Tror jeg har hatt mitt desidert verste mareritt inatt, brrrr....fytterakkeren så skummelt har jeg ikke drømt på evigheter, rene skrekkfilmen.
Vet ikke riktig når jeg la meg, sikkert da kvelden ble superkjedelig, puttet i meg lovlig dose for å sove, og håpet på noen timer med ro.
Neida, overhodet ikke, nå startet "filmen" det ikke nyttet å stoppe.
Det startet så greit med at hundene og mor tuslet ut fra Gate 1 i Måløy, hadde med litt mat og drikke i en gammel, grønn og velbrukt ryggsekk, avgårde tuslet vi. Vi kom til et avrundet butikklokale, utenfor var det en stor, avrundet trapp med 2 trinn. Hundene var svært nysgjerrige på denne trappen, det hadde blitt skumring, og ved nærmere ettersyn, ser jeg det ligger et tilrotet teppe på trappen, bretter teppet ut og finner en ille tilredt katt. Tror først katten er død, men den gir fra seg et trist mjau, og jeg ser den har en liten kattunge også.
Her måtte kattene til veterinær snarest, drømte jeg videre, men nærmeste veterinær er jo i Norfordeid, jeg puttet kattene i sekken, og vi gikk til Eid. Der traff vi en merkelig veterinær, han hadde så merkelige klær, gammeldagse kan man vel kalle de. Han klarte å gjøre noe for å lege kattene, men de måtte jeg for alltid ha med i livet, sa veterinæren. Sa jeg ikke kunne ha katt grunnet allergi, hvorpå han repliserer at disse kattene kommer deg til nytte og at allergien ikke slår ut på de. Måtte jo høre på mannen, og puttet kattene i sekken, nå i bedre form.
Fikk beskjed om å gå videre, og vi gikk til vi ble trøtte.
Plutselig dukker det opp en slags katedral, der blir vi på en måte dratt inn, det er jo natt, og jeg tror at den er lukket og låst, men dørene glir lett opp. Hva skal jeg har, tenkte jeg i drømmen, er jo ikke kristen. Jeg tror ikke på noen gud, roper jeg ut i det tomme, enorme rommet. Plutselig blir jeg slått til gulvet, og en stemme fra "oven" dundrer inne i hodet at jeg må få nattverd, livet er så kort.
Klarer ikke gå, så jeg forsøker å slepe meg mot alteret, kattene klynker i sekken, og hundene går på respektfull avstand.
Tilsynelatende ut av det blå, kommer en prest, han har også vanlige klær, ikke denne serken prestene vanligvis har, denne har rutet flanellskjorte og i halsen er den lille kragen med noe hvitt på. Han lurer på hva jeg vil, og jeg forklarer at jeg ikke tror på dette gudegreiene, men har fått beskjed om å få nattverd, han har også make sekk som jeg bærer på.
Han sier at det finnes en type nattverd for agnostikere og overhodet ikke troende, jeg måtte ha en sånn medium nattverd, sa han. Jaha..lurte på hva det var, men frem fra sekken kommer en slags folie, inni der ligger det et klistrete og transparent papir. Jeg lurer på hvor kjeksene er, jo - de er forbeholdt de som tror på riktig vis, denne var jo for slike som meg. Og vin liker jeg ikke, får jeg mast frem, neida - vin er for de rettskafne, forteller mannen. Han stapper inn det ekle og klissete papiret, og fra et hvitt plastkrus ber han meg få ned vannet også, og dette er ikke noe vanlig kirkevann som er velsignet. Vel, siden han er så pågående, går papir og vann ned, får veldig vondt i halsen, og da ber han meg gå videre, langt bort. På et eller annet mystisk vis, kommer det nye krefter, og alle er litt mer uthvilte.
Vi diskuterer litt om hvor vi nå skal rusle, blir enige om å la bena styre dit de vil.
Etter at dyrene har fått litt mat og drikke, rusler vi videre, vi kommer til min ungdomsplass på Minde, der er det mye bråk. Hører kyr som rauter i panikk, prøver å finne hvor lydene kommer fra, og finner et lite vindu høyt oppe på en vegg. Ser sorte og hvite kubakender bak det skitne glasset, også 3 eldre damer som virker så livredde. Ser hva de er redde for, nemlig 3 unge gutter, den ene med en brødkniv med treskaft. Det er blod på knivbladet, og guttene ser temmelig sinnsyke ut. Jeg må redde kyrne, og lister meg inn og husjer de ut. De løper nedover gaten, da må de 3 damene reddes, det er verre. Nå er ungdommene skikkelig forbannet, noen kyr ligger på gulvet med overskåret strupe i masse blod. Ved siden av denne bygningen, er det et konditori, selvsagt stengt siden det enda er natt. Jeg knuser en rute og får inn hundene, sekken, og starter frenetisk å lage varm sjokolade, og finner noen kaker fra gårsdagen - litt dvaske, men dekker et pent bord i håp om å blidgjøre guttene.
I sekken, under kattene, ligger ulike gaver. En gave er en ørliten kiste, på den står det: A coffin for your beloved pet..
Det grøsser i meg, har ingen dyr som skal i kiste, men kanskje guttene vil like den? De kommer rasende inn døren, slepende på de 3 damer som er i sjokk.
Jeg spør de om de kan være så snille og sette seg og drikke litt sjokolade sammen med meg, og å slippe damene. De tisker og hvisker seg imellom, og de setter seg ned smått om senn. Lurer på hva jeg gjør her. Forteller de at det vet jeg ikke, og at jeg ikke vil være der, men må bare for en kort stund. Etterhvert blir de vennligere innstilt, og damene koser segmed kaker og drikker varm sjokolade, etterhvert guttene også.
Den ene gutten drar meg tilside og vil ha den lille kisten, jeg gir den gladelig bort, han blir riktig glad, studerer den, åpner lokket, blir skikkelig fornøyd. Da han har studert kisten en stund, sier han at det er et hus jeg vil vise deg, du trenger et hus. Joda, det stemmer, et hus kunne vært kjekt å ha, men jeg har ikke penger, sier jeg gutten. Han ber meg likevel komme og se, avsted går vi, hundene og sekken også. Vi går inn i et høyt, hvitt hus. Han åpner en dobbeldør, og innvendig er huset som en kirke, det er så lyst, så mange lamper og lysekroner. Det mest glupe jeg sier om kirkehuset, er at det er svært høyt under taket, og at her kunne man jammen hatt et høyt juletre...Sier også videre at det er for mye lys der, og at et slikt kirkelignende lyshus ikke er noe for meg. Den er god, gutten nikker forstående og sier at du er av den sorten, du! Hvilken sort, tenker du på, må jeg spørre. Jo, den tvilende, og fattige sorten, den som ikke får bestemt seg for noe. Jeg nikker enig, det er ganske rett, tenker at denne ungdommen nok med tiden blir en vis mann.
Vi tusler tilbake til konditoriet, damene har nå fått slippe hjem, guttene har hver sin gave, og et lite øyeblikk er det fredelig prat rundt bordet. Et vindpust får døren til å åpne seg, ut springer Iben og Simba, jeg løper hysterisk etter guttene mine - da kommer to militærkledte menn med pistol i hendene, jeg skiker alt jeg kan NEIIIIIIIIIIIIII !!!!! Iben blir skutt rett i hjertet og faller rett over ende, og Simba løper mot meg, jeg løper mot Simba, roper: Skyt meg, skyt meg, ikke ta min siste venn på jorden!!! La gutten min leve! Et iskaldt smil brer seg over ansiktet på den militærkledte, han løfter pistolen, trekker av, kulen går i sakte film og treffer min elskede i buken, jeg skriker enda mer, Simba fortsetter å løpe, nå med blod rennende fra munnen, jeg får tatt imot ham idet han faller, sier at jeg elsker ham høyere enn alt i hele verden. Mannen kommer bort, jeg legger meg oppå gutten min, og ber han gjøre slutt på dette livet mitt som er enda mer verdiløst nå når Simbagutt er skadet. Han løfter pånytt pistolen, treffer Simba i hodet. Kjenner kroppen hans blir tung, våkner badet i svette, må bort fra uhyggen som rir meg.
Simba, min elskede bestevenn ligger heldigvis trygt ved min side, like hel.
Jeg får ikke sove mer etter dette marerittet, huff, om noen rører dyrene, da ligger de tynt an - og dette er det verste marerittet jeg har hatt på lenge, kanskje første gang jeg har hatt REM søvn siden 22. juni også, nå frister det ikke med søvn i det hele tatt...
-***-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar