Har hatt mitt første møte med psykologen - akademikeren som jeg var MEGET skeptisk til.
Det viste seg at hun var en mild dame i 50? årene, med lyst, og pent hår - sortkledd, som seg hør og bør i triste anledninger, ikke noe akademisk dingeldangel av smykker fra fjerne strøk, bare enkel nøkternhet. Fast håndtrykk, ikke slikt slapt og dvaskt, noe som tyder på laber interesse. Et håndtrykk sier faktisk mye, det skal være fast.
Vel, selvsagt innledes slike samtaler med endel bakgrunnsinformasjon om kasus, og deretter hendelsen, hvor den hadde foregått, og så kom jeg med mine hatske uttalelser overfor autoritetene her, om hva jeg kunne tenkt meg å gjøre med de som hevn, sinnet mitt, sinnet overfor personer som ikke hadde noe med vedkommende person å gjøre, mine hat uttalelser overfor den ene og den andre, det liksom bare rente ut, det var så godt!
Hun ser på meg, noterer litt og sier at de ekstreme reaksjonene ikke verken tyder på at jeg er iferd med å bli gal, eller til fare for omgivelsene, det var kroppens og sinnets måte å bearbeide det som hadde boblet over. Husker jeg løftet et blikk opp på himmelen og takket en eller annen for å ha sagt sannheten om de vanvittige tanker og følelser.
Hun ser ikke på meg som de psykiatriske sykepleierne, men med forståelse og mildhet, tror det er den nærmeste beskrivelsen jeg klarer å komme med. Ingen fordømmelse, ingen skjulte trusler om innleggelser, bare en medfølende form for mild tristhet.
Selvsagt er jeg klar over at dette er innlært og noe som hører med når man skal ha over kr.1000 for hver konsultasjon, akkurat da bekymret det ikke så mye, det var så utrolig godt bare å renne av seg hatet, tomheten og galskapen.
Jeg fortalte jeg var redd for å skade noen, hun spurte om jeg hadde vært voldelig mot noen tidligere, og det har jeg nok ikke såvidt jeg har forstått. Da eliminerte hun raskt at jeg var til fare for noen, men at det var en god ting å ha disse tankene siden fra langt tilbake hadde mange såret meg, og sinnet, eller sjel, ja - hva man enn kaller det nå har nådd en form for metning om hva den klarer å håndtere.
Hva hun skriver i sine notater, tja...hvem vet, kanskje helt andre ting enn det hun da inntrykk av?
Hadde aldri i verden tenkt at kjemien kom til å stemme med et eneste menneske, men idag føltes kjemien rett, neste gang kan det muligens bli noe annet, jeg er skeptisk, særlig til de som kan saker og ting, de som er såkalt "lærde".
Ble faktisk avslappet i hodet etterpå, det var godt å tømme det ut, det oppdemte som har lagt og gnaget så kolossalt.
Nå skal jeg være alene med hundene inatt, og jeg ser frem til natten, tror kanskje noen vemmelige drømmer ikke kommer til å skremme meg like mye.
Idag våknet jeg av at jeg sa Tango-Uniform-Foxtrot-Sierra, blir tufs, det...bare omskrevet på båtradiospåk, så selv i søvne prøver jeg å la være å si stygge ord - de sitter ikke så løst som antatt, merkelig, jeg har aldri hørt videre etter når radiosertifikatet har kommet på banen, kanskje hjernen tar opp saker for seg selv?
Våknet til strålende sol, hørte om og om igjen disse ordene, ante ikke at jeg lå og plapret i det hele tatt.
Bravo....håper jeg klarer å formulere det forhatte navnet på samme måte, i søvne - da blir det mindre vondt å høre det.
Plutselig idag la jeg igjen merke til at flere roser var sprunget ut, jeg har vært inne på rommet hvor Bianca ligger i fryseboksen og tatt på henne, lille, dypfrosne vennen min!
Klokken er rett før det skumrer ute, har plassert nye lys i lyktene som jeg vil tenne til minne om Spurven, Bianca, minner som er vonde fordi jeg ikke kommer på et eneste godt minne lengre.
Enn om man fikk et tegn i søvne på et godt minne, å - det hadde betydd mye!
Ikke et eneste godt minne har kommet iløpet av den tiden jeg har skrevet i boken min, boken som ingen får se.
Igår tenkte jeg på et livstestamente, et testamente som vil utelukke alle arvinger fra å arve noe mer enn høyst nødvendig, og et skriv til, min for meg, forhenværende sønn. En sønn jeg aldri vil ha noe ønske om å treffe igjen.
Har heller ingen ønsker om å treffe andre spøkelser fra fortiden, slike som har bragt med seg vonde minner, jeg vet om etpar gode stunder som gjerne kunne kommet tilbake,, de gjør ikke det.
Nå skal utelysene tennes...
Hvil ifred mine kjære, la natten komme som den kommer, la ytterdøren holde seg rolig, la de firbente ha det godt - skal ikke stile mine ønsker for høyt - de blir aldri realitet likevel...
Kanskje en dag...
*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar