg.
Hadde det vært bedre om noen andre hadde blitt rammet, da, spurte jeg eksperten.  Hun ble etterhvert mer og mer målløs ettherhvert som jeg snakket, og tilsist fikk jeg det utrolig gode rådet om at jeg kunne ta meg en time hos frisøren!  Ja, da kunne jeg ikke dy meg for å kaste noen velrettede ord tilbake om hvor iallverden hun hadde fått utdannelsen sin, om dette var det glupeste rådet hun hadde å komme med, da ga jeg ikke mye for hele psykologen.
Spurte om hvem som klarte å tenke på å gå til frisør under slike omstendigheter, ba henne reise og ryke!  Reiste meg i sinne og irritasjon, men ikke i bitterhet over skjebnen.  Det eneste jeg passet på, var å klaske døren hardest mulig igjen da jeg raste ut av kontoret.

Tenkte over hennes tåpelige ord, er det virkelig mulig å ha noe slikt inkompetent gående løs i en stilling som krever en viss innsikt?  Om hun snakket like latterlig til alle foreldre, ville jo stakkarne tro det var noe alvorlig galt med dem, istedet for barnet.
Ryk og reis med hele psykologkvinnfolket, la meg være ifred med min manglende bitterhet, og la meg slippe flere "velmenende" råd!  Kjente sinnet koke over at dette kunne kalles psykolog!

I ettertid, skjønner jeg enda ikke at en frisørtime skulle hjulpet noe videre, og bitterhet har jeg til dags dato heller aldri merket.
Henrik er min stolthet, mitt spesielle barn, og en liten gutt som har gitt moren sin de største sorger og de herligste gleder, og ikke minst har han hjulpet meg å overvinne redselen for autoriteter!
Hvite frakker skremmer meg ikke, i årenes løp fikk jeg en stemme, ikke kunne jeg lengre vandre rundt i frykt for å uttale meg feil, jeg ga blaffen i hva andre mente om hva jeg skulle tenke, tro og mene, dette var vel istedet en stor gave han har gitt meg!
Kan ikke la andre tråkke deg på tærne når du kjemper en uskylig gutt sin kamp, kampen om livet, vi skulle ikke gi opp før alt var forsøkt!

Joda, jeg er ydmyk overfor de som trenger det, men ikke fortell meg lengre hva og hvem jeg er, jeg er den jeg er, med mine feil og mangler, og dette vil følge meg uansett hvor mange som retter på meg, eller forteller hvordan best leve livet...

Enda en ting jeg har vært takknemlig for opp gjennom årene, er at jeg har fått vært hjemme med barna, passet de selv, og enda kjenner jeg sinnet bruse om noen spør:"Har du "bare" vært hjemmeværende?"  Ikke hatt jobb?  Da skal man visst riktig ha latet seg gjennom livet, og akkurat slik var det ikke å "bare" være hjemmeværende mor, dagene gikk med til mangt og mye, opplevelser som man kan plukke frem, se tilbake på med glede og stolthet.

Dette var også et av emnene psykologen forsøkte seg på, derfor er troen min på akademikere ikke alltid på topp, selv den laveste i samfunnet klarer å sette spor etter seg.

Dengang lærte jeg virkelig å stå på krava, ikke for egen del, men for Henriks del, det ble mitt "yrke"...og det ser jeg i ettertid var så godt som en fulldagsjobb, uten fridager, ferier, eller faste arbeidstider.  "Bare" å være hjemme med Henrik og hans søsken krevde mer enn godt var en periode, men vi var sammen, en god tid, tross motgang.