Sivilisasjon

Søndag 28. august, kjørte mor og 4 hunder mot Bergen og mer siviliserte, kan vel skrive tettbygde strøk, gikk ganske greit, men ble litt nedfor da jeg så alle forandringene rundt byen og forvirrende veier som var totalt annerledes enn før.

Ønsket meg raskt tilbake til mer grisgrendte strøk, højdaren var å møte litt av familien, da!  Se hvor eldstedatter bor, engang i tiden ble de kalt kaninburene, disse husene, men her var trivelig, om man liker å se rett på naboer, eller at de titter rett inn til deg.

Da ble to hundegutter levert, og jammen like hele også.  Dagen gikk med til familietreff på Valla, kjempekos, og å få høre om kjæresteri, se bilder fra fødestedet som er hytteplassen til svenskekjærestens foreldre, høre om Gøteborg, og endelig finne en likesinnet som liker Sverige omtrent like godt som mor sin. 

Tidlig kveld ruslet vi en familietur i nabolaget med våre 4 hunder, været var behagelig, og kjekt å se hvordan de siviliserte lever! 
Ettermiddag og kveld gikk utrolig raskt, mye å snakke om, og hyggelig tone.

Natten gikk også rimelig greit, men gruet meg litt til dagen etterpå med operasjon på lillevofs.
Før vi dro til Stend, plukket jeg opp mister H, han skulle være med som moralsk støtte.  Været var behagelig varmt og vi tuslet litt omkring på Stend, tittet på Gårdsutsalget og de flotte, store amplene med planter og blomster, så mye fint og vakre blomster!

Omsider ruslet vi til Dyreklinikken, og der ble vi hist til et stillerom, der kom veterinæren med beroligende sprøyte til vofsen, satt og småpratet med henne til hun sovnet godt inn, og la henne i et bur som de hadde gjort istand til henne.

Så var det å slå ihjel timene til hun skulle hentes, da...Først en slitsom tur til Lagunen, alle butikker virket utrolig anmasende, var glad ikke noenting i noen butikk var fristende, hadde jo vært synd med en slunken lommebok.
For første gang på årevis, ble det spist på McDonalds,  var fint når H var med og vi kunne sitte og kose oss med burger, fraviker å være vegetarianer når det kommer til McDonalds, da er prinsipper borte vekke- slik er det bare...
Etterpå slo vi oss løs med kuleis, første gang jeg omsider fant kuleis med cookie dow smak, har hørt så mye fra amerikanske filmer når de bestiller den smaken at det virket fristende, jammen riktig, det!  Glad i kakedeig, så fant virkelig favorittkulen!

Vi ble raskt trøtte av å vandre Lagunelangs, dermed kjørte vi like godt til Kokstad for å kaste ball med ballglade Mimmi, hun var så glad for å ha en ball for seg selv at det var mer spennende å ligge og kose med den enn å løpe, H og mor satt bare og koste oss og tittet på trafikken til Spar Kjøp og nærliggende bygninger. 
Etter en stund måtte H kjøres til Nesttun, og mor fortsatte til Stend for å hente frøken nyoperert.  Der lå hun så fin i buret sitt, godt innpakket i masse tepper.  Alt hadde gått fint, borte var både livmor og eggstokker, så ikke mer tull der!
På turen hjem, var jeg så sliten i ryggen at jeg trodde jeg skulle svime av, men tilbake til grisgrendt strøk kom vi oss.

Nå er det dager med rekonvalesens som skal til, pasienten er så flink, hun ligger mye i nytt bur med rene tepper og varmeflaske, litt sløv av smertestillende medisin.

Endelig fikk vi gjort det vi har lovet henne lenge, samvittigheten er ikke så mørk når det gjelder henne, nå har hun mange gode år foran seg uten å bli påvirket av mas med løpetider.  Bli en fornem frøken sammen med sin lille venninne som også har gjort samme inngrep for noen år tilbake. 

Nå må det vel kunne gå fremover med henne, et problem løst - bare resten av bunken igjen, da!

Mitt eget fengslende vindu..

Rørende filmer

Siden det var bryllupsdag igår, satt vi og tittet på litt av film mengden vi har fått, så en ganske rørende film om en gutt som var født gammel, og som ble yngre med årene, faktisk en ganske gripende film, sluttscenen fikk frem en tåre i øyenkroken, den gamle mannen dør som liten, dement baby i sin elskedes armer.  Høres ikke så gripende ut, men det var den faktisk når man så alt i sammenheng.

Etter at filmen var ferdig, spurte husfar om jeg hadde blitt rørt av noen filmer, måtte tenke meg godt om, og faktisk er det ikke mange, men noen få.

Den grønne mil, f.eks.  Den bringer frem sentimentalitet og litt tårer i enkelte sterke scener.

Watership down er en selvfølge, alt med dyr får meg til å felle etpar tårer, som Bambi, der han usikkert stolprer på isen, den er godvakker, og de lange stilkebena kombinert med uttrykket i Bambis øyne.

Lady og Landstrykeren, kjempesøt, og sammen med fin musikk, i spaghettiscenen.  Såklart er det ikke noe som slår handling og musikk som i Watership Down der...

Synes jo også Løvenes Konge filmene er rørende, kjenner meg igjen i stoltheten over følelsen av at nytt liv kommer til verden.

Fant ut at jeg må få tak i Tornefuglene, den har ikke husfar sett, og den er romantisk, den, ikke klissete, men ganske rå og tragisk.
Lille Meggie som fra barneår er forelsket i sin helt, presten, en utrolig karrierebevisst katolsk prest som selvsagt ikke får ha forhold til kvinner, men likevel får laget en sønn med Meggie da hun blir voksen.  Man kan nesten føle hennes frustrasjon da presten likevel velger å klatre på karrierestigen innen den katolske kirke fremfor å velge henne.
Slutten er bra, sønnen velger å bli prest, men tror han dør, etter litt frem og tilbake, får fader Ralph en alenestund med voksen Meggie, hun forteller om deres felles sønn, og da får prestefar litt å tenke på, for han har såklart truffet sønnen uten å vite at dette er sønnen, kompliserte saker, men Meggie får en liten hevn på slutten.
Kanskje  karrieren innen den katolske kirke ikke smakte så bra likevel?

Så vi får se noen rørende filmer iløpet av høsten, på en måte starte med noe enkelt som vi kan snakke om, litt på en måte tilbake til gamle dager.

Tidlig morgen her inne, veldig tidlig for å være søndag, våkner som vanlig av de gnagende smertene.
Nå er det bare å få våknet litt, før vesla her skal få seg et bad før dagens bytur og morgendagens operasjon.
Er jammen et lite flyttelass å reise avsted, har funnet gaver til alle jeg kommer til å treffe, de jeg vet om, da...Pakket og styrte med det igår.
Bur er vasket, pakke til mor og kommende barn er i egen eske, litt forskjellig får bli med på tur, kanskje jeg husker fotoapparatet også?

Har mange ulike avtaler når sivilisasjonen venter, kjekt, det!

Sinnsro

..det ønsker jeg meg, og briller slik at jeg klarte å lese en bok igjen, savner det ganske mye.  Vet det finnes lydbøker, har ikke noe å spille de på, og blir surrete av øreplugger.

Savner lukten av bøker, akkurat nå kunne jeg tenkt meg en stille stund med en bokstabel ved siden av meg, alene på en øde hytte på fjellet.
Samtidig som det hadde lunet med et lite og knitrende brenne i en åpen peis.  Lukten, lydene er herlige, ja, av peisilden.  Krøllet seg sammen i en sofa med bena oppunder seg, hatt ullsokker på, tasset over tregulv, kokt litt vann for å lage seg en tekopp, eller flere.  Titte på utsikten mens man står og lar tankene sveve, selvsagt ser man da utover en skumrende høstskog, gjerne med litt månelys og noen stjerner, det er enkel lykke.  Hører man samtidig lave sukk og snork fra sovende hunder på myke pledd, ja, da er det enda større lykke.
Om man kan starte en frisk høstdag på fjellet, "mitt" yndlingsfjell, med varme i kroppen, godt påkledt, og ta alle hunder med ut i skogen, mmm...like godt som sjokolade!  Sette seg ned ved elvekulpen og lytte til stillheten, se gyldne farger på løvtrærne, etter noen gode utetimer, skulle man så vendt tilbake til hyttens enkelhet, tent i peisen, og latt ettermidagens blåtime lindre sjelen.

I "min" hytte er det varmekabler på badegulvet, o salighet!  Det er en fryd å stå og kjenne varmen fra gulvet, man trenger ikke hutre på badet i en fei, kan ta seg gode tiden med å vite at man ikke fryser seg fordervet etter en passelig varm dusj...
Kan kle på seg myke klær, kanskje spise litt om magen vil, drikke noe, og  la varmen omslutte seg, være klar til den blå-blå timen.

I den blå timen, kan man kanskje rusle en liten tur, lukte på høsten, det er enkel glede.
Atter studere trær, lukter og hunder som løper i spennende terreng.
Vende tilbake og kose seg med bokstabelen som man ser å lese, man har briller, eller godt syn i slike eventyr..

På fjellhytten trenger man ikke sovemedisin, der blir man vanlig og godt trøtt, luften renser så godt der oppe i eventyrland, i mitt eventyr, har vi vært sommer, høst og vinter, alle årstider har vært utrolig gode, men høsten får etpar poeng mer.

Ja, så ser man atter ut på regnet, kjenner i leddene hva den fuktige luften gjør, smertene som er like vemmelige som når tannlegen kommer borti en nerve i en tann, slik er den kroppen på en fuktig dag.
Man har lyst å be kroppen ryke og reise, dessverre vanskelig, man må nok ha den med...

Imorgen er det reisedag, stor begivenhet for gammel dame, skal forsøke å huske papirer og vaske bur og tepper, lage opp litt skinkestek til kommende pasient.  Hun er mors smykke, hun!

Jeg vil reise idag, men er dessverre bryllupsdag idag, hadde glemt det - som så mye annet.  Blir vel slik når man har det som hobby å gifte seg omigjen, er ikke så viktig hvilken dag og dato, og gaver er det siste man ønsker seg, da er det ok å være fattig - slipper slike ting!

Siden dette huset er et fengsel, må vel det anses som permisjon å komme seg bort en stakket stund?

Høsthytte

Deilig om vinteren hytte

Toppen av kos tureromvinterenisnø

Feire jul på hytten..

DEN hytten er en av de store kjærligheter!

When you're weary
Feeling small
When tears are in your eyes
I will dry them all

I'm on your side
When times get rough
And friends just can't be found
Like a bridge over troubled water
I will lay me down
Like a bridge over troubled water
I will lay me down

When you're down and out
When you're on the street
When evening falls so hard
I will comfort you
[ Lyrics from: http://www.lyricsfreak.com/s/simon+and+garfunkel/bridge+over+troubled+water_20124580.html ]
I'll take your part
When darkness comes
And pain is all around
Like a bridge over troubled water
I will lay me down
Like a bridge over troubled water
I will lay me down

Sail on Silver Girl,
Sail on by
Your time has come to shine
All your dreams are on their way

See how they shine
If you need a friend
I'm sailing right behind
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind

 ***  * ***

Hørte mye på denne melodien av Simon & Garfunkel i 13  årsalderen, var da jeg virkelig "oppdaget" tekstens mening, men melodien hadde jo vært ute noen år allerede, bare ikke festet seg helt.

 

Var dengang jeg var opphengt i Freud også, sikkert litt småforelsket, syntes han hadde slike interessante ideer, det var dengang, det.

 

Idag, som gamling, er jeg glad i melodien som har gitt mye, den har passet til glade stunder og triste, tårer og latter.  Ikke at det har blitt mye latter de siste år, men det har hendt i fortiden engang...latter.

 

Igår klarte jeg ikke komme til psykologtime, grunnet det grusomme mareritt samme natt, tenkte jeg skulle sende en sms for å kansellere avtalen, man da var akademikernavnet glemt, og kunne heller ikke finne noe telefon nummer.  Omsider tikket det en sms inn, hvorpå jeg svarte at drømmen gjorde at jeg ikke klarte å gå ifra hundene, var så utrolig redd noe skulle hende dem.  Den følelsen var så realistisk at den skremte så sinnsykt, og sinnsykt passer vel godt i psoko(log)sammenheng.

 

Merkelig psykolog som da ikke ringer klienten opp når hun forstår problemene tårner seg, og ein er kjenslevar, men det tok hun seg ikke bryet med, irriterende når betalingen hun får er høy, og med tanke på at man kan muligens hjelpe i slike situasjoner, og betaling får hun nok selvom hun tar en telefonkonsultasjon.

Nå har jeg blitt litt irritert på henne, synes det var en utrolig lettvint måte å ro det hele iland på.

 

 

Da tenker jeg på broen over opprørt hav, spiller den noen ganger - så er jeg (ikke) like rolig igjen.

Uhyggen henger enda igjen, tror ikke jeg glemmer drømmebildene med det første.

 

Tenker på mange ting, bekymrer meg for dette og hint.

Gleder meg litt til å komme på tur til byen søndag, men gruer meg til å operere lillevofsen på Stend påfølgende dag.  Gleder meg til å se huset til Christine, og kanskje treffe Henrik, men gruer meg til å kjøre, finne frem på veien, slike dagligdagse foreteelser er ikke lengre dagligdagse, de er nesten uoverkommelige hindere.  Jeg har ikke anelse om hvilken vei jeg skal kjøre engang, da er det litt ille.

 

Derimot er jeg glad kjærestene har hatt ferie sammen, er litt glad for å slippe ansvar for hunder som ikke er mine, sånn om noe skjer de...De har forøvrig oppført seg eksemplarisk, det skal de ha, selv pincheren som ar hyperaktiv da han kom, har blitt adskillig mer stabil i hodet, kan roe seg, ta kontakt med resten av flokken på en positiv måte, og har blitt mye mer "hund", forstår hundespråket, og er så god.  Synd han vil kose så mye på fanget, da renner øynene, og alt klør - vet ikke hvor mange bad han har fått for at jeg skal tåle å kose med ham.  Det er som om han er misforstått, og nå ikke for øyeblikket er det.  Vi er muligens like misforståtte begge to, og har en felles kommunikasjon? 

 

Dagens moralpreken, strekk ut en hånd!

 

 

 

 

 

Gruelig mareritt

Tror jeg har hatt mitt desidert verste mareritt inatt, brrrr....fytterakkeren så skummelt har jeg ikke drømt på evigheter, rene skrekkfilmen.

Vet ikke riktig når jeg la meg, sikkert da kvelden ble superkjedelig, puttet i meg lovlig dose for å sove, og håpet på noen timer med ro.

Neida, overhodet ikke, nå startet "filmen" det ikke nyttet å stoppe.

Det startet så greit med at hundene og mor tuslet ut fra Gate 1 i Måløy, hadde med litt mat og drikke i en gammel, grønn og velbrukt ryggsekk, avgårde tuslet vi.  Vi kom til et avrundet butikklokale, utenfor var det en stor, avrundet trapp med 2 trinn.  Hundene var svært nysgjerrige på denne trappen, det hadde blitt skumring, og ved nærmere ettersyn, ser jeg det ligger et tilrotet teppe på trappen, bretter teppet ut og finner en ille tilredt katt.  Tror først katten er død, men den gir fra seg et trist mjau, og jeg ser den har en liten kattunge også.
Her måtte kattene til veterinær snarest, drømte jeg videre, men nærmeste veterinær er jo i Norfordeid, jeg puttet kattene i sekken, og vi gikk til Eid.  Der traff vi en merkelig veterinær, han hadde så merkelige klær, gammeldagse kan man vel kalle de.  Han klarte å gjøre noe for å lege kattene, men de måtte jeg for alltid ha med i livet, sa veterinæren.  Sa jeg ikke kunne ha katt grunnet allergi, hvorpå han repliserer at disse kattene kommer deg til nytte og at allergien ikke slår ut på de.  Måtte jo høre på mannen, og puttet kattene i sekken, nå i bedre form.

Fikk beskjed om å gå videre, og vi gikk til vi ble trøtte.
Plutselig dukker det opp en slags katedral, der blir vi på en måte dratt inn, det er jo natt, og jeg tror at den er lukket og låst, men dørene glir lett opp.  Hva skal jeg har, tenkte jeg i drømmen, er jo ikke kristen.  Jeg tror ikke på noen gud, roper jeg ut i det tomme, enorme rommet.  Plutselig blir jeg slått til gulvet, og en stemme fra "oven" dundrer inne i hodet at jeg må få nattverd, livet er så kort.
Klarer ikke gå, så jeg forsøker å slepe meg mot alteret, kattene klynker i sekken, og hundene går på respektfull avstand.
Tilsynelatende ut av det blå, kommer en prest, han har også vanlige klær, ikke denne serken prestene vanligvis har, denne har rutet flanellskjorte og i halsen er den lille kragen med noe hvitt på.  Han lurer på hva jeg vil, og jeg forklarer at jeg ikke tror på dette gudegreiene, men har fått beskjed om å få nattverd, han har også make sekk som jeg bærer på.
Han sier at det finnes en type nattverd for agnostikere og overhodet ikke troende, jeg måtte ha en sånn medium nattverd, sa han.  Jaha..lurte på hva det var, men frem fra sekken kommer en slags folie, inni der ligger det et klistrete og transparent papir.  Jeg lurer på hvor kjeksene er, jo - de er forbeholdt de som tror på riktig vis, denne var jo for slike som meg.  Og vin liker jeg ikke, får jeg mast frem, neida - vin er for de rettskafne, forteller mannen.  Han stapper inn det ekle og klissete papiret, og fra et hvitt plastkrus ber han meg få ned vannet også, og dette er ikke noe vanlig kirkevann som er velsignet.  Vel, siden han er så pågående, går papir og vann ned, får veldig vondt i halsen, og da ber han meg gå videre, langt bort.  På et eller annet mystisk vis, kommer det nye krefter, og alle er litt mer uthvilte.
Vi diskuterer litt om hvor vi nå skal rusle, blir enige om å la bena styre dit de vil.

Etter at dyrene har fått litt mat og drikke, rusler vi videre, vi kommer til min ungdomsplass på Minde, der er det mye bråk.  Hører kyr som rauter i panikk, prøver å finne hvor lydene kommer fra, og finner et lite vindu høyt oppe på en vegg.  Ser sorte og hvite kubakender bak det skitne glasset, også 3 eldre damer som virker så livredde.  Ser hva de er redde for, nemlig 3 unge gutter, den ene med en brødkniv med treskaft.  Det er blod på knivbladet, og guttene ser temmelig sinnsyke ut.  Jeg må redde kyrne, og lister meg inn og husjer de ut.  De løper nedover gaten, da må de 3 damene reddes, det er verre.  Nå er ungdommene skikkelig forbannet, noen kyr ligger på gulvet med overskåret strupe i masse blod.  Ved siden av denne bygningen, er det et konditori, selvsagt stengt siden det enda er natt.  Jeg knuser en rute og får inn hundene, sekken, og starter frenetisk å lage varm sjokolade, og finner noen kaker fra gårsdagen - litt dvaske, men dekker et pent bord i håp om å blidgjøre guttene.

I sekken, under kattene, ligger ulike gaver.  En gave er en ørliten kiste, på den står det: A coffin for your beloved pet..
Det grøsser i meg, har ingen dyr som skal i kiste, men kanskje guttene vil like den?  De kommer rasende inn døren, slepende på de 3 damer som er i sjokk.
Jeg spør de om de kan være så snille og sette seg og drikke litt sjokolade sammen med meg, og å slippe damene.  De tisker og hvisker seg imellom, og de setter seg ned smått om senn.  Lurer på hva jeg gjør her.  Forteller de at det vet jeg ikke, og at jeg ikke vil være der, men må bare for en kort stund.  Etterhvert blir de vennligere innstilt, og damene koser segmed kaker og drikker varm sjokolade, etterhvert guttene også.
Den ene gutten drar meg tilside og vil ha den lille kisten, jeg gir den gladelig bort, han blir riktig glad, studerer den, åpner lokket, blir skikkelig fornøyd.  Da han har studert kisten en stund, sier han at det er et hus jeg vil vise deg, du trenger et hus.  Joda, det stemmer, et hus kunne vært kjekt å ha, men jeg har ikke penger, sier jeg gutten.  Han ber meg likevel komme og se, avsted går vi, hundene og sekken også.  Vi går inn i et høyt, hvitt hus.  Han åpner en dobbeldør, og innvendig er huset som en kirke, det er så lyst, så mange lamper og lysekroner.  Det mest glupe jeg sier om kirkehuset, er at det er svært høyt under taket, og at her kunne man jammen hatt et høyt juletre...Sier også videre at det er for mye lys der, og at et slikt kirkelignende lyshus ikke er noe for meg.  Den er god, gutten nikker forstående og sier at du er av den sorten, du!  Hvilken sort, tenker du på, må jeg spørre.  Jo, den tvilende, og fattige sorten, den som ikke får bestemt seg for noe.  Jeg nikker enig, det er ganske rett, tenker at denne ungdommen nok med tiden blir en vis mann.

Vi tusler tilbake til konditoriet, damene har nå fått slippe hjem, guttene har hver sin gave, og et lite øyeblikk er det fredelig prat rundt bordet.  Et vindpust får døren til å åpne seg, ut springer Iben og Simba, jeg løper hysterisk etter guttene mine - da kommer to militærkledte menn med pistol i hendene, jeg skiker alt jeg kan NEIIIIIIIIIIIIII !!!!!  Iben blir skutt rett i hjertet og faller rett over ende, og Simba løper mot meg, jeg løper mot Simba, roper: Skyt meg, skyt meg, ikke ta min siste venn på jorden!!!  La gutten min leve!  Et iskaldt smil brer seg over ansiktet på den militærkledte, han løfter pistolen, trekker av, kulen går i sakte film og treffer min elskede i buken, jeg skriker enda mer, Simba fortsetter å løpe, nå med blod rennende fra munnen, jeg får tatt imot ham idet han faller, sier at jeg elsker ham høyere enn alt i hele verden.  Mannen kommer bort, jeg legger meg oppå gutten min, og ber han gjøre slutt på dette livet mitt som er enda mer verdiløst nå når Simbagutt er skadet.  Han løfter pånytt pistolen, treffer Simba i hodet.  Kjenner kroppen hans blir tung, våkner badet i svette, må bort fra uhyggen som rir meg.
Simba, min elskede bestevenn ligger heldigvis trygt ved min side, like hel.


Jeg får ikke sove mer etter dette marerittet, huff, om noen rører dyrene, da ligger de tynt an - og dette er det verste marerittet jeg har hatt på lenge, kanskje første gang jeg har hatt REM søvn siden 22. juni også,  nå frister det ikke med søvn i det hele tatt...

                                                                -***-

Gabriella Cilmi Lyrics Sweet About Me

Ooh watching me, hanging by a string this time.
Don’t easily, the climax of the perfect lie.
Oh watching me, hanging by a string this time.
Don’t easily, smile worth a hundred lies.

If theres lessons to be learned.
I’d rather get my jamming words in first so.
Tell you something that I’ve found.
That the worlds a better place when its upside down, boy.

If theres lessons to be learned.
I’d rather get my jamming words in first so,
When your playing with desire.
Don’t come running to my place when it burns like fire.

Huske og glemme

Har husket et navn idag, Hatlestad eldresenter, vel rett ut sagt et grusomt gamlehjem.
Husket plutselig at jeg ringte dit i hine dager da barna ble store og spurte om de trengte hjelp, og da jeg var på intervju, beboerne, stort sett meget demente.

Husker sengeskiftene, bleiene, og en dame som alltid grafset i velfylte bleier, og kom på at jeg aldri kunne tenkt meg å behandle de med annet enn respekt, selvom de lå blottet og eksponert.

Har også vært personlig assistent for en dame på Sandsli som hadde utviklet en fryktelig MS, hun måtte kateteriseres flere ganger daglig, stor og kraftig var hun, så for å få henne på stellebordet, måtte man heise henne opp.  Hun hadde og et yndlings sjal, det måtte danderes over skuldrene hennes om hun ville ut på terassen.  Alt styrte hun ved hjelp av munnen, rullestolen, dørene og markisene.  Husker nå også hvordan huset så ut, veien, og hvilken bil hun hadde.  Husker ikke navnet, men hjernen er ikke helt død, likevel?
For en herlig tid, jobbe med mennesker som trengte pleie og omsorg, mer givende enn å jobbe i barnehage...
Der var det for mange snørrete og bråkete barn, men var fornøyd med at barnehagene lå så tett at man kunne bruke bena og gå til jobbene.

Var enklere å være ansatt enn å ha dagbarn som kom enten de var fulle av feber, eller oppkast.

Dette kom i bilder under samtalen med psykiatrisk sykepleier da vi snakket om andre ting, snakket med henne mens en annen del av hodet var opptatt med disse enkle tilbakeblikk som har vært gjemt og glemt så lenge.
Neimen om jeg husket at jeg har gjort en ørliten samfunnsinnsats, føles nesten godt å vite at jeg har bidratt med en dråpe i havet, ikke bare alltid vært "snylteren".

Enkelte tror nok at når man er hjemmeværende med barn, blir man så greit forsørget av utearbeidende ektefelle, er ikke alltid det stemmer.  Er vel slik at engang i gamle dager, fant man løsninger som gjorde til at man kunne tjene noen kroner etter at utearbeidende hovedforsørger var hjemme og hadde sin tørn med å passe barn.
Hadde nok forsøkt å være hjemme med barn idag også, om jeg skulle levd årene omigjen.
Er altfor gammeldags til å føle det bekvemt å sette barn i barnehage for å realisere seg selv.

Joda, man går glipp av penger og pensjonspoeng, men man blir rik på erfaringer, opplevelser, de første smil, ord, tenner, trassalder osv.  Sånn sett er det enklere med hundene, da ;)

Lurer på om hodet tar seg ferie nå, eller våkner litt til live igjen, uansett var det greit å huske noen deler av fortiden, might come in handy? 

Snylteren har ikke alltid snyltet, da...greit å få stadfestet akkurat det!
Husker også Lønborg skole av alle ting, dengang jeg var dristig nok til å melde meg på voksenutdannelse for å ta hjelpepleien.
Ligger ihvertfall ingen akademiker på lur her, den saken er klar!

Mer symaskin..

..og selvsagt ikke uten hjelp!

For endel personer rundtomkring er det antagelig like praktisk at jeg har glemt så mye, de trenger ikke engste seg for at jeg skal trenge meg på i livene deres, sånn på en måte. 
Skal ikke ødelegge "det perfekte liv" for noen, de jeg ikke lengre husker så mye om - slubberten M
skal overhodet ikke være til sjenanse - så i enkelte tilfeller kan glemselens slør være positivt også!

Hører på P4, jammen spiller de Roxette, lenge siden sist ørene lyttet til den duoen, det var i gamle dager, det!

Fjorårets julegave til et kommende brudepar

bare hjemmesnekret såklart

Lurer å hvem jeg laget den til, hvertfall noen som ikke får livet sitt ødelagt av blogger:))

Dengang da

¨¨

Ikke knekt enda

Huff og huff så nitriste innlegg her er, dårlige filmer, trasige dager, hyperhund - nei, nå trenger jeg PROSJEKTER, føler jeg.

Dagens telefon, var vel et hån av blogger, eller kanskje et omen om at det ikke er lurt å prøve å se von Triers Antichrist på en søndag, hmm, enkelte spørsmål kan en stille seg i det STILLE..

Litt oppsummering, fikk to sekker fulle av bokser av N igår, de har det vært snop og godter i, kjempeflott gave - her kan jeg ha mange småting jeg samler på, blondebiter, små stoffrester, servietter, decoupagelim, søte bånd, stearinlysbiter osv.  Lage litt system, slik at lysestumpene kan smeltes om igjen og stivne i små former, da blir det lys i rare farger, og selvsagt med duft.  Ifjor fant jeg ut at en blanding av kanel og kardemomme ga litt førjulsduft da stearinen ble varmet opp, f.eks.  I tillegg ble noen av lysene dekorert og gitt i gave, og mange ark ble printet ut med trivelige motiv og limt på fyrstikkesker.  De mellomstore fyrstikkeskene sammen med selvdekorerte, omsmeltede lys og hjemmelaget såpe med appelsin/kanelduft ble faktisk godt mottatt.  Flere har spurt om jeg kan lage litt sånt småtteri for salg, men det vil jeg helst ikke, lager og gir bort, så får vedkommende selv bestemme om det skal være gave.  Siden jeg ikke tar imot kroner, får jeg istedet småting tilbake, stoffrester, bånd, lysestumper, etc.  Sikkert ikke verdens beste businessperson, men man blir ikke alltid så lykkelig av kontanter, heller....

Nå er jeg faktisk snart ferdig med prosjekt JUL 2011, og det er ganske praktisk, slippe å glane vettet av seg på nett etter noe som egner seg for gaver.  Her får de ta hva de får, og alt blir enkelt og greit pakket inn i gråpapir, flere ruller med gavebånd var jeg så heldig å få av en dame, en annen dame ga bort masse klistremerker og stempler, det blir enkle, og upretensiøse innpakninger.

Nå har jeg funnet frem skikkelig saks, den lå på "pikerommet" i 2. etg. så det er bare å få fart på symaskinen og lage lappetepper, om ikke jeg har stoff i metervis, finnes det alltid noe annet som er brukendes, avlagte klær er supert.  Begynner sikkert svart enkelt med et slags vognteppe med litt jentefarger.
Babyen som er ventet ved juletider, et mormorbarn, har muligens bruk for noe gammeldags og hjemmelaget mormorsk teppeopplegg.  Har nesten glemt de mormorgreiene, eller rettere, jeg er verdens sløveste mormor.  Stresser ikke så mye bare fordi familien formerer seg, hundene får oftere valper enn det familien utvides.  Er nå bare naturens gang for enkelte, det.

Sitter med mine varme, rosa ullsokker og ser frem til å vaske bokser, og ser på alle skrivefeilene, men det gjør slettes ingenting - hundene ligger i fanget, de er foran skjermen, kommer borti tastatur, men bedre med feil, enn at de ikke skal ligge på fang og taster.

Skal forsøke å se Drageløperen ganske snart, boken var bra - så om jeg ikke sovner, kjeder meg fordervet og heller tar herr Dvergpincher ut, eller - eller, så er det mulig tålmodigheten strekker til.

Tenker på at jammen er det tirsdag imorgen, og da kommer den psykiatriske sykepleieren, jammen har vi moro her i bygda, skal vite!

Lørdag var mor+hunder på tur i den lille blå, vi har startet med besparing av søppelet, nå kaster vi det bare i hyttebosset, kan ikke drive og betale for å tømme det oftere enn en gang i måneden, og ikke husker gamla når den dagen er.

Litt fordeler må man bare benytte seg av når disse spannene står rundt omkring.

Utrolig hvor mye det går an å stable i den trillebilen om man er villig til å sitte trangt, og om man attpåtil liker å bli beglodd.  Siste delen er ikke så grei, men det får man heller leve med, man lever med så mangt.

Liker ikke fiskelukt, heller - ikke at det har noe med saken å gjøre, den hoppende hjerne? bare slumser avsted litt på egenhånd.

Så mye rart man gjør..

Sy puter og pynte de litt gjør livet så enkelt!

Liker å lage noe som går raskt og greit, slik får man gjenbruk av bøker også

...joda, noen får slikt også...

bare ankle hjerter og duftposer med lavendel

Kjempelett, bare å finne papir på bokhandelen, og skrive av et eller annet pent dikt,så

julen er nok snart i boks, ja...bokstavelig talt

***

På an...igjen

Sugar and Spice
and
Evereything nice
That`s what makes my day

*****************************

...spesielt når politiet ringer tidlig formiddag med den glade melding er henlagt på bevisets stilling, men fremdeles "åpen", hva er det for slags vis vas, da?

Som jeg ventet helt siden avhøret, det skal være skrevet, derfor er man ikke spesielt villig til å konrontere politiet med elendigheten i første omgang.  Er noe med å brette ut sin elendighet først på åstedet, og senere i slitsomme avhørstimer, slikt tar på, men man går litt på autopilot, for om man ikke gjør NOE, er det ihvertfall overhodet ingen muligheter for å få tufser til å stå tilrette for ugjerninger.

Man verken håper eller tror noe som helst, men det ørlille håpet ligger der kanskje likevel?  Det om at det er litt rettferdighet, sånn sett, på en eller annen måte.

Når man da får slengt det midt i ansiktet at det da ikke er "bevis" nok, vel - da kommer følelsen av å ha løyet, man blir ikke trodd, alt kommer i sinnsykt dårlig reprise, hendelsen blir grumset opp igjen, og man føler seg komplett dum, tåpelig og fullstendig mindreverdig og følelsen av å ha gjort en fjær til ørten høns.  Og som en liten bonusfølelse, kommer også følelsen av at motparten hadde rett, tihi..se hva jeg kan gjøre mot deg, din lille fjott!  Ustraffet kan jeg bare gå rundt og gjøre det jeg lyster, for det er jo lov, det!!

Usj!  Idag passer regnet med stemningen, men har fått såkalt bistandsadvokat nå, da.  Sinnet har våknet litt, jeg vil ikke tape, eller føle meg som en taper igjen...
Hadde ikke så lyst til det, men vil ikke sitte å la andre ha følelsen av å handle uten at det får konsekvenser.  Ikke sikkert det vil hjelpe, men det hjelper ikke å sitte uten å brette opp ermene og kjempe for sine rettigheter, skal ikke la noen steiner ligge uten å være snudd, og nå skal jeg få høre forklaringen til BN også, den kan være spennende, og den må være innmari god - uansett rett og galt her i verden, har ikke en ansatt i Pleie/Omsorg rett til å benytte seg av stillingen sin.

Om jeg bare hadde husket noe videre, i mitt tomme hode, er det bare tomt, og atter tomt, dette har lagt seg i den forbudte delen av hukommelsen sammen med hauger av annet rask, ikke vil jeg ha det frem igjen, samtidig som det antagelig må rippes opp i enda flere ganger.

Frem for et godt og effektivt etterforskningssystem, ja!  Her har de nok virkelig lagt seg i selen for å gjøre et fremragende stykke arbeid..

DVD raid

Sitter her med to poser med diverse DVD filmer, fikk de fra N siden de manglet covere.

Å, så artig dette skal bli, tenkte jeg ved godt mot - alltid den positive til nye saker og ting (ironiii)!

Satte på en film med et hakekors på, selvsagt på PC siden vi ikke har spiller, greit nok, det - finnes kabler for å koble til TV`n, altså skulle nå forholdene ligge tilrette for trivelige filmkvelder.

Går fint om jeg er alene, for jeg blir mindre uenig i filmvalg med meg selv, så har satt og gløttet tidvis på "hakekorsfilmen", det endte raskt opp med å bladre seg raskest mulig gjennom hele suppa, og så, vips - ferdig, sukk, puh, lettelse!  Sikkert ikke noen storfil, da.

Idag ville jeg se Antichrist, hadde vel sett den før, og da filmen starter i sort/hvitt med noe erotisk, koblet hodet plutselig ut, men det kom litt mer på plass da sønnen i huset klarte å klatre ut av sprinkelsengen og hoppe ut av vinduet sammen med bamsen sin, i en seng et sted i huset, lå foreldrene og , ja...gjorde slikt man ikke bør gjøre uten et fullstendig barnesikret hus!  Hvem har ikke barnesikring på vinduene, da, tenkte jeg, de må nå være direkte dumme!  Og da denne gutten skulle begraves, ble det farger, ikke så ille, men med masse rare ideer fra mannen/faren som skulle være terapeut, og sikkert var lei av å ha konen 1 måneds tid på hospitalet, han skulle gi konemor terapi, men da jeg hadde sett 2 episoder hvor terapien endte med uanstendige handlinger, fant jeg ikke antikrist, og fant en masete hund som trengte tur.  Da turen var over, var sikkert filmen ferdig.

Husker de gode, gamle filmkveldene vi hadde i "gamle dager" med å omhygelig velge 3 filmer på Forum, handle inn snop, og riktig kroe seg i sofakroken mens vi småpratet litt om hvem som enten var morder, eller klamre oss til hverandre i spenning, gjerne med puter foran oss sånn i tilfelle vi ble skikkelig redde.
Mange ganger ble vi så skremte at vi knapt turde gå på badet, langt mindre legge oss etterpå, jammen godt vi var mange som kunne "trøste" hverandre, og alt ble så meget bedre da det ble lyst neste morgen, juhu..hvorfor var vi redde kvelden før, liksom?

Merkelig, i "min tid" laget de skumle filmer, sånne som ga et støkk, nå er alle filmer omtrent like, og enda har jeg to poser igjen..
Har gitt bort til interesserte, men sitter her og vet ikke hva jeg helt skal gjøre med alt sammen.

Heia BRANN!!  Har ikke noe med saken å gjøre, bare tikket inn noe her...

Søndag igjen

Som vanlig alltid tidlig våken, lurer på om fuglene har orket å våkne enda, hører ingen.
Ifjor på denne tiden, kunne man høre noen hanegal - selv de var igrunnen syvsovere, høflige høner og haner.

Ser nok engang lys i horisonten, fjorden ligger slett som om den har blitt strøket med et strykejern.  Det er fuktig i gresset, hundene har inntatt sine faste plasser, selv dvergpincheren har funnet seg en liggeplass, tada!  Ikke dårlig, han som spretter rundt som en perpetuum mobile til vanlig. 
Omtrent et døgn tok det før kroppen hans datt sånn noenlunde ned på et mindre stresset nivå, men når han virker rolig, er andre hunder helt gira - rolig er nok et litt relativt begrep.

Tenker på Christine og kjæresten i Tyrkia, håper de koser seg, få god tid sammen som kjærester, uten annet enn hverandre å ta vare på.  Ikke jobb, barn, hunder og styr, er koselig for de, det.
Christine så frem til romantiske middager etter mørkets frembrudd, tror BP gjorde det også.  Fint at de er så rolige typer begge to, og kjekt at de har etablert seg og ser fremtiden for seg sammen.
Begge har hatt et travelt år for å få tid sammen, pendlet mellom Polen og Norge, etterhvert fra Stavanger-Bergen, men det er for intet å regne, er i det minste i samme land.

Artig å diskutere med en fersk lege, de vet mye i teorien, ikke så mye praktisk - har med rette vært skeptisk til turnusleger i alle år, og har omsider fått bekreftet at de enda har en lang vei å gå før de får erfaringen som skal til.
Godt  han innrømmer at han ikke er allvitende, noen er dessverre for ovenpå med en gang diplomet er i hende.

Så for gamlemor her, er det nå å komme seg helskinnet gjennom uken med de to hundegutta før de skal leveres neste søndag.  Prøver å lære Tinne litt "oppdragelse", jammen sitter det langt inne hos minipincheren!
Lille Muskedunder gutten er nå igrunnen så utrolig lik på Spurven, og han storkoser seg her, vi er jo gamle kompiser, vi...Musken har jeg kjent siden han var knøttliten valp, fulgt ham på ringtreninger, vært på utstillinger sammen med ham, passet ham når matmor ikke kan ha ham med, ordnet pelsen, vasket, klippet og etterhvert tatt pelsen av ham.  Nå er Muskegutten en eldre herremann på 9 år, ser litt dårlig til tider, men den gode kosegutten han alltid har vært.  Han er en hund å bli ekstra glad i, han og første Stella var født bare med 5 dagers mellomrom, så han er også et bånd til henne, det falt seg nå engang slik at jeg kjøpte begge to for lenge siden, dengang mor hadde  noen kroner tilovers, og Christine ønsket seg hund.

Hadde vært kjekt om vi fikk litt penvær, slik at guttene kunne få vært litt ute i det fri, få litt forandring fra dagene alene når matmor er på jobb.
Når hundepassetiden er over, er det også tid for kastrering for Alice, og med 16 hunder i huset, slipper jeg å grue meg så mye til hun skal på Stend den 29. 
Nå skal Alice få oppleve en uke med litt ulike inntrykk, være med på bilturer, bevege seg mer enn hun pleier, få ekstra med god mat, slik at hennes lille kropp er best mulig forberedt på operasjon, og om noe skulle gå galt, har hun mange inntrykk i hodet sitt.
Alice elsker små eventyr, da smiler og ler hun, spretter rundt som en liten kanin, og nikoser seg.

Da er hun ikke den vesle sjenerte Alice, ute med andre, på fredag var hun på besøk hos en liten kakse i bygda, der feiet hun rundt på 380 kvm. som en liten virvelvind.  Matmor fikk også en liten rundtur i huset, det var ikke noe galt med storhuset, lå på en høyde, slik at vi hadde super utsikt over fjorden.
Oma het plassen, ikke noen trivelig vei dit, svingete og smal, slik veiene for et meste er innover her.
En øde plass, Oma...
Best å lære seg veien, for må visst kjøre den endel, siden båten skal ha plass der - med slike veier, forsøker jeg å memorere de verste stykkene, liker best veier med gul stripe i midten, og heltrukne hvite på sidene av veien, lite av det på det strekket.


Herr dvergpincher ligger overraskende rolig fremdeles, utrolig! 
Kanskje det går an å levere en mer balansert hund tilbake, det hadde vært en glede, og Mukegutt skal leveres nybadet, nybarbert og velstelt.

Lurer på hvor det lille glimtet av sol ble av, på mystisk vis har det blitt erstattet med lavt skydekke, og noen tåkedotter som flyter rundt her.
Tidligmorgen er alenetid, tid til å tenke over saker og ting, ta seg etpar kopper kaffe, enten bare sitte i morgenkåpe, eller ta seg sammen å stelle på hunder.

Idag har mine rosa ullsokker kommet på, jammen er det kaldt på gulvet her!

Alice har fått rosa varmeflaske som ligger inni en myk tøykanin - Alice er rosapike og reklamepike hos en nettbutikk, mors vesle "Tanin"...

Heisan, hvem er du, mon tro?

Den rastløse...

Gamlefar rydder opp!

Markspiste epler som snart faller ned

sure og fæle

Atter en søndag

som skal beseires

ingen søndagsskole mer

kun en lang, ubrukt dag i vente

En dag som er begynnelsen på

resten av livet?

Andre time

Plutselig var det torsdag igår, og ny time hos psykologen, jammen flyr de tilmålte minutter avgårde som en vind.

Hadde et trivelig og luftig kontor med utsikt over fjorden, ikke noe innestengt og dystert, lyst og trivelig.  Hadde jo skrevet en blokk på forhånd, tenkte hun ville ta og kaste meg på dør, siden dette nå engang går på forsikringen, men neida, hun tar imot hele blekka og sier at dette vil hun lese siden, og bruke god tid, men av de få linjene hun leste, mente hun det var svært velformulert, og oppmuntret til mer skriving.   Hjelpe meg, anerkjennelse??     Merkverdig!

Hun spurte litt om hvordan det hadde gått siden forrige samtale, nå skal samtalene "forsterkes" med psykiatrisk sykepleier, slik at det antagelig blir dobbelt så effektivt, da?  Neida, hun forstod min skepsis til å snakke med kommunal sykepleier, faktisk - eller lot som.  Hun spurte nå om jeg hadde utbytte av samtaler med psykiatrisk sykepleier, hvorpå jeg var ærlig og fortalte at jeg på en måte muligens har det, men at jeg modererer meg mye, eller holder de skumleste tankene tilbake i fare for å bli innlagt.  Hun ser på meg, og sier at jeg i hennes øyne overhodet ikke er i noen fare for det, ei heller å få diagnosen psykotisk.
Ikke at jeg er så dum å spørre om jeg har noen diagnose, men hun påstod at hodet mitt hadde utrolig mye gammelt grums å jobbe med, den 22. juni hadde satt igang  en slags kjedereaksjon hvor mye glemmes, og de leie tingene huskes.  Enkelte mennesker var konstruert på den måten, så kanskje jeg på time 10 jumper lykkelig utav kontoret og jubler mot verden...
Eh..lite sannsynlig, sa til henne at jeg leker Polyanna leken, hun skjønte med en gang hva den bestod i, være falskt glad, smilene og høfligheten er påklistret, innvendig er det en malstrøm av helt andre ting.

Vel, da kan man jo altså konkludere med en utkoblet, selektiv hukommelse, ikke tegn på psykoser, over gjennomsnittlig intelligent og med masse gammel og ikke hyggelig bagasje.  Dette er ikke mine utsagn, men hennes.  Akkurat hvordan intelligensbiten har blitt gjeldende, forstår jeg ikke, har verken blitt testet, eller stilt kompliserte spørsmål. 
Får tolke det som at time to var rimelig grei å komme seg gjennom, bare etpar tårer da vi kom inn på vedkommende person fra 22. juni.

Idag regner det i bøtter og spann, jeg fryser innvendig og skal være hundepasser til 29. august - altså spennende dager med litt av hvert, kanskje mer litt enn hvert...

Stunder mot høst

En helt vanlig torsdag

Solen skinner, gikk tidlig til sengs igår, var ikke noe å sitte oppe etter.  Trøtt i hodet av ingenting, ja..absolutt dette ingenting.

Hvor underlig det er å trøtne på dette ingenting, likefullt blir noen trøtte av det også.  Tomheten, ingenting å se frem til.  Noen gleder seg til helgen, her er alle dager like, være seg helg, eller onsdag.  Vet alle dager er så utrolig like, ikke hygge, kos, samtaler som før i "gamle dager". 

Man blir trøtt av å legge seg når det enda er lyst ute, men bedre enn å sitte i tomheten.  Vri og vende seg i sengen, smertefullt er det å ligge, men ingen grunn til å være tilstede når ingen trenger deg, heller - mye bedre å legge seg i en seng med hundene som selskap, de gir mer enn noe menneske.

Idag er ny time hos psykolog, blir trøtt ved tanken, det er slitsomt å svare på spørsmål.  Ikke rart de kalles hjernekrympere, for hjernen kjennes temmelig krympet ut etterpå.
etter idag, 8 timer som gjenstår.

Underlig de aldri kommer frem til konstruktive  løsninger på konkrete problemer, der er de mestere i å unngå å svare, er vel en taktikk det også.
Denne var tross alt noe bedre enn tidligere psykologer, er vel fordi dette er en privatpraktiserende?

Så lei man blir av å tvangsligge i en seng å slumre av og på, drømme underlige ting.
Inatt var det blondekledde familiemedlemmer som smuldret opp til aske.  Alt hva hodet lurer deg til, leke med fornuften, om det er noe tilbake i det hele tatt...  Er ikke så sikker på det, akkurat!

Vel, siden solen skinner, bør humøret være på topp, man skal være glad og lykkelig og glad i den ene og den andre.

I den perfekte verden burde det være slik, min verden er ikke perfekt.

Pussig sammentreff

Da vi var på båttur søndagen, traff vi en kar på sykkel som skipper`n slo av en prat med.  Det ene bildet, viser Simba+fisk og litt av en fot, foten til sykkelmannen.

De to prater mye om fiske og fangst, plutselig klarer jeg ikke å være høflig og stille lengre, bare spør karen om hvor han bor, han forklarer at han bor .....altså, der herr overgriper bor, i samme byggefelt.  Kjenner jeg må trekke meg et godt stykke bort fra sykkelmannen, men blir stående i håp om at han har noe artig å fortelle om BN. Joda, som bygdefolk generelt, har han nytt å komme med, legger gladelig ut om at han har hatt mye problemer på jobb tidligere og strevet med seg selv...( til pass for ham ), har hatt endel omplasseringer i arbeidet, osv. osv.  Nå hadde han ikke sett BN på en stund, og etter å ha fortalt dette, får syklisten det plutselig meget travelt, føler han tenker : Ups - kanskje jeg har sagt for mye!?

Joda, karen fortalte nok mer sant enn etpar andre her i nærheten har gjort, tror ikke tullingen er så langt unna, jeg.  Og nå ble såklart motorsykler i mitt hode til BN, alle som en, er vanskelig å se hvem som skjuler seg bak en hjelm, og følte meg slett ikke tryggere, bare mer på vakt.

Merkelig hvor lite som skal til for at nervene skal komme i ubalanse, eller enda mer utav balanse!

Imorgen er torsdag, krympedagen, eller kanskje ikke, har ikke bestemt meg enda.

På God Morgen Norge, forteller de om valper og separasjonsangst, og at sommeren er en god tid å skaffe seg valp på...
Det er onsdag og ikke regn.
På TV sitter valpen Svein, en blanding av ulike raser, og skal tydelig bli en hund som skal være alene når eierne er på jobb, stakkars hund!

Liker meg best der det er noe(n) rundt meg, jeg!

-----

Frisk luft

Her ser vi plassen vi bor på fra sjøsiden, absolutt ikke noe bedre syn enn fra land, bare litt fjernere!

I hine dager, riktig gamle dager, ble man tvunget til å gå på søndags skole, en merkelig oppfinnelse med et lite hefte hvor man fikk klistremerker formet som fisker i et garn.

Husker ikke så mye av den norske søndags skolen, derimot den svenske sitter noget bedre, antaglig litt livligere, husker enda de svenske sanger, de norske var tunge og triste.

En lød: Når Han styrer båten, da går det så bra

på veien mot himmelens land

Passet litt her, i min lille hang til blasfemi, finner jeg det like godt å styre skuta selv!

Her skal ingen Han få styre noe som helst, nei!

Fikk nå prøve meg bak roret, men det var mye kjekkere ute, ikke klaustrofobisk, og med noen gløtt av bølger som brøt overflaten, var så heldig å finne noen gode halvmetringer, da kjente man seg straks bedre, hva er vel berg og dalbane i forhold til å huske litt opp og ned, det koster mindre, og er av lengre varighet.

Turer av noe slag, blir trist uten hunder, men bare 2 er med her, fungerte det også.

Venter på den friske vind, ser noen bølger lengre ute, venter i spenning på de, er ikke  akkurat en stor skute vi er på, så er heldige å merke sjøen bedre her.

Kontakt med bakken er viktig, eller, dørken i dette tilfellet - ikke bli stormannsgal i størrelse på fartøy, så en slik hurtig gående drivstoff sluker, og syntes den så utrolig latterlig der den raste avsted, antagelig med passasjerer med velfylte lommebøker...

Tester bare kameraet litt, er mye rart ombord, mye på bitteliten plass.

Her burde også vært en stol, tenkte jeg, men er kanskje like greit å stå om det er bevegelse?

Man tar også mindre plass stående.

Her begynner det å lage seg til litt, så synd, så synd vi er i Hardanger og ikke lengre borte, men det var dog bedre enn tilbake i huset.

Vel tilbake, ramlet tristheten dønn i hodet - resten av dagen gikk  slik en søndag pleier å være..

Alene i tosomhet

Ta kvelden og legge seg med hunder,

stå opp når den andre legger seg.

Mandagen har startet

*---*

Rastløs

De seneste dager har rastløsheten kommet sterkt, vil noe, men vet ikke riktig hva, jo - egentlig vet jeg.

Det står i den skjulte notatblokken.  For å legge en demper på hva jeg egentlig vil og ønsker, måtte jeg bare putte 8 hunder i bilen igåraftes, ihvertfall gjøre et lite forsøk på å reise til Øystese i det minste, se steder jeg ikke lengre er komfortabel med. 

Hotellet ser nå pent og pyntelig ut, litt sommer er enda utenfor, kantlobelia lyser opp med sin nydelige blåfarge, "min" blå.

Ved stranden, dit jeg egentlig ville, var det fylt opp med diverse personer, enten turister, eller innfødte.  De satt stort sett og mesket seg med flytende gods - betraktet de en stund, lurte på hva som fikk de til å more seg - det var garantert ikke utsikten!

Derfra kjørte vi videre til stedet jeg virkelig misliker, hjelpemiddel lageret, utenfor står den forhatte, store, hvite bil parkert.  Ser den har nummerskiltet montert høyt oppe på bilen, det er grønt.  Slike småtterier legger jeg merke til av en underlig årsak, stort sett går det meste annet i glemmeboken. 
Fant veien til samfunnshuset, bedehuset, eller hva det nå brukes til, er en mindre pen bygning uansett, med et spir på toppen.
Nok engang hjelper hundene meg til å tømme hodet, den hvite bilen blir mindre, tar ikke så stor plass i tankene, tidligere var den enorm.  Nå da den stod parkert alene for seg selv, virket den mindre skremmende, er bare en kasse med motor og 4 hjul.

Vi hadde plassen vår helt for oss selv, så godt å se de firbente riktig strekke ut.  Hadde tatt med kameraet for å ta strandbilder i solnedgang, men det gikk nå mindre bra pga. alle menneskene.  Ikke tale om at jeg går blant personer med antatt promille.

Ble hundebilder istedet, da, men det er vanskelig å holde fokus på å holde gjengen samlet, kaste baller og fotografere - legger man litt godvilje til får man gjort alt likevel.  Ønsker å samle så mange hundebilder som mulig, det er ufarlige minner, de skremmer ikke når de popper opp i mappene, enkelte andre motiv kan bringe tankene hen på leie episoder.

Merker hvor godt det er å være alene noen dager, stille om man ønsker, bråkete om man ønsker det.

Godt med lørdag sammen med gode venner!

Hane eller høne oppå her, egghøne, eller værhane, hmm?