Norsktoppen

En herlig sommerkveld satt jenta sammenkrøllet i en sofa og leste, utenpå en kort shorts og en kortermet bluse hadde hun et varmt og godt pledd tullet rundt seg, lunt og deilig.  Sammen med hund og godbok, boken luktet akkurat passelig godt, hun leste Angelique, romantisk og litt spennende, fra riktig gamle dager.  Oppslukt av boken, og verken så, eller hørte noe før faren sa at der var besøk til henne.

Hva?  Til henne?  Henne som ingen verken ville se, snakke med, eller ha noe med, dette måtte være noe galt, antagelig Jehovas Vitner, ihvertfall et eller annet kristelig muffens.
Boken ble omhyggelig lagt bort, pleddet pent brettet sammen, den skikkelige jenta måtte ikke rote!

Utenfor var to gutter av alle ting, bevares...og gutten med de vakreste blå øynene var den ene, den andre var "den kristelige", som hun kalte ham i hodet sitt.  Og der står denne snodige, småfete jenta til full beskuelse halvnaken og føler seg mildt sagt som et ubehagelig insekt.  Ehh, hmm, ja. mon tro hva dette gikk i..skulle de komme med noen merksnodige kommentarer, eller hva?
Heldigvis var alt av skole overstått, for godt, borte fra snobbeskolen, ferie, fri, bare en herlig vaskejobb for å tjene til nye skolebøker, luksus!

Jenta merket ikke mye til den gutten som var av den kristne sorten, men at hun skulle stå slik foran en som hadde forårsaket hjertebank i et års tid, ja, den følelsen var en pine.  Hun ville synke ned i det berømmelige hullet i gulvet, men heldigvis var de snille, spurte bare om å få høre Norsktoppen, og jenta hadde da faktisk radio!  Det var et lykketreff at det bare var et slikt ærend, og ikke noe prating, der kunne hun slippe billig, bortsett fra at klærne hennes var på samme rom som guttene kom på besøk i, da...
Hun grublet fælt på om hun skulle hive på seg noe, hente pleddet, eller i det minste skjule seg med noe, men fant ut at det var best å få radioen på raskest mulig for at ikke alle misdannelser og ubehageligheter skulle bli iøyenfallende, prøvde å være litt gjestfri, ihvertfall trodde hun det selv, hva gjestene mente, tja..neppe det samme.

Åååå, så flau hun var!  Ikke hadde hun evner til å konversere med de gløgge, ikke kunne hun reise seg og blamere seg enda mer, bare sitte og være ille til mote.
Men hjertet banket mistenkelig, uff, det var ihvertfall pinlig!  Takk og lov at slikt ikke vistes utenpå, da hadde de nok trodd hun hadde blodtrykksproblemer, eller noen andre hjerteskavanker.

Norsktoppen gikk merverdig raskt unna, og da oppstod et annet problem, hva gjør man da, på en måte, jenta eide ikke sosiale antenner, og de endte visst opp med et slag kinaskjakk, eneste jenta husker av besøket var at hun selvsagt klarte å dumme seg ut med å misbruke guds navn, noe den kristelige påpekte, jenta utbrøt "herregud", straks kom kommentaren om at man ikke skulle misbruke denne herrens navn, jada, da følte hun seg enda mindre sånn ca----så liten med flosshatt!
Håpet gjestene kunne dra og la henne sitte med den flaue smaken i munnen, dette var ikke det spor trivelig, rett og slett svært, svært skremmende!
Hun satt på nåler og ventet på noen kommentarer om fedme, cellulitter , hår på leggene, valker eller noe i den dure, gutter kan være tøffe når det er mer enn en om gangen, er de ikke det?  Eller hadde de fine mer spissfindige måter å gå frem på?  Hun laget seg masse problemer med tankene, istedetfor å glede seg over at hjertebanken satt bare noen få skritt borte, og det var også skummelt, se på sin hjertebank, eller årsaken til problemet.  Hun fikk mormorens ord i ørene, denne forelskelses samtalen, men antok at mormor her sikkert hadde snakket over seg, eller noe, for dette kjentes jo nesten skremmende, overveldende...jenta følte hun like godt kunne fått et knyttneveslag i magen, så ille var det, hun håpet at det ikke vistes utenpå, slik at de kunne gapskratte på hjemveien.
Samtidig tenkte hun at den blåøyde med slike milde øyne aldri ville gjort noe slikt, kristeligheten var hun mer uviss på, men han virket jo ikke altfor farlig, han heller, han ga henne ihvertfall ikke hjertebank!

Omsider tok guttene til forstand og akket meget høflig for seg, jenta pustet ut, i ren lettelse over å ha klart seg gjennom en ildprøve av dimensjoner.
Tankene vandret til alle gangene hun hadde ønsket at denne ene skulle snakke med henne, se på henne, gi et smil, og ikke minst vise tegn på at han ikke avskydde henne inderlig.
Hvorfor skulle de nå dra nettopp til hennes hjem for å lytte på radio når alt var over, denne forhatte skoletiden var forbi?  Den skulle legges der hun hadde sine andre vonde minner, langt ned, og helst borte for alltid, hun følte at hun hadde tapt disse årene, og her kom minner strømmende på, men heldigvis de fine minnene, selv minnet om da gutten med de blå delte pult og ikke ville se på henne, satte seg så langt bort det gikk an å komme...Var det lukten av henne, eller synet av henne som var det verste?  Eller begge deler?  Det ble et lyst minne selvom det dengang hadde fått henne til å føle seg om mulig enda styggere.  Hun hadde vært veldig nære i de minuttene, det var fint, liksom at hun også hadde hatt en ved siden.

Da gjestene gikk, roet hjertet seg, men ikke tankene, kanskje det kom flere radioprogram?  Så ga hun seg selv sreng beskjed om å vende tilbake til rett planet, slutte å tulle slik, tilfeldigheter hender ikke til dagen, eller hell.  I ettertid forstod hun at hun hadde vært utrolig heldig som hadde fått komme så nær, i samme rom, puste i samme luft, slikt ville bare ikke skje igjen, men det ville bli et godt minne i hjertet og hodet likevel, noe å ta med videre, gode ting kunne hende henne også.

Den kvelden traktet hun seg adskillige kopper med te, klarte ikke spise, men fikk lest utrolig mye i sin herlige fantasiverden, Angelique sin verden.  Hun kunne føle Angelique sine følelser for greven, redselen blandet med gleden, og tilslutt da hun virkelig elsket sin greve.  Natten var mild, luften streifet kinnene, hunden delte sengen, og søvnen var en blanding av eventyr og kveldens evnetyrlige opplevelse.
Samtidig gledet hun seg inderlig til jobben dagen etter, reise til sentrum, nyte solens stråler, gå ned i bankhvelvet og gjøre en grundig jobb.  Et steg nærmere skolebøkene, hun trengte noen nye, visste hun, og nye bøker lukter godt!
Når hun ruslet slik til jobben, drømte hun om det arbeidet hun egentlig ville ha, legeyrket, ikke fordi det var godt betalt, men for sannsynligvis å kunne yte hjelp, kanskje tilogmed i andre land?
Andre land hørtes fristende ut, komme bort fra tyranniet som faren utviste, helst i en fjern avkrok i verden, være tilnytte...for en, kanskje også flere.  Disse drømmene var gode å lene seg til, og å vaske rundtomkring var også en hjelp, mennesker ble smilende og glade da de traff henne, bare den følelsen var god, nesten en liten daglig dose forelskelse?

Hver lørdag reiste denne drømmerske jenta til biblioteket, det var en hellig stund, titte på den storslagne bygningen, gå inn blant rader på rader med bøker, og lukte, først lukte, etter det titte, og sist finne "fangsten", en bærepose bøker pleide å vare en uke, passelig til neste lørdag.
Sannelig traff hun ikke sin forelskelse der midt i en lørdag, eller forelskelse?  Hun visste ikke at hun var det, men han kom senere til å bli hennes forelskelse.  Samme problem som ved hjemmebesøket, flauheten, så han hvor dumme bøker hun lånte, kanskje?  Bøkenes verden var hemmelig, privat og noe man skjulte, de kunne røpe saker.  Jenta ville helst ha sin boksmak privat, hun var tross alt ikke i denne guttens liga, hun visste det så altfor godt, ville ikke røpe alt om at hun var liten.  Ja, ikke liten av vekst, bare i forhold til at han var gløgg, da.  Gløggere enn noen andre hun visste om.
Det ble nok litt stotring og stamming frem og tilbake, dengang gikk de fint hver til sitt, og denne gangen mistet ikke jenta fatningen, hun så at han var roen selv, da ble hun det også, ikke noe å stresse med.

På vei fra Biblioteket, ruslet hun i byen, tok inn sjøluft fra Bryggen, surret seg til en bitteliten godteributikk, handlet seg litt sjokolade, og nøt noen biter der og da, tenkte at denne mystiske gutten irriterende nok likevel opptok tankene, ergerlig gjorde henne litt svimmel og rar, og ga henne sitrende følelser, hårene reiste seg på armene.  Pokker, tenkte hun, hvorfor kunne det ikke i det minste vært litt på samme måte for ham også?  Kunne han ikke bare følt snevet av dette?  Skjønt hvordan det var, ikke bare gått rundt som ingenting, usj!  Hadde hun vært riktig modig, kunne hun sagt noe, men hun turde ikke det da, men etterhvert ble det nok til at hun sa det så ofte at hun slet ørene ut på den kjære, men heldigvis var hun enda uanende om det denne solfylte, varme lørdagen...


                                  ********* ----------------------*********

Ikke bra nok?

Ja, du William, eldste sønn som skal gifte seg.

Har avskrevet deg på min familieliste, den er jo så altfor kort, etter dine ord.  Dessverre er jeg kun enebarn, og har ikke mer familie enn en gammel, senil mor, din mormor.
Ikke engang henne kunne du glede med en invitasjon til bryllupet deres, du vet hun aldri hadde dukket opp, men hun kunne hatt gleden av en innbydelse å vise...

At mor ikke er bra nok, har du uttrykt uendelig mange ganger siden skilsmissen.  Ikke bor jeg pent, ikke har jeg bra nok mann, har altfor mange og bråkete hunder.  Det er vel enklere å si hva som er positivt, om det er noe overhodet.

Husker dagen du ble født, en søndag.  En uke før planlagt keisersnitt fikk jeg verk i ryggen, og dro omsider på klinikken med fødsel i full gang.  Du ble blå, og tilbragte 3 uker på barneklinikken, du hadde åpen ductus, slik at alle anstrengelser måtte være minimale.
2 ganger daglig dro jeg for å besøke deg, hadde med pumpet morsmelk, du skulle ha det beste.
Fikk ikke ta deg ut av kuvøsen, kun stryke deg gjennom de hullene i sideveggene, og eneste stedet du likte å bli strøket, var leggene.

Hjemme slet du med flasken, anstrengte du deg for mye, ble du svett og siden blå.  Laget større hull i smokkene, slik at du slapp å slite mer enn nødvendig.
Etter 3 mndr. ble du vurdert for operasjon, men da var åpningen iferd med å lukke seg, heldigvis!

I 7 mndr. hadde du kolikk, jeg bar og bar deg, og tung var du, i tillegg var ikke søstrene dine videre store, heller.  Så var det dagbarna som skulle ha lit oppmerksomhet, og jobbene om ettermiddagene i ukedagene, og om morgenene i helgene.  Dette gjorde jeg for å gi dere et minimum av det barn trenger, det var på denne tiden faren din startet med å glede seg over ølet.
Regninger var også mitt ansvar, og jeg slet virkelig for å få endene til å møtes!  Likevel var vi under normal levestandard, men slikt vil jo ingen høre snakk om, bare for en "freak" jeg er nå.

Kanskje slet jeg meg ut dengang?  Gadd vite hvem som hadde orket egne barn, andres barn, og 7 dager i uken med vasking, dengang var det hardt å vaske, ikke slik som nå.

Da du startet med å kunne bevege deg, var du hyperaktiv, måtte følge deg med argusøyne, ingen ville leke med deg, du var så voldsom.  Mamma kjørte deg nok mange, mange ganger på Legevakten for å sy et eller annet helt til du startet skolen.  Man venter ikke at slikt blir husket, heller ikke verdsatt, en mor gjør det i kjærlighet, uselvisk.
Men kanskje tenker man at dette man investerer i barnet som liten, viser seg igjen senere, i eldre år, en medmenneskelighet, omtanke, empati...de fleste foreldre vil tross alt gjøre ansvarsbevisste samfunnsborgere av barna sine.

Skolen var samme, sørgelige historie...mor ble alltid innkalt, måtte gjøre mer for deg, du hang langt etter.
Jeg slet og strevde, men du var ikke interessert.  Underviste deg hjemme inntil du fikk plass på Adventkirken skole.  Mange lange dager hvor kreftene syntes å renne mellom fingrene, men forbannet meg på at du skulle stille på noenlunde lik linje som dine nye medelever selv om "bare" mor hadde undervist deg.
Det klarte vi!  I enkelte fag trengte du hjelp, men ikke verre enn enkelte av de andre elevene i klassen..
Du fikk invitere hjem de du ville, og jeg kjørte deg til de du ville besøke, hentet deg og.  Var glad du hadde venner.  Selvsagt passet det ikke alltid, men som regel fant vi en løsning.

Så startet siste året på grunnskolen, du ville ikke gå mere på skole.  Mye diskusjon med lærere, kommunekontor, PPT, hva gjør vi??
Jo, du ville bli maler, ingen visste at lærlingordningen enda eksisterte, så jeg startet en uendelig ringerunde, og rett før skoleåret var omme, hadde du fått lærlingeplass med lønn!  Mor klarte å hjelpe deg nok engang, faktisk...Merkelig at jeg alltid ble mobbet av din far og hans familie da jeg forsøkte å hjelpe deg, men jeg stod på mitt, og dermed fikk jeg og stempelet som "gal".  Man fikk det i den familien om man mente noe annet enn "normen".  Og jammen fikk jeg høre ofte nok hvor ille det stod til i mitt hode!  At jeg noensinn har klart å leve opp, oppfostre barn, er visst et under...

Skilsmisse, og separasjon ble et faktum.  Jeg  måtte rømme fra alle din fars trusler, men dette vil du likevel aldri tro, for det er mor som er gal, resten av familien, ja..de er jo tilregnelige, eller

Dessverre mistet vi mye kontakt, og jeg tar selvkritikk.  Var sikkert mye jeg kunne gjort annerledes, men jeg var kommettil et punkt der jeg ikke maktet mer, det stoppet for meg også, og klarte ikke være sterk lengre.

Så derfor sitter jeg her, en fattig mor, lite akseptert av dere barn, med mine altfor mange hunder, min mann som dee ikke tåler, og i et leid hus som er grusomt.

Nå skal du da endelig gifte deg, ikke en invitasjon engang var jeg verdt.  Jeg er fra feil familieside, og har heller ikke økonomi til å gi dyre gaver.

Får vel bare takke deg, min sønn, for at du har stilt opp for meg da jeg kanskje kunne hatt behov for det?  Tatt dere turer til meg når dere vet hvor lenge jeg er alene om gangen, tilbydt en liten tur, kanskje hjulpet litt, men noe hjelp har jeg vel aldri bedt deg om.
Du kan kjøre til Trondheim og din svigermor, men å reise en time til din egen mor, nei...så jeg skal ikke be om mer, jeg takler ikke å tanke mer på den skuffelsen du har gitt, dette var ditt siste stikk i hjerteroten.  Dessverre orker jeg ikke tenke på deg som sønnen min mer, og håper du blir lykkelig og glad der ute blant de perfekte, vellykede, de med penger og dyre biler.
Ikke bry deg om at du engang i tiden hadde en mor som stod på pinne for deg i mange-mange år, hun med den dårlige økonimien, de bråkete hundene, det stygge stedet hun bor og hennes føle mann!

Takk, William for at du åpnet øynene mine og at jeg fikk se hva jeg oppdro deg til, nemlig en stor egoist som setter status foran empati og menneskelig varme

Skal, skal ikke?

En vintermorgen, sne og uvant..det kalles vestlandet, dette landet jenta har havnet midt i.
Som den bygdungen hun er, fatter hun lite av skolen, her læres andre ting enn måten hjembygda hadde undervisning på, men dette vet hun ikke enda. 

Fremdeles går hun med sin røde boblekåpe og hvite kunstpelslue, på landet var den grei, hun var grei, og skolen var grei.
Kulden bet henne ikke i kinnene slik vanlig var, dette var andre bitt, skammens merker i kinnene, en særling, utenfor, stille, rar.

En frøken fulgte nok jenta inn i det enorme og utrivelige klasserommet, jenta så i bakken, sjenert hadde hun alltid vært, dette gjorde det enda verre, sjenansen.
Jenta stengte sanser ute, lyd og syn, luktene kjente hun, de var ikke som bygdeskolen, den gode trygge, der hun var flink elev, en som forstod sin frøken, Lillemor het hennes "gammelfrøken".
Nyfrøkna så jenta lite poeng i å huske navnet på, for oppholdet her ville bli kortvarig, trodde hun.

En pult ble henvist, jaså, her er stedet, var hennes tanker, ville ikke se på noe av noenting.

Jentene var små byfrøkner alleredeguttene, vel, de var der nok også, sikkert mange av hopen, tenkte landsjenta.  Inntil hun turde å løfte sine tørre øyne som skjulte gråten, og møtte etpar armer på en pult, slitte ermer på genseren, jenta tenkte umiddelbart: Kan det være en som er som meg?

Av erfaring, sin 10 årige visdom, visste hun at det var lite trolig, hadde aldri møtt andre som seg selv tidligere. 
Blikket hvilte på pulten hvor ermene lå, godheten vellet opp i halsen, en følelse, den var magisk!
Enda hadde hun ikke tittet lengre opp, turde ikke, dette var mer enn jenta klarte å ta inn sånn i denne stund, men gleden kom litt, tinte opp litt i stivnet hjerte og kropp.  Hun lurte ikke på noe mer, verken navn, eller mer av hvem denne gutten med ermene kunne være, hun hadde bare denne gode følelsen, en følelse av omsorg, slik uskyldig omsorg en jente ville vise hunden, eller dukken sin, bare at for denne jenta var dukker ikke leker, de var som regel store og veldig ekte.  Og farlige.

Skoledagen virket lang og kort, tankene var hjemme, lurte på hvordan hunden hadde det, savnet han henne like mye som hun savnet ham? 
Hun ville så gjerne hjem til sin kjære og trofaste venn, Dusty hadde hun døpt ham.  Han hadde vært skitten og støvete dengang jenta fant vennen, han hadde blitt badet og borstet til den sorte pelsen ble blank og fin, og det flotte, hvite brystet stod i stolt kontrast mot det sorte.
Dysty ble luftet etter skoletid, deretter la jenta seg ned og fortalte om sine opplevelser til sin trofaste venn, om turen til skolen, møtet med alle, og gutten med genseren som var slitt på ermene.
Til ham lettet hun hjertet for alt, trofaste øyne forstod som alltid før.

Jenta måtte vende tilbake til dette de kalte skole, etterhvert ble det en vane, ikke noen god vane, det bare ble.
Hun hadde omsider gjort seg noenlunde kjent i korridorer og ganger, vent seg til at samme klasserom var ukjent på denne skolen, finskolen, byskolen.

Daglig så hun mer av den fremmede gutten, ikke navnløs lengre, han fikk også kropp og ansikt i tillegg til ermene. 
Jenta følte mer og mer godhet for gutten, om morgenen var han ofte trett, slik hun selv var.
Lurte på om hun kunne spørre hvorfor, men turde aldri.  Undret om også han hadde en far som ikke lot ham sove, eller hadde han andre grunner til tretthet, hun var utrolig nysgjerrig, men ville aldri turd å spørre.

Hun så at denne gutten var noe helt utenom de andre, de mer brautende og støyende.  Denne gutten var mild, rolig og behagelig.  Sikkert like sjenert som hun selv, eller så var det fordi han ikke likte jenter som var fra landet, slikt lurte hun også på, snakket mye med Dusty om det, han visste jo svar på så mangt.

Før skoleåret var omme, hadde hun klart å fange blikket hans, han pleide å se bort, jenta antok at det var i avsky, men jenta følte ikke det for ham, bare denne godheten, ønsket om å passe på, ta vare på.  Øynene var så inderlig blå, alle i klassen hadde jenta gitt sine egne navn, alt ettersom personligheten var.  Han var "Stjerneøyne", jenta visste han var klok, vis, gammel i sjelen, slik hun selv var.  Trodde de ville hatt mye å snakke om, dersom han hadde villet, han holdt seg alltid på god avstand.  Dengang var ikke jenta forelsket, visste ikke hva det var, hadde bare hørt andre snakke om det, det var noe jenta aldri ville bli, jenta ville være blåstrømpe, dette ordet var funnet i en gammel ordbok, virket logisk.

Sommeren var snart et faktum, dermed sommerferie, det ville bli mange uker uten å møte gutten med stjerner i blikket, det.  Jenta diktet opp en fin ferie for sin medelev, han var jo det, en annen elev i klassen, gutten med det blå - blå blikket som dessverre virket så altfor redd henne.  Ikke så henne, ikke merket henne, ikke lo av henne, og ikke ertet, bare likegyldig.
Eneste jenta merket, var at noen ganger luktet han bål, jenta tenkte at han sikkert hadde hatt mange fine turer med gode venner som satt i mørket rundt bålet og hadde det moro.  Skikkelig moro, ikke jentemoro, som for det meste dreide seg om gutter, klær, sminke og banaliteter.  Ikke skikkelige og meningsfulle aktiviteter, da lurte jenta på om hun egentlig var gutt, hun ville mye heller gjøre reale ting, ikke fjase og tulle, fnise og le.

Den siste skoledagen kom og gikk, og den lange ferien ventet, hun gledet seg til gode, varme dager med bøker, hunden og alenetid.  Ha dagene for seg selv etter moren og faren var gått på jobb, nyte timer før uroen kom igjen, og tiden brukte hun akkurat slik hun ville, det var medisinen hennes, pusterommet i hverdagen -

Denne sommeren, den jenta trodde ville bli god og lang, bragt med seg syk mormor.  Jenta visste ikke om hun var glad i mormoren, en fryktelig følelse, skulle man ikke være glad i mormoren sin?
Jenta var skamfull for sin mangel på medfølelse. 
Dessverre hadde de bodd på hver sin kant av landet, og jenta hadde ikke fått lære mormor å kjenne, men mormor var litt streng, og fryktelig ryddig, i mormorhuset var alt på stell.

Stakkars mormor, brakk lårhalsen denne sommeren, og hun måtte på sykehus.
Jenta gikk langt for å komme på besøk til mormor på sykehuset, ville at mormor tross alt skulle ha det bra.  Da ble hun kjent med sin mormor, og mormor var snill likevel, liten og sped i den store sengen.
De snakket mye, jenta forstod mer og mer av mormors fortellinger, og sykehuset var slett ikke farlig, det var bare så trist at mormor måtte være der så lenge...

Mormor begynte å prate litt tullete ettersom tiden gikk, mormor ble enda mindre og tynnere.
Oftere og oftere satt jenta på sengekanten, holdt mormors hånd, prøvde å gi av sin styrke, jenta var sterk.  Nå ville hun at mormor også skulle bli sterkere, ikke visne bort da de endelig hadde funnet hverandre.
Til mormor fortalte jenta også om gutten som hun likte, mormor lo litt og lurte på om jenta var forelsket.  "Mormor, jeg vet ikke hva forelsket er", svarte jenta.
Mormor dro på smilebåndet, et smil fra sprukne lepper.  Prøvde å forklare ordet, at det var en følelse som ga hjertebank, og at man var nysgjerrig på gutten.
Jenta hadde ikke merket hjertebank, bare hjertero, men nysgjerrig var hun.  Forklarte dette så godt hun kunne for mormor, mormor sa dette virker som kjærlighet, jenta mi.
Det ordet var stort, altfor stort .  Sterkt og mektig, jenta var ikke så sterk enda, og fortalte mormoren at bare sterke kan føle kjærlighet, mormor svarte svakt "Du  er sterk, lille venn".

Jenta ruslet hjemover, grublet over ordene, var så glad de hadde fått snakket om så mye, gledet seg til mange gode prater med mormor.  Ønsket at mormor snart fikk komme hjem.
Morgenen etter ble jenta vekket av moren sin, moren fortalte at mormor døde i natt.
Gråten kom så brått, stakkars mormor, dø alene i en sykeseng, uten noen å holde i hånden.
Jenta visste at mormor gjerne ville få dø, hun var sliten.  Mormor fortalte at da vil jeg få møte Magnus igjen, hennes store kjærlighet.  Hun gledet seg til å møte kjærligheten igjen, og Gud.  Mormor trodde sterkt på Gud, jenta tvilte, men ville ikke såre mormor med å fortelle det.  Syntes at mormor og Gud og Magnus hørte sammen, fint om de kunne ha det trygt og godt i himmelen alle, for mormor kunne nok snakke med selveste Gud også så ofte som Bibelen lå i hendene hennes.
Tanken trøstet litt, og jenta tenkte masse på mormor som snart skulle begraves også.

Jentas mor hadde det travelt, skulle handle nye klær til begravelsen, ordne med alt som hører begravelser til.  Moren til jenta kjøpte sorte klær, og så samtidig at jenta ikke hadde sorte begravelses klær.
Jenta ville ikke ha sorte klær, men hvite.  Moren ble sint, dette var jo helt unormalt!  Ingen har hvitt i begravelser!
Men tilslutt fikk hun en grå kåpe for å skjule sine hvite klær, ellers hadde hun bragt skam over familien.

Begravelsen til mormor var trist, salmene visste jenta at mormor ville valgt annerledes, og hullet i jorden var dypt og skremmende, særlig da kisten ble senket ned..
Sammenkomst var det også etterpå, jenta kunne ikke forstå at noen kunne le, spøke og spise etter noe så trist.  Hun trodde nå ihvertfall de kunne snakke om den døde mormoren, men de snakket om mange rare ting, og litt om huset mormoren ikke skulle bo i mere.  Der skulle mor, far og jenta flytte inn.
Enda lengre bort fra de hun likte, triste saker.  Hun likte seg der hun bodde, men selvsagt bestemte de voksne.

Den lange sommeren gikk til pakking og flyttting.  Mormorens gamle, vakre møbler ble gitt bort, moderne møbler skulle på plass, stygt!
Maling og tapetsering av de gamle, fine veggene, enda styggere...
Jentas meninger ble aldri hørt, de voksne bestemmer.  Jenta lurte på hva mormor ville ment..

Sommeren gikk mot slutten, og skolen nærmet seg nok engang.  Ville det være noe nytt enda engang på finskolen, mon tro?
Bygningen var den samme triste, korridorer og klasserom likeså, men jentene var enda fiksere, opptatt av klær, de var sikkert fine.  Jenta syntes klærne var rare, var ikke vant til masse kjøpeklær når det gikk an å lage så mye selv.
Jentene i klassen snakket masse om de fine klærne, og hvor de kjøpte de, nå var jentene blitt så voksne, på en måte, annerledes.
Jenta følte seg ikke annerledes, men guttene hadde vokst, enda mer bråkete var de visst også.  Kanskje de følte seg tøffere siden de var store elever, siste året på barneskole?

Gutten med de fine, blå øynene var der enda, heldigvis.  Bråket ikke, men var der på sin sillferdige måte, skapte trygghet i kaoset.
Nå så jenta at han var søt, hadde et sjarmerende smil, ikke til henne, men til andre.  Jenta tenkte at de var heldige de som fikk hans smil.
Hun tenkte over mormorens ord fra sengen, de om hjertebanken, gjorde hjertet, mon tro, noen hopp innimellom?   Nei, hun ville ikke kjenne på det, ikke når gutten var av det slaget som så motsatt vei, viste at man ikke skulle komme for nære.

Han var der alltid i tankene, uoppnåelig, men lyste opp skoledagene.  Hun bestemte seg for å tenke på andre ting, bøker og dyr.  De kunne man få kontakt med, hunden ble ofte luftet, og biblioteket hyppig besøkt.  Litt lekser ble også pliktskyldigst gjort, de kunne lett gjøres unna for hele uken, da ble hun fort ferdig med det kjedelige.
       ----------------------------------------------------------------------------------------------------------- -------



--

OM Å HA HÅP

Vi treng håpet
Den vesle kvite perla ein stad i oss, gøymt.
Den stille elva som brått kan brusa over, utsynet bak neste sving
Tonen som løftar dagen
Vi treng handa som blir strekt fram og orda som vekkjer draumer
Løvetanna opp or asfalten
Fuglen på veg i fridom, lyset på skrå inn
Håpet kan vi gje kvarandre, eller ta bort
Denne dagen er vår


Bente Bratlund

Lov å drømme?

Synes dette er en fin farge på teksten, fargen kan passe til å nedtegne tanker, eller drømmer om man vil.

Dette er verken dikt, vers, eller notater om Henrik, kun hva jeg drømmer om i nuet.  Slik kan man gå tilbake og se om man har de samme ønsker og tanker om f.eks. et års tid...slikt skal visst være heldig, lese sakene når det har gått passelig med tid.  Som regel kaster jeg rotet mitt i ovnen, oftest passer tankespinnet der, noen ganger er jeg selv min beste kritiker, kjenner ordene inni meg, kritikken, da!

Dessverre har jeg problem med å skrive uten følelser, kan oppfattes som kliss.  Som en har fortalt meg: Du med dine sære tanker og ideer kunne jo skrevet pornografiske historier.  Dra det enda lengre ut enn mitt sedvanlige kliss, kanskje? 

Når "kliss" ordet dukker opp, tenker jeg på gode ting, søte saker, soft is, krem og banansplitt, peanøttsaus som lunkes over ost, syltetøy med altfor mye bær og et stort ønske jeg har, nemlig å gå inn på IKEA og kjøpe MAANGE prinsessekaker, de fine med grønt lokk av marsipan, en bit av himmelen?  Noen ganger ville jeg sett et berg av disse kakene foran meg, tatt inn den aromaen de avgir, nytt, ikke nødvendigvis spist.

Liker ikke så godt denne spisingen, en overvurdert aktivitet, tror vi klarer oss med få matvarer, andre har oppfatninger om mat som går langt utover min fatte evne, så å skrive kokebok....nei!
Kunne kanskje gitt tips om hvordan bli  en praktisk anorektiker, og slike råd om hva som kommer enklest opp igjen, men tror ikke det er mer passende enn å banne i kirken.

Kirken er et stille sted, til vanlig, ved høytider fylles kirkerommet med mennesker som ofte ellers ikke orker å få med søndagsgudstjenesten, er de kristne, eller er de der fordi de har tradisjoner?

Selv kaller jeg meg ikke kristen, men jeg tror på noe, hva jeg tror på, vet jeg ikke.  Tror ikke at det finnes en gud i skyene som vi flakser opp til etter døden, han som dømmer til evig liv, eller fortapelse, eller helvete.  Tror på helvete, og det finnes her på jorden, kan ikke de som føler at livet er et helvete få dø i forvissning om at etter døden kommer man ikke til å dømmes til mer av elendigheten?
De "snille", vil jo mer eller mindre seile inn Perleporten til himmelen, hva har de drevet med på jorden?  Samlet rikdom, vært vennlige og snille, hjulpet andre, vært den sure naboen?  Tror igrunnen det er endel døde som vandrer gjennom, men slikt snakkes ikke høyt om.  Hva med Jehovas Vitner, tenk hvor de må slite for å få sitt X antall medlemmer "godkjent" for det herlige riket de er lovet fra øverste hold.

Synes jo også at troen min stopper opp ved denne såkalte eventyrlige skapelsen, en mann og en kvinne som befolker jorden...hmmm, litt merkelig, så jeg "tror" ikke på det.
Dessverre måtte, etter press, barna døpes i kirken. 
Takk og lov er ingen av ekteskapene blitt inngått i noen kirke, så der har jeg ikke hyklet.
Bruder kledd i store marengskjoler, får meg bare til å undre meg over hvorfor velger de å vies i en kirke?   En latterlig brudgom i sitt pinvinkostyme...enn om han hadde kledd seg som Superman, mer passende for sin kommende rolle?  Er det oppriktig ment, eller som en feiende, storslagen  kulisse rundt marionettene som danderer seg under kirketaket?  Søte, ærbødige under høytiden, ofte som fulle, kranglevorne vrak noen timer senere.

Hva dette har med mine drømmer å gjøre, vet jeg ikke, har mistet tråden, var den der i utgangspunktet, eller var tråden dømt til å mislykkes fra barndommen, spørsmål og slike kjedelige også!  Er jeg en gjentagende tråd av meg selv?  Ingen rød, men en mer grålig?

Tråden glapp ved Prinsessekakene på IKEA, drømte meg bort i ferske og nybakte konditorvarer, noe jeg har i minne fra spede svenskebarndom.  Tror det var trygghet i disse lune lokaler, intet ondt kunne derinne hende, barn tenker mye rart.  Dessuten tenkte man ikke kalorier den gang, spiste det som smakte og var godt, og fikk kanskje en skvett tran...

Barndommen er ganske dus og kontrastfylt, selvmotsigelser, ja!  Dusheten skyldes ting jeg ikke vil se, kontrastene kan jeg ikke unngå å se.  Et av mine gode minner fra før jeg kunne gå, var at jeg kunne stole på hunden, schæferen vi hadde, stor, varm og mitt egne anker.  Han lærte meg å gå, var snill og lot meg dra meg opp etter kroppen hans, min varme venn, min første venn.
Han sviktet og fordømte aldri, han.  Dessverre ble han ikke snilt behandlet selv, husker alkoholdunsten blandet seg med den sterke hundelukten.  Hunden måtte sitte med hånden min i munnen tid fader var fornøyd, en straff for meg og hunden.  Eller en test på trofasthet mot far og eier?  Faren satt lenge og supte mens han så på den stakkars hunden med hånden i munnen.
Noen ganger ba faren om at hunden skulle bite, hunden gjorde det aldri, da ble hunden sparket og kastet i veggen, barnet og hånden gråt, stakkars-stakkars hund, vennen min!  Etter hver omgang, krabbet jeg bort å la meg ved hundens side, forsøkte å trøste, ville så gjerne be ham heller bite hånden av neste gang enn å pines selv.  Men slikt kan ikke barn, de kan ane en tanke om det, ikke få det ut i ord.

Hunder er mine venner idag også, bedre og mer trofaste venner tror jeg knapt finnes, du er akseptert, er du en taper, er de glad i deg, det samme om du er vellykket.  Mitt liv blir aldri vellykket, så jeg er som taper glad jeg har venner, likevel, venner som kan godta utseende, lukt, smak og hunør.  Og de bryr seg ikke om at du er "The biggest looser", de ser heldigvis ikke på status!

Nå kommer snart min lille drøm, drømmen om stedet i ro og fred, et underfundig sted, det finnes nok der ute, etenfor rekkevidde.
Det skulle vært en eiendom av herligste sort, busker, lite gress, og massevis av løpeplass til lek og ballkasting.  Fra bakkeplan skulle der vært hunderom, med plass til stell og pleie, alt utstyr på hver sine plasser, ikke pakke opp og ned.  Der skulle alt vært i arbeidshøyde, lett å holde rent, jada en drøm, en real en!  OG urealistisk, vet nok det!

En annen drøm, er å reise, men siden hundene kommer før mine behov, vil jeg ikke reise fra de.
Tenk hvor mange reisemål...krever penger, selvsagt, men i en drøm har man alt som skal til...
Å reise på tvers over Amerika, se Central Park i sneen, 5.avenue..so many places to see;)

Amerikadrømmen er bare en av mange, natur reiser kunne man også unnet seg om kroppen ikke var vond og vrien, padle stille i en kano, er så mange nydelige steder..
En sommer uten allergi, uten masse stikk fra insekter, padle inn til en liten bredde ved et nydelig stykke natur, tenne opp i stomkjøkkenet, og lage et passelig avansert måltid, fortært til utsikten over den stille elven før man kryper mette, rolige og fulle av inntrykk inn i et telt, prate litt med reisefølget, før man sovner og kanskje for en gangs skyld kunne dette blitt en natt med søvn...

                                                
                                                           VENNER, KAMERATER
                                                    ______________ o _____________

Lettelse

Min kjære gutt, da kvelden snek seg inn i denne viktige dagen, var lettelsen stor over å ha deg hos oss.  Ingen som ikke har opplevd noe lignende selv, kan vel fatte dette, lettelsen, angsten, hvor veien skal gå videre...

Du kom sakte og sikkert mer og mer til deg selv etterhvert som kvelden gikk mot natt, du kastet ikke opp, og du fikk først saft på flaske, slik for å se om du beholdt dette i magen.  Saften gikk glimrenede, men du vlle ha noe mer, og til din store glede, kom lett mat bragt til deg.  Ristet loff med smør, i små biter.  Som du koste deg!  Så gleden i hele det gode ansiktet ditt, om du hadde kunnet snakke, er jeg sikker på at du ville sagt NAM!

Etter maten var det igjen tid for søvn, og heldigvis sovnet du for natten, fredelig og god.
Mor fikk besøk av kirurgen, han forklarte om inngrepet, sa at de hadde tømt hjernen for over halvannen desiliter væske, det er enormt mye i et lite babyhode!  Vannet hadde stått som en fontene da de kom inn i hjernen, takket kirurgen, kan jeg huske, så på ham som en redningsbøyle.
Videre ble det forklart om hvilken type shunt du hadde fått, en Sigma Orbis, den er klumpete, og stor, men av beste kvalitet.  En ganske ny type shunt ,dengang da...

Vi var like utslitte begge to, tror jeg, så etter kirurgens besøk, stupte jeg i sengen på rommet mitt.  Selvsagt etter å ha sett til at du var vel omfavnet av søvnen, var ikke mer jeg kunne gjøre for deg idag.
Sykepleierne lovet å passe godt på deg, så jeg sovnet med rimelig trygghet.

Neste dag var fomen din fin, så bra at vi fant en  vogn til deg, og trillet frem og tilbake i korridoren, du tittet på julepynten, glitteret, og det som foregikk i travelheten på avdelingen.
Sykehusrytmen er travel om morgenen og inntil ettermiddagstider, og deretter blir det utrolig stille og nesten fredelig?  Man kommer skremmende raskt inn i sykehuspulsen, denne hvileputen som den kan kjennes ut til tider.  Det føltes trygt, godt, og ikke noe skremmende kunne hende her.  En liten verden i den store verden utenfor, en enorm verden, med uante farer, men med mage muligheter.

Savnet søsknene dine, men visste jo at vi ville få mye tid etter at vi kom hjem, nærmere jul.
Hadde de i hjerte og sinn, og med god samvittighet konsetrerte jeg meg kun om deg, min kjære gutt.  Disse dagene skulle vi tenke positivt, og glede oss over denne kneiken som nå var tilbakelagt.  Lære å stole på shunten.  Kveldene var gode, pasienter var det lite av på denne årstiden, sykepleiere og leger var vennligere.  Kveldstimene gikk med til mange gode samtaler sammen med personalet, fast kveldsrutine ble å komme inn på personalrommet og dele kaffe, eller te, og godt ambrosiabrød.
Sykepleieren som var så snill å bake, hadde funnet denne lure måten å gi mor mat på, krydret det slik at kvalmen min ble dempet, og vi nøt lukten og smaken ved levende lys, litt normalitet.
Dengang fikk ikke  pårørende mat på sykehuset når de var innlagt med barna, så derfor sitter dette antagelig godt fast i minnet, at jeg fikk noe å putte i munnen, og noe å drikke.  Noen av sykepleierne tok hensyn til at det var en liten bror i magen min, og ga deg usedvanlige store porsjoner mat, blunket litt og sa at du fikk spise det du klarte.  Ved slike anledninger, rørte jeg aldri maten, det ville ike passet, kun på kveldstid turde jeg å ta imot det som ble tilbydt.
Til gjengjeld smakte maten da bedre, siden jeg ikke følte jeg hadde "stjålet" den fra noen.  Man gjør seg jammen mange rare meninger og ideer under slike omstendigheter!

Dag 3 etter operasjonen, våknet Henrik med oppkast, og som mor tok jeg det faktisk med ro.  Av alle ting hadde det blitt lagt inn et barn på Henriks rom som kastet opp i ett foregående kveld, dette var ifølge sykepleier epilepsi, og jeg skulle ikke være redd for å ha gutten min på rommet der.  Jeg var redd, hadde sterke tvil om at dette kun var epilepsi, og siden dynetrekk med oppkast, og annet sengetøy tiktig ble ristet rundt...ja, anelsen var sterk om mage / tarminfeksjon.  Ville ta Henrik ut for natten til mitt rom, men det fikk jeg ikke lov til.
Så da det hang et gult ,trekantet smitteskilt på døren neste morgen, var jeg bare sint, eitrende sint!
Utover dagen ble personalet tynnet betraktelig ut,og smitteskiltene ble hengt opp på dør etter dør.
Heldigvis ble Henrik sendt til CT for sikkerhets skyld, noe som var betryggende, da fikk vi ihvertfall klarhet i at shunten virket, og var rett på sin plass.

Henrik lå fremdeles med antibiotika intravenøst, det skal vare i 3 dager etter inngrepet.  Da dr. tresko gikk sin visitt denne dagen, og så all smitten, mente han det var tryggere hjemme, det ble gitt beskjed om at resten av antibiotikaen skulle gå raskt inn, og deretter hjemreise snarest.  Faktisk var treskolegen fly forbannet på uakktsomheten som var blitt utvist med dette barnet og oppkasten.  Oppkast / diare barn skal jo i utgangspunktet legges på isolat til nærmere er avklart.

22. desember reiste vi hjem med lillegutten, en bitteliten pasient med masse oppkast og stor bandasje på hodet!
Da skulle dagliglivet starte...
Det ante meg at dette var et av de første stegene på en lang reise...

Julen startet dette året med at hele familien, unntatt mor, ble liggende å vri seg i mageproblemer.  Jeg sendte en tanke til "høyere makter" og takket for at jeg ble spart, slik at jeg kunne ta vare på de andre!  Siden jeg ikke er, eller har vært kristen, visste jeg ikke helt hvem takken gikk til, men antagelig noen som hadde holdt en hånd over hele situasjonen.
Dette var en merkelig start på høytiden, Henrik og hans operasjon, hjemkomsten, og et bittelite nabospedbarn som døde i krybbedød samme dag vi kom hjem...
En av mine første oppgaver hjemme, ble å forsøke å gi trøst til moren som hadde mistet barnet sitt.  Hvilken merkelig rolle, hjem med et "friskt" barn, et nytt liv i magen, og et tilfelle av krybbedød, hvor jeg skulle prøve av alle mine krefter å være litt støttende, en merkelig dag, livet gir, livet tar!

Og begrepet om at man ikke får tyngre byrder enn man klarer å bære, begynte smått å gi mening, det sank inn etterhvert, disse kloke ordene, som jeg fremdeles har sterk tro på...

Der og da bestemte jeg meg for at om jeg ikke er rik i økonomisk forstand, skal jeg gjøre et forsøk på å være et rikere medmenneske, en venn, en trøst, en som er trofast og ikke farer med løgn og har falskhet i seg.

Dagen jeg ville bli et bedre og dypere menneske, en ferd som aldri tar slutt, min oppvåkning!

Shuntopserasjon

For å si det mildt, var det en svært rastløs og nesten ulidelig lang natt i påvente av operasjonsdagen.
Gleden gjennom natten, var små spark i magen, der følte jeg håpet leve, og jeg takket for livet som var så påtakelig, en trøst?
Den medisinske boken holdt meg også okkupert en stund, dessverre var det forbausende lite å lese om hydrocephalus, boken var heller ikke videre oppdatert.
Skjønte heller ikke alle medisinske termer, oppfattet hovedtrekkene, og kom frem til at du var heldig som ble operert på 90- tallet, fordi før ca. 1986 hadde innleggelse av shunt vært gjort med større og mindre hell.  Største risikoen var infeksjon, noe som var svært alvorlig, og vanskelig å få bukt med.
Uten operasjon, ville hydrocephalus i de fleste tilfeller være dødelig, og groteske bilder fra svunne tider vistes i boken.  Hodene som vokste og vokste, barn med enorme hoder, store smerter, og som hadde slike tunge hoder at de ikke klarte å løfte de.
Blindhet, svekkede evner, og rett og slett et for jævlig liv, som regel tilbrakt på sykehus, bundet til en seng.
Takk for at vi hadde rundet 90 - årene!  Behandlingen virket adskillig mindre skremmende enn en ubehandlet tilstand, så her var det best å se det på mest mulig positiv måte!

Ved relativt godt mot ruslet jeg gjennom morgenstille korridorer inn på rommet ditt, der var det rolig, og natten hadde forløpt uten problemer.
Du ble litt grinete da ingen mat ble servert etter vask og stell, men da var allerede klokken tikket mot 07.30 slik at vi kunne trille deg og sengen til hovedblokken, hvor Sentraloperasjonsavdelingen på Haukeland ligger.  Ganske lang trilletur, et stykke fra Barneklinikken til Sentralblokken.  Både mor og sykepleiere var litt redd for trekken i gangene, så du fikk lue og god dyne på deg.
Du lå i sengen og tittet opp i taket, alle lysene fascinerte deg, lå du kanskje og talte de?
Var godt å se deg så rolig, og heldigvis enda liten nok til ikke å forstå hva som ventet...

Vel fremme ved SOP (Sentraloperasjonen), stod vi en liten stund før du kom inn i sluse 2, der er 3 sluser, og jeg tenkte for meg selv at den midterste slusen var den "lykkeslusen" som ville være bedre enn nr. 1, eller 3, tullete tanker sår man når man er pent sagt svært nervøs, og redd.

Vi ble forsiktig geleidet inn i sluse 2, der ble alle opplysninger dobbeltsjekket, og mor fikk på seg en heldekkende, steril drakt og hette på hodet.  Da ble du urolig, likte ikke se mamma med dette på seg, du fikk ren pysj på, og varmetepper, dermed gikk turen videre gjennom enda lengre korridorer.  Fikk øye på to tv skjermer, der stod det alle operasjoner for dagen, og hva som skulle opereres, alt rart man kan legge merke til!  Du var den første på skjermen, og der stod navnet ditt, shuntinnleggelse på stue nr. 13 huff, slo det meg, et ulykkestall?
Gangene på SOP virket skremmende, der var diverse operasjonsbord langs veggene, grønnkledde i travle ærend, noen av de grønnkledde virket ekstra skremmende, de hadde heldekkende hetter.  Dette hadde jeg aldri sett tidligere, og jeg ante at de nok var på vei til de grusomste inngrep, huff, håpet ingen på "vår" stue ville ha på seg disse romvesengreiene!

Fremme på stue 13, som forøvrig var ekstremt varm, ble du lagt på operasjonsbordet.  Jeg fikk med alle detaljer, særlig iøyenfallende var barbermaskinen dom hang ned fra taket, da kom jeg på at de også skulle barbere deg.  For en tullete tanke midt i alvoret...
Stuen luktet lite, men med en distinkt og kraftig dunst av noe sterilt, ikke ubehagelig, men ikke akkurat noen lystig duft.
Da de satte veneflonen inn i den lille hånden din, gråt du sårt.  Du hadde jo veneflon fra før, men du skulle ha en i andre hånden også, ikke blande antibiotika og narkosemiddelet.  Gråten var så sår og trist, helt til de ga deg Skopolamin.  Etter noen bittesmå minutter, utvidet pupillene dine seg til store, sorte hull, nesten uten iris rundt.  Du begynte og bable og le, en utrolig lettelse midt i alt dette grønne og grå!  Prøvde å la være å se på sakene de fant frem, bordene med uhyggelige redskaper, riktignok sterilt tildekket av plast, men ikke vanskelig å se hva det var, likevel.
Boret virket enormt, best å holde øynene på deg, ikke se, tenke og føle for mye, ikke gråte når du er våken.  Det var viktig at du var i din glade og trygge tilstand, etter narkose, våkner pasientene som regel opp i den tilstanden de sovnet i, så her smilte og ablegøyet vi det vi kunne, den tiden vi hadde!  Litt kiling på magen, slik at du ble i riktig godlune, vennen!

Da alle elektroder og overvåkningsutstyr var festet og testet, ble jeg bedt om å stryke deg fint og forsiktig til du sovnet.  Det hvite narkosemiddelet var ikke kommet langt inn i systemet sør du lukket øynene og ble stille og helt slapp.  Vel forsikret av anestesilegen om at du både sov godt, og ville bli godt passet på, ble jeg fulgt ut igjen.  Rett før utgangsdøren, ble de sterile klærne tatt av, og jeg ble loset gjennom døren med et klapp på skulderen, og en forsikring om at de skulle passe veldig godt på deg, Henrik.

Utenfor døren, var det korridorlyset som sved i øynene, sengene stod på rad og rekke, slik det er i "morgenrushet", og alle venter på å sluses inn.
Ante ikke hva eller hvor jeg skulle gå, men ville ha luft, tok trappene opp til uteområdet, en råkald desembermorgen, pustet røyk, men frøs ikke.  Følte ikke mer, bare en tomhet, nå hadde andre kontrollen, ikke mer mamma kunne gjøre for gutten sin de neste timene.
Tasset etterhvert inn på kafeen, uten mål, eller mening.  Satte meg ved et bord og så på ingenting, alt i hodet dreide seg nå om deg, og om de var startet på den uhyggelige oppdekningen av instrumenter.
Tiden ble borte, tankene fløt fra dagen du ble født og videre fremover, så for meg lillegutt som stor og kjekk ungdom, hvor alt var iorden.  Oppmuntret av den tanken, var det å komme seg tilbake til avdelingen, det var jo dit de ville ringe når du var ferdig operert, og det skulle bli tiden for å komme seg bort til deg på oppvåkningen.
Timene sneglet seg virkelig avgårde denne dagen!  Omsider ringte en sykepleier for å høre hvorfor tiden drøyde slik, og svaret var at du helt enkelt ikke var ferdig.  Mer venting, og litt mer bekymring om at en estimert operasjonstidtok mye lengre tid. 

Var jo bare å forsøke å roe seg, og mat, eller drikke hadde jeg ikke tenkt på.  Noe som vviste seg å være lite lurt da jeg omsider fikk se deg.  I tillegg til graviditet, blir man lett litt smårar sånn med en gang man går inn på den enorme oppvåkningen.

Ble så glad da telefonen kom om at alt var over, kunne ikke komme fort nok avsted!  Småløp gjennom enda lengre korridorer, ringte på klokken og sa hvem jeg skulle inn til.  Omsider åpnet døren seg, og jeg ble spurt om jeg ville se deg med en gang, eller om jeg trengte litt forberedelse.
Klart at jeg ilte bort til deg, du lå på venstre side, høyre siden av hodet var barbert, og en stor bandasje var plastret godt på, mer husker jeg ikke.
Våknet opp ved at etpar sykepleiere stod med Cola og kalde omslag, og at jeg lå i sengen din.  Selvsagt hadde jeg svimt av, følelsen av dumhet og tull, fikk meg til å brått reise meg opp, noe som gikk rimelig dårlig, så slik lå vi, begge to.  Tett, tett sammen, mor og sønn.  Slik fikk jeg i ro og mak vendt meg litt og litt til ditt nye utseende, det var bare pent, men det var så altfor tydelig at de hadde fart hardt med den lille kroppen din, det var det vonde, vite at de hadde boret i hodet ditt, og tredd denne livsnødvendige ventilen og slangen inn i deg.
Stakkars den lille gutten min, du sov så søtt, og jeg holdt deg så tett, ville ikke slippe deg, aldri!

Slik ble vi liggende, du måtte jo ligge, og mamma`n din fikk heller ikke reise seg.  Sent på kvelden ble vi trillet avsted til Barneklinikken i samme seng, mor og sønn, følte nesten som om navlestrengen på ny var inntakt, en annen streng, eller slange, men like livgivende.

Bitter?

Siden dette er kun en slags "dagbok", kommer saker og ting ikke i kronologisk rekkefølge, det blir som det dukker opp i hodet, og din første operasjon, er jeg enda ikke moden til å notere.

Derfor er tankene penset over på andre områder rundt kronisk sykt barn.

Innenfor Barneklinikkens vegger, møtte vi mange skjebner.  Kreftsyke barn, barn med hjertefeil, barn med leppe/kjeve/ganespalte, og en rekke andre kroniske tilstander, noen uten diagnose.  Atter andre var heldige å kun være sporadisk innlagt for mer elementære bagateller som ikke er i kroniker kategorien.  Av en eller annen underlig årsak, var "kronikerforeldrene" mye mer tålmodige og to dagene mer som de kom, virket også mer takknemlige for å være under beskyttelse av sykehusets trygghet.  De mer sporadiske foreldrene forventet visst ofte at klinikken til tider skulle fungere som en slags avlastning, og de kunne ofte irritere seg over at vi foreldre med kronisk syke barn fikk mer "særbehandling".  Vel, kanskje det ikke var så rart siden tilstandene var totalt ulike..

Noe som kom som et nytt tilbud til nevrolgiske pasientforeldre, var en psykolog.  Siden det var tilbud til foreldre med de fleste andre diagnoser, var denne psykologen da vårt tilbud.

Selvsagt ble også jeg tilbudt samtale med den kvinnelige eksperten, hvilket var totalt fiasko.  Antar at jeg ikke var helt etter "læreboken", jeg var jo ikke bitter for denne skjebnen, det burde jeg visst ha vært.  Sa til psykologen at bitterhet har jeg ingen grunn til å ha, jeg var bare takknemlig for å ha en slik flott og spesiell gutt som deg.  Dette var antagelig en snodig uttalelse, nesten mistenkelig, følte jeg.
Hadde det vært bedre om noen andre hadde blitt rammet, da, spurte jeg eksperten.  Hun ble etterhvert mer og mer målløs ettherhvert som jeg snakket, og tilsist fikk jeg det utrolig gode rådet om at jeg kunne ta meg en time hos frisøren!  Ja, da kunne jeg ikke dy meg for å kaste noen velrettede ord tilbake om hvor iallverden hun hadde fått utdannelsen sin, om dette var det glupeste rådet hun hadde å komme med, da ga jeg ikke mye for hele psykologen.
Spurte om hvem som klarte å tenke på å gå til frisør under slike omstendigheter, ba henne reise og ryke!  Reiste meg i sinne og irritasjon, men ikke i bitterhet over skjebnen.  Det eneste jeg passet på, var å klaske døren hardest mulig igjen da jeg raste ut av kontoret.

Tenkte over hennes tåpelige ord, er det virkelig mulig å ha noe slikt inkompetent gående løs i en stilling som krever en viss innsikt?  Om hun snakket like latterlig til alle foreldre, ville jo stakkarne tro det var noe alvorlig galt med dem, istedet for barnet.
Ryk og reis med hele psykologkvinnfolket, la meg være ifred med min manglende bitterhet, og la meg slippe flere "velmenende" råd!  Kjente sinnet koke over at dette kunne kalles psykolog!

I ettertid, skjønner jeg enda ikke at en frisørtime skulle hjulpet noe videre, og bitterhet har jeg til dags dato heller aldri merket.
Henrik er min stolthet, mitt spesielle barn, og en liten gutt som har gitt moren sin de største sorger og de herligste gleder, og ikke minst har han hjulpet meg å overvinne redselen for autoriteter!
Hvite frakker skremmer meg ikke, i årenes løp fikk jeg en stemme, ikke kunne jeg lengre vandre rundt i frykt for å uttale meg feil, jeg ga blaffen i hva andre mente om hva jeg skulle tenke, tro og mene, dette var vel istedet en stor gave han har gitt meg!
Kan ikke la andre tråkke deg på tærne når du kjemper en uskylig gutt sin kamp, kampen om livet, vi skulle ikke gi opp før alt var forsøkt!

Joda, jeg er ydmyk overfor de som trenger det, men ikke fortell meg lengre hva og hvem jeg er, jeg er den jeg er, med mine feil og mangler, og dette vil følge meg uansett hvor mange som retter på meg, eller forteller hvordan best leve livet...

Enda en ting jeg har vært takknemlig for opp gjennom årene, er at jeg har fått vært hjemme med barna, passet de selv, og enda kjenner jeg sinnet bruse om noen spør:"Har du "bare" vært hjemmeværende?"  Ikke hatt jobb?  Da skal man visst riktig ha latet seg gjennom livet, og akkurat slik var det ikke å "bare" være hjemmeværende mor, dagene gikk med til mangt og mye, opplevelser som man kan plukke frem, se tilbake på med glede og stolthet.

Dette var også et av emnene psykologen forsøkte seg på, derfor er troen min på akademikere ikke alltid på topp, selv den laveste i samfunnet klarer å sette spor etter seg.

Dengang lærte jeg virkelig å stå på krava, ikke for egen del, men for Henriks del, det ble mitt "yrke"...og det ser jeg i ettertid var så godt som en fulldagsjobb, uten fridager, ferier, eller faste arbeidstider.  "Bare" å være hjemme med Henrik og hans søsken krevde mer enn godt var en periode, men vi var sammen, en god tid, tross motgang.

Vi reiser videre

Den hysterisk, gale, vanviddsfylte mor satt med gutten tett, tett, kunne ikke slippe deg.  Var det tenker som for gjennom hodet mitt, eller kaos?

Den stunden vi skulle vente til treskolegen skulle komme tilbake, virket kort - og lang.  Hva ville de neste beskjeder gå ut på, mon tro, skulle du kanskje opereres, skulle vi miste deg i hjernesvinn, men forsøkte å tenke logisk, at legene sikkert hadde et "bare" svar til oss.

Dr. Wester, som var treskolegens navn, kom tilbake, denne gangen var blikket noe mildere, eller?
Vi fulgte etter ham til et annet kontor, litt mer trivelig rom denne gangen.  Han satte seg veg pulten, og da han hadde kommet seg på plass, fant jeg ut at det var høflig å sette seg, med deg på fanget.
Han ser intenst på meg, gjennomborende.  Dengang var han så ukjent, jeg visste ikke at blikkene var slik når det var noe han hadde brynet seg på.
Wester er en type lege som går rett på sak, han legger ingenting mellom, rett frem, og krasst.
Han forklarer at hjernen din har krympet til en liten nøtt, seiler i et hav av vann, ser for meg en valnøtt på svømmetur...
Videre forklarer han at denne nøtten også er fylt med vann innenfra, ventriklene er også vannfylte, da endres forklaringen til at hjernen din er utvidet også innenfra, slik at hjernen ligger som en kappe med vann utenpå og inni, valnøttfantasien min forsvant effektivt. 
Henrik har intern og ekstern hydrocephalus, lød dommen.  Endelig, tenkte jeg!  Noe konkret å jobbe med, kanskje jeg nå kunne slippe å høre at du var forsinket i utviklingen fordi jeg var en lat mor?  En diagnose!  Dette måtte vel være noe å "slå i bordet" med, kanskje det ville være hjelp å få?  Der ute, i den store verden..
Kjente allerede at sykehuset hadde omfavnet oss, blitt en slags trygg havn på ublidt farvann.

Dr. Wester tegnet en skalle, en hjerne, ventrikler og der hjernevæsken stoppet i ditt tilfelle, en slags tett vask, kanskje?  Var det jeg assosierte hodet ditt med da.  Inni meg dukket ordet Plumbo opp, og forsvant.
Treskolegen er seriøs, sier han vil operere dagen derpå, en enkel operasjon.  Vi borer bare et hull i skallen og legger inn en shunt, og jeg kjenner smaken av galle i strupen, kjemper desperat for ikke å kaste opp utover pulten hans.  Ser for meg en boremaskin trenge inn i ditt nydelige hode, løper ut for å rekke et toalett.  Er i tillegg gravid med lillebroren din, og får disse kvalmeperiodene, særlig med det bildet jeg har på netthinnen.
Rekker ikke noe toalett, og ydmyker meg midt i gangen hvor jeg vrenger innsiden ut, naken i det grelle lyset.  Takker i mitt stille sinn for at det er kveld, ingen nysgjerrige som stirrer på dette vemmelige jeg holder på med.  Dr. Wester kommer jo løpende etter og får med seg min siste rest av verdighet, han har allerede før behandlingen din startet, sett min aller svakeste side.
Han kaller på hjelpsomme sykepleiere, de ordner etter meg, og tar deg ut av mine hjelpeløse armer.
Finner drikke til meg, jeg følger deg nok engang til kontoret, veldig motvillig.
Nok engang det granskende blikket, da spør han om jeg er gravid, svaret mitt er et nikk.  Ja, Henrik har 3 søsken, erklærer treskoen, og enda en på vei!?
Altså, da er det jo ikke så farlig om dere mister guttungen, dere har jo mange unger!  Skal operere Henrik i morra tidlig, jeg, nå setter de antibiotika på guttungen så tar jeg ham som først i morra tidlig når jeg åpner stuen min.
Den shunten trenger du som mor ikke engste deg for, skjer ikke noe gæli med de, tåler en trøkk, vettu!  Har hatt noen shunter som jeg brukte hammer på, de gikk ikke istykker! 
Eh...jaha, hvisker jeg, det var jo kjekt å vite, da.  Prøver å snakke litt fornuftig og konstruktivt i situasjonen.  Wester er i siget og forteller at han er den beste nevrokirurgen, han er fra Oslo, reiser hjem i helgene, har hybel i sjuende i hovedblokka, flott plass, Haukeland!  Og forresten, ikke la guttungen spille fotball når han blir litt eldre, en ball midt i huet er nok ikke bra for disse shuntopererte.  Vi sees i morra tidlig, da får du ha en god natt!

Omtrent slik forløp første, og forhåpentligvis siste, samtalen med den skumle og arrogante treskolegen, Wester.  Treskoen hans er det laget statue av, den står på nevrokirurgisk sengepost.

Mer eller mindre fortumlet, ør, kvalm og elendig, tasser jeg ut for å finne min lille pasient.  Med en blid sykepleier sitter han med hånden i en stor bandasje, antibiotikaen drypper inn før morgendagens operasjon.  Sykepleieren er vennlig, forklarer at de dessverre ikke har noen informasjonsbøker om hydrocephalus, men at hun kan finne en legebok til meg senere, den kan jeg lese etter at jeg har lagt meg, trengte visst hvile ifølge den omtenksomme.
En annen sykepleier kommer bort til meg og forteller at hun har bakt ambrosiabrød, og hun har laget istand et brett med etpar skiver.  Blir uvel av tanken, men smiler pent og takker.
Henrik har blitt stelt for kvelden, fått på sykehusklær, og på sengen er et skilt med "faster" hengt opp.  Sakte går realiteten opp, nå er han ikke bare gutten min lengre, han er ikke bare mitt ansvar, denne gutten min skal deles med et sykehus.

Henrik ligger på et rom med 4 senger, jeg får eget mammarom, helt alene.  De to vennlige følger meg til mitt lille hjem som jeg skal ha etpar uker, kjølesapet er fylt med litt mat, brus og brettet med ambrisiaskivene blir overbragt etter at jeg har kommet i sengen.  Det dufter himmelsk, en hverdagsluksus!  Det er pent laget til, hvitost, brunost, herlig te, melk, juice og en liten juleplante.
Tårene renner, hvorfor er de så snille?  Den ene sier at vi må passe godt på lille mor, du har litt av en jobb som venter!
Orker ikke tenke på morgendagen, ei fremtiden, vil kun kjenne nuet, roen, og vennligheten.
Tenker på gutten i sengen, gutten i magen, boken om hydrocephalus, barna hjemme.  Bestemmer meg for å kosentrere meg om de velduftende skiver, skyve fra meg alle skremmende tanker, nyte et ørlite øyeblikk av luksus...

Bli hos meg!

Henriks første operasjon, her har vi "bare" lukket leppen og ordnet vannbrokket

Henrik har sin første shuntinfeksjon, og her prøver vi så godt vi kan å få dagene til å gå...

Fikk en medisin som ga kraftig allergisk reaksjon, her er Lillegutt på bedringens vei, og et lite smil gløtter frem, gode gutten!

Mamma...ser du ikke at jeg trenger deg, er ikke bra!  Lille venn, som jeg trenger deg også, om du bare visste hvor mye jeg lider med deg...elskede Henrik, forlat oss ikke, vi trenger hverandre, vet du!  Her har veslegutten kastet opp, shunten er på vei til å bli tett igjen.

Det er så vondt, mamma, må de alltid gjøre dette her med meg, jeg er lei, og trett

Året etter første shuntinfeksjon, fikk du "bare" noen kviser sa legene, kvisene som vi gikk til Barneklinikken med daglig fordi det stadig ble fler og fler av dem.  Det var ikke noe galt, var bare mor som var nervøs.  Da alle kvisene sprakk samtidig, så vi rett inn til benet, og du var i livsfare.
Du hadde fått 2 typer multiresistente hvite stafylokokker.  Antibiotika ville neppe hjelpe, men om de hadde tatt kvisene på alvor en måned tidligere, ville ikke infeksjonen spredt seg så kraftig, og antibiotika kunne hatt god effekt...men det var jo dette "bare", selvsagt, hvorfor lytte til en mor?

Her er ekstern drenasje lagt inn, og slik blir vi isolert i nesten 9 måneder.  Det er sol, sommer og fryktelig varmt, men ut får du jo ikke komme.  Livet blir levd på et lite sykerom i denne tiden.  Det er vondt, du er dårlig, og etterhvert får du også sopp i hjernevæsken som blir sendt til prøver hver dag.  Medisinen som du får mot soppinfeksjonen, gjør deg ekstra syk, du kaster opp og mister all matlyst.  Det blir drukket mye Cola, og du får den maten du har lyst på, når du føler at du orker å spise.  Godt vi at vi har hverandre...er så redd for å miste deg!

Hjernevæsken renner ned i en kateterpose som byttes daglig under sterile forhold.  Væskenivået blir målt, og det ligger på ca. 500 ml. daglig, omtrent det samme som hos en voksen.

I tillegg til tette kanaler i nakken, har du også overproduksjon av hjernevæske, noe som gjør at du er 100% avhengig av en velfungerende shunt.  Og du har ødelagt flere, derfor bør du aldri være langt borte fra sykehus, da kan det verste skje.  Streng beskjed fra nevrokirurgen, og det er kun et sykehus du skal forholde deg til, Haukeland.

Her er du nok engang operert, kommer hjem en lille julaften, vi har vært lenge borte fra familien, og alle vil bake pepperkaker, også du, lille venn!  Gjør så godt du kan innimellom slagene med oppkast og magesmerter.  2. juledag dette året skal din lillebror døpes.  Storesøsken vil ha både juletre og gaver, alt blir handlet inn i all hast, det blir en slags jul også dette året...av en eller annen grunn ble det ikke julestemning inni mor denne gangen, jeg lærer meg å smile med munnen, hjertet er ikke med.  Da blir jeg skuespiller, får en rolle som den bekymringsløse, glade mamma`n.

Barnedåpen ble også gjennomført, riktignok i en slags tåke, men det ble gjort, dengang slurvet ikke mor med forpliktelsene sine, dengang var mor opptatt av å holde livet så normalt og trivelig for dere alle, dengang...

Tilbake til hverdagen, her sprøytes antibiotika rett inn i hjernen, dette ble gjort hver 24. time.  Denne medisinen ble gitt i tillegg til intravenøs behandling.

Dette ble gjort i omtrent 6 uker, det var ikke smertefullt, men det hendte at det ble slurvet med å ta ut like mange ml. hjernevæske som ml. medisin som ble sprøytet inn.  Dette førte til trykk i hjernen og sterk smerte, kvalme og oppkast.

Etterhvert lærte jeg meg til å fortelle dine hjelpere at de måtte huske denne detaljen hver eneste gang, derfor var mor også alltid tilstede og overvåket prosedyren.

som dagene går..

I de første uker av livet ditt, dreide alt seg mest om hvordan få deg til å suge, da vi lærte oss teknikken, klarte du tilogmed å ammes fra det ene brystet!  En stor begivenhet, kjenne den ekstra tette nærheten, og du ble så rolig og søvnig da vi satt slik.  Særlig nettene var våre egne kosestunder, du hadde selvsagt mye kolikk siden du fikk mye luft inn sammen med melken.
Om nettene, da kunne vi kose oss. 
Sette på lav musikk, gynge i en stol, og etter at du hadde tømt et bryst, la jeg deg oppå magen min, du ble rolig av hjerteslagene. 
Den aller beste melodien du sovnet til, var Kvinde Min, virket som du likte stemmen til Kim Larsen, den dag i dag må jeg ha min dose med den visen...

Etter noen uker kunne du smile, ditt nydelige smil, du pludret litt, ikke mye.  Utviklingen gikk tregt, det undret meg endel.  Selvsagt fikk vi jo på helsestasjonen vite at "det er jo bare" fordi du hadde en tøff start, eller du ble for lite stimulert, din mamma hadde etter de klokes mening for mye å gjøre...så det var alltid en "bare" årsak til mine bekymringer.

Da du var rundt 2 måneder, fikk du vannbrokk, dette var jo og enda et "bare", for det skulle de operere samtidig med leppen.  Stort og vondt ble det likevel, eneste lindringen var varme bad.
Kjente at jeg begynte å lengte etter operasjonsdagen, da kunne du slippe smertene i det minste!

Smilene dine ble plutselig borte, pludringen forsvant og, men nok engang ble vi avfeid av helsestasjon, nå var det "bare" fordi du hadde så mye smerter.  Vel, det kunne en mor forstå, men var likevel ikke beroliget.
Dine søsken lurte på om du hørte noenting i det hele tatt, de hadde alltid lure ting de ville prøve for å få smilet frem. Du likte veldig godt ballonger i sterke farger, men selv ikke det vekket smilet.
Da søsknene dine med vilje sprakk ballongene, skvatt du ikke det minste til, noe enhver annen baby ville gjort.  De tok gryter og smelte med lokkene, laget høye lyder på alle måter, ingen reaksjon.  De satte musikken på full styrke, heller ikke noe tegn på at du lot deg merke med støyen.
De mente du var døv, jeg var døv for deres meninger.  Ville ikke tro du manglet hørsel også.

Omsider opprant dagen for innleggelse, den gang ante vi lite om hvor mange dager, uker måneder vi skulle tilbringe på dette stedet.
Dagen før operasjonen ble du fotografert, tatt blodprøver av, og ellers vanlig helsesjekk.  Du hadde en crp på 385, noe som tydet på en sterk infeksjon, men de ville velge å operere dagen etter likevel.

Natten forløp rolig, men plutselig fant de ut at de skulle gi deg 100 ml. med blod, da ble du utrolig oppkavet  og hektisk, kinnene dine ble knallrøde, men det var "bare" en reaksjon på blodoverføringen...

Operasjonen forløp smertefritt, både leppe og brokk ble ordnet i samme narkose.
Synet av deg på oppvåkningen, var et lite sjokk, de hadde ikke vasket bort alt blodet i ansiktet, og armene dine hadde stramme papphylser, slik at du ikke skulle få hendene i munnen.
Det var en stor stein som forlot bryst og skuldre, du var både våken og fin likevel, men så ut som om du hadde fått en real omgang juling!

Utpå kveldingen kom vi oss tilbake til rommet ditt på Barneklinikken, nå startet rekonvalesensen etter operasjonen.
Første døgnet fikk du bare intravenøst, og ble skikkelig sinna!  Var ikke lett å bære deg rundt med bandasjer og stive armer, men vi fikk gått noen skritt rundt sengen, mange, mange ganger.
Neste dag kom de med den forhatte nebbeflasken, en flaske med skjetut.  Da satte du i en konsert uten like!  Du ville suge, men fikk ikke lov, og hvert måltid ble rene skjærsilden, vi var like svette og slitne begge to!  Denne nebbeflasken skulle du ha de første 14  dagene, men heldigvis skulle du bare være innlagt 8 dager, så da vi kom hjem, snek vi oss til en myk lammesmokk istedet.  Det hjalp på humøret ditt!  Takket være en usedvanlig forståelsesfull sykepleier, ble vi i stillhet utstyrt med en rekke utkokte lammesmokker, og Johannesurt, den tyknet melken, og hjalp på ditt humør!

Det var godt å komme hjem, hjem til det daglige, bort fra grelt sykehuslys og triste farger.  Håpet jeg aldri mer trengte å ta deg til dette stedet flere ganger.
Dagene var blitt juli, det var varmt, og mansjettene plaget deg, også de ble tatt bort da vi kom hjem, lille gutten hadde hatt nok vondt, mente mor...

Vi feiret Williams 5 årsdag midt i denne tiden, så godt å få tankene over på normale begivenheter, ikke bare tenke hvordan best stelle deg.  Ville ha mange barn i besøket, lek og leven og støy fra glade barn.  Det ble bakt og laget godsaker til en helt fin og deilig 5 årsdag, tenk..bare gjøre slike selvfølgeligheter, å lykke!

Derfra ruslet sommeren videre, den var varm dette året, vi var mange småturer, alt var nesten normalt, hverdagsgledene ble store.  En blomsterbukett fra en storesøster ble behandlet som en dyrebar skatt, solens varme syntes å gi nytt liv, bad i sjøen med storesøsken, jo livet var herlig!
Deilige, varme dager fylt med duft av sommer og barn, kunne man bedre ha det?
Nye skoleklær ble handlet inn til to storesøstre, William skulle få et år i barnehage før også han skulle starte skole, dagligdagse gjøremål som var reneste diamanter!  Du, Henrik var alltid med i vognen, stille og rolig - rund og god.

Da  det ble skolestart, var Christine dreven elev, Camilla begynte på sitt første år, du og mamma fulgte med, en fin dag.

William startet på barnehagen sin, vi fulgte med de første dagene begge to.
Etter innkjøring av skole og barnehage, hadde vi noen timer for oss selv hver dag.  De ble brukt til å trene opp motorikken din, den var enda svak.  Så svak at selv helsestasjonen ikke lengre kalte det "bare", men ikke verre enn at mor hadde skyld i for lite stimulering...Om de bare hadde visst hvor stimulert du egentlig ble, av mamma på dagtid, og av søsken om ettermiddagene.  Å få helsestasjonen til å forstå dette, nei, det var totalt umulig, så umulig at jeg måtte til legen for å høre hva han mente.  Var jeg slik en slett mor for nettopp deg?
Til alt hell, hadde jeg en erfaren lege som kjente meg, han kunne ikke riktig forstå hvorfor helsestasjonen kunne mene dette.  Han var den første som sa helsestasjonen et sannhetens ord, jeg ble trodd, et lite steg på veien bare det!

Hodet ditt hadde vokst fra 50% persentilen til over 97% persentilen på under 3 måneder, men det var "bare" fordi jeg ga deg for mye mat, selvsagt måtte det være enda et "bare"...
Ingen grunn til bekymring, var deres mening, kunne gi deg lettmelk, og da ville nok alt ordne seg.
At du ikke hørte, hadde solnedgangsblikk og bare sutret var nok "bare" enda en gang fordi du ikke fikk den oppmerksomhet du trengte.  Hverdagen var tilbake i fullt monn!
Du nærmet deg 6 måneder, og jeg så frem til at du skulle til skikkelig legesjekk.
Lykken var da legen viste seg å være min egen lege, den gode, kloke legen.
Han undersøkte deg, så på meg med alvor i blikket, her er det noe som overhodet ikke stemmer.
Takk, jeg ble trodd!
Som 6 måneders baby, var du på 2 måneders stadiet, ganske hjelpeløs kan man si.
Selvsagt ble du henvist til Barneklinikken for nevrologisk undersøkelse, du skulle komme i hastekøen, hvor lang ventetid det var på hastekø, ante jeg ikke, og slo meg til ro med ventingen på ytterligere 2 måneder.

Etter ventingen, ble vi da endelig innkalt til selveste NEVROLOGEN, sikkert en dyktig lege, trodde jeg.  Kanskje han hadde noen svar?
Det hadde han ikke, nok engang ble du veiet og funnet for tung, mamma hadde gitt deg for mye mat, der lå problemet!  Tenke seg til at jeg var så frivol og trodde at vi skulle bli møtt med en utstrakt hånd...
Tårene trillet, spurte om det ikke var mer de skulle gjøre enn dette?  Omsider ble det rekvirert ultralyd av hjernen din, etter påtrykk fra mor.  Var visst viktig, dette for legen å formulere det slik.
Nok engang skulle du i hastekø, den køen tok enda 2 måneder av livet ditt.

Husker så godt det var en fredag du tok ultralyd av hjernen, legen konkluderte med en litt hånlig latter at her var det ingen grunn til bekymring, og at vi kunne trygt ha en avslappet helg.
Din far lo litt av meg da jeg fortalte hva legen hadde uttalt, ja din farmor og farmor også.  Jeg ble sett på som den overnervøse mor, nesten latterliggjort av mine ubegrunnede bekymringer.
Dessverre klarte jeg ikke å slå meg til ro i helgen, den var fylt av uro, for jeg visste legen tok feil, inderlig feil.

Tidlig mandag morgen ringer telefonen fra Barneklinikken, legen sier: "Du vet vel hvorfor jeg ringer?"
Vet hvorfor, men vil ikke vite.
Ultralydbilder har blitt studert av nevrokirurg, sterk grunn til mistanke om langt kommet hydrocephalus.  Hiv dere i en drosje snarest, haster, er beskjeden i andre enden av røret.
Hjernen min tømmes, finner frem det mest nødvendige, husker latteren ringle om hvor overnervøs jeg har vært, føler meg fjern og alt synes uvirkelig.
Får ringt etter drosje, Henrik er godt kledd på, er nøye slik.  Later som om vi bare skal på tur, gudene må vite til hvilken destinasjon det skulle vært.
Turen går så altfor raskt, drosjen er betalt på forhånd.
Inn til legen, han er temmelig oppjaget, og sier at det var på tide vi kom.
Henrik er satt opp til haste CT, blir raskt lagt i narkose, og bildene taes på en halvtimes tid.
Tilbake til oppvåkningen, Henrik er i godlune, vi blir raskt ført tilbake til Barneklinikken for å vente på resultatet av bildene.

Sammen med 3 andre foreldrepar som også har hatt barna  sine til CT, blir vi sittende og småpludre i dagligstuen, noen er fryktelig engstelige, jeg har en underlig ro.
Alle barna har tatt bilder av hodene, så vi er i "samme båt".  Noen gråter, andre drikker kaffe, og jeg leter etter en kopp te.  God te på Barneklinikken eksisterer ikke, så den dagen tar jeg min aller første kaffeslurk, grusomt!  Føler bare en sterk trang til å drikke noe, og kaffe blir redningen, en kopp å fikle med...

Etterhvert som timene går, begynner foreldreparene å bli kalt inn til legen.  Siden Henrik var den første som ble fotogrefart den dagen, trodde jeg at vi ville bli først innkalt, men slik er det ikke.
En etter en går de, foreldre og barn, alle med lettet ansikt, det var ikke gjort positive funn, de kan slappe av.
Flere timer snegler seg avsted, Henriks far kommer for å hente oss, blir litt forbauset over at vi venter enda.  Mørket har senket seg, er tross alt desember.  Noen julestjerner har de pyntet med, hengt opp litt glitterlenker her og der, ser meg rundt i all ventingen.  Oppdager ingenting som gjør meg julestemt. 
Henrik har slumret lenge etter narkosen, han har fått flaske og dormer av igjen.
Har de glemt gutten vår?  Tiden bare fortsetter å snegle seg fremover, vi blir tildelt et rom, 4 sengsrom.  Henrik får plassen nærmest døren, den mest bråkete plassen tenker jeg.  Våkner inni meg, seng, rom?  Skal vi ikke hjem,da??  Sykepleieren kan ikke svare, men nå har vi en "plass".

Kvelden siger på, det er tid for kveldsmat for pasientene, Henrik får moset middag, han er glad i det.  Ny bleie, og en liten kattevask blir det og, han lukter Natusan, ikke pasient.
Etter etpar timer sovner Henrik i vognen, vil ikke legge ham i sengen, pasientsengen.  I vognen er han gutten min, ikke sykehusets.
Da Henrik har sovnet, høres klaprende tresko i korridoren, inn gjennom døren kommer nevrokirurgen, vet han er det etter tidligere innleggelser.  Alle mødre har løpt gråtende ut etter hans visitter.
Hva i alle dager gjør denne skumleste av leger her?  Han som sprer gråt til foreldre, han har da ikke noe med oss å gjøre?
Hakk i hæl følger nevrologen med, litt andpusten etter den treskolegen med sine raske, lange steg.
Treskolegen ser på oss med stålgrå, sylskarpe øyne, gjennomtrengende blikk.  Ikke noe unngår hans oppmerksomhet, så vi lusker stille etter ham til undersøkelsesrommet, nevrologen danner baktroppen.
Han lukker døren, har en tykk bunke papirer under armen.
Dr. Tresko går rett på sak, ja, røntgenlegene mente Henrik hadde hjernesvinn, kan maksimalt leve til de er året med den diagnosen, går raskt nedover med de pasientene ja..
Henrik er litt over 9 måneder nå.  Ja, dere kan godt reise hjem, og la gutten være her, er jo ikke så mye dere kan se til ham likevel.  Stemmen skjærer rått i ørene, rykker en sovende Henrik opp av vognen og kaster sinte ord tilbake til treskoen.  "Ser det ut som om han her har hjernesvinn, kanskje?"  "Hadde han hatt så stort hode da, og hva med alt han kan, han kan spise, drikke, og nesten rulle rundt!"
Treskoen titter på Henrik, og videre på meg, kjenner motet synke.  Treskoen griper Henrik og ser på ham, sier:"Jammen tror jeg mor har rett", vi hører etter om det er hul pottelyd i hodet hans.
Henrik blir lagt ned, og blir banket på hodet, der er det hul pottelyd.
Doktoren med treskoene ser på meg og sier:"Du er visst en klok mor, du.."  Videre forklarer han at han og nevrologen må ut og diskutere saken videre, haster avsted, den klaprende lyden nedover korridoren...
Jeg kaster meg over Henrik, nærmest hiver ham i vognen og braser tilbake til rommet, strigråter høylydt, legger ikke merke til en far som sitter ved en annen seng.  Han skynder seg bort fra dette gale kvinnemennesket, med tårer, hulking og en rund babygutt som hun klamrer seg til.