I min barndom og ungdom var ikke alt så enkelt bestandig, og heldige meg kom inn som pasient på barnepsykiaatrisk avdeling da jeg var 13 år. Akkurat da følte jeg meg sikkert ikke som heldigste jenta i verden, men følelsen gikk utrolig raskt over.
Første ankomst, føltes som om man var kommet i fengsel, var nok mest grunnet de låste dører, og rommene som lignet celler.
Var heldig jeg, fikkk enerom nærmest vaktrommet, et nakent rom med seng, skrivepult og en bokhylle over sengen. Hadde også et digert kles skap, og den store luksus av å ha eget bad! Riktignok i sykehus stil, men det var MITT! Ihvertfall de ukene jeg skulle være der, sånn ca. 6 uker antok ekspertene at det ville ta å "omvende" meg fra sjenert og skulkende skole elev til en oppegående og kjekk jente som ville slange ranselen på ryggen og friskt og raskt ville ha stort ønske om skolegang.
Da ville de nok også ha ordnet opp i forholdene hjemme, ble det antatt, faren skulle til behandling for sitt alkoholmisbruk, og hva mor skulle gjøre, ja? Sikkert være mer tilstedeværende...mentalt, da!
Likte det lille rommet mitt ganske umiddelbart, men ikke den merkelige fargen på veggene, gusjegulgrønn. Her måtte det vel være rom for forbedring, antok jeg, sånn bare for trivselens del, og de skrekkelige gardiner med ruter i samme fargetoner, var nok til å dempe selv det friskeste humør, om man måtte lide av det som pasient.
Vel, å fikse rommet var den minste utfordringen, raskt fant jeg ut at her fikk man det ganske umiddelbart slik man ønsket, trengte ikke spørre engang før en tur til byen ble ordnet, plakater, stoff og kosedyr ble handlet inn, ja stearinlys også, selvom det egentlig ikke var lov, men antagelig virket jeg ikke som noen pyroman, så lys fikk jeg.
Følte meg som en prinsesse der jeg kunne velge meg saker uten at noen nevnte at dette koster for mye, det kan du ikke få.
Det første jeg valgte, var en plakat med hundevalper, den ville dekke endel av plassen over sengen, og jeg fant glede i de blide hundefjesene. Plakaten tok jeg godt vare på, den fulgte meg i mange år, den var et minne om en barndom som i et år var god.
De resterende bilder, var av mine helter innenfor malerkunsten, Chagall og Degas. Motivene var de kjære ballerinaene som jeg er trofast tilhenger av enda. Valgene mine ble betegnet som særegne, tror ikke de hadde hatt pasienter med interesse for malere som hadde levd for lenge siden, og de spurte om jeg ikke ville ha bilder av noe mer moderne, dette var jo noe spesielt? De satte vel igang diagnostiseringen der og da...Joda, selvsagt ville jeg ha noe moderne, nemlig min kjære John Lennon bak sitt hvite piano, men selv det var visst ikke moderne nok da jeg forklarte plakatens renhet og de flotte ansiktstrekkene jeg ønsket å se hver dag. Hørte etpar sukk, antok de tenkte "håpløst tilfelle", men de smilte så pent, vi tok alle saker og ting med oss, til KAFE!
Hva?? Er det mulig?? Gå på kafe i tillegg til alle mine skatter?? Jeg satt nok ganske målløs på bakeriet vi omsider havnet på, der de hadde nystekte skillingsboller og varm sjokolade med en rimelig stor kremklatt. De lurte på hvorfor jeg ikke spiste, eller drakk, svarte vel noe i min faste dur, må lukte først. De to som fulgte meg, en ung mann, og en ung dame sendte hverandre blikk.
Brydde meg fint lite, trakk inn nystekt bolle duft, og sjokoladeduften, alle de andre dufter, etterhvert kunne jeg ta små biter og nyte, og slurker av den nydelige sjokoladen. Du slette tid hvor dette smakte! Sa til de to at dette er faktisk en bit av himmelen, da satte den unge damen bollebiten i halsen, og måtte dunkes i ryggen av den unge mann. Hhhva sa du, spurte damen? Du hørte hva jeg sa, derfor satte du biten i halsen, svarte jeg. Videre lurte jeg på om det var noe problem at jeg mente det om et herlig bakverk, men det var det ikke, bare et uventet uttrykk av en på min alder og pasient dertil.
Jaja, himmelen kom ned i magene, og det var mørkt da vi kom frem, akkurat i tide til kveldsen. For første gang ble hele pasientgruppen samlet. Her var vi, de rare, i alder fra 5 til 16 år. Mest gutter, uff, det vil nok ikke bli greit med de store guttene der, tenkte jeg. De var desidert i flertall, de store gutter, så jeg følte meg temmelig tåpelig blant alle sammen, og satte meg på et bord for meg selv i ren forskrekkelse. Pent og ryddig tok jeg frem min asjett, og et glass, ventet på at maten skulle bli servert. Der kom den ene etter den andre sigende, selvsagt de skumlest utseende, så jeg satt der og prøvde å stirre de fra meg, men klarte det ikke. De skravlet, skramlet, og var tøffe, satte seg ned, og lurte på hvem denne nye pasienten var.
Prøvde høflig å presentere meg, og merkelig nok uteble latteren, de rettet seg opp i stolene, og sa pent hva de het selv også. De var jo "erfarne" pasienter, visste hva rutinene var, dette ville de jo gjerne lære videre, og de pratet ivei om sine meritter og hvordan de lurte den ene og den andre på huset. Lære noe på sykehus skolen, ville de ihvertfall ikke! Lærerne var duster og det som verre var.
Etter at de hadde fått ut litt damp, sa jeg at om dere ønsker å snakke noe videre om dette, kan dere hjelpe meg på rommet mitt, dere er høyere enn meg, og dere kan henge opp plakater.
De lo litt tøft, sa de kunne ikke hjelpe med sånne jentegreier, og jeg sa de fikk gjøre som de ville, måltidet ba jeg meg unnskyldt fra, og gikk fra bordet.
Hadde annet å ordne med, koste meg med å pakke opp mine få klær, og pakke opp sakene fra byturen, selv tape til plakatoppheng hadde jeg, så jeg slapp å be om det.
Midt i mine egne tanker, hørte jeg subbegange ute i gangen, og der dukker tøffingene opp, nå hadde de tid å hjelpe.
En fregnete fyr som var omtrent to meter høy, kunne komme godt med, men han var "verstingen" blant guttene forstod jeg raskt, så her måtte man trå litt varlig. Så han hadde mye innestengt energi, så jeg måtte skryte av hans flotte høyde, og forklare at du er akkurat den jeg trenger til å henge saker høyt opp! Han rødmet, storet og stammet, så enkelt var det å få B-P i gang! Han jobbet som en helt, han! De andre var litt høyere enn meg, så vi dillet rundt med bøker, satte på plass pynteting, og la pent på sengen. En sykepleier kom inn og mente at vi fortjente noe kaldt å drikke, så der fikk vi servert deilig rød saft og kjeks, med et lurt smil på toppen.
På rommet fantes det ikke stoler, så alle benket seg i sengen, noe som ble helt greit, og de tøffe, var jo helt OK! De syntes rommet ble "kult", og spurte om de kunne få komme på besøk ofte, eller hver dag, igrunnen, for her var det kos.
Så fikk jeg høre om hvilke leger de hadde, og hvem av pleierne som var greie, hvilke nattevakter som var "slemme", og lærere som var mer eller mindre greie. Stort sett var alle lærerne dumme, da, men akkurat det tok jeg ikke så seriøst, skulle vel få lært noe likevel, tenkte jeg.
De mente jeg ville være veldig heldig om jeg fikk en dr.H tildelt, han var snill, koselig og helt toppen. Med min flaks, tenkte jeg at denne fantastiske legen neppe ville få meg som pasient!
Etter mye prat, avtalte vi at vi skulle gjenta dette, ja, så trangbodde vi var, ville det uansett være rimelig stor sjanse for å treffe karene igjen..rommene lå pent på rekke og rad, ikke var det mange av dem heller. Alt var samlet på ett plan, unntatt skolen, den var en trapp opp, ut av den låste døren!
Legekontor, og hobbyrom, ja alt var rett i nærheten, slik at på dagtid kunne man ikke unngå å støte på alle som arbeidet der, den lille maurtua..kalde vegger, grelt lys, men dette ble etter noen få dager mitt fristed på jorden, såå godt som der, hadde jeg aldri hatt det!
Hver dag hadde sine aktiviteter, så det var alltid noe å glede seg til på ettermiddagene, vi fikkk svømme, ta diverse turer, og fredagene var faste kinodager for de som ikke hadde permisjon. Selv hadde jeg ikke en eneste hjemtur på nesten året, og savnet det heller aldri. Ikke fikk noen komme på besøk, for jeg hadde fått innvilget forbud mot besøk, takk og lov!
Her var det ingen som kjeftet, bannet og slo, det var en fredet plett, men etterhvert ble det jo til at man lærte seg til endel av de tøffe guttene, slik at vi fikk oss noen sinnsyke turer i det fri om nettene. De hadde sine metoder, guttene, og jeg hadde mine, tilsammen ble vi etterhvert et utspekulert team som hadde mye moro.
Jeg var den snille piken om dagene, og på nattestider, vel, kanskje ikke så snill, mer vill, men det ble vår hemmelighet da den aldri ble oppdaget! Og vi passet på å ta nattevandringene de nettene hvor det var trege nattevakter tilstede.
Turene gikk både hit og dit, vi gjorde aldri noe galt, merkelig nok, ville vel bare ha en pause, eller kjenne det ørlille adrenalinrushet det var av å skru av låser på vinduer, og komme seg "løs".
Og møte med min egen psykiater, ja...det er en helt spesiell og egen historie, for jeg ble heldig, fikk være dr.H sin pasient i mange, mange år...
Fikk og gleden av å være andre legers "prøveklut", da dr.H hadde store problemer med å "plassere" meg.
Alle IQ tester ble utført av andre enn ham, slik at de skulle være mest mulig uhildet, dermed startet etterhvert en lang vandring mellom ulike psykologer og psykiatere, og testene ble mer og mer kompliserte. Tilslutt endte vi med voksentester, og da stoppet testingen opp. Var visst ikke sunt at en 13 åring kunne ta voksentester, og score på dem. Men i forsøkene hadde vi det usigelig moro, alltid moro!
Tilslutt ble navnet mitt endret av de ansatte, jeg fikk tilnavnet "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og til daglig enkelt og greit prinsessen, eller jenta vår.
På et år hørte jeg aldri kritikk, ikke et vondt ord, ikke et vemmelig kallenavn, er det underlig at jeg følte meg ivaretatt, og glad?
Jeg ble glad i alle, det var gode mennesker, og de la ned mye arbeid i å forsøke å finne ut hva som var det bese for meg, syntes nesten det var litt overveldende, verken før eller senere har jeg blitt dullet og stelt med så mye som dette ene året.
Jeg vet mange tenker dårlig om psykiatrien, men i året 1975/1976 var det godt å vare pasient!
Senere i livet har jeg truffet en rekke psykologer som virker mye mindre kompetente enn hva de gjorde dengang da.
Idag har de nye teorier, andre metoder, og man kan i mange tilfeller like godt snakke til en vegg.
Tror jeg sender en takk til "mine", for uten det de gjorde dengang, ville jeg kanskje hatt så store problemer med å håndtere hverdagene at jeg hadde bukket under. Enda tenker jeg tilbake på året de fylte meg med tro på at jeg kunne noe, og det jeg kunne klarte jeg.
Et spennende år, et år med vekst, et år med fantestreker, lærdom om mye mer enn å ha nesen i skolebøker, året som gjorde meg nesten voksen.
---------------------------------------------------- o ------------------------------------------------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar