De siste dagene har vært noen mimredager fra unge år, og tenk hvor mye man i ettertid ser man skulle gjort på annet vis, sagt ting på andre måter, og handlet så uendelig mye klokere.
Fortid lar seg vanskelig endre, dessverre, om man ikke da er så heldig å fødes på nytt igjen, hvilket jeg tror vi gjør, kanskje ikke sånn umiddelbart, jeg tror vi skal lære, og deretter returnere til videre liv på jorden igjen. Kanskje er man så heldig å møte skjebnen i annen form, og med annen utgang, kanskje ikke, det kommer vel an på tid og rom, og hva vi er ment å lære videre. Jeg har erfart at jeg har hatt tidligere liv, det ene livet var barnløst, jeg levde for meg selv, i riktig gammel tid, øde, og med planter som interessefelt. Ingen god kvinne, men en som hjalp med urter som medisin, og et av interessefeltene lå i å hjelpe jenter som var havnet uforvarende med barn. Dette ryktet sprdte seg, slik at jeg endte det livet ganske så brutalt, dengang ble de kalt hekser.
Min oppfatning er at den stunden jeg tilbragte uten fysisk kropp, ga meg annen lærdom og respekt, nemlig det motsatte av mitt tidligere virke, denne gangen var det meningen jeg skulle forsvare det ufødte livet, og å sette liv til verden, ikke ta de spirene som kunne blitt liv...
Vel, det var en avsporing fra emnet, men det viser seg gjentatte ganger at jeg er dyktig i å spore litt av til tider.
Den gode kjæresten, han fra skole og hjemmebesøk, ja..han ble jeg omsider kjent med. Uvisst av hvilke grunner vi fant sammen, det var svært underlig og meget mystisk. Særlig siden han nærmest hadde skydd meg som pesten i skoleårene, jeg trodde kanskje han antok at jeg led av farlige og smittsomme sykdommer, eller å merket han ikke at jeg ønsket hans kontakt. Ville jo være typisk en sjenert en å unngå å komme i kontakt med en som hun så inderlig gjerne ville ha kontakt med. Da skolen sluttet for sommeren, var jeg lei meg fordi jeg var en motløs tullebukk som ikke klarte å ta det første steget.
Etterhvert fikk vi to sjenerte oppklart at vi igrunnen var interesserte i hverandre, vi ville ihvertfall være venner, men veien var jammen kronglete nok, bare for å finne ut noe så enkelt! Vi var nok begge såpass sære at for oss var det enkle noe mer komplisert enn for andre, men omsider ble vi kjent. Tror vi hadde følelsen av at vi likte hverandre, men vi sa nok ikke så mye om det heller. Vi var rett og slett temmelig fjerne, mildt sagt, men på en komisk måte sett i ettertid.
Vi var ikke videre spreke, men noen turer klarte vi å rusle, husker den første klemmen, den var det ikke lett å stjele seg til.
Kjæresten skulle være borte på speiderleir, og vi skulle ikke se hverandre på noen dager, det var traumatisk nok for min del, selvom jeg håpet han ville kose seg med slikt speidere gjør.
Vi stod liksom der på rommet mitt og skulle si ha det til hverandre, og i et glimt av klarhet, tok jeg vel tak rundt halsen hans og ga ham en klem, jeg følte meg ikke særlig kjæresteaktig, lurte på om han ønsket en klem i det hele tatt, men det gikk da rimelig bra, jeg ble ikke avvist, noe jeg ikke tenkte på før etterpå. Var skummelt impulsiv, noe jeg var utrolig glad for i ettertid.
Savnet var stort da han dro, men dagene var fine, fylt av sol, og noen turer ble det med hunden, da tenkte jeg i ro og mak, nøt fred og ro, fuglekvitter og nuet.
Gleden var stor da han kom tilbake, lukten av bål hang som et friskt pust omkring ham, ja, underlig nok var denne lukten så god at jeg gladelig kunne begravet nesen i jakken hans.
Lukten minnet om skog og frihet, og med en piff av forelskelse på toppen, da er det bare godt alt sammen!
Omsider ble det kjøligere i luften, uker hadde passert, vi hadde våre skoler, og var nok noenlunde påpasselig med det også. Jeg var ikke flink, jeg hadde blitt presset til å ta største studielån for å finansiere en bil min far hadde ønske om, og det gnagde, var redd jeg ikke skulle klare skolen bare av å ha det som utgangspunkt, men slikt vil man gjerne holde for seg selv. Det var noe jeg skammet meg slik over at bare tanken var nok til at skolen ble et ork. Rart og annerledes å ikke ha kjæresten som klassekamerat, men selvsagt var det positivt for ham som var flink og gikk på en annen skole.
Friheten min var å komme hjemmefra, bort fra den klamme atmosfæren, og en helg ble det til at vi to som var kjærester skulle på hyttetur, helt alene.
Det var spennende nok, det, tenk en liten helg med den du holder av, lykke!
Vi skulle ikke reise så langt, men langt nok, bort fra byen, og nesten til fjells, det var stort!
Tok buss, og etter bussturen måtte vi gå et stykke, det var koselig, litt skumring, og en grunn til å holde i hånden, bare den følelsen var en nytelse, kombinert med frisk luft og natur, ble det perfekt.
Siden vi var de sjenerte typene, grublet jeg på hvordan det ville gå om man måtte i nødvendig ærend, slike emner var særdeles utrivelige, og tenk om det var utedo!? Kanskje det likevel var best om det var det, tenkte jeg, slik at man ikke gjorde den andre forlegen på noen måte, du verden for noen problemer!
Etter en liten gåtur, kom vi frem til verdens beste hytte, den var enkel, ikke noe fiksfakseri, helt fri for jålete og unødvendige saker, nok en fredet plass. Litt kjølig var det slik på tidlighøsten, men det var ikke noe problem med en som kunne tenne bål, og hadde gjort det mange ganger før. Det varte ikke lenge før varmen spredte seg i den vesle hytten. Var fascinert av at det gikk så lekende lett å få fyr i veden, men jeg husker ikke om det var en ovn, eller åpen peis, det var lite av omgivelsene som festet seg nå da vi var elene her.
Sprakingen av ved husker jeg, og enda flere ganger merket jeg meg den underlige følelsen av at her var vi to for oss selv, uten å bli oppdaget, eller forstyrret.
Vi hadde ingen planer om å fordrive tiden med uanstendige sysler, til det var vi nok altfor sjenerte, men likevel var det godt å være alene på denne måten. Selvsagt spurte jeg ikke hva han tenkte, det turde jeg ikke, men det virket ikke som om han ville rømme fra meg, heller.
Antagelig har mine tanker kun dreid seg om ham, ikke om vi spiste, og langt mindre hva vi isåfall hadde spist, men vi drakk nok litt te, likte det.
Så utover landskapet, og mørket senket seg stille og rolig, været var klart og friskt, og høsten har alltid vært favorittårstiden min, dette var herlig, fredelig og trygt.
Helt til jeg ikke kunne la være å gruble på hvor iallverden man gikk for å få gjort disse pinlige nødvendigheter...det måtte jo melde seg iløpet av noen timer!
Ihvertfall fikk historien en lettet ende, det ble mye mindre flaut enn jeg hadde antatt, og plutselig ble det leggetid for oss natteravner.
Etasjesenger var det på soverommet, vi tok hver vår overkøye, ikke den samme, nei! Men i det minste hadde vi hodene mot hverandre slik at nærheten var der likevel, trygheten, godheten.
Selvsagt hadde vi også klær på, husker hvor viktig nattkjolen var! Ville ikke gjøre noen skremmende ting som å vise meg uten korrekt antrekk, det trodde jeg ihvertfall ville bety en brå slutt.
Svært anstendig lå vi og snakket oss i søvn, det er ikke umulig at det ble en klem, eller to, kanskje en hånd å holde i også? Kysset vi mon tro? Ja, det kan man undres på, var det isåfall skremmende?
Og for ikke å snakke om å våkne sammen med kjæresten, og kanskje skremme ham med et uhyggelig trøtt morgenfjes, eller å gjøre underlige ting i søvne, uff, dette var jammen på grensen av hva jeg motet meg til, og han følte det antagelig på samme måte, der og da takket jeg sjenansen, vi hadde samme sykdom begge to! Sannsynligvis forløp natten seg greit, begge våknet og ingen av oss hadde tatt skrekken så langt, litt dovendyr som ungdommer flest var vi nok, motvillige til å forlate varmen, herlige, herlige ungdommelige latskap, takket være den fikk vi en behagelig start på neste dag.
Etpar timer som søvnige og mindre sjenerte, vi hadde taklet det fint, og ingen av oss hadde gjort noe fryktelig ubehagelig i søvne, tror jeg. Selv sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort, så fjelluft, hytte og forelskelse må være en perfekt metode for å nyte natten, og å ha en stor glede i seg til å våkne til fortsettelsen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar