Eventyrlysten

Fortsetter litt videre tankespinn rundt mitt år som "utvalgt", det var jo det jeg var? 

Første skoledag kom selvsagt dagen etter innleggelsen, der ble det presentert diverse bøker og annet materiell, bøkene trodde jeg muligens tilhørte husets barnehage, de var svært enkle og kjedelige.  Skrivebøkene var slike man brukte i 1. klasse, så jeg ble vel en pine for læreren allerede første dagen, stakkars Gunnar, visste ikke hva godt han skulle gjøre.  Imidlertid mens jeg var litt irritert på manglende utfordringer, kom vi frem til at å ta seg en tur i frisk høstluft antagelig ville gjøre godt.
Guttene stirret litt forundret på oss der vi gikk avsted, de satt med nesene i uinteressante bøker, og nykomlingen fikk komme seg ut, rare saker!

Gunnar lurte på hva jeg likte av bøker, og å gjøre ellers.  Mutt fortalte jeg ham om det som interesserte, nemlig psykoanalyse, dyr og å gjøre noe med hendene. Gunnar forstod, vi ruslet innom sykehusbiblioteket, gikk rundt og så der en stund.  Etterhvert fant vi noen bøker som kunne passe for sengehygge og skole, fornøyde trasket vi ut i den klare høstluften igjen.  Jeg spurte ham om vi kunne gå ned på Møllendal, og han lurte på hvorfor i allverden jeg ville dit.   Vet ikke helt, svarte jeg, men lukten av jorden er veldig god der, og jeg tror ikke det blir lenge til jeg må dit av viktige årsaker.  Gunnar lurte på om jeg ville skade meg, klarte å få frem at det er ikke meg som skal hit, det er en del av meg, ikke hele meg.   Han studerte meg med et litt hardere blikk, dro frem armene mine, lette etter noe han ikke fant.  Ristet på hodet og synte at jeg var en underlig en.  Ja, svarte jeg, vet det, og kan du nå vise meg hva du driver med i formingstimene?  Forming, undret han, du vet jo ikke at jeg er formingslærer, vel?  Jo, svarte jeg, det er du!
Etter noen runder på barnegravene, ble vi såpass mettet  av døden at vi gikk tilbake til de låste dørers plass, tryggheten.
Vi inspiserte formingsrommet, han viste saker og ting, men der manglet leire, noe jeg selvsagt undret meg over.  Det er ingen som driver med leire her, var svaret.  Neivel, svarte jeg tilbake, men det er det nå, faktisk!  Påståelig var jeg, for leiren kom, den, ganske raskt også:)  Man må jo koste på seg smil når ens ønsker blir oppfylt, det er alminnelig høflighet, så smilene mine var mange og store, og jeg måtte bare kaste meg rundt halsen til Gunnar.  Tror ikke akkurat at den handlingen var taktisk, men i pur glede kan man lett komme til å gjøre noe slikt noe.

Dermed ble skoledagene interessante, men akk- altfor korte, men det var mye annet artig som også fant sted, men skolelei..nei, ble nok ikke det av de timene der oppe.

Så kom dagen hvor jeg fikk møte selveste dr.H, oj, litt av en opplevelse!  Først vanlig helsesjekk, sånn passe ekkelt når man er 13 og sjenert...selvsagt innebærer legesjekk en avkledning, noe som ikke var det minste trivelig!  Idag ville nok en assistent vært tilstede, men dengang var det slik at man var alene med doktoren sin, avkledd, eller ei.
Dr.H lyttet, kjente på magen, dunket og knep, innimellom kom noen mhm og jaha.  Da jeg endelig kunne komme meg opp i anstendig posisjon, lurte jeg på om jeg nå kunne kle meg, da lo han sin gode latter og lurte på hvorfor jeg var så skamfull over kroppen min.  Det var rett før jeg ønsket å klabbe til hele doktortypen, fysj, så vemmelig!
Med skammens rødme i kinnene, fikk jeg endelig i påkledt tilstand en samtale, heldigvis i sittende stilling, ikke liggende.
Hele tiden sa han "se på meg", grusomt, han hadde jo nylig sett meg nærmest naken, derfor ville jeg bare se i gulvet.
Tilslutt ble det til at jeg klarte å se på HAM...og dessverre ble jeg nok forelsket på stedet!
Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal bli en lidelse i mange uker...
Han var den peneste voksne mann jeg hadde sett, og med en nydelig stemme.  Hadde vel ikke vært forelsket tidligere, så jeg visste ikke at jeg var forelsket, men jeg følte et eller annet, da.
Selvsagt ble det enda verre med rødmingen, og han smilte lurt i skjegget sitt, jeg visste han så rett gjennom meg, så det trengte jeg ikke undre meg på.
Vi satt vel der og stirret på hverandre en liten stund, så ba han meg komme bort til seg, ga meg en klem og kalte meg vesle, godjenta mi.  Fikk en lang klem, et lite nuss på kinnet, så var timen over.
Seansen tok det en tid å komme seg etter, etpar timer brukte jeg til lekselesning, med hodet på en annen planet, selvsagt...Bare såå typisk meg å bli som gele av en fremmed, merkelig, høyt utdannet, gift og voksen mann!  Like typisk som det nå er å falle og snuble i alt og ingenting...

Tilslutt fikk jeg rislet av meg dr.H, og tankene på ham, der var andre saker i avdelingen hele tiden, og mye å titte på, så det ble ikke noe problem.  Og var ikke de andre guttene også litt kjekke, mon tro?  Studerte de en etter en, sånn i håp om å finne noen tegn på de samme følelsene.  Nei, ikke i det hele tatt, ganske dødt inni meg til tross for forsøket på å lokke frem noe lignende.
Vel, tenkte jeg, var nok bare en slags sykdom, det virket jo logisk, siden jeg var pasient også, helt sikkert slik man ble ved innleggelser på disse steder?

Selvsagt viste det seg jo i ettertid at 3 ganger ukentlig med dr.H ga nøyaktig samme reaksjoner,  noe vi måtte sette ord på.  Vi hadde mange artige samtaler, noen var fulle av mine tårer, andre litt molefunkne, og til tider sa ingen noe som helst.  Vi snakket vel om alt mellom himmel og jord, ikke bare om meg og mitt, men han fortalte så mange hverdagsepisoder fra sitt eget liv at det var lett å føre en samtale med ham.
Da han oppdaget min interesse for medisin, og psykologi, fikk vi ekstra "vann på mølla", og ikke en eneste samtale varte de avsatte 3 kvarter, som en vind kunne det forsvinne etpar timer på denne måten.
Jeg fikk svar på mine spørsmål, kunne spørre om hva jeg ville, og svar fikk jeg. Her var det ikke en vegg å snakke til, men en som var levende, og utrolig interessant som person.
Han fant frem saker og ting inni meg som jeg aldri hadde tenkt over, han hypnotiserte meg for å komme til "dypet", der jeg selv ikke ville, og dermed ble mine bange anelser til realitet.
Var nok derfor både det lange oppholdet, og besøksforbudene var på sin plass.
Merkelig å være hypnotisert, det tok noen forsøk før vi klarte det, men det gikk omsider, men man må på en måte ville det selv.
Nødvendigvis trenger man nok ikke ligge på rygg i en sofa, benk, eller seng, man kan like gjerne sitte, de gangene han klarte å hypnotisere meg, satt jeg.  Han hensatte meg til babystadiet, og jeg ble bitteliten.  Skremmende å vite hva noen gjør med så små barn, det var liksom noe vi måtte "jobbe" med.  Jeg vet ikke enda om jeg fikk jobbet meg gjennom det, men det er ute av hodet, er noe man bare vet har hendt, uten å vite det skikkelig. 

Etterhvert fikk jeg også godsaker av dr.H, han var raus med piller, så jeg manglet ingenting, ikke ville jeg ha de selv, tenkte at de kunne være greie å samle på. 
Piller for å sove, piller mot smerte, og ellers litt av hvert.  Størst pris satte jeg på å forsøke de ulike variantene for å så merke virkningen, om den ikke var som forventet, gikk de i samleplassen, og jeg fikk nye typer å prøve meg på.

Selvsagt delte vi på "godene", vi i firkløverteamet, ikke med hverandre, men med de nattevaktene vi ikke likte, de nettene vi gjerne ville ut i friheten.
Nattevaktene hadde som regel med seg termos med kaffe, eller te, og det var aldri noe problem å fylle på med noe de sovnet av, slik at vi kunne ha våre utflukter, vi passet på å ligge pent i sengene hver morgen det var tid for å bli vekket av de ansatte.

Vi lurte jo mer og mer på dette meg forelskelse etterhvert også, på turene hadde vi noen enkle eksperimenter med leie hverandre, eller å kysse hverandre, egentlig ikke noen stor opplevelse.
Slik var det å være en av gutta, 3 gutter og en jente som mest var gutt.  Guttene hadde tydeligvis mer moro av dette, heldigvis var ingen sjalu på hverandre, så vi holdt litt på med de sakene den tiden vi var der.  Litt ekstra tidsfordriv, kanskje?
Siden vi var flinke til å dele, ble det liksom noen små "romantiske" episoder gjennom året, like fort glemt som idet de hendte.
Selv tøffe B-P, tometeren, ble myk til tider, og da fant jeg noen søte sider ved ham også, ikke akkurat noe å få hjertebank av, like spennende som å ta en blodprøve!

Etterhvert som året gikk mot jul, de fleste skulle hjem på juleferie, tenkte firkløveret på hva de skulle finne på for noe til de ansatte som måtte være der i julen med oss.
Grublet litt på dette, og tilslutt syntes vi at vi hadde kommet på en genial ide, nemlig å ta 50 kroner fra "kassen" på vaktrommet.  Dette var en ny og spennende affære, nå skulle vi være tyver!
Selvsagt ble medisingjemmestedet tatt ibruk, en av guttene tilkalte nattevakten fra vaktrommet inn til rommet sitt, og vi andre snek oss smarte inn og lirket opp pengeskrinet, rappet en sum, og snek oss like lure ut igjen.
Du verden så utrolig oppfinnsomme, onde og skumle vi følte oss!  Nattevakten gikk temmelig ør tilbake til vaktrommet, satte seg og sovnet raskt i sin stol.
Firkløveret samlet seg i sengen min og hadde diskusjoner om hva denne formuen kunne best brukes.  Mange ideer ble kastet ut i luften, før vi endte opp med å finne på at en konfekteske måtte kunne passe begge kjønn.
Neste dag var vi på butikken, og handlet den aller største esken med konfekt de hadde, pent innpakket ble den også.  Noen kroner ble tilovers, og vi var så ærlige at vi returnerte restsummen. 

Julaften kom, og stolt overrakte vi den gigantiske esken.  De ansatte ble virkelig overrasket, og ga oss gode klemmer alle sammen, noen hadde tilogmed tårer i øynene!  De skulle bare visst...men de manglende pengene ble alri nevnt!

Guttene reiste en etter en, og jeg ble alene, men slett ikke ensom.
Nye fjes dukket opp, det var lett å bli venner med alle, og en ny ansatt kom også i min vei.
Heldig var jeg som fikk nok en H i livet.  Alle pasienter hadde selvsagt sin egen kontakt, og jeg fikk den nye damen.
Hun var sykepleier student, og var fra Fredrikstad.  Hun hadde sin egen, vesle leilighet i nærheten av sykehuset, og etterhvert tilbragte vi mye tid hjemme hos henne.
Vi leste sykepleie, bakte, strikket og holdt på med kreative saker som maling og porselensmaling.
Vi kunne også prate om alt mellom himmel og jord, selvom alderforskjellen var stor.

Etter noen dager sammen med henne, ble jeg nok engang en snill jente, og enda mer oppsatt på et yrke innen medisin.  Hver ting hun lærte, ble lagret i hodet mitt.  Tenk, hvor spennende det måtte være å lære seg alt dette, være med på å redde liv, og selvsagt gjøre masse annet som sikkert ikke ville være like trivelig, men nyttig likefullt.
Vi diskuterte også mye abortspørsmål, hun var for, og jeg imot.  Det var spennende å diskutere med henne, vi ble aldri enige, ingen av oss forstod den andres synspunkter, men det var ikke viktig.
Det viktige var at vi hadde hver vår mening uten at vi kranglet!
At jeg turde å diskutere, stå på meningene, var visst positivt, et fremskritt.
Respekten for livet ble enda sterkere forankret i meg, respekt for både det ufødte og fødte liv.

De samme synspunkt på emnet har jeg idag, respekten for livet, ikke minst det ufødte, og respekten for de som er forsvarsløse. 

Etter et lærerikt år, skulle jeg ikke få flytte hjem igjen, men til et sted  utenfor byen hvor der bodde flere barn hos et ektepar.
Fint var rommet, skolen var koselig og liten, men etter etpar uker viste dessverre mannen i huset litt dårlige tendenser, så dårlige at jeg ble fjernet i hurten og sturten og hjemmet ble aldri mer åpnet.  Mannen fikk sin straff i fengsel, og jeg fikk nok en bekreftelse på at jeg kun var en ting, grei til sitt bruk, og fikk komme tilbake til det jeg anså som hjemme. 
Tilbake til tryggheten, tilbake bak dører som var trygge fordi de kunne låses!

Mitt hemmelige år ble enda mer forlenget, eneste forskjell var at jeg måtte gå på en skole hvor jeg hadde store problemer med å trives.
En trøst var det på denne skolen, en trøst som ikke viste tegn på å verken like meg, eller noe som helst, men likefullt var det noe å se frem imot...

Året som gjorde meg nesten voksen, gjorde meg enda litt mer voksen, men året lærte meg også tilsist at jeg var det jeg alltid trodde jeg var, en gjenstand som var grei nok til sitt bruk..


*******************************************************************************