Spøkelser og andre grunner til vantrivsel

Spøkelsene følger enda med meg, jeg hører en stemme på TV - og hører stemmen til den motbydelige, et uskyldig innslag om noe båtgreier ga meg grusomme frysninger siden den stemmen på TV er helt lik på hans stemme, selv dialekten er i mine ører helt lik.  Første gang dette gikk på TV, sa jeg til min andre halvdel at jeg blir gal av den stemmen, og idag kom jo såklart programmet i reprise.  Tror ikke den andre halvdelen forstår hvor motbydelig saken  er, han måtte se alt sammen en gang til, og selvsagt da vi liksom skulle spise middag.  Maten smakte gyselig med en gang, og jeg tenker frustrert om det er MULIG å bli så følelsesløs og tomhjernet, MÅ man se dritt på TV når man spiser middag??

Heretter er all middag over for min del, når det ikke er mulig å forstå, da er det bare å gi seg.  Jeg gidder ikke mer, jeg gidder ikke forklare mer om hvor utrolig vemmelig saken er.

En gang i fjern fortid, var måltider hyggelig, da satt vi sammen og snakket, nå er det bare utrivelig, mat må inntas i taushet - dermed er ikke mat kos, heller, det er bare noe greier som smaker metall.
Dessverre gjør store doser kortison meg sulten, men maten smaker like ekkelt - det eneste som ikke har smakt ekkelt siden 22.juni, er prinsessekaker fra IKEA.
Heldigvis går det an å kvitte seg med maten, slik unngår man en uhyrlig vektøkning, og det er rensende og godt også.  Da renner det ut masse følelser, tomheten, tristheten, vantrivselen, alt ligger igjen, en liten stund.  Følelsene kommer raskt tilbake, jeg ønsker meg årevis tilbake i tid, til en tid hvor jeg betydde noe, hvor livet var viktig, tiden man kunne ta turer om søndagene med barn som ville ut, barn som ble glade for skillingsbollene og sjokoladekaken vi laget om fredagen.

Dengang vi hadde samhold, ja - mor og barn, da...vi var nok en sirkel for oss selv, ingen kunne komme inn dit, ingen andre betød noe i vår sirkel.  Alt rundt var statister, det virkelige livet var med barna, nå er det virkelige livet med hundene.  De er min beskyttende sirkel mot det ekle og onde - bare så synd  jeg ikke kan ta mine kjære bort dit jeg ønsker, for den plassen er ikke her.  Vet ikke akkurat hvor stedet er, men nå kverner tankene bare om å komme bort, alt er bedre enn å våkne i dette, tilbringe dagene her og kun se frem til å bli trøtt nok til å legge seg, en liten pause for å stå opp til akkurat det samme som man opplevde dagen før, dagen før, dagen før...