Golfane brukt til annet

Siden jeg hadde en ganske deprimerende time med psykologen idag, innser at østlandsdrømmen må vente til jeg blir millionær, følte jeg meg skittelendig. 
Først tenkte jeg på å få leid en container for å kaste alt som er mitt dill og dull, eller husfyll.  Her er det jo ikke så enkelt å få det på timen, dyrt er det også, så ved nærmere ettertanke, tenkte jeg å finne ut hvor mange hunder som kunne få plass i scooteren, vi klarte 7 stykker idag, det gikk det også!

Avgårde til P-plassen for de store golferne, plassen var for full av praktbiler, vi kjørte videre, vi...
Tror vi kom sånn til et midtfeldt på banen, en liten plass hvor de oppbevarer saker for vedlikehold, her stoppet vi og hadde en times deilig høstluft på oss, puh...herlig!

Vel tilbake ble ikke mor annet enn like nedfor, men en tur rikere, og flere minner!

Litt smådystert

Oppdaget flere trær, sånt er jo koselig?

Jaja, litt hensyn tok vi jo da...

Innimellom, golferne får tåle noen poteavtrykk

Flott at "bilen" rommer såpass mange, hjerterom

er lik plass i scooteren;)

Har ikke køller, men ball har vi med oss!

Det hjelper..

Etterpå koste de firbente seg med hjemmelaget leverpostei, mor koste seg med å fylle en kasse is til fiskeren, og skal snart ned og fylle i en til.

Da har vi kvelden i boks, da?

**

De er rundtomkring

Har sett endel på bildene som har blitt tatt her i huset, også på bildet fra forrige innlegg, er det en lys tåkelignende "tilstedeværelse" i høyre side av bildet.  Dette er ikke gjenskinn av blitz, eller noen andre forklarlige reelle ting.

Disse tåkeskyene ser jeg så ofte her, de kan sige rundt, til å begynne med skvatt jeg til litt, nå har jeg vennet meg til det.  De kan også være kalde, tåkeskyene, noen ganger skifter de form, og blir til konturer av mennesker? 
Føler et sterkt nærvær av en dame med sort kjole og hvitt forkle med bryststykke.  hun har mørkt hår, delt i midtskill og det er glatt trukket tilbake i en stram knute i nakken.  Hun går med effektive, lette steg, som om hun er på vei med mange gjøremål.  Et nøkkelknippe med store, gammeldagse nøkler henger også rundt livet hennes.  En dag jeg hadde vask i maskinen, lå det et gammelt nøkklknippe på vaskemaskinen, hadde ikke sett dette tidligere, det var som om det kom en beskjed fra henne "ta vare på disse for meg inntil videre, jeg henter de senere".  Nøklene henger nå i kjelleren om hun skulle trenge de.

Så har vi den eldre herren, han som går med tyngre steg ovenpå på soverommet som vi noen ganger bruker.  Han hoster veldig, har også litt gubbeaktige klær, en streng, litt krumbøyd kar, vant med hardt arbeid.
Han har en gulnet undertrøye med rutet skjorte og opprullede ermer.  Skjerten er ikke så ren.  Buksen er grå, og han har gammeldagse bukseseler, og et stort, engang hvitt lommetørkle som han spytter i.  Han er mer den irritable typen, og tar lite hensyn.

Hvem som dytter meg i siden, slamrer med dører, eller åpner døren ned til kjelleren vet jeg ikke, hundene merker denne energien, for de blir rabiate, og bjeffer dit hvor kulde, eller lyd kommer fra.
På en måte er dette ubehagelig, på den andre siden ser jeg det litt positivt, vi er flere som merker dette.  Mange ganger har det skremt omtrent vannet av meg, særlig da vi var nyinnflyttet og ukjente med aktivitene her.
Første gang døren til kjelleren åpnet seg, trodde jeg at jeg hadde slurvet med lukkemekanismen, men det hendte om og om igjen, bråkte mer og mer.  Vi hadde ikke pakket opp alle kartongene da, så jeg stablet noen ganske tunge kartonger foran døren, det ble ikke fredeligere, da ble tydelig noen irriterte fordi døren var vond å åpne, så da begynte andre dører å bevege seg, selv taklampen i stuen svaiet.
Etter at dette hadde stått på en stund, ble jeg såpass redd at jeg ringte til en healer, selvom det var sene kvelden.
Fikk beskjed om at hun kunne kjenne alt som skjedde her, det var såpass at hun følte seg syk og kvalm under samtalen.  Siden jeg har hørt at hvit salvie er rensende, tente jeg dette mens vi snakket, bråket ble temmelig intenst en stund, etterhvert avtok galskapen.  Healeren lyste fred over stedet, det hadde vært en gammel vikingplass her, og området var fylt av onde energier.  Dette kan man tro på, eller la det være, men for de som kommer hit, vil de etter en stund merke en tung luft, og tetthet.

Healeren fikk vekk "verstingene", de 4-5 andre som hadde tilhørighet her, de kunne hun ikke få bort, så de burde vi bare finne oss i skulle få være her.  Greit nok det om de ikke lager mer trøbbel enn de gjør nå.

Dette er den første plassen vi har bodd hvor det virkelig føles direkte ubehagelig, dyrene har vært mer syke, vi er mer syke, og vi er stadig trette og utmattede.  Når vi kommer bort fra huset en natt, eller flere, bedrer alt seg, underlig.  Dessverre hjelper det lite å komme i banken å be om lån fordi man bor i et hus med andre, mer usynlige mennesker...

Dette er kun en brøkdel av hva som skjer, og jeg merker det er tungt å skrive, noen liker det ikke.

Godt med gode venner!

Infatuated

Infatuated

Får som vanlig ikke sove, forsøkte, men dette rare ordet surret rundt.
Det betyr vel en forelskelse, lidenskap, pasjon for noe, sannsynligvis kortvarig. Samtidig som ordet dukket opp, så jeg et gult rom en liten gang/vindfang. Det var ikke et nytt rom, et eldre rom, koselig, med den gule fagen, til vanlig liker jeg ikke gule rom, rommet hadde etpar høye vinduer med hvite blondekapper.

Det var et slag syn i våken tilstand, eller igrunnen verken våken eller sovende, en annen tilstand hvor syn, lukter og smak kan komme. Her var det litt "gammel hus lukt" blandet med grønnsåpe. Et bord var også i denne gangen, et bord med markblomster.
Kom til meg selv med en fredfull tilstand, men ble veldig våken, dette var en intens, kortvarig "forelskelse", ikke forelsket, mer forelsket i tilstanden som så kortvarig ble meg til del.

Noen ganger er det greit å se noe man ikke forstår seg så mye på, men dette ga ingen mening, kun at det virket utrolig kjent, rommet. Da vekkes nysgjerrighten, har man vært der, skal man dit, er det noen man kjenner som har, skal eller tenker på et slikt rom, mange spørsmål uten svar. Det kjennes som en irriterende kløe på innsiden av hodet, vil ha svar, NÅ!

Kjenner det blir enda en natt med minimalt med søvn, jeg lengter tilbake til den fredelige tilstanden, den kortvarige lidenskapen for lidenskapens del, lengten etter en indre ro, hvile, solgult rom med markblomster.

Kanskje dette var en vennlig sjel som ba hodet ta en hvil fra de leie tanker, de som aldri hviler, de som ligger rastløst under overflaten av kunstig tvungen ro.

Man må huske på alltid å være rolig, ikke la seg affisere, langt mindre bli oppbragt over noe(n), de fleste følelser skal dekkes av et skinn av ro, fornuft, og å være ansvarsbevisst.

Livet leker ikke lengre, latteren har stilnet og rastløsheten er tilbake.

Tanker bak en lukket dør

Noen ganger

ønsker jeg at det var en som kunne bare si de enkle ordene, "Jeg forstår deg", akkurat i hvilken sammenheng er litt uvesentlig, bare, de 3 enkle ord. 
Noen ganger planlegger man litt hva man skal skrive, når man, eller jeg, setter meg til tastene, er det som om alt går sine egne veier.

Jeg forstår deg, de ord innebærer så mye, synes jeg, enkle ord, men det er ikke alltid like enkelt å forstå det den andre parten mener man bør forstå, men man kan i det minste gjøre et ærlig forsøk på å se, lytte og forsøke forstå.

Jeg elsker deg er også 3 ord, mange ganger bli de lettere sagt enn de 3 andre ordene, merkelig?  Jeg synes det, å forstå noen, det krever litt tankegang, tid og kanskje en ørliten smule innsikt i en problemstilling.  Jeg elsker deg, jo, det sier jo mye det også - selv setter jeg utrolig pris på å få gjennomdiskutert et emne som enten opptar andre, eller noe rundt min egen navle.  Det siste blir såpass kjedelig, derfor liker jeg bedre å forsøke sette meg ned å tenke over det andre lufter, bare den tilliten, man skal være meget forsiktig å ikke bryte andres tillit.  Har selvsagt mange ganger opplevd å gi noen tillit, ofte har det gått fullstendig på tverke.  Nå for tiden synes det å være lite respekt for å ta vare på andres betroelser, derfor er mange muligens også tilbakeholdne med å åpne seg.  Om de først klarer det, er det som å få en gave, gave av tillit, og den skal man passe på og stelle med.

De siste årene har jeg blitt betrodd mange ulike problemstillinger, ingen er røpet, og alt bor her og kommer ikke videre med mindre den som betror seg ønsker det.

Noen kan ha hatt så "enkle" problemer som å oppdra en hund, akkurat det høres såklart ikke særlig komplisert ut, men kan for enkelte være det.  Det kan være en like stor nederlagsfølelse det som å føle at man mislykkes i andre av livets irrganger.

Enkelte betror saker og ting som ikke egner seg på trykk, selv her, det er lovet å være privat, og det blir det.  Noen har enklere problemer, som å velge et eller annet interiør, men for de virker det som om det er store saker, dette blir litt utenfor min fatteevne.
Selv er jeg ikke flink med ting, det er dødt og kan erstattes, verken følelser, eller endel andre problemer er av en slik karakter.

Som religion, der har visst mange problemer, det er et så stort felt, og opptar mange.  Jeg blir veldig glad når folk rett og slett er ærlige og forteller om de er troende, eller ei, så mye enklere å forholde seg til konkrete svar på noe.
Siden jeg ikke tror på så mye, er det likevel interessant å høre hva endre mener om tro, ikke tro.
Hva og hvor vi skal når vi forlater denne verden, noen mener vi flyr opp blant englene, andre er redde for å havne i helvete pga. endel gjerninger som burde vært ugjort.
Dette har jeg ikke annen erfaring med enn at jeg ser noen avdøde og hører deres ord, eller beskjeder.  Såklart ikke lurt å fortelle andre, dette kan altfor lett tolkes som psykoser og scizofreni.  Vel, har som regel sluttet å formidle beskjeder, kanskje de tross alt bare eksisterer i mitt eget, for tiden, ganske forvirrede hode.

Merker jo til tider at tankene er andre steder enn de skulle vært.  Det er rart der de vandrer rundt på egenhånd, akkurat som de vil ha en ferie uten kroppen min på slep. 
Det er faktisk på grensen til å være nesten morsomt, en film hvor tankene er på tur, på en måte, uten "eier".

Mine notater har sjelden noe særlig fornuft, sikkert ikke denne gangen, heller.
Slik jobber da mitt hode, litt i den retningen, og så i en annen retning.
F.eks. en tanke som falt meg i hodet nå som tastene trykkes ned...rødhårete trenger 20% mer anestesi enn mørkhårete ved kirurgiske inngrep.  Slikt er det forsket på, men hvorfor sitter jeg her og får slike uvesentlige opplysninger ramlende ned når det ikke er bruk for det?  De burde da heller kommet i en sammenheng hvor det var bruk for slik informasjon, hehe, akkurat som om jeg skal bli anestesilege, da...men det hadde jo vært litt artig å ha diskutert det med en som var enestesilege - treffer ikke så mange av de på bygda her, heller.  Og enda mindre sannsynlig er det når man sliter med å tørre å bevege seg ute!

Vel, som så mange ganger tidligere, tankene vandrer, og ordene "jeg forstår deg" blir sittende igjen.

Du forstår, du...

En av de søndager

De kommer sånn en  gang i uken, de - denne er vel en av de late. 
Derimot da det var en ørliten bedring i været, ville mor se hvor mange firbente som fikk plass i scooteren, 6 gikk bra.  Vi kjørte oppover bakkene her, da sliter den litt.  Vi var jo litt tungt "lastet", da, så en strek gikk ned bare i oppoverbakkene til golfbanens parkeringsplass.  Tankte at det ikke skulle være så mange biler på plassen en lørdag sen ettermiddag, men der stod den ene sorte bilen etter den andre.  Alle av merker Audi, Mercedes, BMW, slike fæle merker som ofte inneholder ufordraglige eiere og passasjerer.  Etpar fikk vi hilst på, stod ganske godt i stil med min oppfatning av eiere av merkebilene.  Skulle knapt tro de hadde sett hunder før, men de tok seg litt i sin irritasjon av å bli invadert av almuen da de fikk øye på scooteren, slik er den grei, folk blir mer forsiktige med å bladre ut giftige kommentarer.

Hundene hadde det morsomt, selvom ikke plassen var så stor, men den var i det minste gruslagt, noe som innebar litt mindre skitne hunder etter tur, wiii!!

Har blitt ganske flink til å huske kameraet nå, har ett i reserve som ligger i sekken sammen med ball og vannskål, er fremskritt slik sett.  Motiver har en tendens til å dukke opp når man minst aner.  På denne årstiden er de ofte fine også, litt vemodige, kanskje slik høsten kan være.

Vi fikk da til noen runder, alle var fornøyde, og da er tingene slik det seg hør og bør, på en lørdag.

Noe skog har vel måtte vike for golferne

En anelse høstfarger

Litt natur og jorder i nærmiljøet

En enslig veistubb

..og veistubben med selskap

Enda mer stubbemark

"Slageren", den ensomme utsiktsplass

Mye merkelig man kan oppleve via en linse, kanskje ikke merkelig, mer interessant.

Verken kulturelt eller annet høytravende, bare være i stunden.

Gabriellas sang»

BigBox 2011

1. Gabriellas sang

Musikk av Py Bäckman, Stefan Nilsson / Tekst av Anne Vada, Py Bäckman
Det e no som livet e mitt
Æ har fått ei stund her på jorda
Og min lengsel har ført mæ hit
te mitt savn og te det æ fikk
Det e einast veien æ tok
Æ søkt trøst langt bortenfor ordan
som har vist mæ en liten bit
av den himmelen æ aldri fann
Æ vil kjenne at æ leve
all den tid æ har
Ska æ lev her som æ vil
Æ vil kjenne at æ leve
vite kor æ høre te
Æ har aldri glømt kem æ va
Æ har bare latt det få sove
Kanskje hadde æ ingen valg
men min vilje som gjor mæ sta
Æ vil leve lykkelig
for at æ e mæ
Å få være sterk og fri
Sjå når natta går mot dag
Æ e her og mitt liv e bare mitt
Og den himmelen æ trudde på
ska æ søk mot, og finne nå
Æ vil kjenne æ har levd mitt liv

Denne har jeg hørt på om og om igjen, den har en sterk tekst, betyr mye for meg.  Får frysninger av denne teksten som viser at man skal føle at man har levd sitt liv, kanskje ikke som andre ønske, men hovedsaken er at man selv føler at man har levd sitt liv...

Til stor irritasjon for mange, er det slik jeg liker å leve mitt liv, omgitt av venner!

Venner som betr mer enn noen ord kan beskrive

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg um deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:

Eg sprett frå stolen og vil meg té,

men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!

Når sumt der burte eg ser seg snu,

eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:

I song og fløyte- og felelåt,

men endå best i min eigen gråt.

Vakkert ført i pennen av A.O. Vinje

Vil du være vennen min?

Ser vi lyset?

I mitt stille sinn gleder jeg meg over det, de små liv.

Utenfor plasker det, det er spøkelsestimen, dagen har vært lang, det stunder mot leggetid.

Sitter med en bankende hånd som ikke helt vil gi fred, den har fått seg en lite behagelig infeksjon.
Heldigvis vet doktoren å hjelpe, har aldri fått raskere hjelp enn idag.  Får ikke kommet frem til luken engang før jeg blir ført inn på et kontor, ser litt på hånden, og videre til neste rom, noe mer sterilt.
Etpar sår blir åpnet, børstet fint med små koster, en setter sprøyte i armen mens doktoren børster, og en 3. person gir en annen sprøyte.
Tilslutt blir alt smurt inn med tykke lag salve, bandasjert og satt hanske på.
Etterpå var det å hente en stor eske penicillintabletter som jeg skal kose meg med i 14 dager.

Tror fremdeles at oppturer følges av en og annen nedtur, men faktisk var dette en interessant legeopplevelse, utrolig hvor mye de fikk gjort på kort tid - kanskje det var usunt å begi seg på strandtur i september, men hva gjør man ikke for å forsøke å underholde seg selv og de firbente...

Må le litt her, veldig vanskelig å gjøre noe som krever bruk av ene hånden, jammen er det praktisk med to, en annen ting som er litt festlig, er at jeg føler meg lettere beruset helt uten å ha inntatt en dråpe alkohol, er trøtt, susete og litt fornøyd med at dagen er over.

Har også en annen venn på besøk, selvsagt en med 4 ben, slike på to har vi noe mer avstand til, sur lærdom, meget effektiv.

Vi skal snart ta kvelden, etter å ha hygget oss med slike Rugsprø, sikkert fulle av fiber, lengter mer etter sjokolade.  Men tenker på at det kan man ikke unne seg en vanlig dag, nøkternhet er viktig.

Morsomt å skrive med litt feber, alt flyter passelig godt sammen, fryser litt, slik man skal på denne tiden av året. 

Det passer perfekt inn i rekken av livet.

Home sweet...

home sies det, ikke vet jeg, for jeg kom for sent

Det samme lurer visst sønnen på, mamma - hva driver du med nå?

Har du tatt deg en tur og funnet på rare ting, eller hva tenker du..

Tenker på dere, gutten min, på dere!

Ønsker at dere skal ha et home sweet

Kan dette være noe i vår klasse?

skiltet på gjerdet

lyser opp en søndag i

september

Unner dere alt det beste, små venner

Så glad i dere at nesten ikke noe er for godt

Kanskje ikke nettopp her, en plass hvor minner bor.

Gamle - gamle fra 1983

fra engang matmor hadde

et annet liv

Ikke bedre

Det var en liksomferie

for å bøte på

noe allerede ødelagt

Etter den 22.juni føler jeg meg litt som disse.

En liten stemme, svak som lille My i Mummitrollet

hvisker i øret

"Reis deg, rett din rygg nok en gang!"

Hviskingen

blir

til

en høyere

stemme

etterhvert

Kanskje

Om dere hjelper meg på vei

vil jeg klatre

opp igjen

fra

dype daler

ned fra

høye fjell

Hjem, tilbake

finne

akkurat dere

de trofaste

for alltid

BESTEVENNER

Sand - vann og tapte sokker

Når været er vakkert får man benytte så mange stunder som mulig til  å komme seg ut og se, se på landskap, der hav møter himmel.

Lenge har jeg ønsket å komme til stranden, bare en liten tur.

For å ha en liten, symbolsk handling bare for egen del.

Tegne et hjerte i sand når det er fjære sjø, vite at det viskes ut når det kommer flo sjø.

Kun for egen del, ta skoene av, vandre barføtt i sanden, selvom det er et kjøligere drag i luften enn en sommerdag.

Sokkene må av, ellers kan man ikke vaske bort..

følelsen av sandkornene fra bare ben og føtter.

Raskt tar bølgene sokkene, sanden følger senere med, nå er føttene våte og kalde.

Som sokkene vaskes avsted, skal sanden også skylles bort.

Nesten et avtrykk uten sand, som hjertet er nå uten sand og grumsete følelser.

Hardt, kaldt og utilgjengelig.

Kun bli oppvarmet av solens stråler

om vårsolen engang vil skinne, varme.

Noen har  muligens varmet seg her, varmet mat, kropp og vennskap.

På veien tilbake, til hva?

Er dette et sted man kan ringe nødhjelp for

istykkerrevne liv?

Man undres

verden utenfor stedet som skal kalles hjem

Er mindre farlig på en søndag

Det evige regn

Joda, regn er ikke det koseligste små puddelfrøkner vet om i verden, men løpe kan de uansett.

Er jo bare å riste seg litt innimellom, det:)

Har vært veldig redd for å ta med apparatet på tur i regn, igår var det tu og regn, så da måtte det få lufte seg litt.

Er ikke alltid solskinn i Hardanger, sikkert ikke i resten av landet, heller.

For å være litt sær, tok jeg noen styggpene bilder, alt er ikke pent

her i Hardanger, som i resten av landet.

Enslig brygge ved Omastrand, for de som kjenner Oma, er ikke dette

"verdens navle" - men har interessante motiv likevel.

Her ligger vel en katamaran inne til overhaling på Fjellstrand.

Kanskje den har gjort sin jobb, eller den skal muligens ordnes, men der

ligger den i regnet og blir et motiv en lørdag.

Håpløst å tegne i denne strandkanten, og underlaget

lar seg ikke helt vaske bort ved å sette føttene i sjøen.

Ja - som vanlig sand vel å merke

Slitent naust, pent i sin slitenhet

Som robåtene som lå rett vedsiden av, slitt av bruk, tidens tann, eller kanskje de  ikke har blitt stelt med?  De kan fortelle sin stille historie, eller man kan velge å lage en selv.

Regn, lørdag på Oma

litt tåkete

stille

fredelig

vått

Måne

Joda, vi har da utsyn til månen her også, selvom vi bor på et stille sted i Hardanger.  Den dukker frem i ny og ne, noenganger er den også full.
Full ser det også ut til at fotografen er når hun tar månebilder, selv med stativet som jeg hadde stablet ned i kjelleren for å få det utav veien.

Igår var det ganske fin måne, så jeg ville nå forsøke å forevige dette her, vel - slik ble resultatet med og uten stativ.

Slik ble det uten stativ, ikke videre bra

Vel, dette var med stativ, slett ikke så mye bedre.  Månen ser ut som et egg

merkelig plassert blant skyene, og det ble en erfaring om

at her trengs mye trening og tålmodighet.

Igrunnen ser månen mye bedre ut der den henger på himmelen uten at jeg skal kludre med

å ta bilder av den!

I alt dette månestyret, kom jeg på en søt film som heter Moonstruck, tror det er

Cher som blir forhekset av månen, eller er det av en mann?

Hun spiller godt, er vakker, og det er noe god musikk også.

Vel, slik var bursdagen utendørs i 21- tiden, slett ikke ille.