Stjernedryss: Sinnsro

..det ønsker jeg meg, og briller slik at jeg klarte å lese en bok igjen, savner det ganske mye. Vet det finnes lydbøker, har ikke noe å spille de på, og blir surrete av øreplugger.

Savner lukten av bøker, akkurat nå kunne jeg tenkt meg en stille stund med en bokstabel ved siden av meg, alene på en øde hytte på fjellet.
Samtidig som det hadde lunet med et lite og knitrende brenne i en åpen peis. Lukten, lydene er herlige, ja, av peisilden. Krøllet seg sammen i en sofa med bena oppunder seg, hatt ullsokker på, tasset over tregulv, kokt litt vann for å lage seg en tekopp, eller flere. Titte på utsikten mens man står og lar tankene sveve, selvsagt ser man da utover en skumrende høstskog, gjerne med litt månelys og noen stjerner, det er enkel lykke. Hører man samtidig lave sukk og snork fra sovende hunder på myke pledd, ja, da er det enda større lykke.
Om man kan starte en frisk høstdag på fjellet, "mitt" yndlingsfjell, med varme i kroppen, godt påkledt, og ta alle hunder med ut i skogen, mmm...like godt som sjokolade! Sette seg ned ved elvekulpen og lytte til stillheten, se gyldne farger på løvtrærne, etter noen gode utetimer, skulle man så vendt tilbake til hyttens enkelhet, tent i peisen, og latt ettermidagens blåtime lindre sjelen.

I "min" hytte er det varmekabler på badegulvet, o salighet! Det er en fryd å stå og kjenne varmen fra gulvet, man trenger ikke hutre på badet i en fei, kan ta seg gode tiden med å vite at man ikke fryser seg fordervet etter en passelig varm dusj...
Kan kle på seg myke klær, kanskje spise litt om magen vil, drikke noe, og la varmen omslutte seg, være klar til den blå-blå timen.

I den blå timen, kan man kanskje rusle en liten tur, lukte på høsten, det er enkel glede.
Atter studere trær, lukter og hunder som løper i spennende terreng.
Vende tilbake og kose seg med bokstabelen som man ser å lese, man har briller, eller godt syn i slike eventyr..

På fjellhytten trenger man ikke sovemedisin, der blir man vanlig og godt trøtt, luften renser så godt der oppe i eventyrland, i mitt eventyr, har vi vært sommer, høst og vinter, alle årstider har vært utrolig gode, men høsten får etpar poeng mer.

Ja, så ser man atter ut på regnet, kjenner i leddene hva den fuktige luften gjør, smertene som er like vemmelige som når tannlegen kommer borti en nerve i en tann, slik er den kroppen på en fuktig dag.
Man har lyst å be kroppen ryke og reise, dessverre vanskelig, man må nok ha den med...

Imorgen er det reisedag, stor begivenhet for gammel dame, skal forsøke å huske papirer og vaske bur og tepper, lage opp litt skinkestek til kommende pasient. Hun er mors smykke, hun!

Jeg vil reise idag, men er dessverre bryllupsdag idag, hadde glemt det - som så mye annet. Blir vel slik når man har det som hobby å gifte seg omigjen, er ikke så viktig hvilken dag og dato, og gaver er det siste man ønsker seg, da er det ok å være fattig - slipper slike ting!

Siden dette huset er et fengsel, må vel det anses som permisjon å komme seg bort en stakket stund?