Sørøya
Sørøya er Norges 4. største øy og ligger i Vest-Finnmark, nærmere bestemt på 70 grader 40 minutter nordlig bredde
Et fantastisk sted å komme til, gjestfrie mennesker, og en storslått natur!
For mange år tilbake vurderte vi å flytte til denne øya, nærmere bestemt et lite sted kalt Gamvik.
Mor i huset satt og lette etter fraflyttede gårdsbruk, og kom over en perle av en plass, utrolig avsides, og så vakkert at det nesten gjorde vondt i øynene. Og det var bare på bildene...
Tenkte fred, frihet, natur, hav, fugleliv og ro langt fra alt som heter jag og steben etter materielle goder.
Far i huset tenkte seg vel og lenge om, dette var det totale ødeland, men da skolen hadde vinterferie i februar, hadde vi turen planlagt, med bil!
Spente reiste vi avsted i Chevrolet`en, første stopp fra Måløy, var ikke langt unna Trondheim, i kulden rigget vi til for overnatting i bilen, var nesten i Sverige, Storlien. Det var mange minusgrader ute, men med gode tepper og annet utstyr, var det ingen som frøs. Vi hadde tilogmed oss en liten valp på 8 uker som skulle leveres på veien, hun lå lunt og godt mellom puter og pledd.
Tidlig neste morgen, selvsagt etter nytrukket kaffe og litt kattevask, bar det avsted, forlot Storlien og bega oss over på svenskeveien nordover.
Fascinerte av ødelandet ble vi nok, første gang for meg nord for Trondheim, så dette var spennende! Bilturen var nok drøy, men på kvelden ankom vi selveste "Gruvebyen", eller Kiruna som var et fryktelig gudsforlatt sted ! Valpen skulle leveres der, og henne trodde vi nok aldri vi ville se mer til. Etter flere år får vi vite at hun har ny eier, og får møte henne igjen, selvsagt på Hallingskarvet, og senere i Oslo, viktig å se valpene man leverer...
Denne natten ville vi være "flotte", og tok inn på et temmelig sjuskete motell, vel, enkle brakker satt i to etasjer, greit nok, men...ikke noen høydare i standard:)
Man fikk seg en velfortjent dusj, og ligge i seng, er igrunnen det peneste man kan si om plassen!
Frokosten var uspiselig, dermed gikk turen svært raskt videre nordover, og 3. dagen ankom vi Hammerfest.
Hvor et herlig hotell ventet, vi var gjester og eventuelle kjøpere av en gigantgård, og ble tatt imot med noe som var kongelige verdig, særlig om man ikke er vant med en slik behandling.
Rommet hadde utsikt over storhavet, Hurtigruten kom seilende og la seg til kai, og naturen i det fjerne...vel, bilder yter den ikke rettferdighet.
Tidlig neste morgen kledde vi oss for turen til gårds, først møtte vi megler, eier, og avgårde med hurtigbåten en times tid før vi ankom målet, trodde jeg, da.
Der ved kaien ventet en kolonne med snøscootere, jeg lo inni meg, for dette ville jo bli reneste komikvelden, inntullet i store klær, skibriller, store hansker og tja, føltes som en månemann.
Sjåføren var en kar som var blid og koselig, han skulle heldigvis kjøre, jeg skulle bare sitte der og slappe av, antok jeg. Atter engang tok jeg en smule feil, det var såvidt det antes en form for sti?
Det humpet og skumpet, noen steder krenget vi slik at jeg trodde vi ville falle ned en skråning, eller hva som eventuelt kunne skjule seg under alt det hvite. Ca. 6 km. kjørte vi før gården åpenbarte seg, nesten unaturlig i sin renhet. Etter å ha parkert følget, stampet vi omkring og tittet, på fjøs, låve og hus. Nordlendingene hadde forsyninger med, her stod det ikke på noe av det slaget, som om de hadde kjent oss bestandig ble det pratet og diskuert i høyt tempo.
Huset var et giganthus, gammelt, ja, men godt vedlikeholdt.
Fra kjøkkenvinduet var utsikten over storhavet, jeg kunne ikke se meg mett på det vakre lyset, og de små bølgene, kyststripen, og at det var såå utrolig øde.
Etter masse skravling, bar det ut til scooterne igjen, nå var det tid for å se eiendommen, ja, den er jo ganske stor når man må bruke fremkomstmiddel, men moro var det, friske vinden som ga rislinger i ansiktet, en herlig følelse! Faktisk var det noe tiltrekkende ved alt dette øde, som om man var hensatt til forgagne tider. Bilder som vi tok derfra, viser også mange ulike og udefinerbare "skikkelser", antar at de fra tidligere tider også var med, men er kanskje noe som er vanskelig for de fleste å tro.
Vel, dagen gikk mot nesten mørke, og vi måtte raske på for å nå båten tilbake til Hammerfest, men enda sitter synet av den storslagne naturen festet et sted, selvsagt hadde plassen nok vært perfekt på sin måte, langt fra alt som gnager.
Men stedet er nok best egnet på sommerstid, blir tungt å kjøre snøscooter til en ørliten butikk som har storutvalg i kjærlighet på pinne, men å reise enten med traktor, eller snøscooter for akkurat en slik vare, veel...det får nå være opp til hver og en. Ellers var det laget for handel i Hammerfest, en grei nok by som har det man har behov for. En plass man kunne bodd på for en rimelig penge, gården, da. Om man hadde blitt syk, hadde man blitt fraktet enten med båt, eller i helikopter, så der så jeg et problem, og veterinær som er så viktig! Selvsagt svevde tanker på ørn rundt i hodet, hva om de hadde stupt ned og forsynt seg med en hund, grøss og gru! Ørn var det rikelig av der, og reinsdyrene hadde fritt leide, slik at gjerder var vel nærmest bannlyst.
Turen, derimot, ja! Det var ferie i det jeg kaller "å riktig flotte seg" klassen!
Finnmark er derimot ikke mitt sted på jorden, selve Finnmarksvidda føltes uendelig, med unntak av reinsdyr som tuslet alle steder.
Er nok ikke grepet av å bo uten forbindelse med land, men å oppleve det, jo det kan anbefales!
Bare synd vi fikk kjørt for lite med snøscooterne, det var skikkelig artig, sett bort fra bråket de laget, noe som ødela litt av idyllen.
Nok av boltreplass!
Sommersdagen er det nok helt annerledes der, heldigvis fikk jeg sett det om vinteren, slik at ikke fristelsen ble altfor stor til ødemarkens lokkende toner...
En dag får man kanskje sett Kjerringøy også, en ørliten drøm, men kun om det praktisk lar seg gjennomføre, antagelig blir det med drømmen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar