Den ensomme mor

Noen ganger kan mødre føle seg inderlig, maktesløst alene, særlig om man faktisk er alene om hjem og barn.

Mange, uendelig mange ganger har denne maktesløsheten overmannet meg, slått meg i bakken for en stund, inntil jeg maktet å riste av meg den gufne følelsen og stå opp igjen, det handler om å ta seg sammen, tårene får komme i enerom, barna bør ikke så altfor ofte være vitne til desperasjon og fortvilelse, komplett hjelpesløshet.

Noen episoder stikker seg dog mer frem enn andre, noen av nyere dato, andre eldre minner, minner man gjerne vil fortrenge og stenge ute.

Høsten 2002, var en følelsesmessig vemmelig høst, jentene var ute av redet, kun guttene hjemme.  På den tiden var den store trøsten å kjøre guttene til skolen, dra hjem, gjøre husarbeid, gå tur med lillevofsen, forberede middag, for så å hente 3 gutter fra skolen til ulike tider.
Selvsagt var voffen med, stor trøst i den vesle kroppen, først hentet vi yngstemann, om det var noen timer til de eldre brødrene skulle hentes, tok vi litt turer, enten til et kjøpesenter, eller på fine dager til fots rundtomkring ved Danmarksplassområdet.  Noen ganger ruslet vi til Møllendal, så på gravene, og besøkte minnelunden - skulle vi til minnelunden, ble en enslig hvit rose symbolet på de som skulle hvile der.

Etter at alle gutter var vel hjemme, ble middagen spist, oppvasken tatt mens guttene tok en pause, og siden startet leksene.  Kan ikke påberope meg å være pedagogisk, men en liten hggestund ved kjøkkenbordet var det den stunden alle bladde opp i sine respektive bøker.  Noen stiler ble skrevet av mor, bare for husfredens skyld, etpar reiste gjennom norsken på den måten, vel, det var i god hensikt.

Siden ville som regel de gode guttene ut og leke, og det var min angstperiode om deres far var i hjemmet.  Da satt en rørete og surrete kar og bablet tull, tøys og enda mer vås, noe som tæret på kreftene, se på et menneske neddopet av gud vet hva.
Enda verre var det de gangene husets herre var påvirket av "uppers" og var hyper, det kunne gå fint, men det var som å tråkke i et minefelt, et skjevt ord kunne bli tatt svært ille opp.
Da bar det ned i underetasjen for avstraffelse, bak en låst soveromsdør puttet jeg dynesnippen i munnen og holdt kjeft. 
Selvsagt noen velvalgte og lite kjærlige ord, noen gode klask på vonde og usynlige steder og tilsist en borende smerte i unevnelige kroppsåpninger, ooosmerte!  Var så utrolig redd for at guttene skulle komme og høre noe, det hendte ved etpar anledninger, og da var det å bortforklare den krumbøyde gangen.
Kreke seg opp trappen mens herskeren tok seg en god dusj etter nærkontakten med svinet, antagelig en hyggelig beskrivelse av vedkommende som han hadde forsøkt å nedverdige på finurlige måter, han kunne ikke være skitten etter slike hendelser.
Etter måneder på denne måten, endte magen opp som et vrak, mat som ikke ville holde seg nede, og etpar andre magevansker.  Eneste fristed var om nettene på toalettet, da sov hjemmet, jeg listet meg opp trappen og lot smerteriene ta seg runder i magen.  Deretter ble søvnen umulig å finne, og siden vi var velsignet med et stort stuevindu, ble dette friplassen mange netter.
Tittet på himmelen, været og våre narkomane naboer.
Der var yrende trafikk av narkosalg på nattestid, i biler nede langs veien, kunne man skue flammer som ble brukt til å smelte stoffet, lukten var søtlig og ubehagelig der den kom sivende.

Slik forløp den fine høst seg, dager hvor en mammamaske skulle være og netter uten søvn, smertefulle, men med fred, herskeren sov sin sløve søvn.
Lærte meg en stille og rolig gange, unngikk etpar knirkende trappetrinn, og listet meg langs veggene, uten lys, tryggest i mørket.

TRISTESSE kalte jeg denne periode, begynnelsen på det jeg visste ville bli den endelige og grusomme slutt, slutt på alt som var igjen av små og verdifulle stunder.
Husker hvor ofte jeg tok frem gutteklærne fra skapet og trakk inn den rene lukten, fiklet med deres småting da de var borte, strøk deres kinn i deres søvn, drakk inn deres uttrykk i ansiktene, lukten av gutt, lukten av bøkene, ransler og blyanter.  Følte en dyster, tung fare om at våre dager sammen kunne gå mot slutten.
Jeg visste jeg ville miste guttene om det ble skilsmisse, eller mye av tiden med de, jeg visste ikke at jeg skulle miste alt, den store verdien de menneskebarna har.  Siden denne onde forutanelsen lå som et tykt teppe over meg, lette jeg i smug etter bolig, men fant ikke noen.
I smug snakket jeg også med noen venninner, etpar jeg visste hadde hytter, i fåfengt håp om å få låne tak over hodet til stormen var ridd av, men selvsagt vil ingen bli berørt av andres ubehag.

Nakkeprolapset dukket også opp i denne tiden, et litt ublidt møte nedover trappen.  Dette fikk meg til å tenke utrolig uklart, halvgal av smerter, men med de samme oppgaver.  Aldri en håndsrekning, ikke en eneste kjøretur til eller fra skole ble tilbydt.  Mine heldige stunder, var å møte et hånlig flir.
Man lærer seg å leve med intense smerter, men de innvendige kan man mindre lette.

Det lakket mot jul, julen 2002 - siste jul med mine kjære, ikke visste jeg dengang at jeg aldri mer ville ha identitet, men reduseres noen måneder senere til ikke å eksistere mer, ihvertfall ikke på noe papir, ikke som menneske, som et skall uten substans og innhold.
Noen måneder senere sluttet livet å pulsere, all rikdom ble revet bort, ingenting betydde noe mer, men dengang, i julens glede var jeg enda uvitende, naiv, tanketom og en mor...