Elvira

For lenge siden levde Elvira sitt enslige, stille liv, et godt liv for henne.
På en liten husmannsplass bodde hun, helt alene med ku, noen sauer, geiter og høns.  Selvsagt hadde Elvira katt også, en stor, brandete huskatt som hadde fulgt henne hele livet.

Elvira ble alene etter at faster Margot gikk bort, Elvira ble plassert hos faster, moren døde i barsel, og faren reiste, siden hadde ingen sett ham.

Faster Margot hadde tatt seg godt av Elvira så langt tilbake hun kunne huske, faster var et godt menneske, også en kvinne som levde alene.  Noen mann ville ikke faster ha, hun hadde sitt virke med sine urter og remedier, skrev alle sine notater sirlig ned i en bok som ble tykkere ettersom årene gikk.  Faster samlet på ulike planter, fant deres virkning, og kunne med sine kunnskaper hjelpe andre, hele tiden fikk Elvira være med henne rundt og samle planter, og lærte mer og mer.
Faster Margot var også bygdas jordmor, Elvira var også med henne på fødsler fra hun var ung.
Elvira ble både skremt og fengslet av det hun så og hørte, noen fødsler gikk bra, andre ikke.
Faster tok dette med stoisk ro, slik var nå engang livet, men Elvira undret seg stadig over hvorfor livet var for enkelte husmannskvinner et krumbøyd liv i armod og med stadig flere munner å mette.
Dette ble faster og Elvira aldri enige om, kvinner skulle føde barn, armoden var endel av å være husmannskone, og barnedødeligheten stor, en så stor barneflokk som mulig, var viktig.

På den vesle plassen hvor Elvira og faster bodde, var det ikke så mye som hendte, men de levde godt av det naturen gav dem, og noen slanter kunne det også bli dersom faster fikk betalt for sine helende evner.
Da dro de noen ganger i året til selveste bygda, de flottet seg ikke mye, kanskje med et fargerikt kjolestoff, eller en skikkelig kjøpesepe, en som skulle vare rett lenge, sukker og kaffe spanderte de også på seg til tider.  De to var nøysomme, spiste stort sett maten de selv kunne lage på den vesle plassen, og de gikk aldri sultne tilsengs.

Da Elvira var rundt 15 år, begynte faster å skrante, en lei hoste plaget henne mer og mer.  Elvira forsøkte etter beste evne å hjelpe til med alt faster hadde lært henne, boken, eller Bibelen som Elvira mente den var, hadde blitt ganske tykk opp gjennom deres år sammen.  Hvor klok og vis faster var!
Elvira fikk det hele og fulle ansvar for å ta seg av de syke, de som oppsøkte faster.  Faster Margot hadde hatt sine runder i omegnen, men dette ville ikke Elvira, hun mente at de fikk komme de som trengte hjelpen.
Før sin 16. fødselsdag, hadde Elvira på egenhånd tatt imot sitt første barn, en stor og velskapt gutt, dette var hun svært stolt over, men gutten var nr.9 i søskenflokken, en sliten mor skulle ta enda mer ansvar..Guttens far var fisker, og stod utenfor den usle stua da gutten ble født.  Etter at fødselen var over, og Elvira hadde stelt mor og barn, møtte hun faren utenfor, med et bredt glis bekreftet han at her trengtes nok hennes hjelp neste år også, slik en storkar han var til å lage unger!  Elvira kjente harmen stige, men holdt klokelig munn, tenkte at denne moren kanskje ville ha nytte av hennes hjelp på annet vis.

Før sin 17. fødselsdag, mistet Elvira sin inderlig kjære faster Margot, blodhosten hadde tæret bort den sterke og flotte kvinnen.  Elvira stod alene igjen, ansvaret for dyr, planter, og hjelp til de tengende var nå hennes.

Det var på denne tiden kommet doktor til bygden, en ung, klok herre, så Elviras tjenester ble det en tid mindre bruk for, noe hun igrunnen ikke var lei for.
På denne måten samlet hun andre krefter, tenkte mye, og særlig på de vanskeligstilte, de aller fattigste.  Hun leste sin bibel, og prøvde der å finne planter som kunne hjelpe de stakkars kvinnene i å slippe alle barnefødsler, men hun visste jo ikke hva hun skulle sette sammen, og om det ville virke.

Etter endel tankearbeid, trodde hun at hun hadde funnet noenlunde brukbare urter, men hvordan kunne hun vite om de egnet seg til formålet?  Hun tenkte enda litt over dette, og fant ut at hun måtte forsøke på seg selv.  Men som den enstøingen Elvira var, hadde hun verken kjæreste, eller noensinne vært nær det motsatte kjønn.  Hun var ikke akkurat stygg, Elvira, nett og lett i kroppen, ikke helt flatbrystet, og litt hofter kunne man også se.  Om hun bar noen fine, og fargerike klesplagg, trodde Elvira hun ville kunne klare å finne seg en kjærest for en kort tid, ikke for alltid, bare lenge nok til å unnfange et barn, om han ville, kjæresten.

Utpå vårparten, var det danser for de unge, dit ville hun!  Sydde om noen klesplagg, slik at hun var både fargerik og ganske fin, såpass fin var hun at de grå stakkene de andre jentene brukte, bleknet. Til dansen kom hun seg, de andre, de som så henne sjelden, tisket og hvisket, og jentene trodde hun kom for å kapre seg en kjekk kar, det var de litt redde for, likte ikke Elviras holdning, eller at hun ikke var slik de selv var.  De ville bli fortest mulig gift, og få seg mann og barn, slik det vanlig var.
Elvira tenkte jo ikke på samme viset, men de var nå likevel usikre på hva hun var ute etter, denne vårkvelden.

Elvira, ankom friskt, som en fremmed fugl blant de andre pikene i sine trauste klær, og flere gutter kastet øyne etter henne.  Bød henne til dans, og Elvira lo og smilte, fikk roser i kinnene av dette uventede.  Vårkvelden var litt spennende så brått, hun fikk følelser hun aldri hadde hatt, men fant ingen hun ville danse mer enn en dans med.

Litt kortpustet satte hun seg på en trestubbe, og der- der kommer en vakker gutt tilsyne, i hennes retning, Elviras kinn rødmer, dette var uventet, nesten magisk.  Stolt retter hun ryggen og ser gutten rett i hans blå øyne, blikkene låser seg i hverandre, og blir.
Han spør om hun vil danse, men hun sier ham at hun har seg en pust i bakken, vil heller han skal sitte ved hennes side en stund, prate litt før de danser, og så vil hun jo vite hvem han er, gutten.
Han forteller at han kommer litt utenfor bygden, er på en liten ferie, så dette er en bygutt.  Elvira blir glad, en bygutt, en hun aldri mer vil se, det var noe som kunne passe henne fint, hun prøver å sjarmere ham.  Ser ham i øynene, smiler det beste hun klarer, og lener seg farlig nær ham, i farten merker hun at han lukter friskt av sjø, av hav, og vårlig luft.  Ikke gammel svette, slik bygdeguttene har for vane, de er visst redde å vaske seg, de.  Bygutten har sjarmert Elvira på stedet, og hun klarer ikke la være å tilfeldig stryke over neven hans.  Spør om han vil danse nå.  Han legger ene armen om livet hennes, og sammen danser de noen danser, sansene fylles av hverandre, og jentene sitter misunnelige rundt og stirrer.  Tenker ved seg selv at denne einstøingen bare er ute etter leven, ikke noe bra ved henne, selv føler de seg nærmest voksne der de sitter, de vet og lengter etter fremtiden sammen med en kar de vet de vil finne, noe de mener Elvira aldri vil klare.

Etter dansen, er de nok ganske så småforelsket, hender holdes, og tett går de mot skogbrynet, men Elvira vil mer, hun vil hjem.
Bygutten er slettes ikke motvillig, de trasker tett sammen, og vårkvelden går mot natt.  Ansgar som han heter, bygutten, har flere ganger fått kysset henne, men Elvira vet at såsnart de er kommet hjem, vil de ikke stoppe med noen kyss.

De velkjente veggene skimtes, de går inn, tenner bare et par stearinlys, ikke parafinlampen.  Det er jo en liten fest, så om to stearinlys tennes, er det vel verdt denne kveldens under og magi.

Plutselig blir de en liten stund sjenerte, det er så stort, dette, være slik helt alene.  Elvira tar det første steget mot Ansgar, knepper opp noen knapper i blusen, hun er gloende varm, så det er godt å få både bluse og trøye av seg!  Ansgar titter på henne, Elvira håper bare han liker det han ser, men hun trenger ikke lure mer, resolutt feier hen henne opp i armene, bærer henne bort til sengebrisken, og de legger seg så tett, så tett.
Hete, kyss utveksler de, og hender begynner å vandre, overalt.  De kysser hverandre der de finner hud, og klær smettes av.

Endelig er de uten en tråd på kroppen, ingen sjenanse mer, Ansgar har nok gjort dette før, og med ett er han der hun vil ha ham, de blir forenet  med en skremmende intensitet, så inderlig og opphissende er stemningen at de ikke enser noe annet enn hverandre, det er perfekt!
Begge kommer med et lite utbrudd da den gode, kriblende følelsen når høydepunktet, den totale sammensmeltningen.
Etterpå klamrer de seg til hverandre, Elvira fatter ikke helt hva som har gått av henne, men dette var en opplevelse hun aldri vil glemme!
Hun legger seg godt inntil ham, de er slitne, og utmattet av all spenningen, de fortsetter å kysse litt før søvnen brått kommer på.

Det er noe som føles annerledes, tenker Elvira da hun begynner å våkne, langsomt demrer det hva som har hendt og hvorfor...
Ansgar sover som et barn, med armen over brystet hennes, og benet over  hennes, hun titter på den sovende gutten, og gleden renner inni henne, hun er kvinne nå!
Langsomt forsøker hun å lirke seg løs fra ham, la ham sove litt til, hun må se etter dyrene, melke og starte på dagens gjøremål, inni henne er gleden, en liten lykke som en sommerfugl i brystet.

Hun lirket seg løs, han våknet ikke, hun ser nok engang på ham der hun kler seg i dagligtøyet, ingen finkjole idag.
Hun tar seg god tid med dyrene, trenger å samle tankene litt, enn om hun er med barn idag?  Vil hun likevel forsøke de urteavkokene hun hadde tenkt å lage, eller er det galt å ta en livsspire, en blomst i knopp?  Tankene svirrer og kverner i vårmorgenen, dagen later til å bli mild og god.  Hun tenker hun vil gå i kulpen og ha storvask idag, slikt trengs når vinteren har vær lang.

Etter å ha tatt seg den tiden hun har bruk for, rusler hun inn igjen for å se om denne bygutten er våken, og han har funnet frem brød, en smørklatt og en skæl rørte bær som hun har spart lenge på.  Ja, den friske mellken fra igår, er også på det vesle bordet, hun titter på ham, han smiler et lunt smil, de deler en hemmelighet, ja, en riktig god og varm vårdag!

De spiser, drikker kald melk, praten går litt trått, de har vel nok med å titte på hverandre, forsøke lese den andres tanker, men stadig låses blikkene i hverandre, som dagen før.  Elviras mage sitrer, hun tenker på natten, vil det skje igjen?
Nå venter storvasken, og de bærer med seg begge to, her er både klesvask og en kurv niste, de har planer om å bruke dagen ute, nyte vårdagen og hverandre.

Til vaskeplassen kommer de, han hjelper henne med de store, tunge og våte klær, får lagt laken og dynetrekk utover knauser til tørk, nå kan de ta en pust i bakken.
Nisten pakker de ut, og de de griper i kurven samtidig, møtes hendene, og brått er de i hverandres armer, og mat er glemt.  Leende og kyssende på samme tid, kommer klærne av i en bråhast, de har ikke tiden å vente, de er unge og yre av het forelskelse.  Nok engang forenes de, denne gangen uten å ta seg tid til å føle på hverandre, bare et uendelig heftig møte!  Ungdommelig utløp og herlig utmattelse i kroppen etterpå.  De ligger som igår, ser på hverandre,  kysser, og nå starter hendene sin vandring.  Denne gangen er Elvira modig, hun setter seg over ham, erter ham, og tar hendene hans i et fast grep, nå vil hun ha litt kontroll.  Han får ikke røre henne, hun bare setter seg oppå ham, og raskt smelter de sammen så brått, så brått.  Elvira er så stolt over å ha denne lille makten over ham, dette hadde hun aldri drømt om!
For en befriende følelse!

Ingen av dem bryr seg med å kle seg, de ligger og lar solens stråler varme kroppene, og dovent spiser de fra nistekurven, titter på hverandre, kan ikke la være og smile.
Alt i naturen føles så sterkt på kroppen her de ligger i hverandres selskap, noen ganger er ord overflødige, de bare nyter.  Ansgar forteller han må reise til byen neste dag.  Elvira undrer seg på om han vil erindre denne stunden, for han har planer, bygutten, skal ikke til bygds med det første.

Omsider er solen på hell, klærne tørket, og sammen pakker de med seg alt de hadde med da de kom.  Litt underlige til sinns, men likevel glade for dagen de har hatt, den ene natten og den ene dagen.
Han følger henne tilbake til plassen, blir med inn, og hjelper til med å brette store laken, midt i en brett, møtes de i et kyss, glemt er klær, og en siste gang får de gleden av å enes, denne gangen, den siste, tar de seg tid, de føler, sanser, lukter og smaker.  Vil ikke slippe hverandre, men tilslutt rauter den melkesprengte kua så høyt at Elvira griper stakken for å la den stakkars kua få melken av seg, uten den vanlige gleden i seg når sitter hun der og melker.
Da jobben er gjort, kommer Ansgar ut til henne, hun ser han er reiseklar, ser det i blikket, han glir bort med blikket.  Hun går ham i møte, de lener seg mot hverandre, og noen siste kyss lar de renne over hverandres ansikt og tilslutt munn.
Han er stille og taus, som henne, vandrer nedover skogsstien uten å si no mer, et adjø til avskjed, så er det forbi...

Elvira kan ikke slippe Ansgar med tankene, ukene har gått, det er sommer nå, hun går i bare undertrøyen, varmen er sterk, det er høysommer, hun gjør sine faste rutiner, noen ganger kommer bygdefolk som vil ha noe å styrke seg på, hun tar imot noen barn, gledesløst, og rar i kroppen.
Hun har fått en plagsom kvalme, den kommer og går, syk kjenner hun seg ikke, men ikke helt frisk heller, og uker går.  De går til hun kjenner dulting i magen, nå forstår hun, minne etter vårnatten.  Hennes undring fra dengang, dengang hun tenkte på fosterfordrivelse, nå er det for sent, såpass vet hun, når det er liv i magen, da er det for sent.  Hun vet ikke om det er bra, eller ikke at hun ikke forstod før det var forsent.  Det eneste hun vet, er at det blir et vinterbarn, et barn hun må klare seg alene med, og at hun må benytte tiden riktig fremover mot den nye, Ansgars barn.  Hun må gjøre alt for å spare skillinger, slik at den lille ikke skal mangle noe, og det må komme i hus såsnart som mulig, hun vil ikke bygdefolket skal se henne med for stor en mage.
Enda litt tid, tid til å strikke, sy og brodere ting hun  kan selge, og kjøpe noe som trengs, det meste vet hun at hun selv kan lage, men hun vil ha noe nett og pent også.
Når hun tenker nærmere etter, kanskje en slik liten en ikke vil bli så galt?
Hun vet at bygdesladderen vil gå, hun som havnet i ulykke, ugift mor, men Elvira retter ryggen, tenker at Ansgars barn skal få en varm velkomst!

Elvira begynner å glede seg, hun skal bli mor nå...