Dagen vi mistet ham, trodde jeg aldri at det var mulig å la det gå såå lang tid før vi kunne få ham tilbake, ventet på Spurven vår, ventet...ventet mer. Trodde fullt og fast på at han når som helst ville komme trippende inn dørene her, vifte litt på halen, se med sine herlige øyne litt forundret på oss, spise noen kuler tørrfor, for så å finne sin faste plass ved fars venstre side i stolen - "garasjen" hans.
Jeg venter egentlig enda på Spurven, lytter etter hans lette tasser over gulvet, et lite hink med ene bakfoten for hvert 3. steg, etterknurringen...ja, Spurven knurret alltid etter at de andre var ferdige, derfor kalte mor gutten sin for "Etterknurreren".
Herlighet, er det rart han er savnet??
En nydelig søndag i Måløy, tidlig formiddag blir han født av sin like lille mamma - verdens snilleste og hjertegode jente som heller ikke gjorde noe vesen av seg, var rett og slett utrolig yndig og vakker langt inn i sin sjel.
Mamma`n begynner å bli rastløs søndag morgen i 09-tiden, jeg tar henne med i stuen hvor hun peser litt. Dengang hadde vi ikke valpekasse, men vi hadde laget til en stor pappeske til henne og valpene. Etterhvert kommer det trykkrier, og da er det opp i pappesken. Søndag 28. mars i 2004, kl. 10.20 føder hun sin første valp, sin eneste datter, en knøttliten tispe på 120 gr. Vakker og velskapt var hun. Rett etter, ser vi nye trykkrier, og da kommer Spurven ut, en ørliten gutt på 110 gr. Han er så tynn og puslete, kjenner jeg nesten er redd for å skade ham bare ved å holde rundt ham, men Spurven er tøff, han!
Vi vet det er en valp til der inne, hadde tatt røntgen av mamma, de fant 3, muligens 4 valper i den lille kroppen. Røntgenbildene har jeg enda, de skal jeg alltid ha med meg!
Noen timer går uten mer tegn på at valp er på vei, tilslutt starter etterhvert de etterlengtede trykkriene, og etter mye trykking kommer verdens flotteste hanne ut i dagens lys, da er klokken nærmere 13 på dagen og solen stråler inn gjennom vinduene.
Ut kommer en kraftig hannvalp med tykke, flotte lår, det er vår elskede Simba på 120 gr. Utrolig hva disse få grammene kan utgjøre på en liten valp, de to spede førstefødte og livskraftige Simba med tykk, rund mage og disse utrolige lårene. Jeg er så fascinert av de 3 aprikose underne som etterhvert er tørre og fine og ligger der og patter ivei...
Simba var vel den som forstod best dette å ta til seg næring, de to ørsmå, trengte litt mer hjelp, de hadde ikke Simba sin pågåenhet...
Vel...enda er det uforståelig at de mistet mamma, den beste mammaen noensinne, hun som var så stolt over valpene sine, samtidig som hun tok seg tid innimellom til å være "Tosejente" hos menneskene sine, hun hadde det så travelt da, løpe mellom valper og matmor og matfar for noe kos innimellom. Som om hun ville fortelle at hun var vår gode jente selvom hun nå hadde viktig ansvar som mamma. Stella elsket å være mamma, Stella elsket sine små...
Simba, LilleStella og Spurven ble aldri skilt ad siden de mistet sin mamma på 14. dag, vi ga henne det løftet om at hennes små alltid skulle være med oss, aldri splittes...
De fikk litt over 6 år sammen, helt inntil 4. august 2010
Helvetesdagen, dagen jeg følte både bunnløs sorg og glødende hat på samme tid. Tror aldri jeg har følt et sterkere hat mot noen som den dagen.
Et menneske som ikke klarer å høre på det jeg sier, nemlig at hundene må bort fra porten før noen åpner den - var nå dette så umulig, da? Fatte en slik enkel beskjed? Neida, her skal vi dure inn, deise ned et boss spann i samme slengen, og kjære Spurv - under det veltede spannet er du...
Antar jeg hadde noen primalskrik da jeg fikk spannet bort fra den kjære kroppen, tror kanskje ikke synet der han ligger så vridd og rart med hodet og tungen lilla utav munnen. Da forstår jeg at det ikke er håp, uansett fars iherdige jobbing med gutten sin hvor han gir munn til munn og hjertemassasje - jeg vet at den Spurven vi kjenner aldri vil komme tilbake til normalt liv om vi skulle klart å få ham til å leve videre.
Vet inni meg at han er drept, jeg må innrømme at jeg hater denne damen som rev livet hans bort, særlig siden hun kunne lett unngått det. Jeg hadde forstått at om han hadde vært en avstikker som jumpet over gjerder og ut i en vei foran en bil som ikke hadde sett ham, men dette var etter min mening ikke et uhell, det var gjort bevisst siden hun totalt lukket ørene for det som ble sagt henne, forbannede morder der du går!! Ingen mennesker har jeg mindre tilovers for enn de som gjør dyr vondt! Etter min mening er de ikke mennesker, de er ikke noe som helst! De er søppel.
Ikke gjør hun annet enn å bare stå der, drittkjerringen - ikke sier hun noe om hvordan kan jeg være til hjelp, bare tom og etter mitt syn opptatt av seg selv.
Spurven fikk en laber liksom behandling på dette elendige lokale veterinærkontoret, de vet jo ikke bedre! Natten var ung da vi tok Spurven med oss hjem, far laget til på sofaen med masse mykt, så ikke kroppen din skulle ligge vondt, varmepute fikk du også, vennen min...inni et teppe, oppå en pute, tilbragte du natten med mor ved siden av og tett - tett inntil deg. Så tett jeg turde komme deg, var redd for å gjøre deg vondt, eller skade mer av deg.
Jeg tror ikke du sov den natten, Spurven - du var ikke deg selv, du hadde vondt, så jeg, øynene dine ble så smale innimellom. Jeg tror du så mot Regnbuebroen natten gjennom, det eneste jeg kunne gjøre for deg, var å stryke deg forsiktig og å fortelle deg hvor høyt du hadde vært elsket og hvor mye du fortsatt var elsket og at vi ikke ville miste deg! samtidig sa jeg til deg at om du følte du måtte forlate oss, skulle vi slippe deg...slippe deg fri fra smerter og over Regnbuebroen for å møte din mamma.
Hele natten lå vi og småsnakket, vi gikk gjennom årene vi hadde hatt sammen, jeg fortalte deg om mamma`n din, hvor hjertegod hun hadde vært og at du var like god. Innimellom ga jeg deg vann, det rente for det meste ut fra munnen din, men jeg hadde jo fått beskjed om å gi deg vann natten gjennom, selvom du ikke kunne få det av deg...Var så i tvil om jeg skulle true i deg væske du ikke ville ha når du sikkert var helt full i blæren din. Jeg visste du ikke ville tisse sånn av deg selv, så jeg gikk ut innimellom og holdt deg sånn at du kanskje skulle få tømt deg, men det skjedde ikke.
Det var mørkt en stund den natten, slik augustnetter er, solen prikket oss tidlig, du hadde levd natten gjennom, men øynene dine var ikke skarpe og årvåkne som før, det var som du gråt...
Jeg vekket din pappa som skulle ta deg med til veterinærkontor i Bergen, hadde allerede avtalt at dere skulle komme dit. Han brukte ikke lange tiden på å våkne denne dagen, og vi pakket deg inn i teppe og la deg på puten du hadde brukt gjennom natten. Hadde jeg kunnet, skulle jeg så gjerne fulgt deg på det jeg visste var din siste biltur, dessverre hadde vi valper her og morderens hunder, turde ikke la alle være igjen alene...
Pelsen din var tårevåt der jeg forsiktig bar deg inn på passasjersetet, jeg tror jeg fikk sagt at jeg elsket deg en siste gang.
Pappa`n din ringte ikke så lenge etter at dere var reist og sa du virket kjekkere, det kunne tent et håp, men det vakte det motsatte, nemlig en følelse av at dette er slikt som skjer før den siste reise. Med din personlighet, var det ikke underlig du ville vise for pappa at du ikke var syk slik at han ikke skulle bli lei seg.
Klokken 17.20 passerte du Regnbuebroen, Spurven...Da var håpet om at du kunne reddes blåst bort for all tid. Du var ikke her, du var på vei mot friheten, revet bort så altfor tidlig, drept av en uforsiktig og kynisk dame som ikke kunne bruke lytteører, men måtte dure frem som hun selv ville.
Hun reiste tilogmed på ferie! Her skulle jeg se etter hennes 2 hunder mens hun ferierte i Paris!!
Jeg sa til henne at jeg ikke var istand til å ta på meg det ansvaret midt oppi at du var så syk, men tullingen prioriterte ferie til metropolen, hun er jo akademiker...de tar ikke hensyn!
Vi på grasrota er gode nok til å krype og gjøre de tjenester uansett hvor vondt vi har det, hun kunne fint avlyst turen og tatt vare på hundene selv da hun så hva hun hadde forvoldt...
Lyset ditt brenner i lykten på minneplassen din, bilde av deg er der også idag, idag skal der brenne lys hele tiden, helt til natt blir til ny dag, like til denne dagen - årsdagen er over...
Kjære, vesle Tasselgutt, Spurvegutt - vi minnes deg, elsker deg og håper du har funnet freden der over Regnbuebroen, møtt din mamma og har det godt!
ELSKER DEG SPURVEN!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar