Bevæpnet med en puddel, kjørte jeg nedover i min lille, blå - pratet mye med henne underveis, slikt hjelper.
Hun så masse på veien som jeg ikke helt la merke til, dessverre ubevæpnet med kamera.
Likevel hjelper ikke frøken puddels venting så mye der hun sitter i den lille, blå når haikjeften åpner sitt gap, liksom riktig så glisende.
Forvirret står jeg bare og glaner dumt rundtomkring, det må da være noe pålegg her i denne sjappa?
Rasker med noe jeg satser på passer, ville ikke ta med egg, da kjøretøyet neppe egner seg til eggfrakt ettersom det er veiarbeid et stykke av veien.
Den som selv ikke vet hva ren redsel for å treffe på uønskete personer, eller sliter med sosial angst, vil neppe forstå slike elemtære forvrengninger av dagliglivets gjøremål.
Ikke finnes det rare hjelpen å få for å komme over det, igrunnen.
Snakker man med psykologer, får man bare sine egne spørsmål tilbake, uten svar - svar skal man tenke ut selv.
Blir så forbannet på deres overfladiske metoder.
Tror de fleste med litt livserfaring kan henge opp et skilt med tittel PSYKOLOG og lage til et lite rom som de kan motta klienter på.
Ikke husker de hvor forrige samtale sluttet, stoppeklokken stilles inn på 45 minutter, og om man er midt i et eller annet viktig, plinger klokken når de tilmålte minutter er over.
Forhåpentligvis er man ikke midt i en tåredryppende forklaring, eller sånn sett holder man seg gjerne borte fra betente emner for å unngå å bli så grepet at ved stoppsignalet er man i oppløsning.
Ikke er de der når du har bruk for hjelpen, ikke gir de noen konkrete råd, og enden på visen blir at man finner ut at en vegg er en like god hjelp sånn sett.
Det er fint at det finnes nettbutikker for oss asosiale, men matbutikker på nett? Det hadde vært noe, det!
Når man bruker mer tid til å mote seg opp til å gå ut blant andre, enn til å oppholde seg blant andre, hmm, kan det være noe galt, da - kjære psykolog?
Verdens beste psykolog, han vet det
bare ikke selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar