Fine ord, om de betydde så mye? Jeg vet ikke, døden vil man vel tenke litt over når man blir stilt overfor egen og andres forgjengelighet, hvor flyktig det er alt sammen.
Hvor mange ganger jeg stiller meg selv spørsmål om hva som er essensen i livet, hva vi kaver etter, eller sliter for.
Mye av det vi kaver med er jo ganske verdslige ting, unyttige ting, ting vi aldri kan ta med oss videre.
Derimot har jeg endret litt syn på endel andre saker, nemlig opplevelsesbiten og minnebiten i livet, den kan vi ta med, kanskje den vil leve videre i oss i etterlivet, vel, det er ikke bortkastet å samle gode opplevelser og minner uansett.
Siden jeg forsåvidt skulle vært død ved flere anledninger, har jeg etter siste "å snakke om døden" historie for omtrent 2 år siden, blitt temmelig likegyldig til hvordan best leve livet, nå mens det er her.
Husker enda hvordan legene forklarte risikoen ved inngrepet de skulle gjøre, at det kunne gå den aller verste veien, og at jeg stilte meg temmelig likegyldig til det. Ok, tenkte jeg, er det min tur, så er det fint lite å gjøre med det!
Våknet ihvertfall, men da legene forklarte at de hadde jobbet med noe ingen egentlig ville ta i, og hvor mange timer de hadde brukt, forstod jeg litt av engstelsen til legene, de vil helst ikke gjøre tabber;)
Min "epiffany" kom nok som en overraskelse på meg, jeg oppdaget jo at jeg er levende enda, selvom jeg ikke har kjent det slik de siste årene.
Død innvendig som jeg har trodd, inatt kom denne åpenbaringen, neppe av noe jeg har inntatt.
Leste på internett at en epiffany ofte oppstod etter inntak av rusmidler, og slikt er jeg sterkt imot, der kan ikke årsaken ligge.
Jeg fikk en så klar opplevelse av å vandre i behagelig terreng, passelig med sol, og med en herlig natur. Ved enden av turen, ventet en liten elv med en passelig stor kulp til å bade i, klarer enda i våken tilstand å føle det friske fjellvannet mot kroppen, den noe kriblende og kjølige følelsen av for kaldt vann, gåsehuden, solen som varmer der man enda ikke har dyppet seg, den levende følelsen!
Selvsagt bør man dyppe seg i det nydelig, kalde vannet, bli oppfrisket, for så å komme seg til lands, legge seg til tørk på en solvarm plass, deretter nyte...bare være til, kanskje se noen skyer drive avsted, tenke litt, eller rett og slett duppe av etter tur, bad og varme, hvem vet?
Natten forløp videre ekstremt levende, det var rett og slett en indre reise, følte at det var en kompensasjon for reiser jeg verkan har hatt, eller vil få, et slags drømmesvar.
Takk for at jeg fikk en slik natt!
Tror ikke jeg skal gi opp drømmene enda om en reise, eller aller helst flere reiser, oppleve, lukte, sanse, se, og ta inn andre inntrykk.
Ikke trenger det være langt borte, heller ikke noe eksotisk, bare noe annet på en måte, andre syn.
Tenker også på hvilken av årstidene jeg ville valgt, om jeg hadde kunnet, alle sammen!
Den noe skarpe vinterluften, den mildere vårluften, sommerens godvarme, høstens friskhet med sine helt særegne dufter...men høsten er og blir min favorittårstid, da slipper man å gå rundt halvnaken, men kanskje uten å fryse for mye, den innebærer som oftest endel utrolig klare og fine dager, fallende løv som er så vakkert. Barfrosten i bakken er super, det er godt å gå på sommerengene med rimen under bena, høre den spede knitringen.
En klar høstnatt titte på en himmel, kanskje se en stjerne, eller er man ekstra heldig, flere av dem, de små diamanter høyt der oppe, et vakkert teppe å legge seg under.
Høsten har sjarm, andre årstider er nok adskillig mer hyggelige for andre, de fleste snakker så varmt om lengten etter sommer.
Sommeren er grei nok, men ikke den store opplevelsen, men det er bare min egen mening, hører få som liker høsten.
Siden jeg drømte så storslått, vil jeg forsøke å reise nøkternt, om det er mulig å få det til, nemlig rett opp på Hallingskarvet, ikke noe mer dramatisk. Ikke koster det en formue, og man finner en slik ubeskrivelig ro der, særlig ved min yndlingsplass , elveleiet. Rusle stille og titte på formasjoner i fjellet, vannet renne sakte nedover, og lytte til stillheten. Kjenne seg litt i ett med naturen en liten stund.
Tenke seg til at en natt har spredt glede over dagen, så finurlig og enkelt?
Kanskje det er flere mindre levende sider som våkner, det undrer jeg meg på, for da vil jeg virkelig henge med en stund til!
Finne enda flere gjemte skatter, glede seg over enda flere begivenheter, de store hendelser i de små opplevelser...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar