Dette er verken dikt, vers, eller notater om Henrik, kun hva jeg drømmer om i nuet. Slik kan man gå tilbake og se om man har de samme ønsker og tanker om f.eks. et års tid...slikt skal visst være heldig, lese sakene når det har gått passelig med tid. Som regel kaster jeg rotet mitt i ovnen, oftest passer tankespinnet der, noen ganger er jeg selv min beste kritiker, kjenner ordene inni meg, kritikken, da!
Dessverre har jeg problem med å skrive uten følelser, kan oppfattes som kliss. Som en har fortalt meg: Du med dine sære tanker og ideer kunne jo skrevet pornografiske historier. Dra det enda lengre ut enn mitt sedvanlige kliss, kanskje?
Når "kliss" ordet dukker opp, tenker jeg på gode ting, søte saker, soft is, krem og banansplitt, peanøttsaus som lunkes over ost, syltetøy med altfor mye bær og et stort ønske jeg har, nemlig å gå inn på IKEA og kjøpe MAANGE prinsessekaker, de fine med grønt lokk av marsipan, en bit av himmelen? Noen ganger ville jeg sett et berg av disse kakene foran meg, tatt inn den aromaen de avgir, nytt, ikke nødvendigvis spist.
Liker ikke så godt denne spisingen, en overvurdert aktivitet, tror vi klarer oss med få matvarer, andre har oppfatninger om mat som går langt utover min fatte evne, så å skrive kokebok....nei!
Kunne kanskje gitt tips om hvordan bli en praktisk anorektiker, og slike råd om hva som kommer enklest opp igjen, men tror ikke det er mer passende enn å banne i kirken.
Kirken er et stille sted, til vanlig, ved høytider fylles kirkerommet med mennesker som ofte ellers ikke orker å få med søndagsgudstjenesten, er de kristne, eller er de der fordi de har tradisjoner?
Selv kaller jeg meg ikke kristen, men jeg tror på noe, hva jeg tror på, vet jeg ikke. Tror ikke at det finnes en gud i skyene som vi flakser opp til etter døden, han som dømmer til evig liv, eller fortapelse, eller helvete. Tror på helvete, og det finnes her på jorden, kan ikke de som føler at livet er et helvete få dø i forvissning om at etter døden kommer man ikke til å dømmes til mer av elendigheten?
De "snille", vil jo mer eller mindre seile inn Perleporten til himmelen, hva har de drevet med på jorden? Samlet rikdom, vært vennlige og snille, hjulpet andre, vært den sure naboen? Tror igrunnen det er endel døde som vandrer gjennom, men slikt snakkes ikke høyt om. Hva med Jehovas Vitner, tenk hvor de må slite for å få sitt X antall medlemmer "godkjent" for det herlige riket de er lovet fra øverste hold.
Synes jo også at troen min stopper opp ved denne såkalte eventyrlige skapelsen, en mann og en kvinne som befolker jorden...hmmm, litt merkelig, så jeg "tror" ikke på det.
Dessverre måtte, etter press, barna døpes i kirken.
Takk og lov er ingen av ekteskapene blitt inngått i noen kirke, så der har jeg ikke hyklet.
Bruder kledd i store marengskjoler, får meg bare til å undre meg over hvorfor velger de å vies i en kirke? En latterlig brudgom i sitt pinvinkostyme...enn om han hadde kledd seg som Superman, mer passende for sin kommende rolle? Er det oppriktig ment, eller som en feiende, storslagen kulisse rundt marionettene som danderer seg under kirketaket? Søte, ærbødige under høytiden, ofte som fulle, kranglevorne vrak noen timer senere.
Hva dette har med mine drømmer å gjøre, vet jeg ikke, har mistet tråden, var den der i utgangspunktet, eller var tråden dømt til å mislykkes fra barndommen, spørsmål og slike kjedelige også! Er jeg en gjentagende tråd av meg selv? Ingen rød, men en mer grålig?
Tråden glapp ved Prinsessekakene på IKEA, drømte meg bort i ferske og nybakte konditorvarer, noe jeg har i minne fra spede svenskebarndom. Tror det var trygghet i disse lune lokaler, intet ondt kunne derinne hende, barn tenker mye rart. Dessuten tenkte man ikke kalorier den gang, spiste det som smakte og var godt, og fikk kanskje en skvett tran...
Barndommen er ganske dus og kontrastfylt, selvmotsigelser, ja! Dusheten skyldes ting jeg ikke vil se, kontrastene kan jeg ikke unngå å se. Et av mine gode minner fra før jeg kunne gå, var at jeg kunne stole på hunden, schæferen vi hadde, stor, varm og mitt egne anker. Han lærte meg å gå, var snill og lot meg dra meg opp etter kroppen hans, min varme venn, min første venn.
Han sviktet og fordømte aldri, han. Dessverre ble han ikke snilt behandlet selv, husker alkoholdunsten blandet seg med den sterke hundelukten. Hunden måtte sitte med hånden min i munnen tid fader var fornøyd, en straff for meg og hunden. Eller en test på trofasthet mot far og eier? Faren satt lenge og supte mens han så på den stakkars hunden med hånden i munnen.
Noen ganger ba faren om at hunden skulle bite, hunden gjorde det aldri, da ble hunden sparket og kastet i veggen, barnet og hånden gråt, stakkars-stakkars hund, vennen min! Etter hver omgang, krabbet jeg bort å la meg ved hundens side, forsøkte å trøste, ville så gjerne be ham heller bite hånden av neste gang enn å pines selv. Men slikt kan ikke barn, de kan ane en tanke om det, ikke få det ut i ord.
Hunder er mine venner idag også, bedre og mer trofaste venner tror jeg knapt finnes, du er akseptert, er du en taper, er de glad i deg, det samme om du er vellykket. Mitt liv blir aldri vellykket, så jeg er som taper glad jeg har venner, likevel, venner som kan godta utseende, lukt, smak og hunør. Og de bryr seg ikke om at du er "The biggest looser", de ser heldigvis ikke på status!
Nå kommer snart min lille drøm, drømmen om stedet i ro og fred, et underfundig sted, det finnes nok der ute, etenfor rekkevidde.
Det skulle vært en eiendom av herligste sort, busker, lite gress, og massevis av løpeplass til lek og ballkasting. Fra bakkeplan skulle der vært hunderom, med plass til stell og pleie, alt utstyr på hver sine plasser, ikke pakke opp og ned. Der skulle alt vært i arbeidshøyde, lett å holde rent, jada en drøm, en real en! OG urealistisk, vet nok det!
En annen drøm, er å reise, men siden hundene kommer før mine behov, vil jeg ikke reise fra de.
Tenk hvor mange reisemål...krever penger, selvsagt, men i en drøm har man alt som skal til...
Å reise på tvers over Amerika, se Central Park i sneen, 5.avenue..so many places to see;)
Amerikadrømmen er bare en av mange, natur reiser kunne man også unnet seg om kroppen ikke var vond og vrien, padle stille i en kano, er så mange nydelige steder..
En sommer uten allergi, uten masse stikk fra insekter, padle inn til en liten bredde ved et nydelig stykke natur, tenne opp i stomkjøkkenet, og lage et passelig avansert måltid, fortært til utsikten over den stille elven før man kryper mette, rolige og fulle av inntrykk inn i et telt, prate litt med reisefølget, før man sovner og kanskje for en gangs skyld kunne dette blitt en natt med søvn...
VENNER, KAMERATER
______________ o _____________
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar