Shuntopserasjon

For å si det mildt, var det en svært rastløs og nesten ulidelig lang natt i påvente av operasjonsdagen.
Gleden gjennom natten, var små spark i magen, der følte jeg håpet leve, og jeg takket for livet som var så påtakelig, en trøst?
Den medisinske boken holdt meg også okkupert en stund, dessverre var det forbausende lite å lese om hydrocephalus, boken var heller ikke videre oppdatert.
Skjønte heller ikke alle medisinske termer, oppfattet hovedtrekkene, og kom frem til at du var heldig som ble operert på 90- tallet, fordi før ca. 1986 hadde innleggelse av shunt vært gjort med større og mindre hell.  Største risikoen var infeksjon, noe som var svært alvorlig, og vanskelig å få bukt med.
Uten operasjon, ville hydrocephalus i de fleste tilfeller være dødelig, og groteske bilder fra svunne tider vistes i boken.  Hodene som vokste og vokste, barn med enorme hoder, store smerter, og som hadde slike tunge hoder at de ikke klarte å løfte de.
Blindhet, svekkede evner, og rett og slett et for jævlig liv, som regel tilbrakt på sykehus, bundet til en seng.
Takk for at vi hadde rundet 90 - årene!  Behandlingen virket adskillig mindre skremmende enn en ubehandlet tilstand, så her var det best å se det på mest mulig positiv måte!

Ved relativt godt mot ruslet jeg gjennom morgenstille korridorer inn på rommet ditt, der var det rolig, og natten hadde forløpt uten problemer.
Du ble litt grinete da ingen mat ble servert etter vask og stell, men da var allerede klokken tikket mot 07.30 slik at vi kunne trille deg og sengen til hovedblokken, hvor Sentraloperasjonsavdelingen på Haukeland ligger.  Ganske lang trilletur, et stykke fra Barneklinikken til Sentralblokken.  Både mor og sykepleiere var litt redd for trekken i gangene, så du fikk lue og god dyne på deg.
Du lå i sengen og tittet opp i taket, alle lysene fascinerte deg, lå du kanskje og talte de?
Var godt å se deg så rolig, og heldigvis enda liten nok til ikke å forstå hva som ventet...

Vel fremme ved SOP (Sentraloperasjonen), stod vi en liten stund før du kom inn i sluse 2, der er 3 sluser, og jeg tenkte for meg selv at den midterste slusen var den "lykkeslusen" som ville være bedre enn nr. 1, eller 3, tullete tanker sår man når man er pent sagt svært nervøs, og redd.

Vi ble forsiktig geleidet inn i sluse 2, der ble alle opplysninger dobbeltsjekket, og mor fikk på seg en heldekkende, steril drakt og hette på hodet.  Da ble du urolig, likte ikke se mamma med dette på seg, du fikk ren pysj på, og varmetepper, dermed gikk turen videre gjennom enda lengre korridorer.  Fikk øye på to tv skjermer, der stod det alle operasjoner for dagen, og hva som skulle opereres, alt rart man kan legge merke til!  Du var den første på skjermen, og der stod navnet ditt, shuntinnleggelse på stue nr. 13 huff, slo det meg, et ulykkestall?
Gangene på SOP virket skremmende, der var diverse operasjonsbord langs veggene, grønnkledde i travle ærend, noen av de grønnkledde virket ekstra skremmende, de hadde heldekkende hetter.  Dette hadde jeg aldri sett tidligere, og jeg ante at de nok var på vei til de grusomste inngrep, huff, håpet ingen på "vår" stue ville ha på seg disse romvesengreiene!

Fremme på stue 13, som forøvrig var ekstremt varm, ble du lagt på operasjonsbordet.  Jeg fikk med alle detaljer, særlig iøyenfallende var barbermaskinen dom hang ned fra taket, da kom jeg på at de også skulle barbere deg.  For en tullete tanke midt i alvoret...
Stuen luktet lite, men med en distinkt og kraftig dunst av noe sterilt, ikke ubehagelig, men ikke akkurat noen lystig duft.
Da de satte veneflonen inn i den lille hånden din, gråt du sårt.  Du hadde jo veneflon fra før, men du skulle ha en i andre hånden også, ikke blande antibiotika og narkosemiddelet.  Gråten var så sår og trist, helt til de ga deg Skopolamin.  Etter noen bittesmå minutter, utvidet pupillene dine seg til store, sorte hull, nesten uten iris rundt.  Du begynte og bable og le, en utrolig lettelse midt i alt dette grønne og grå!  Prøvde å la være å se på sakene de fant frem, bordene med uhyggelige redskaper, riktignok sterilt tildekket av plast, men ikke vanskelig å se hva det var, likevel.
Boret virket enormt, best å holde øynene på deg, ikke se, tenke og føle for mye, ikke gråte når du er våken.  Det var viktig at du var i din glade og trygge tilstand, etter narkose, våkner pasientene som regel opp i den tilstanden de sovnet i, så her smilte og ablegøyet vi det vi kunne, den tiden vi hadde!  Litt kiling på magen, slik at du ble i riktig godlune, vennen!

Da alle elektroder og overvåkningsutstyr var festet og testet, ble jeg bedt om å stryke deg fint og forsiktig til du sovnet.  Det hvite narkosemiddelet var ikke kommet langt inn i systemet sør du lukket øynene og ble stille og helt slapp.  Vel forsikret av anestesilegen om at du både sov godt, og ville bli godt passet på, ble jeg fulgt ut igjen.  Rett før utgangsdøren, ble de sterile klærne tatt av, og jeg ble loset gjennom døren med et klapp på skulderen, og en forsikring om at de skulle passe veldig godt på deg, Henrik.

Utenfor døren, var det korridorlyset som sved i øynene, sengene stod på rad og rekke, slik det er i "morgenrushet", og alle venter på å sluses inn.
Ante ikke hva eller hvor jeg skulle gå, men ville ha luft, tok trappene opp til uteområdet, en råkald desembermorgen, pustet røyk, men frøs ikke.  Følte ikke mer, bare en tomhet, nå hadde andre kontrollen, ikke mer mamma kunne gjøre for gutten sin de neste timene.
Tasset etterhvert inn på kafeen, uten mål, eller mening.  Satte meg ved et bord og så på ingenting, alt i hodet dreide seg nå om deg, og om de var startet på den uhyggelige oppdekningen av instrumenter.
Tiden ble borte, tankene fløt fra dagen du ble født og videre fremover, så for meg lillegutt som stor og kjekk ungdom, hvor alt var iorden.  Oppmuntret av den tanken, var det å komme seg tilbake til avdelingen, det var jo dit de ville ringe når du var ferdig operert, og det skulle bli tiden for å komme seg bort til deg på oppvåkningen.
Timene sneglet seg virkelig avgårde denne dagen!  Omsider ringte en sykepleier for å høre hvorfor tiden drøyde slik, og svaret var at du helt enkelt ikke var ferdig.  Mer venting, og litt mer bekymring om at en estimert operasjonstidtok mye lengre tid. 

Var jo bare å forsøke å roe seg, og mat, eller drikke hadde jeg ikke tenkt på.  Noe som vviste seg å være lite lurt da jeg omsider fikk se deg.  I tillegg til graviditet, blir man lett litt smårar sånn med en gang man går inn på den enorme oppvåkningen.

Ble så glad da telefonen kom om at alt var over, kunne ikke komme fort nok avsted!  Småløp gjennom enda lengre korridorer, ringte på klokken og sa hvem jeg skulle inn til.  Omsider åpnet døren seg, og jeg ble spurt om jeg ville se deg med en gang, eller om jeg trengte litt forberedelse.
Klart at jeg ilte bort til deg, du lå på venstre side, høyre siden av hodet var barbert, og en stor bandasje var plastret godt på, mer husker jeg ikke.
Våknet opp ved at etpar sykepleiere stod med Cola og kalde omslag, og at jeg lå i sengen din.  Selvsagt hadde jeg svimt av, følelsen av dumhet og tull, fikk meg til å brått reise meg opp, noe som gikk rimelig dårlig, så slik lå vi, begge to.  Tett, tett sammen, mor og sønn.  Slik fikk jeg i ro og mak vendt meg litt og litt til ditt nye utseende, det var bare pent, men det var så altfor tydelig at de hadde fart hardt med den lille kroppen din, det var det vonde, vite at de hadde boret i hodet ditt, og tredd denne livsnødvendige ventilen og slangen inn i deg.
Stakkars den lille gutten min, du sov så søtt, og jeg holdt deg så tett, ville ikke slippe deg, aldri!

Slik ble vi liggende, du måtte jo ligge, og mamma`n din fikk heller ikke reise seg.  Sent på kvelden ble vi trillet avsted til Barneklinikken i samme seng, mor og sønn, følte nesten som om navlestrengen på ny var inntakt, en annen streng, eller slange, men like livgivende.