When you're weary
Feeling small
When tears are in your eyes
I will dry them all

I'm on your side
When times get rough
And friends just can't be found
Like a bridge over troubled water
I will lay me down
Like a bridge over troubled water
I will lay me down

When you're down and out
When you're on the street
When evening falls so hard
I will comfort you
[ Lyrics from: http://www.lyricsfreak.com/s/simon+and+garfunkel/bridge+over+troubled+water_20124580.html ]
I'll take your part
When darkness comes
And pain is all around
Like a bridge over troubled water
I will lay me down
Like a bridge over troubled water
I will lay me down

Sail on Silver Girl,
Sail on by
Your time has come to shine
All your dreams are on their way

See how they shine
If you need a friend
I'm sailing right behind
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind

 ***  * ***

Hørte mye på denne melodien av Simon & Garfunkel i 13  årsalderen, var da jeg virkelig "oppdaget" tekstens mening, men melodien hadde jo vært ute noen år allerede, bare ikke festet seg helt.

 

Var dengang jeg var opphengt i Freud også, sikkert litt småforelsket, syntes han hadde slike interessante ideer, det var dengang, det.

 

Idag, som gamling, er jeg glad i melodien som har gitt mye, den har passet til glade stunder og triste, tårer og latter.  Ikke at det har blitt mye latter de siste år, men det har hendt i fortiden engang...latter.

 

Igår klarte jeg ikke komme til psykologtime, grunnet det grusomme mareritt samme natt, tenkte jeg skulle sende en sms for å kansellere avtalen, man da var akademikernavnet glemt, og kunne heller ikke finne noe telefon nummer.  Omsider tikket det en sms inn, hvorpå jeg svarte at drømmen gjorde at jeg ikke klarte å gå ifra hundene, var så utrolig redd noe skulle hende dem.  Den følelsen var så realistisk at den skremte så sinnsykt, og sinnsykt passer vel godt i psoko(log)sammenheng.

 

Merkelig psykolog som da ikke ringer klienten opp når hun forstår problemene tårner seg, og ein er kjenslevar, men det tok hun seg ikke bryet med, irriterende når betalingen hun får er høy, og med tanke på at man kan muligens hjelpe i slike situasjoner, og betaling får hun nok selvom hun tar en telefonkonsultasjon.

Nå har jeg blitt litt irritert på henne, synes det var en utrolig lettvint måte å ro det hele iland på.

 

 

Da tenker jeg på broen over opprørt hav, spiller den noen ganger - så er jeg (ikke) like rolig igjen.

Uhyggen henger enda igjen, tror ikke jeg glemmer drømmebildene med det første.

 

Tenker på mange ting, bekymrer meg for dette og hint.

Gleder meg litt til å komme på tur til byen søndag, men gruer meg til å operere lillevofsen på Stend påfølgende dag.  Gleder meg til å se huset til Christine, og kanskje treffe Henrik, men gruer meg til å kjøre, finne frem på veien, slike dagligdagse foreteelser er ikke lengre dagligdagse, de er nesten uoverkommelige hindere.  Jeg har ikke anelse om hvilken vei jeg skal kjøre engang, da er det litt ille.

 

Derimot er jeg glad kjærestene har hatt ferie sammen, er litt glad for å slippe ansvar for hunder som ikke er mine, sånn om noe skjer de...De har forøvrig oppført seg eksemplarisk, det skal de ha, selv pincheren som ar hyperaktiv da han kom, har blitt adskillig mer stabil i hodet, kan roe seg, ta kontakt med resten av flokken på en positiv måte, og har blitt mye mer "hund", forstår hundespråket, og er så god.  Synd han vil kose så mye på fanget, da renner øynene, og alt klør - vet ikke hvor mange bad han har fått for at jeg skal tåle å kose med ham.  Det er som om han er misforstått, og nå ikke for øyeblikket er det.  Vi er muligens like misforståtte begge to, og har en felles kommunikasjon? 

 

Dagens moralpreken, strekk ut en hånd!