For lenge siden levde Elvira sitt enslige, stille liv, et godt liv for henne.
På en liten husmannsplass bodde hun, helt alene med ku, noen sauer, geiter og høns. Selvsagt hadde Elvira katt også, en stor, brandete huskatt som hadde fulgt henne hele livet.
Elvira ble alene etter at faster Margot gikk bort, Elvira ble plassert hos faster, moren døde i barsel, og faren reiste, siden hadde ingen sett ham.
Faster Margot hadde tatt seg godt av Elvira så langt tilbake hun kunne huske, faster var et godt menneske, også en kvinne som levde alene. Noen mann ville ikke faster ha, hun hadde sitt virke med sine urter og remedier, skrev alle sine notater sirlig ned i en bok som ble tykkere ettersom årene gikk. Faster samlet på ulike planter, fant deres virkning, og kunne med sine kunnskaper hjelpe andre, hele tiden fikk Elvira være med henne rundt og samle planter, og lærte mer og mer.
Faster Margot var også bygdas jordmor, Elvira var også med henne på fødsler fra hun var ung.
Elvira ble både skremt og fengslet av det hun så og hørte, noen fødsler gikk bra, andre ikke.
Faster tok dette med stoisk ro, slik var nå engang livet, men Elvira undret seg stadig over hvorfor livet var for enkelte husmannskvinner et krumbøyd liv i armod og med stadig flere munner å mette.
Dette ble faster og Elvira aldri enige om, kvinner skulle føde barn, armoden var endel av å være husmannskone, og barnedødeligheten stor, en så stor barneflokk som mulig, var viktig.
På den vesle plassen hvor Elvira og faster bodde, var det ikke så mye som hendte, men de levde godt av det naturen gav dem, og noen slanter kunne det også bli dersom faster fikk betalt for sine helende evner.
Da dro de noen ganger i året til selveste bygda, de flottet seg ikke mye, kanskje med et fargerikt kjolestoff, eller en skikkelig kjøpesepe, en som skulle vare rett lenge, sukker og kaffe spanderte de også på seg til tider. De to var nøysomme, spiste stort sett maten de selv kunne lage på den vesle plassen, og de gikk aldri sultne tilsengs.
Da Elvira var rundt 15 år, begynte faster å skrante, en lei hoste plaget henne mer og mer. Elvira forsøkte etter beste evne å hjelpe til med alt faster hadde lært henne, boken, eller Bibelen som Elvira mente den var, hadde blitt ganske tykk opp gjennom deres år sammen. Hvor klok og vis faster var!
Elvira fikk det hele og fulle ansvar for å ta seg av de syke, de som oppsøkte faster. Faster Margot hadde hatt sine runder i omegnen, men dette ville ikke Elvira, hun mente at de fikk komme de som trengte hjelpen.
Før sin 16. fødselsdag, hadde Elvira på egenhånd tatt imot sitt første barn, en stor og velskapt gutt, dette var hun svært stolt over, men gutten var nr.9 i søskenflokken, en sliten mor skulle ta enda mer ansvar..Guttens far var fisker, og stod utenfor den usle stua da gutten ble født. Etter at fødselen var over, og Elvira hadde stelt mor og barn, møtte hun faren utenfor, med et bredt glis bekreftet han at her trengtes nok hennes hjelp neste år også, slik en storkar han var til å lage unger! Elvira kjente harmen stige, men holdt klokelig munn, tenkte at denne moren kanskje ville ha nytte av hennes hjelp på annet vis.
Før sin 17. fødselsdag, mistet Elvira sin inderlig kjære faster Margot, blodhosten hadde tæret bort den sterke og flotte kvinnen. Elvira stod alene igjen, ansvaret for dyr, planter, og hjelp til de tengende var nå hennes.
Det var på denne tiden kommet doktor til bygden, en ung, klok herre, så Elviras tjenester ble det en tid mindre bruk for, noe hun igrunnen ikke var lei for.
På denne måten samlet hun andre krefter, tenkte mye, og særlig på de vanskeligstilte, de aller fattigste. Hun leste sin bibel, og prøvde der å finne planter som kunne hjelpe de stakkars kvinnene i å slippe alle barnefødsler, men hun visste jo ikke hva hun skulle sette sammen, og om det ville virke.
Etter endel tankearbeid, trodde hun at hun hadde funnet noenlunde brukbare urter, men hvordan kunne hun vite om de egnet seg til formålet? Hun tenkte enda litt over dette, og fant ut at hun måtte forsøke på seg selv. Men som den enstøingen Elvira var, hadde hun verken kjæreste, eller noensinne vært nær det motsatte kjønn. Hun var ikke akkurat stygg, Elvira, nett og lett i kroppen, ikke helt flatbrystet, og litt hofter kunne man også se. Om hun bar noen fine, og fargerike klesplagg, trodde Elvira hun ville kunne klare å finne seg en kjærest for en kort tid, ikke for alltid, bare lenge nok til å unnfange et barn, om han ville, kjæresten.
Utpå vårparten, var det danser for de unge, dit ville hun! Sydde om noen klesplagg, slik at hun var både fargerik og ganske fin, såpass fin var hun at de grå stakkene de andre jentene brukte, bleknet. Til dansen kom hun seg, de andre, de som så henne sjelden, tisket og hvisket, og jentene trodde hun kom for å kapre seg en kjekk kar, det var de litt redde for, likte ikke Elviras holdning, eller at hun ikke var slik de selv var. De ville bli fortest mulig gift, og få seg mann og barn, slik det vanlig var.
Elvira tenkte jo ikke på samme viset, men de var nå likevel usikre på hva hun var ute etter, denne vårkvelden.
Elvira, ankom friskt, som en fremmed fugl blant de andre pikene i sine trauste klær, og flere gutter kastet øyne etter henne. Bød henne til dans, og Elvira lo og smilte, fikk roser i kinnene av dette uventede. Vårkvelden var litt spennende så brått, hun fikk følelser hun aldri hadde hatt, men fant ingen hun ville danse mer enn en dans med.
Litt kortpustet satte hun seg på en trestubbe, og der- der kommer en vakker gutt tilsyne, i hennes retning, Elviras kinn rødmer, dette var uventet, nesten magisk. Stolt retter hun ryggen og ser gutten rett i hans blå øyne, blikkene låser seg i hverandre, og blir.
Han spør om hun vil danse, men hun sier ham at hun har seg en pust i bakken, vil heller han skal sitte ved hennes side en stund, prate litt før de danser, og så vil hun jo vite hvem han er, gutten.
Han forteller at han kommer litt utenfor bygden, er på en liten ferie, så dette er en bygutt. Elvira blir glad, en bygutt, en hun aldri mer vil se, det var noe som kunne passe henne fint, hun prøver å sjarmere ham. Ser ham i øynene, smiler det beste hun klarer, og lener seg farlig nær ham, i farten merker hun at han lukter friskt av sjø, av hav, og vårlig luft. Ikke gammel svette, slik bygdeguttene har for vane, de er visst redde å vaske seg, de. Bygutten har sjarmert Elvira på stedet, og hun klarer ikke la være å tilfeldig stryke over neven hans. Spør om han vil danse nå. Han legger ene armen om livet hennes, og sammen danser de noen danser, sansene fylles av hverandre, og jentene sitter misunnelige rundt og stirrer. Tenker ved seg selv at denne einstøingen bare er ute etter leven, ikke noe bra ved henne, selv føler de seg nærmest voksne der de sitter, de vet og lengter etter fremtiden sammen med en kar de vet de vil finne, noe de mener Elvira aldri vil klare.
Etter dansen, er de nok ganske så småforelsket, hender holdes, og tett går de mot skogbrynet, men Elvira vil mer, hun vil hjem.
Bygutten er slettes ikke motvillig, de trasker tett sammen, og vårkvelden går mot natt. Ansgar som han heter, bygutten, har flere ganger fått kysset henne, men Elvira vet at såsnart de er kommet hjem, vil de ikke stoppe med noen kyss.
De velkjente veggene skimtes, de går inn, tenner bare et par stearinlys, ikke parafinlampen. Det er jo en liten fest, så om to stearinlys tennes, er det vel verdt denne kveldens under og magi.
Plutselig blir de en liten stund sjenerte, det er så stort, dette, være slik helt alene. Elvira tar det første steget mot Ansgar, knepper opp noen knapper i blusen, hun er gloende varm, så det er godt å få både bluse og trøye av seg! Ansgar titter på henne, Elvira håper bare han liker det han ser, men hun trenger ikke lure mer, resolutt feier hen henne opp i armene, bærer henne bort til sengebrisken, og de legger seg så tett, så tett.
Hete, kyss utveksler de, og hender begynner å vandre, overalt. De kysser hverandre der de finner hud, og klær smettes av.
Endelig er de uten en tråd på kroppen, ingen sjenanse mer, Ansgar har nok gjort dette før, og med ett er han der hun vil ha ham, de blir forenet med en skremmende intensitet, så inderlig og opphissende er stemningen at de ikke enser noe annet enn hverandre, det er perfekt!
Begge kommer med et lite utbrudd da den gode, kriblende følelsen når høydepunktet, den totale sammensmeltningen.
Etterpå klamrer de seg til hverandre, Elvira fatter ikke helt hva som har gått av henne, men dette var en opplevelse hun aldri vil glemme!
Hun legger seg godt inntil ham, de er slitne, og utmattet av all spenningen, de fortsetter å kysse litt før søvnen brått kommer på.
Det er noe som føles annerledes, tenker Elvira da hun begynner å våkne, langsomt demrer det hva som har hendt og hvorfor...
Ansgar sover som et barn, med armen over brystet hennes, og benet over hennes, hun titter på den sovende gutten, og gleden renner inni henne, hun er kvinne nå!
Langsomt forsøker hun å lirke seg løs fra ham, la ham sove litt til, hun må se etter dyrene, melke og starte på dagens gjøremål, inni henne er gleden, en liten lykke som en sommerfugl i brystet.
Hun lirket seg løs, han våknet ikke, hun ser nok engang på ham der hun kler seg i dagligtøyet, ingen finkjole idag.
Hun tar seg god tid med dyrene, trenger å samle tankene litt, enn om hun er med barn idag? Vil hun likevel forsøke de urteavkokene hun hadde tenkt å lage, eller er det galt å ta en livsspire, en blomst i knopp? Tankene svirrer og kverner i vårmorgenen, dagen later til å bli mild og god. Hun tenker hun vil gå i kulpen og ha storvask idag, slikt trengs når vinteren har vær lang.
Etter å ha tatt seg den tiden hun har bruk for, rusler hun inn igjen for å se om denne bygutten er våken, og han har funnet frem brød, en smørklatt og en skæl rørte bær som hun har spart lenge på. Ja, den friske mellken fra igår, er også på det vesle bordet, hun titter på ham, han smiler et lunt smil, de deler en hemmelighet, ja, en riktig god og varm vårdag!
De spiser, drikker kald melk, praten går litt trått, de har vel nok med å titte på hverandre, forsøke lese den andres tanker, men stadig låses blikkene i hverandre, som dagen før. Elviras mage sitrer, hun tenker på natten, vil det skje igjen?
Nå venter storvasken, og de bærer med seg begge to, her er både klesvask og en kurv niste, de har planer om å bruke dagen ute, nyte vårdagen og hverandre.
Til vaskeplassen kommer de, han hjelper henne med de store, tunge og våte klær, får lagt laken og dynetrekk utover knauser til tørk, nå kan de ta en pust i bakken.
Nisten pakker de ut, og de de griper i kurven samtidig, møtes hendene, og brått er de i hverandres armer, og mat er glemt. Leende og kyssende på samme tid, kommer klærne av i en bråhast, de har ikke tiden å vente, de er unge og yre av het forelskelse. Nok engang forenes de, denne gangen uten å ta seg tid til å føle på hverandre, bare et uendelig heftig møte! Ungdommelig utløp og herlig utmattelse i kroppen etterpå. De ligger som igår, ser på hverandre, kysser, og nå starter hendene sin vandring. Denne gangen er Elvira modig, hun setter seg over ham, erter ham, og tar hendene hans i et fast grep, nå vil hun ha litt kontroll. Han får ikke røre henne, hun bare setter seg oppå ham, og raskt smelter de sammen så brått, så brått. Elvira er så stolt over å ha denne lille makten over ham, dette hadde hun aldri drømt om!
For en befriende følelse!
Ingen av dem bryr seg med å kle seg, de ligger og lar solens stråler varme kroppene, og dovent spiser de fra nistekurven, titter på hverandre, kan ikke la være og smile.
Alt i naturen føles så sterkt på kroppen her de ligger i hverandres selskap, noen ganger er ord overflødige, de bare nyter. Ansgar forteller han må reise til byen neste dag. Elvira undrer seg på om han vil erindre denne stunden, for han har planer, bygutten, skal ikke til bygds med det første.
Omsider er solen på hell, klærne tørket, og sammen pakker de med seg alt de hadde med da de kom. Litt underlige til sinns, men likevel glade for dagen de har hatt, den ene natten og den ene dagen.
Han følger henne tilbake til plassen, blir med inn, og hjelper til med å brette store laken, midt i en brett, møtes de i et kyss, glemt er klær, og en siste gang får de gleden av å enes, denne gangen, den siste, tar de seg tid, de føler, sanser, lukter og smaker. Vil ikke slippe hverandre, men tilslutt rauter den melkesprengte kua så høyt at Elvira griper stakken for å la den stakkars kua få melken av seg, uten den vanlige gleden i seg når sitter hun der og melker.
Da jobben er gjort, kommer Ansgar ut til henne, hun ser han er reiseklar, ser det i blikket, han glir bort med blikket. Hun går ham i møte, de lener seg mot hverandre, og noen siste kyss lar de renne over hverandres ansikt og tilslutt munn.
Han er stille og taus, som henne, vandrer nedover skogsstien uten å si no mer, et adjø til avskjed, så er det forbi...
Elvira kan ikke slippe Ansgar med tankene, ukene har gått, det er sommer nå, hun går i bare undertrøyen, varmen er sterk, det er høysommer, hun gjør sine faste rutiner, noen ganger kommer bygdefolk som vil ha noe å styrke seg på, hun tar imot noen barn, gledesløst, og rar i kroppen.
Hun har fått en plagsom kvalme, den kommer og går, syk kjenner hun seg ikke, men ikke helt frisk heller, og uker går. De går til hun kjenner dulting i magen, nå forstår hun, minne etter vårnatten. Hennes undring fra dengang, dengang hun tenkte på fosterfordrivelse, nå er det for sent, såpass vet hun, når det er liv i magen, da er det for sent. Hun vet ikke om det er bra, eller ikke at hun ikke forstod før det var forsent. Det eneste hun vet, er at det blir et vinterbarn, et barn hun må klare seg alene med, og at hun må benytte tiden riktig fremover mot den nye, Ansgars barn. Hun må gjøre alt for å spare skillinger, slik at den lille ikke skal mangle noe, og det må komme i hus såsnart som mulig, hun vil ikke bygdefolket skal se henne med for stor en mage.
Enda litt tid, tid til å strikke, sy og brodere ting hun kan selge, og kjøpe noe som trengs, det meste vet hun at hun selv kan lage, men hun vil ha noe nett og pent også.
Når hun tenker nærmere etter, kanskje en slik liten en ikke vil bli så galt?
Hun vet at bygdesladderen vil gå, hun som havnet i ulykke, ugift mor, men Elvira retter ryggen, tenker at Ansgars barn skal få en varm velkomst!
Elvira begynner å glede seg, hun skal bli mor nå...
søndag 20. februar 2011
lørdag 19. februar 2011
Dø ung, bli et pent lik
Disse ordene sa min far mange ganger til meg, han likte ikke tanken på gamle, skrukkete døde, tror jeg.
Fine ord, om de betydde så mye? Jeg vet ikke, døden vil man vel tenke litt over når man blir stilt overfor egen og andres forgjengelighet, hvor flyktig det er alt sammen.
Hvor mange ganger jeg stiller meg selv spørsmål om hva som er essensen i livet, hva vi kaver etter, eller sliter for.
Mye av det vi kaver med er jo ganske verdslige ting, unyttige ting, ting vi aldri kan ta med oss videre.
Derimot har jeg endret litt syn på endel andre saker, nemlig opplevelsesbiten og minnebiten i livet, den kan vi ta med, kanskje den vil leve videre i oss i etterlivet, vel, det er ikke bortkastet å samle gode opplevelser og minner uansett.
Siden jeg forsåvidt skulle vært død ved flere anledninger, har jeg etter siste "å snakke om døden" historie for omtrent 2 år siden, blitt temmelig likegyldig til hvordan best leve livet, nå mens det er her.
Husker enda hvordan legene forklarte risikoen ved inngrepet de skulle gjøre, at det kunne gå den aller verste veien, og at jeg stilte meg temmelig likegyldig til det. Ok, tenkte jeg, er det min tur, så er det fint lite å gjøre med det!
Våknet ihvertfall, men da legene forklarte at de hadde jobbet med noe ingen egentlig ville ta i, og hvor mange timer de hadde brukt, forstod jeg litt av engstelsen til legene, de vil helst ikke gjøre tabber;)
Min "epiffany" kom nok som en overraskelse på meg, jeg oppdaget jo at jeg er levende enda, selvom jeg ikke har kjent det slik de siste årene.
Død innvendig som jeg har trodd, inatt kom denne åpenbaringen, neppe av noe jeg har inntatt.
Leste på internett at en epiffany ofte oppstod etter inntak av rusmidler, og slikt er jeg sterkt imot, der kan ikke årsaken ligge.
Jeg fikk en så klar opplevelse av å vandre i behagelig terreng, passelig med sol, og med en herlig natur. Ved enden av turen, ventet en liten elv med en passelig stor kulp til å bade i, klarer enda i våken tilstand å føle det friske fjellvannet mot kroppen, den noe kriblende og kjølige følelsen av for kaldt vann, gåsehuden, solen som varmer der man enda ikke har dyppet seg, den levende følelsen!
Selvsagt bør man dyppe seg i det nydelig, kalde vannet, bli oppfrisket, for så å komme seg til lands, legge seg til tørk på en solvarm plass, deretter nyte...bare være til, kanskje se noen skyer drive avsted, tenke litt, eller rett og slett duppe av etter tur, bad og varme, hvem vet?
Natten forløp videre ekstremt levende, det var rett og slett en indre reise, følte at det var en kompensasjon for reiser jeg verkan har hatt, eller vil få, et slags drømmesvar.
Takk for at jeg fikk en slik natt!
Tror ikke jeg skal gi opp drømmene enda om en reise, eller aller helst flere reiser, oppleve, lukte, sanse, se, og ta inn andre inntrykk.
Ikke trenger det være langt borte, heller ikke noe eksotisk, bare noe annet på en måte, andre syn.
Tenker også på hvilken av årstidene jeg ville valgt, om jeg hadde kunnet, alle sammen!
Den noe skarpe vinterluften, den mildere vårluften, sommerens godvarme, høstens friskhet med sine helt særegne dufter...men høsten er og blir min favorittårstid, da slipper man å gå rundt halvnaken, men kanskje uten å fryse for mye, den innebærer som oftest endel utrolig klare og fine dager, fallende løv som er så vakkert. Barfrosten i bakken er super, det er godt å gå på sommerengene med rimen under bena, høre den spede knitringen.
En klar høstnatt titte på en himmel, kanskje se en stjerne, eller er man ekstra heldig, flere av dem, de små diamanter høyt der oppe, et vakkert teppe å legge seg under.
Høsten har sjarm, andre årstider er nok adskillig mer hyggelige for andre, de fleste snakker så varmt om lengten etter sommer.
Sommeren er grei nok, men ikke den store opplevelsen, men det er bare min egen mening, hører få som liker høsten.
Siden jeg drømte så storslått, vil jeg forsøke å reise nøkternt, om det er mulig å få det til, nemlig rett opp på Hallingskarvet, ikke noe mer dramatisk. Ikke koster det en formue, og man finner en slik ubeskrivelig ro der, særlig ved min yndlingsplass , elveleiet. Rusle stille og titte på formasjoner i fjellet, vannet renne sakte nedover, og lytte til stillheten. Kjenne seg litt i ett med naturen en liten stund.
Tenke seg til at en natt har spredt glede over dagen, så finurlig og enkelt?
Kanskje det er flere mindre levende sider som våkner, det undrer jeg meg på, for da vil jeg virkelig henge med en stund til!
Finne enda flere gjemte skatter, glede seg over enda flere begivenheter, de store hendelser i de små opplevelser...
Fine ord, om de betydde så mye? Jeg vet ikke, døden vil man vel tenke litt over når man blir stilt overfor egen og andres forgjengelighet, hvor flyktig det er alt sammen.
Hvor mange ganger jeg stiller meg selv spørsmål om hva som er essensen i livet, hva vi kaver etter, eller sliter for.
Mye av det vi kaver med er jo ganske verdslige ting, unyttige ting, ting vi aldri kan ta med oss videre.
Derimot har jeg endret litt syn på endel andre saker, nemlig opplevelsesbiten og minnebiten i livet, den kan vi ta med, kanskje den vil leve videre i oss i etterlivet, vel, det er ikke bortkastet å samle gode opplevelser og minner uansett.
Siden jeg forsåvidt skulle vært død ved flere anledninger, har jeg etter siste "å snakke om døden" historie for omtrent 2 år siden, blitt temmelig likegyldig til hvordan best leve livet, nå mens det er her.
Husker enda hvordan legene forklarte risikoen ved inngrepet de skulle gjøre, at det kunne gå den aller verste veien, og at jeg stilte meg temmelig likegyldig til det. Ok, tenkte jeg, er det min tur, så er det fint lite å gjøre med det!
Våknet ihvertfall, men da legene forklarte at de hadde jobbet med noe ingen egentlig ville ta i, og hvor mange timer de hadde brukt, forstod jeg litt av engstelsen til legene, de vil helst ikke gjøre tabber;)
Min "epiffany" kom nok som en overraskelse på meg, jeg oppdaget jo at jeg er levende enda, selvom jeg ikke har kjent det slik de siste årene.
Død innvendig som jeg har trodd, inatt kom denne åpenbaringen, neppe av noe jeg har inntatt.
Leste på internett at en epiffany ofte oppstod etter inntak av rusmidler, og slikt er jeg sterkt imot, der kan ikke årsaken ligge.
Jeg fikk en så klar opplevelse av å vandre i behagelig terreng, passelig med sol, og med en herlig natur. Ved enden av turen, ventet en liten elv med en passelig stor kulp til å bade i, klarer enda i våken tilstand å føle det friske fjellvannet mot kroppen, den noe kriblende og kjølige følelsen av for kaldt vann, gåsehuden, solen som varmer der man enda ikke har dyppet seg, den levende følelsen!
Selvsagt bør man dyppe seg i det nydelig, kalde vannet, bli oppfrisket, for så å komme seg til lands, legge seg til tørk på en solvarm plass, deretter nyte...bare være til, kanskje se noen skyer drive avsted, tenke litt, eller rett og slett duppe av etter tur, bad og varme, hvem vet?
Natten forløp videre ekstremt levende, det var rett og slett en indre reise, følte at det var en kompensasjon for reiser jeg verkan har hatt, eller vil få, et slags drømmesvar.
Takk for at jeg fikk en slik natt!
Tror ikke jeg skal gi opp drømmene enda om en reise, eller aller helst flere reiser, oppleve, lukte, sanse, se, og ta inn andre inntrykk.
Ikke trenger det være langt borte, heller ikke noe eksotisk, bare noe annet på en måte, andre syn.
Tenker også på hvilken av årstidene jeg ville valgt, om jeg hadde kunnet, alle sammen!
Den noe skarpe vinterluften, den mildere vårluften, sommerens godvarme, høstens friskhet med sine helt særegne dufter...men høsten er og blir min favorittårstid, da slipper man å gå rundt halvnaken, men kanskje uten å fryse for mye, den innebærer som oftest endel utrolig klare og fine dager, fallende løv som er så vakkert. Barfrosten i bakken er super, det er godt å gå på sommerengene med rimen under bena, høre den spede knitringen.
En klar høstnatt titte på en himmel, kanskje se en stjerne, eller er man ekstra heldig, flere av dem, de små diamanter høyt der oppe, et vakkert teppe å legge seg under.
Høsten har sjarm, andre årstider er nok adskillig mer hyggelige for andre, de fleste snakker så varmt om lengten etter sommer.
Sommeren er grei nok, men ikke den store opplevelsen, men det er bare min egen mening, hører få som liker høsten.
Siden jeg drømte så storslått, vil jeg forsøke å reise nøkternt, om det er mulig å få det til, nemlig rett opp på Hallingskarvet, ikke noe mer dramatisk. Ikke koster det en formue, og man finner en slik ubeskrivelig ro der, særlig ved min yndlingsplass , elveleiet. Rusle stille og titte på formasjoner i fjellet, vannet renne sakte nedover, og lytte til stillheten. Kjenne seg litt i ett med naturen en liten stund.
Tenke seg til at en natt har spredt glede over dagen, så finurlig og enkelt?
Kanskje det er flere mindre levende sider som våkner, det undrer jeg meg på, for da vil jeg virkelig henge med en stund til!
Finne enda flere gjemte skatter, glede seg over enda flere begivenheter, de store hendelser i de små opplevelser...
onsdag 16. februar 2011
Å skoge i tur og mark
De siste dagene har vært noen mimredager fra unge år, og tenk hvor mye man i ettertid ser man skulle gjort på annet vis, sagt ting på andre måter, og handlet så uendelig mye klokere.
Fortid lar seg vanskelig endre, dessverre, om man ikke da er så heldig å fødes på nytt igjen, hvilket jeg tror vi gjør, kanskje ikke sånn umiddelbart, jeg tror vi skal lære, og deretter returnere til videre liv på jorden igjen. Kanskje er man så heldig å møte skjebnen i annen form, og med annen utgang, kanskje ikke, det kommer vel an på tid og rom, og hva vi er ment å lære videre. Jeg har erfart at jeg har hatt tidligere liv, det ene livet var barnløst, jeg levde for meg selv, i riktig gammel tid, øde, og med planter som interessefelt. Ingen god kvinne, men en som hjalp med urter som medisin, og et av interessefeltene lå i å hjelpe jenter som var havnet uforvarende med barn. Dette ryktet sprdte seg, slik at jeg endte det livet ganske så brutalt, dengang ble de kalt hekser.
Min oppfatning er at den stunden jeg tilbragte uten fysisk kropp, ga meg annen lærdom og respekt, nemlig det motsatte av mitt tidligere virke, denne gangen var det meningen jeg skulle forsvare det ufødte livet, og å sette liv til verden, ikke ta de spirene som kunne blitt liv...
Vel, det var en avsporing fra emnet, men det viser seg gjentatte ganger at jeg er dyktig i å spore litt av til tider.
Den gode kjæresten, han fra skole og hjemmebesøk, ja..han ble jeg omsider kjent med. Uvisst av hvilke grunner vi fant sammen, det var svært underlig og meget mystisk. Særlig siden han nærmest hadde skydd meg som pesten i skoleårene, jeg trodde kanskje han antok at jeg led av farlige og smittsomme sykdommer, eller å merket han ikke at jeg ønsket hans kontakt. Ville jo være typisk en sjenert en å unngå å komme i kontakt med en som hun så inderlig gjerne ville ha kontakt med. Da skolen sluttet for sommeren, var jeg lei meg fordi jeg var en motløs tullebukk som ikke klarte å ta det første steget.
Etterhvert fikk vi to sjenerte oppklart at vi igrunnen var interesserte i hverandre, vi ville ihvertfall være venner, men veien var jammen kronglete nok, bare for å finne ut noe så enkelt! Vi var nok begge såpass sære at for oss var det enkle noe mer komplisert enn for andre, men omsider ble vi kjent. Tror vi hadde følelsen av at vi likte hverandre, men vi sa nok ikke så mye om det heller. Vi var rett og slett temmelig fjerne, mildt sagt, men på en komisk måte sett i ettertid.
Vi var ikke videre spreke, men noen turer klarte vi å rusle, husker den første klemmen, den var det ikke lett å stjele seg til.
Kjæresten skulle være borte på speiderleir, og vi skulle ikke se hverandre på noen dager, det var traumatisk nok for min del, selvom jeg håpet han ville kose seg med slikt speidere gjør.
Vi stod liksom der på rommet mitt og skulle si ha det til hverandre, og i et glimt av klarhet, tok jeg vel tak rundt halsen hans og ga ham en klem, jeg følte meg ikke særlig kjæresteaktig, lurte på om han ønsket en klem i det hele tatt, men det gikk da rimelig bra, jeg ble ikke avvist, noe jeg ikke tenkte på før etterpå. Var skummelt impulsiv, noe jeg var utrolig glad for i ettertid.
Savnet var stort da han dro, men dagene var fine, fylt av sol, og noen turer ble det med hunden, da tenkte jeg i ro og mak, nøt fred og ro, fuglekvitter og nuet.
Gleden var stor da han kom tilbake, lukten av bål hang som et friskt pust omkring ham, ja, underlig nok var denne lukten så god at jeg gladelig kunne begravet nesen i jakken hans.
Lukten minnet om skog og frihet, og med en piff av forelskelse på toppen, da er det bare godt alt sammen!
Omsider ble det kjøligere i luften, uker hadde passert, vi hadde våre skoler, og var nok noenlunde påpasselig med det også. Jeg var ikke flink, jeg hadde blitt presset til å ta største studielån for å finansiere en bil min far hadde ønske om, og det gnagde, var redd jeg ikke skulle klare skolen bare av å ha det som utgangspunkt, men slikt vil man gjerne holde for seg selv. Det var noe jeg skammet meg slik over at bare tanken var nok til at skolen ble et ork. Rart og annerledes å ikke ha kjæresten som klassekamerat, men selvsagt var det positivt for ham som var flink og gikk på en annen skole.
Friheten min var å komme hjemmefra, bort fra den klamme atmosfæren, og en helg ble det til at vi to som var kjærester skulle på hyttetur, helt alene.
Det var spennende nok, det, tenk en liten helg med den du holder av, lykke!
Vi skulle ikke reise så langt, men langt nok, bort fra byen, og nesten til fjells, det var stort!
Tok buss, og etter bussturen måtte vi gå et stykke, det var koselig, litt skumring, og en grunn til å holde i hånden, bare den følelsen var en nytelse, kombinert med frisk luft og natur, ble det perfekt.
Siden vi var de sjenerte typene, grublet jeg på hvordan det ville gå om man måtte i nødvendig ærend, slike emner var særdeles utrivelige, og tenk om det var utedo!? Kanskje det likevel var best om det var det, tenkte jeg, slik at man ikke gjorde den andre forlegen på noen måte, du verden for noen problemer!
Etter en liten gåtur, kom vi frem til verdens beste hytte, den var enkel, ikke noe fiksfakseri, helt fri for jålete og unødvendige saker, nok en fredet plass. Litt kjølig var det slik på tidlighøsten, men det var ikke noe problem med en som kunne tenne bål, og hadde gjort det mange ganger før. Det varte ikke lenge før varmen spredte seg i den vesle hytten. Var fascinert av at det gikk så lekende lett å få fyr i veden, men jeg husker ikke om det var en ovn, eller åpen peis, det var lite av omgivelsene som festet seg nå da vi var elene her.
Sprakingen av ved husker jeg, og enda flere ganger merket jeg meg den underlige følelsen av at her var vi to for oss selv, uten å bli oppdaget, eller forstyrret.
Vi hadde ingen planer om å fordrive tiden med uanstendige sysler, til det var vi nok altfor sjenerte, men likevel var det godt å være alene på denne måten. Selvsagt spurte jeg ikke hva han tenkte, det turde jeg ikke, men det virket ikke som om han ville rømme fra meg, heller.
Antagelig har mine tanker kun dreid seg om ham, ikke om vi spiste, og langt mindre hva vi isåfall hadde spist, men vi drakk nok litt te, likte det.
Så utover landskapet, og mørket senket seg stille og rolig, været var klart og friskt, og høsten har alltid vært favorittårstiden min, dette var herlig, fredelig og trygt.
Helt til jeg ikke kunne la være å gruble på hvor iallverden man gikk for å få gjort disse pinlige nødvendigheter...det måtte jo melde seg iløpet av noen timer!
Ihvertfall fikk historien en lettet ende, det ble mye mindre flaut enn jeg hadde antatt, og plutselig ble det leggetid for oss natteravner.
Etasjesenger var det på soverommet, vi tok hver vår overkøye, ikke den samme, nei! Men i det minste hadde vi hodene mot hverandre slik at nærheten var der likevel, trygheten, godheten.
Selvsagt hadde vi også klær på, husker hvor viktig nattkjolen var! Ville ikke gjøre noen skremmende ting som å vise meg uten korrekt antrekk, det trodde jeg ihvertfall ville bety en brå slutt.
Svært anstendig lå vi og snakket oss i søvn, det er ikke umulig at det ble en klem, eller to, kanskje en hånd å holde i også? Kysset vi mon tro? Ja, det kan man undres på, var det isåfall skremmende?
Og for ikke å snakke om å våkne sammen med kjæresten, og kanskje skremme ham med et uhyggelig trøtt morgenfjes, eller å gjøre underlige ting i søvne, uff, dette var jammen på grensen av hva jeg motet meg til, og han følte det antagelig på samme måte, der og da takket jeg sjenansen, vi hadde samme sykdom begge to! Sannsynligvis forløp natten seg greit, begge våknet og ingen av oss hadde tatt skrekken så langt, litt dovendyr som ungdommer flest var vi nok, motvillige til å forlate varmen, herlige, herlige ungdommelige latskap, takket være den fikk vi en behagelig start på neste dag.
Etpar timer som søvnige og mindre sjenerte, vi hadde taklet det fint, og ingen av oss hadde gjort noe fryktelig ubehagelig i søvne, tror jeg. Selv sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort, så fjelluft, hytte og forelskelse må være en perfekt metode for å nyte natten, og å ha en stor glede i seg til å våkne til fortsettelsen!
Fortid lar seg vanskelig endre, dessverre, om man ikke da er så heldig å fødes på nytt igjen, hvilket jeg tror vi gjør, kanskje ikke sånn umiddelbart, jeg tror vi skal lære, og deretter returnere til videre liv på jorden igjen. Kanskje er man så heldig å møte skjebnen i annen form, og med annen utgang, kanskje ikke, det kommer vel an på tid og rom, og hva vi er ment å lære videre. Jeg har erfart at jeg har hatt tidligere liv, det ene livet var barnløst, jeg levde for meg selv, i riktig gammel tid, øde, og med planter som interessefelt. Ingen god kvinne, men en som hjalp med urter som medisin, og et av interessefeltene lå i å hjelpe jenter som var havnet uforvarende med barn. Dette ryktet sprdte seg, slik at jeg endte det livet ganske så brutalt, dengang ble de kalt hekser.
Min oppfatning er at den stunden jeg tilbragte uten fysisk kropp, ga meg annen lærdom og respekt, nemlig det motsatte av mitt tidligere virke, denne gangen var det meningen jeg skulle forsvare det ufødte livet, og å sette liv til verden, ikke ta de spirene som kunne blitt liv...
Vel, det var en avsporing fra emnet, men det viser seg gjentatte ganger at jeg er dyktig i å spore litt av til tider.
Den gode kjæresten, han fra skole og hjemmebesøk, ja..han ble jeg omsider kjent med. Uvisst av hvilke grunner vi fant sammen, det var svært underlig og meget mystisk. Særlig siden han nærmest hadde skydd meg som pesten i skoleårene, jeg trodde kanskje han antok at jeg led av farlige og smittsomme sykdommer, eller å merket han ikke at jeg ønsket hans kontakt. Ville jo være typisk en sjenert en å unngå å komme i kontakt med en som hun så inderlig gjerne ville ha kontakt med. Da skolen sluttet for sommeren, var jeg lei meg fordi jeg var en motløs tullebukk som ikke klarte å ta det første steget.
Etterhvert fikk vi to sjenerte oppklart at vi igrunnen var interesserte i hverandre, vi ville ihvertfall være venner, men veien var jammen kronglete nok, bare for å finne ut noe så enkelt! Vi var nok begge såpass sære at for oss var det enkle noe mer komplisert enn for andre, men omsider ble vi kjent. Tror vi hadde følelsen av at vi likte hverandre, men vi sa nok ikke så mye om det heller. Vi var rett og slett temmelig fjerne, mildt sagt, men på en komisk måte sett i ettertid.
Vi var ikke videre spreke, men noen turer klarte vi å rusle, husker den første klemmen, den var det ikke lett å stjele seg til.
Kjæresten skulle være borte på speiderleir, og vi skulle ikke se hverandre på noen dager, det var traumatisk nok for min del, selvom jeg håpet han ville kose seg med slikt speidere gjør.
Vi stod liksom der på rommet mitt og skulle si ha det til hverandre, og i et glimt av klarhet, tok jeg vel tak rundt halsen hans og ga ham en klem, jeg følte meg ikke særlig kjæresteaktig, lurte på om han ønsket en klem i det hele tatt, men det gikk da rimelig bra, jeg ble ikke avvist, noe jeg ikke tenkte på før etterpå. Var skummelt impulsiv, noe jeg var utrolig glad for i ettertid.
Savnet var stort da han dro, men dagene var fine, fylt av sol, og noen turer ble det med hunden, da tenkte jeg i ro og mak, nøt fred og ro, fuglekvitter og nuet.
Gleden var stor da han kom tilbake, lukten av bål hang som et friskt pust omkring ham, ja, underlig nok var denne lukten så god at jeg gladelig kunne begravet nesen i jakken hans.
Lukten minnet om skog og frihet, og med en piff av forelskelse på toppen, da er det bare godt alt sammen!
Omsider ble det kjøligere i luften, uker hadde passert, vi hadde våre skoler, og var nok noenlunde påpasselig med det også. Jeg var ikke flink, jeg hadde blitt presset til å ta største studielån for å finansiere en bil min far hadde ønske om, og det gnagde, var redd jeg ikke skulle klare skolen bare av å ha det som utgangspunkt, men slikt vil man gjerne holde for seg selv. Det var noe jeg skammet meg slik over at bare tanken var nok til at skolen ble et ork. Rart og annerledes å ikke ha kjæresten som klassekamerat, men selvsagt var det positivt for ham som var flink og gikk på en annen skole.
Friheten min var å komme hjemmefra, bort fra den klamme atmosfæren, og en helg ble det til at vi to som var kjærester skulle på hyttetur, helt alene.
Det var spennende nok, det, tenk en liten helg med den du holder av, lykke!
Vi skulle ikke reise så langt, men langt nok, bort fra byen, og nesten til fjells, det var stort!
Tok buss, og etter bussturen måtte vi gå et stykke, det var koselig, litt skumring, og en grunn til å holde i hånden, bare den følelsen var en nytelse, kombinert med frisk luft og natur, ble det perfekt.
Siden vi var de sjenerte typene, grublet jeg på hvordan det ville gå om man måtte i nødvendig ærend, slike emner var særdeles utrivelige, og tenk om det var utedo!? Kanskje det likevel var best om det var det, tenkte jeg, slik at man ikke gjorde den andre forlegen på noen måte, du verden for noen problemer!
Etter en liten gåtur, kom vi frem til verdens beste hytte, den var enkel, ikke noe fiksfakseri, helt fri for jålete og unødvendige saker, nok en fredet plass. Litt kjølig var det slik på tidlighøsten, men det var ikke noe problem med en som kunne tenne bål, og hadde gjort det mange ganger før. Det varte ikke lenge før varmen spredte seg i den vesle hytten. Var fascinert av at det gikk så lekende lett å få fyr i veden, men jeg husker ikke om det var en ovn, eller åpen peis, det var lite av omgivelsene som festet seg nå da vi var elene her.
Sprakingen av ved husker jeg, og enda flere ganger merket jeg meg den underlige følelsen av at her var vi to for oss selv, uten å bli oppdaget, eller forstyrret.
Vi hadde ingen planer om å fordrive tiden med uanstendige sysler, til det var vi nok altfor sjenerte, men likevel var det godt å være alene på denne måten. Selvsagt spurte jeg ikke hva han tenkte, det turde jeg ikke, men det virket ikke som om han ville rømme fra meg, heller.
Antagelig har mine tanker kun dreid seg om ham, ikke om vi spiste, og langt mindre hva vi isåfall hadde spist, men vi drakk nok litt te, likte det.
Så utover landskapet, og mørket senket seg stille og rolig, været var klart og friskt, og høsten har alltid vært favorittårstiden min, dette var herlig, fredelig og trygt.
Helt til jeg ikke kunne la være å gruble på hvor iallverden man gikk for å få gjort disse pinlige nødvendigheter...det måtte jo melde seg iløpet av noen timer!
Ihvertfall fikk historien en lettet ende, det ble mye mindre flaut enn jeg hadde antatt, og plutselig ble det leggetid for oss natteravner.
Etasjesenger var det på soverommet, vi tok hver vår overkøye, ikke den samme, nei! Men i det minste hadde vi hodene mot hverandre slik at nærheten var der likevel, trygheten, godheten.
Selvsagt hadde vi også klær på, husker hvor viktig nattkjolen var! Ville ikke gjøre noen skremmende ting som å vise meg uten korrekt antrekk, det trodde jeg ihvertfall ville bety en brå slutt.
Svært anstendig lå vi og snakket oss i søvn, det er ikke umulig at det ble en klem, eller to, kanskje en hånd å holde i også? Kysset vi mon tro? Ja, det kan man undres på, var det isåfall skremmende?
Og for ikke å snakke om å våkne sammen med kjæresten, og kanskje skremme ham med et uhyggelig trøtt morgenfjes, eller å gjøre underlige ting i søvne, uff, dette var jammen på grensen av hva jeg motet meg til, og han følte det antagelig på samme måte, der og da takket jeg sjenansen, vi hadde samme sykdom begge to! Sannsynligvis forløp natten seg greit, begge våknet og ingen av oss hadde tatt skrekken så langt, litt dovendyr som ungdommer flest var vi nok, motvillige til å forlate varmen, herlige, herlige ungdommelige latskap, takket være den fikk vi en behagelig start på neste dag.
Etpar timer som søvnige og mindre sjenerte, vi hadde taklet det fint, og ingen av oss hadde gjort noe fryktelig ubehagelig i søvne, tror jeg. Selv sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort, så fjelluft, hytte og forelskelse må være en perfekt metode for å nyte natten, og å ha en stor glede i seg til å våkne til fortsettelsen!
Eventyrlysten
Fortsetter litt videre tankespinn rundt mitt år som "utvalgt", det var jo det jeg var?
Første skoledag kom selvsagt dagen etter innleggelsen, der ble det presentert diverse bøker og annet materiell, bøkene trodde jeg muligens tilhørte husets barnehage, de var svært enkle og kjedelige. Skrivebøkene var slike man brukte i 1. klasse, så jeg ble vel en pine for læreren allerede første dagen, stakkars Gunnar, visste ikke hva godt han skulle gjøre. Imidlertid mens jeg var litt irritert på manglende utfordringer, kom vi frem til at å ta seg en tur i frisk høstluft antagelig ville gjøre godt.
Guttene stirret litt forundret på oss der vi gikk avsted, de satt med nesene i uinteressante bøker, og nykomlingen fikk komme seg ut, rare saker!
Gunnar lurte på hva jeg likte av bøker, og å gjøre ellers. Mutt fortalte jeg ham om det som interesserte, nemlig psykoanalyse, dyr og å gjøre noe med hendene. Gunnar forstod, vi ruslet innom sykehusbiblioteket, gikk rundt og så der en stund. Etterhvert fant vi noen bøker som kunne passe for sengehygge og skole, fornøyde trasket vi ut i den klare høstluften igjen. Jeg spurte ham om vi kunne gå ned på Møllendal, og han lurte på hvorfor i allverden jeg ville dit. Vet ikke helt, svarte jeg, men lukten av jorden er veldig god der, og jeg tror ikke det blir lenge til jeg må dit av viktige årsaker. Gunnar lurte på om jeg ville skade meg, klarte å få frem at det er ikke meg som skal hit, det er en del av meg, ikke hele meg. Han studerte meg med et litt hardere blikk, dro frem armene mine, lette etter noe han ikke fant. Ristet på hodet og synte at jeg var en underlig en. Ja, svarte jeg, vet det, og kan du nå vise meg hva du driver med i formingstimene? Forming, undret han, du vet jo ikke at jeg er formingslærer, vel? Jo, svarte jeg, det er du!
Etter noen runder på barnegravene, ble vi såpass mettet av døden at vi gikk tilbake til de låste dørers plass, tryggheten.
Vi inspiserte formingsrommet, han viste saker og ting, men der manglet leire, noe jeg selvsagt undret meg over. Det er ingen som driver med leire her, var svaret. Neivel, svarte jeg tilbake, men det er det nå, faktisk! Påståelig var jeg, for leiren kom, den, ganske raskt også:) Man må jo koste på seg smil når ens ønsker blir oppfylt, det er alminnelig høflighet, så smilene mine var mange og store, og jeg måtte bare kaste meg rundt halsen til Gunnar. Tror ikke akkurat at den handlingen var taktisk, men i pur glede kan man lett komme til å gjøre noe slikt noe.
Dermed ble skoledagene interessante, men akk- altfor korte, men det var mye annet artig som også fant sted, men skolelei..nei, ble nok ikke det av de timene der oppe.
Så kom dagen hvor jeg fikk møte selveste dr.H, oj, litt av en opplevelse! Først vanlig helsesjekk, sånn passe ekkelt når man er 13 og sjenert...selvsagt innebærer legesjekk en avkledning, noe som ikke var det minste trivelig! Idag ville nok en assistent vært tilstede, men dengang var det slik at man var alene med doktoren sin, avkledd, eller ei.
Dr.H lyttet, kjente på magen, dunket og knep, innimellom kom noen mhm og jaha. Da jeg endelig kunne komme meg opp i anstendig posisjon, lurte jeg på om jeg nå kunne kle meg, da lo han sin gode latter og lurte på hvorfor jeg var så skamfull over kroppen min. Det var rett før jeg ønsket å klabbe til hele doktortypen, fysj, så vemmelig!
Med skammens rødme i kinnene, fikk jeg endelig i påkledt tilstand en samtale, heldigvis i sittende stilling, ikke liggende.
Hele tiden sa han "se på meg", grusomt, han hadde jo nylig sett meg nærmest naken, derfor ville jeg bare se i gulvet.
Tilslutt ble det til at jeg klarte å se på HAM...og dessverre ble jeg nok forelsket på stedet!
Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal bli en lidelse i mange uker...
Han var den peneste voksne mann jeg hadde sett, og med en nydelig stemme. Hadde vel ikke vært forelsket tidligere, så jeg visste ikke at jeg var forelsket, men jeg følte et eller annet, da.
Selvsagt ble det enda verre med rødmingen, og han smilte lurt i skjegget sitt, jeg visste han så rett gjennom meg, så det trengte jeg ikke undre meg på.
Vi satt vel der og stirret på hverandre en liten stund, så ba han meg komme bort til seg, ga meg en klem og kalte meg vesle, godjenta mi. Fikk en lang klem, et lite nuss på kinnet, så var timen over.
Seansen tok det en tid å komme seg etter, etpar timer brukte jeg til lekselesning, med hodet på en annen planet, selvsagt...Bare såå typisk meg å bli som gele av en fremmed, merkelig, høyt utdannet, gift og voksen mann! Like typisk som det nå er å falle og snuble i alt og ingenting...
Tilslutt fikk jeg rislet av meg dr.H, og tankene på ham, der var andre saker i avdelingen hele tiden, og mye å titte på, så det ble ikke noe problem. Og var ikke de andre guttene også litt kjekke, mon tro? Studerte de en etter en, sånn i håp om å finne noen tegn på de samme følelsene. Nei, ikke i det hele tatt, ganske dødt inni meg til tross for forsøket på å lokke frem noe lignende.
Vel, tenkte jeg, var nok bare en slags sykdom, det virket jo logisk, siden jeg var pasient også, helt sikkert slik man ble ved innleggelser på disse steder?
Selvsagt viste det seg jo i ettertid at 3 ganger ukentlig med dr.H ga nøyaktig samme reaksjoner, noe vi måtte sette ord på. Vi hadde mange artige samtaler, noen var fulle av mine tårer, andre litt molefunkne, og til tider sa ingen noe som helst. Vi snakket vel om alt mellom himmel og jord, ikke bare om meg og mitt, men han fortalte så mange hverdagsepisoder fra sitt eget liv at det var lett å føre en samtale med ham.
Da han oppdaget min interesse for medisin, og psykologi, fikk vi ekstra "vann på mølla", og ikke en eneste samtale varte de avsatte 3 kvarter, som en vind kunne det forsvinne etpar timer på denne måten.
Jeg fikk svar på mine spørsmål, kunne spørre om hva jeg ville, og svar fikk jeg. Her var det ikke en vegg å snakke til, men en som var levende, og utrolig interessant som person.
Han fant frem saker og ting inni meg som jeg aldri hadde tenkt over, han hypnotiserte meg for å komme til "dypet", der jeg selv ikke ville, og dermed ble mine bange anelser til realitet.
Var nok derfor både det lange oppholdet, og besøksforbudene var på sin plass.
Merkelig å være hypnotisert, det tok noen forsøk før vi klarte det, men det gikk omsider, men man må på en måte ville det selv.
Nødvendigvis trenger man nok ikke ligge på rygg i en sofa, benk, eller seng, man kan like gjerne sitte, de gangene han klarte å hypnotisere meg, satt jeg. Han hensatte meg til babystadiet, og jeg ble bitteliten. Skremmende å vite hva noen gjør med så små barn, det var liksom noe vi måtte "jobbe" med. Jeg vet ikke enda om jeg fikk jobbet meg gjennom det, men det er ute av hodet, er noe man bare vet har hendt, uten å vite det skikkelig.
Etterhvert fikk jeg også godsaker av dr.H, han var raus med piller, så jeg manglet ingenting, ikke ville jeg ha de selv, tenkte at de kunne være greie å samle på.
Piller for å sove, piller mot smerte, og ellers litt av hvert. Størst pris satte jeg på å forsøke de ulike variantene for å så merke virkningen, om den ikke var som forventet, gikk de i samleplassen, og jeg fikk nye typer å prøve meg på.
Selvsagt delte vi på "godene", vi i firkløverteamet, ikke med hverandre, men med de nattevaktene vi ikke likte, de nettene vi gjerne ville ut i friheten.
Nattevaktene hadde som regel med seg termos med kaffe, eller te, og det var aldri noe problem å fylle på med noe de sovnet av, slik at vi kunne ha våre utflukter, vi passet på å ligge pent i sengene hver morgen det var tid for å bli vekket av de ansatte.
Vi lurte jo mer og mer på dette meg forelskelse etterhvert også, på turene hadde vi noen enkle eksperimenter med leie hverandre, eller å kysse hverandre, egentlig ikke noen stor opplevelse.
Slik var det å være en av gutta, 3 gutter og en jente som mest var gutt. Guttene hadde tydeligvis mer moro av dette, heldigvis var ingen sjalu på hverandre, så vi holdt litt på med de sakene den tiden vi var der. Litt ekstra tidsfordriv, kanskje?
Siden vi var flinke til å dele, ble det liksom noen små "romantiske" episoder gjennom året, like fort glemt som idet de hendte.
Selv tøffe B-P, tometeren, ble myk til tider, og da fant jeg noen søte sider ved ham også, ikke akkurat noe å få hjertebank av, like spennende som å ta en blodprøve!
Etterhvert som året gikk mot jul, de fleste skulle hjem på juleferie, tenkte firkløveret på hva de skulle finne på for noe til de ansatte som måtte være der i julen med oss.
Grublet litt på dette, og tilslutt syntes vi at vi hadde kommet på en genial ide, nemlig å ta 50 kroner fra "kassen" på vaktrommet. Dette var en ny og spennende affære, nå skulle vi være tyver!
Selvsagt ble medisingjemmestedet tatt ibruk, en av guttene tilkalte nattevakten fra vaktrommet inn til rommet sitt, og vi andre snek oss smarte inn og lirket opp pengeskrinet, rappet en sum, og snek oss like lure ut igjen.
Du verden så utrolig oppfinnsomme, onde og skumle vi følte oss! Nattevakten gikk temmelig ør tilbake til vaktrommet, satte seg og sovnet raskt i sin stol.
Firkløveret samlet seg i sengen min og hadde diskusjoner om hva denne formuen kunne best brukes. Mange ideer ble kastet ut i luften, før vi endte opp med å finne på at en konfekteske måtte kunne passe begge kjønn.
Neste dag var vi på butikken, og handlet den aller største esken med konfekt de hadde, pent innpakket ble den også. Noen kroner ble tilovers, og vi var så ærlige at vi returnerte restsummen.
Julaften kom, og stolt overrakte vi den gigantiske esken. De ansatte ble virkelig overrasket, og ga oss gode klemmer alle sammen, noen hadde tilogmed tårer i øynene! De skulle bare visst...men de manglende pengene ble alri nevnt!
Guttene reiste en etter en, og jeg ble alene, men slett ikke ensom.
Nye fjes dukket opp, det var lett å bli venner med alle, og en ny ansatt kom også i min vei.
Heldig var jeg som fikk nok en H i livet. Alle pasienter hadde selvsagt sin egen kontakt, og jeg fikk den nye damen.
Hun var sykepleier student, og var fra Fredrikstad. Hun hadde sin egen, vesle leilighet i nærheten av sykehuset, og etterhvert tilbragte vi mye tid hjemme hos henne.
Vi leste sykepleie, bakte, strikket og holdt på med kreative saker som maling og porselensmaling.
Vi kunne også prate om alt mellom himmel og jord, selvom alderforskjellen var stor.
Etter noen dager sammen med henne, ble jeg nok engang en snill jente, og enda mer oppsatt på et yrke innen medisin. Hver ting hun lærte, ble lagret i hodet mitt. Tenk, hvor spennende det måtte være å lære seg alt dette, være med på å redde liv, og selvsagt gjøre masse annet som sikkert ikke ville være like trivelig, men nyttig likefullt.
Vi diskuterte også mye abortspørsmål, hun var for, og jeg imot. Det var spennende å diskutere med henne, vi ble aldri enige, ingen av oss forstod den andres synspunkter, men det var ikke viktig.
Det viktige var at vi hadde hver vår mening uten at vi kranglet!
At jeg turde å diskutere, stå på meningene, var visst positivt, et fremskritt.
Respekten for livet ble enda sterkere forankret i meg, respekt for både det ufødte og fødte liv.
De samme synspunkt på emnet har jeg idag, respekten for livet, ikke minst det ufødte, og respekten for de som er forsvarsløse.
Etter et lærerikt år, skulle jeg ikke få flytte hjem igjen, men til et sted utenfor byen hvor der bodde flere barn hos et ektepar.
Fint var rommet, skolen var koselig og liten, men etter etpar uker viste dessverre mannen i huset litt dårlige tendenser, så dårlige at jeg ble fjernet i hurten og sturten og hjemmet ble aldri mer åpnet. Mannen fikk sin straff i fengsel, og jeg fikk nok en bekreftelse på at jeg kun var en ting, grei til sitt bruk, og fikk komme tilbake til det jeg anså som hjemme.
Tilbake til tryggheten, tilbake bak dører som var trygge fordi de kunne låses!
Mitt hemmelige år ble enda mer forlenget, eneste forskjell var at jeg måtte gå på en skole hvor jeg hadde store problemer med å trives.
En trøst var det på denne skolen, en trøst som ikke viste tegn på å verken like meg, eller noe som helst, men likefullt var det noe å se frem imot...
Året som gjorde meg nesten voksen, gjorde meg enda litt mer voksen, men året lærte meg også tilsist at jeg var det jeg alltid trodde jeg var, en gjenstand som var grei nok til sitt bruk..
*******************************************************************************
Første skoledag kom selvsagt dagen etter innleggelsen, der ble det presentert diverse bøker og annet materiell, bøkene trodde jeg muligens tilhørte husets barnehage, de var svært enkle og kjedelige. Skrivebøkene var slike man brukte i 1. klasse, så jeg ble vel en pine for læreren allerede første dagen, stakkars Gunnar, visste ikke hva godt han skulle gjøre. Imidlertid mens jeg var litt irritert på manglende utfordringer, kom vi frem til at å ta seg en tur i frisk høstluft antagelig ville gjøre godt.
Guttene stirret litt forundret på oss der vi gikk avsted, de satt med nesene i uinteressante bøker, og nykomlingen fikk komme seg ut, rare saker!
Gunnar lurte på hva jeg likte av bøker, og å gjøre ellers. Mutt fortalte jeg ham om det som interesserte, nemlig psykoanalyse, dyr og å gjøre noe med hendene. Gunnar forstod, vi ruslet innom sykehusbiblioteket, gikk rundt og så der en stund. Etterhvert fant vi noen bøker som kunne passe for sengehygge og skole, fornøyde trasket vi ut i den klare høstluften igjen. Jeg spurte ham om vi kunne gå ned på Møllendal, og han lurte på hvorfor i allverden jeg ville dit. Vet ikke helt, svarte jeg, men lukten av jorden er veldig god der, og jeg tror ikke det blir lenge til jeg må dit av viktige årsaker. Gunnar lurte på om jeg ville skade meg, klarte å få frem at det er ikke meg som skal hit, det er en del av meg, ikke hele meg. Han studerte meg med et litt hardere blikk, dro frem armene mine, lette etter noe han ikke fant. Ristet på hodet og synte at jeg var en underlig en. Ja, svarte jeg, vet det, og kan du nå vise meg hva du driver med i formingstimene? Forming, undret han, du vet jo ikke at jeg er formingslærer, vel? Jo, svarte jeg, det er du!
Etter noen runder på barnegravene, ble vi såpass mettet av døden at vi gikk tilbake til de låste dørers plass, tryggheten.
Vi inspiserte formingsrommet, han viste saker og ting, men der manglet leire, noe jeg selvsagt undret meg over. Det er ingen som driver med leire her, var svaret. Neivel, svarte jeg tilbake, men det er det nå, faktisk! Påståelig var jeg, for leiren kom, den, ganske raskt også:) Man må jo koste på seg smil når ens ønsker blir oppfylt, det er alminnelig høflighet, så smilene mine var mange og store, og jeg måtte bare kaste meg rundt halsen til Gunnar. Tror ikke akkurat at den handlingen var taktisk, men i pur glede kan man lett komme til å gjøre noe slikt noe.
Dermed ble skoledagene interessante, men akk- altfor korte, men det var mye annet artig som også fant sted, men skolelei..nei, ble nok ikke det av de timene der oppe.
Så kom dagen hvor jeg fikk møte selveste dr.H, oj, litt av en opplevelse! Først vanlig helsesjekk, sånn passe ekkelt når man er 13 og sjenert...selvsagt innebærer legesjekk en avkledning, noe som ikke var det minste trivelig! Idag ville nok en assistent vært tilstede, men dengang var det slik at man var alene med doktoren sin, avkledd, eller ei.
Dr.H lyttet, kjente på magen, dunket og knep, innimellom kom noen mhm og jaha. Da jeg endelig kunne komme meg opp i anstendig posisjon, lurte jeg på om jeg nå kunne kle meg, da lo han sin gode latter og lurte på hvorfor jeg var så skamfull over kroppen min. Det var rett før jeg ønsket å klabbe til hele doktortypen, fysj, så vemmelig!
Med skammens rødme i kinnene, fikk jeg endelig i påkledt tilstand en samtale, heldigvis i sittende stilling, ikke liggende.
Hele tiden sa han "se på meg", grusomt, han hadde jo nylig sett meg nærmest naken, derfor ville jeg bare se i gulvet.
Tilslutt ble det til at jeg klarte å se på HAM...og dessverre ble jeg nok forelsket på stedet!
Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal bli en lidelse i mange uker...
Han var den peneste voksne mann jeg hadde sett, og med en nydelig stemme. Hadde vel ikke vært forelsket tidligere, så jeg visste ikke at jeg var forelsket, men jeg følte et eller annet, da.
Selvsagt ble det enda verre med rødmingen, og han smilte lurt i skjegget sitt, jeg visste han så rett gjennom meg, så det trengte jeg ikke undre meg på.
Vi satt vel der og stirret på hverandre en liten stund, så ba han meg komme bort til seg, ga meg en klem og kalte meg vesle, godjenta mi. Fikk en lang klem, et lite nuss på kinnet, så var timen over.
Seansen tok det en tid å komme seg etter, etpar timer brukte jeg til lekselesning, med hodet på en annen planet, selvsagt...Bare såå typisk meg å bli som gele av en fremmed, merkelig, høyt utdannet, gift og voksen mann! Like typisk som det nå er å falle og snuble i alt og ingenting...
Tilslutt fikk jeg rislet av meg dr.H, og tankene på ham, der var andre saker i avdelingen hele tiden, og mye å titte på, så det ble ikke noe problem. Og var ikke de andre guttene også litt kjekke, mon tro? Studerte de en etter en, sånn i håp om å finne noen tegn på de samme følelsene. Nei, ikke i det hele tatt, ganske dødt inni meg til tross for forsøket på å lokke frem noe lignende.
Vel, tenkte jeg, var nok bare en slags sykdom, det virket jo logisk, siden jeg var pasient også, helt sikkert slik man ble ved innleggelser på disse steder?
Selvsagt viste det seg jo i ettertid at 3 ganger ukentlig med dr.H ga nøyaktig samme reaksjoner, noe vi måtte sette ord på. Vi hadde mange artige samtaler, noen var fulle av mine tårer, andre litt molefunkne, og til tider sa ingen noe som helst. Vi snakket vel om alt mellom himmel og jord, ikke bare om meg og mitt, men han fortalte så mange hverdagsepisoder fra sitt eget liv at det var lett å føre en samtale med ham.
Da han oppdaget min interesse for medisin, og psykologi, fikk vi ekstra "vann på mølla", og ikke en eneste samtale varte de avsatte 3 kvarter, som en vind kunne det forsvinne etpar timer på denne måten.
Jeg fikk svar på mine spørsmål, kunne spørre om hva jeg ville, og svar fikk jeg. Her var det ikke en vegg å snakke til, men en som var levende, og utrolig interessant som person.
Han fant frem saker og ting inni meg som jeg aldri hadde tenkt over, han hypnotiserte meg for å komme til "dypet", der jeg selv ikke ville, og dermed ble mine bange anelser til realitet.
Var nok derfor både det lange oppholdet, og besøksforbudene var på sin plass.
Merkelig å være hypnotisert, det tok noen forsøk før vi klarte det, men det gikk omsider, men man må på en måte ville det selv.
Nødvendigvis trenger man nok ikke ligge på rygg i en sofa, benk, eller seng, man kan like gjerne sitte, de gangene han klarte å hypnotisere meg, satt jeg. Han hensatte meg til babystadiet, og jeg ble bitteliten. Skremmende å vite hva noen gjør med så små barn, det var liksom noe vi måtte "jobbe" med. Jeg vet ikke enda om jeg fikk jobbet meg gjennom det, men det er ute av hodet, er noe man bare vet har hendt, uten å vite det skikkelig.
Etterhvert fikk jeg også godsaker av dr.H, han var raus med piller, så jeg manglet ingenting, ikke ville jeg ha de selv, tenkte at de kunne være greie å samle på.
Piller for å sove, piller mot smerte, og ellers litt av hvert. Størst pris satte jeg på å forsøke de ulike variantene for å så merke virkningen, om den ikke var som forventet, gikk de i samleplassen, og jeg fikk nye typer å prøve meg på.
Selvsagt delte vi på "godene", vi i firkløverteamet, ikke med hverandre, men med de nattevaktene vi ikke likte, de nettene vi gjerne ville ut i friheten.
Nattevaktene hadde som regel med seg termos med kaffe, eller te, og det var aldri noe problem å fylle på med noe de sovnet av, slik at vi kunne ha våre utflukter, vi passet på å ligge pent i sengene hver morgen det var tid for å bli vekket av de ansatte.
Vi lurte jo mer og mer på dette meg forelskelse etterhvert også, på turene hadde vi noen enkle eksperimenter med leie hverandre, eller å kysse hverandre, egentlig ikke noen stor opplevelse.
Slik var det å være en av gutta, 3 gutter og en jente som mest var gutt. Guttene hadde tydeligvis mer moro av dette, heldigvis var ingen sjalu på hverandre, så vi holdt litt på med de sakene den tiden vi var der. Litt ekstra tidsfordriv, kanskje?
Siden vi var flinke til å dele, ble det liksom noen små "romantiske" episoder gjennom året, like fort glemt som idet de hendte.
Selv tøffe B-P, tometeren, ble myk til tider, og da fant jeg noen søte sider ved ham også, ikke akkurat noe å få hjertebank av, like spennende som å ta en blodprøve!
Etterhvert som året gikk mot jul, de fleste skulle hjem på juleferie, tenkte firkløveret på hva de skulle finne på for noe til de ansatte som måtte være der i julen med oss.
Grublet litt på dette, og tilslutt syntes vi at vi hadde kommet på en genial ide, nemlig å ta 50 kroner fra "kassen" på vaktrommet. Dette var en ny og spennende affære, nå skulle vi være tyver!
Selvsagt ble medisingjemmestedet tatt ibruk, en av guttene tilkalte nattevakten fra vaktrommet inn til rommet sitt, og vi andre snek oss smarte inn og lirket opp pengeskrinet, rappet en sum, og snek oss like lure ut igjen.
Du verden så utrolig oppfinnsomme, onde og skumle vi følte oss! Nattevakten gikk temmelig ør tilbake til vaktrommet, satte seg og sovnet raskt i sin stol.
Firkløveret samlet seg i sengen min og hadde diskusjoner om hva denne formuen kunne best brukes. Mange ideer ble kastet ut i luften, før vi endte opp med å finne på at en konfekteske måtte kunne passe begge kjønn.
Neste dag var vi på butikken, og handlet den aller største esken med konfekt de hadde, pent innpakket ble den også. Noen kroner ble tilovers, og vi var så ærlige at vi returnerte restsummen.
Julaften kom, og stolt overrakte vi den gigantiske esken. De ansatte ble virkelig overrasket, og ga oss gode klemmer alle sammen, noen hadde tilogmed tårer i øynene! De skulle bare visst...men de manglende pengene ble alri nevnt!
Guttene reiste en etter en, og jeg ble alene, men slett ikke ensom.
Nye fjes dukket opp, det var lett å bli venner med alle, og en ny ansatt kom også i min vei.
Heldig var jeg som fikk nok en H i livet. Alle pasienter hadde selvsagt sin egen kontakt, og jeg fikk den nye damen.
Hun var sykepleier student, og var fra Fredrikstad. Hun hadde sin egen, vesle leilighet i nærheten av sykehuset, og etterhvert tilbragte vi mye tid hjemme hos henne.
Vi leste sykepleie, bakte, strikket og holdt på med kreative saker som maling og porselensmaling.
Vi kunne også prate om alt mellom himmel og jord, selvom alderforskjellen var stor.
Etter noen dager sammen med henne, ble jeg nok engang en snill jente, og enda mer oppsatt på et yrke innen medisin. Hver ting hun lærte, ble lagret i hodet mitt. Tenk, hvor spennende det måtte være å lære seg alt dette, være med på å redde liv, og selvsagt gjøre masse annet som sikkert ikke ville være like trivelig, men nyttig likefullt.
Vi diskuterte også mye abortspørsmål, hun var for, og jeg imot. Det var spennende å diskutere med henne, vi ble aldri enige, ingen av oss forstod den andres synspunkter, men det var ikke viktig.
Det viktige var at vi hadde hver vår mening uten at vi kranglet!
At jeg turde å diskutere, stå på meningene, var visst positivt, et fremskritt.
Respekten for livet ble enda sterkere forankret i meg, respekt for både det ufødte og fødte liv.
De samme synspunkt på emnet har jeg idag, respekten for livet, ikke minst det ufødte, og respekten for de som er forsvarsløse.
Etter et lærerikt år, skulle jeg ikke få flytte hjem igjen, men til et sted utenfor byen hvor der bodde flere barn hos et ektepar.
Fint var rommet, skolen var koselig og liten, men etter etpar uker viste dessverre mannen i huset litt dårlige tendenser, så dårlige at jeg ble fjernet i hurten og sturten og hjemmet ble aldri mer åpnet. Mannen fikk sin straff i fengsel, og jeg fikk nok en bekreftelse på at jeg kun var en ting, grei til sitt bruk, og fikk komme tilbake til det jeg anså som hjemme.
Tilbake til tryggheten, tilbake bak dører som var trygge fordi de kunne låses!
Mitt hemmelige år ble enda mer forlenget, eneste forskjell var at jeg måtte gå på en skole hvor jeg hadde store problemer med å trives.
En trøst var det på denne skolen, en trøst som ikke viste tegn på å verken like meg, eller noe som helst, men likefullt var det noe å se frem imot...
Året som gjorde meg nesten voksen, gjorde meg enda litt mer voksen, men året lærte meg også tilsist at jeg var det jeg alltid trodde jeg var, en gjenstand som var grei nok til sitt bruk..
*******************************************************************************
tirsdag 15. februar 2011
Et underlig år
I min barndom og ungdom var ikke alt så enkelt bestandig, og heldige meg kom inn som pasient på barnepsykiaatrisk avdeling da jeg var 13 år. Akkurat da følte jeg meg sikkert ikke som heldigste jenta i verden, men følelsen gikk utrolig raskt over.
Første ankomst, føltes som om man var kommet i fengsel, var nok mest grunnet de låste dører, og rommene som lignet celler.
Var heldig jeg, fikkk enerom nærmest vaktrommet, et nakent rom med seng, skrivepult og en bokhylle over sengen. Hadde også et digert kles skap, og den store luksus av å ha eget bad! Riktignok i sykehus stil, men det var MITT! Ihvertfall de ukene jeg skulle være der, sånn ca. 6 uker antok ekspertene at det ville ta å "omvende" meg fra sjenert og skulkende skole elev til en oppegående og kjekk jente som ville slange ranselen på ryggen og friskt og raskt ville ha stort ønske om skolegang.
Da ville de nok også ha ordnet opp i forholdene hjemme, ble det antatt, faren skulle til behandling for sitt alkoholmisbruk, og hva mor skulle gjøre, ja? Sikkert være mer tilstedeværende...mentalt, da!
Likte det lille rommet mitt ganske umiddelbart, men ikke den merkelige fargen på veggene, gusjegulgrønn. Her måtte det vel være rom for forbedring, antok jeg, sånn bare for trivselens del, og de skrekkelige gardiner med ruter i samme fargetoner, var nok til å dempe selv det friskeste humør, om man måtte lide av det som pasient.
Vel, å fikse rommet var den minste utfordringen, raskt fant jeg ut at her fikk man det ganske umiddelbart slik man ønsket, trengte ikke spørre engang før en tur til byen ble ordnet, plakater, stoff og kosedyr ble handlet inn, ja stearinlys også, selvom det egentlig ikke var lov, men antagelig virket jeg ikke som noen pyroman, så lys fikk jeg.
Følte meg som en prinsesse der jeg kunne velge meg saker uten at noen nevnte at dette koster for mye, det kan du ikke få.
Det første jeg valgte, var en plakat med hundevalper, den ville dekke endel av plassen over sengen, og jeg fant glede i de blide hundefjesene. Plakaten tok jeg godt vare på, den fulgte meg i mange år, den var et minne om en barndom som i et år var god.
De resterende bilder, var av mine helter innenfor malerkunsten, Chagall og Degas. Motivene var de kjære ballerinaene som jeg er trofast tilhenger av enda. Valgene mine ble betegnet som særegne, tror ikke de hadde hatt pasienter med interesse for malere som hadde levd for lenge siden, og de spurte om jeg ikke ville ha bilder av noe mer moderne, dette var jo noe spesielt? De satte vel igang diagnostiseringen der og da...Joda, selvsagt ville jeg ha noe moderne, nemlig min kjære John Lennon bak sitt hvite piano, men selv det var visst ikke moderne nok da jeg forklarte plakatens renhet og de flotte ansiktstrekkene jeg ønsket å se hver dag. Hørte etpar sukk, antok de tenkte "håpløst tilfelle", men de smilte så pent, vi tok alle saker og ting med oss, til KAFE!
Hva?? Er det mulig?? Gå på kafe i tillegg til alle mine skatter?? Jeg satt nok ganske målløs på bakeriet vi omsider havnet på, der de hadde nystekte skillingsboller og varm sjokolade med en rimelig stor kremklatt. De lurte på hvorfor jeg ikke spiste, eller drakk, svarte vel noe i min faste dur, må lukte først. De to som fulgte meg, en ung mann, og en ung dame sendte hverandre blikk.
Brydde meg fint lite, trakk inn nystekt bolle duft, og sjokoladeduften, alle de andre dufter, etterhvert kunne jeg ta små biter og nyte, og slurker av den nydelige sjokoladen. Du slette tid hvor dette smakte! Sa til de to at dette er faktisk en bit av himmelen, da satte den unge damen bollebiten i halsen, og måtte dunkes i ryggen av den unge mann. Hhhva sa du, spurte damen? Du hørte hva jeg sa, derfor satte du biten i halsen, svarte jeg. Videre lurte jeg på om det var noe problem at jeg mente det om et herlig bakverk, men det var det ikke, bare et uventet uttrykk av en på min alder og pasient dertil.
Jaja, himmelen kom ned i magene, og det var mørkt da vi kom frem, akkurat i tide til kveldsen. For første gang ble hele pasientgruppen samlet. Her var vi, de rare, i alder fra 5 til 16 år. Mest gutter, uff, det vil nok ikke bli greit med de store guttene der, tenkte jeg. De var desidert i flertall, de store gutter, så jeg følte meg temmelig tåpelig blant alle sammen, og satte meg på et bord for meg selv i ren forskrekkelse. Pent og ryddig tok jeg frem min asjett, og et glass, ventet på at maten skulle bli servert. Der kom den ene etter den andre sigende, selvsagt de skumlest utseende, så jeg satt der og prøvde å stirre de fra meg, men klarte det ikke. De skravlet, skramlet, og var tøffe, satte seg ned, og lurte på hvem denne nye pasienten var.
Prøvde høflig å presentere meg, og merkelig nok uteble latteren, de rettet seg opp i stolene, og sa pent hva de het selv også. De var jo "erfarne" pasienter, visste hva rutinene var, dette ville de jo gjerne lære videre, og de pratet ivei om sine meritter og hvordan de lurte den ene og den andre på huset. Lære noe på sykehus skolen, ville de ihvertfall ikke! Lærerne var duster og det som verre var.
Etter at de hadde fått ut litt damp, sa jeg at om dere ønsker å snakke noe videre om dette, kan dere hjelpe meg på rommet mitt, dere er høyere enn meg, og dere kan henge opp plakater.
De lo litt tøft, sa de kunne ikke hjelpe med sånne jentegreier, og jeg sa de fikk gjøre som de ville, måltidet ba jeg meg unnskyldt fra, og gikk fra bordet.
Hadde annet å ordne med, koste meg med å pakke opp mine få klær, og pakke opp sakene fra byturen, selv tape til plakatoppheng hadde jeg, så jeg slapp å be om det.
Midt i mine egne tanker, hørte jeg subbegange ute i gangen, og der dukker tøffingene opp, nå hadde de tid å hjelpe.
En fregnete fyr som var omtrent to meter høy, kunne komme godt med, men han var "verstingen" blant guttene forstod jeg raskt, så her måtte man trå litt varlig. Så han hadde mye innestengt energi, så jeg måtte skryte av hans flotte høyde, og forklare at du er akkurat den jeg trenger til å henge saker høyt opp! Han rødmet, storet og stammet, så enkelt var det å få B-P i gang! Han jobbet som en helt, han! De andre var litt høyere enn meg, så vi dillet rundt med bøker, satte på plass pynteting, og la pent på sengen. En sykepleier kom inn og mente at vi fortjente noe kaldt å drikke, så der fikk vi servert deilig rød saft og kjeks, med et lurt smil på toppen.
På rommet fantes det ikke stoler, så alle benket seg i sengen, noe som ble helt greit, og de tøffe, var jo helt OK! De syntes rommet ble "kult", og spurte om de kunne få komme på besøk ofte, eller hver dag, igrunnen, for her var det kos.
Så fikk jeg høre om hvilke leger de hadde, og hvem av pleierne som var greie, hvilke nattevakter som var "slemme", og lærere som var mer eller mindre greie. Stort sett var alle lærerne dumme, da, men akkurat det tok jeg ikke så seriøst, skulle vel få lært noe likevel, tenkte jeg.
De mente jeg ville være veldig heldig om jeg fikk en dr.H tildelt, han var snill, koselig og helt toppen. Med min flaks, tenkte jeg at denne fantastiske legen neppe ville få meg som pasient!
Etter mye prat, avtalte vi at vi skulle gjenta dette, ja, så trangbodde vi var, ville det uansett være rimelig stor sjanse for å treffe karene igjen..rommene lå pent på rekke og rad, ikke var det mange av dem heller. Alt var samlet på ett plan, unntatt skolen, den var en trapp opp, ut av den låste døren!
Legekontor, og hobbyrom, ja alt var rett i nærheten, slik at på dagtid kunne man ikke unngå å støte på alle som arbeidet der, den lille maurtua..kalde vegger, grelt lys, men dette ble etter noen få dager mitt fristed på jorden, såå godt som der, hadde jeg aldri hatt det!
Hver dag hadde sine aktiviteter, så det var alltid noe å glede seg til på ettermiddagene, vi fikkk svømme, ta diverse turer, og fredagene var faste kinodager for de som ikke hadde permisjon. Selv hadde jeg ikke en eneste hjemtur på nesten året, og savnet det heller aldri. Ikke fikk noen komme på besøk, for jeg hadde fått innvilget forbud mot besøk, takk og lov!
Her var det ingen som kjeftet, bannet og slo, det var en fredet plett, men etterhvert ble det jo til at man lærte seg til endel av de tøffe guttene, slik at vi fikk oss noen sinnsyke turer i det fri om nettene. De hadde sine metoder, guttene, og jeg hadde mine, tilsammen ble vi etterhvert et utspekulert team som hadde mye moro.
Jeg var den snille piken om dagene, og på nattestider, vel, kanskje ikke så snill, mer vill, men det ble vår hemmelighet da den aldri ble oppdaget! Og vi passet på å ta nattevandringene de nettene hvor det var trege nattevakter tilstede.
Turene gikk både hit og dit, vi gjorde aldri noe galt, merkelig nok, ville vel bare ha en pause, eller kjenne det ørlille adrenalinrushet det var av å skru av låser på vinduer, og komme seg "løs".
Og møte med min egen psykiater, ja...det er en helt spesiell og egen historie, for jeg ble heldig, fikk være dr.H sin pasient i mange, mange år...
Fikk og gleden av å være andre legers "prøveklut", da dr.H hadde store problemer med å "plassere" meg.
Alle IQ tester ble utført av andre enn ham, slik at de skulle være mest mulig uhildet, dermed startet etterhvert en lang vandring mellom ulike psykologer og psykiatere, og testene ble mer og mer kompliserte. Tilslutt endte vi med voksentester, og da stoppet testingen opp. Var visst ikke sunt at en 13 åring kunne ta voksentester, og score på dem. Men i forsøkene hadde vi det usigelig moro, alltid moro!
Tilslutt ble navnet mitt endret av de ansatte, jeg fikk tilnavnet "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og til daglig enkelt og greit prinsessen, eller jenta vår.
På et år hørte jeg aldri kritikk, ikke et vondt ord, ikke et vemmelig kallenavn, er det underlig at jeg følte meg ivaretatt, og glad?
Jeg ble glad i alle, det var gode mennesker, og de la ned mye arbeid i å forsøke å finne ut hva som var det bese for meg, syntes nesten det var litt overveldende, verken før eller senere har jeg blitt dullet og stelt med så mye som dette ene året.
Jeg vet mange tenker dårlig om psykiatrien, men i året 1975/1976 var det godt å vare pasient!
Senere i livet har jeg truffet en rekke psykologer som virker mye mindre kompetente enn hva de gjorde dengang da.
Idag har de nye teorier, andre metoder, og man kan i mange tilfeller like godt snakke til en vegg.
Tror jeg sender en takk til "mine", for uten det de gjorde dengang, ville jeg kanskje hatt så store problemer med å håndtere hverdagene at jeg hadde bukket under. Enda tenker jeg tilbake på året de fylte meg med tro på at jeg kunne noe, og det jeg kunne klarte jeg.
Et spennende år, et år med vekst, et år med fantestreker, lærdom om mye mer enn å ha nesen i skolebøker, året som gjorde meg nesten voksen.
---------------------------------------------------- o ------------------------------------------------------------
Første ankomst, føltes som om man var kommet i fengsel, var nok mest grunnet de låste dører, og rommene som lignet celler.
Var heldig jeg, fikkk enerom nærmest vaktrommet, et nakent rom med seng, skrivepult og en bokhylle over sengen. Hadde også et digert kles skap, og den store luksus av å ha eget bad! Riktignok i sykehus stil, men det var MITT! Ihvertfall de ukene jeg skulle være der, sånn ca. 6 uker antok ekspertene at det ville ta å "omvende" meg fra sjenert og skulkende skole elev til en oppegående og kjekk jente som ville slange ranselen på ryggen og friskt og raskt ville ha stort ønske om skolegang.
Da ville de nok også ha ordnet opp i forholdene hjemme, ble det antatt, faren skulle til behandling for sitt alkoholmisbruk, og hva mor skulle gjøre, ja? Sikkert være mer tilstedeværende...mentalt, da!
Likte det lille rommet mitt ganske umiddelbart, men ikke den merkelige fargen på veggene, gusjegulgrønn. Her måtte det vel være rom for forbedring, antok jeg, sånn bare for trivselens del, og de skrekkelige gardiner med ruter i samme fargetoner, var nok til å dempe selv det friskeste humør, om man måtte lide av det som pasient.
Vel, å fikse rommet var den minste utfordringen, raskt fant jeg ut at her fikk man det ganske umiddelbart slik man ønsket, trengte ikke spørre engang før en tur til byen ble ordnet, plakater, stoff og kosedyr ble handlet inn, ja stearinlys også, selvom det egentlig ikke var lov, men antagelig virket jeg ikke som noen pyroman, så lys fikk jeg.
Følte meg som en prinsesse der jeg kunne velge meg saker uten at noen nevnte at dette koster for mye, det kan du ikke få.
Det første jeg valgte, var en plakat med hundevalper, den ville dekke endel av plassen over sengen, og jeg fant glede i de blide hundefjesene. Plakaten tok jeg godt vare på, den fulgte meg i mange år, den var et minne om en barndom som i et år var god.
De resterende bilder, var av mine helter innenfor malerkunsten, Chagall og Degas. Motivene var de kjære ballerinaene som jeg er trofast tilhenger av enda. Valgene mine ble betegnet som særegne, tror ikke de hadde hatt pasienter med interesse for malere som hadde levd for lenge siden, og de spurte om jeg ikke ville ha bilder av noe mer moderne, dette var jo noe spesielt? De satte vel igang diagnostiseringen der og da...Joda, selvsagt ville jeg ha noe moderne, nemlig min kjære John Lennon bak sitt hvite piano, men selv det var visst ikke moderne nok da jeg forklarte plakatens renhet og de flotte ansiktstrekkene jeg ønsket å se hver dag. Hørte etpar sukk, antok de tenkte "håpløst tilfelle", men de smilte så pent, vi tok alle saker og ting med oss, til KAFE!
Hva?? Er det mulig?? Gå på kafe i tillegg til alle mine skatter?? Jeg satt nok ganske målløs på bakeriet vi omsider havnet på, der de hadde nystekte skillingsboller og varm sjokolade med en rimelig stor kremklatt. De lurte på hvorfor jeg ikke spiste, eller drakk, svarte vel noe i min faste dur, må lukte først. De to som fulgte meg, en ung mann, og en ung dame sendte hverandre blikk.
Brydde meg fint lite, trakk inn nystekt bolle duft, og sjokoladeduften, alle de andre dufter, etterhvert kunne jeg ta små biter og nyte, og slurker av den nydelige sjokoladen. Du slette tid hvor dette smakte! Sa til de to at dette er faktisk en bit av himmelen, da satte den unge damen bollebiten i halsen, og måtte dunkes i ryggen av den unge mann. Hhhva sa du, spurte damen? Du hørte hva jeg sa, derfor satte du biten i halsen, svarte jeg. Videre lurte jeg på om det var noe problem at jeg mente det om et herlig bakverk, men det var det ikke, bare et uventet uttrykk av en på min alder og pasient dertil.
Jaja, himmelen kom ned i magene, og det var mørkt da vi kom frem, akkurat i tide til kveldsen. For første gang ble hele pasientgruppen samlet. Her var vi, de rare, i alder fra 5 til 16 år. Mest gutter, uff, det vil nok ikke bli greit med de store guttene der, tenkte jeg. De var desidert i flertall, de store gutter, så jeg følte meg temmelig tåpelig blant alle sammen, og satte meg på et bord for meg selv i ren forskrekkelse. Pent og ryddig tok jeg frem min asjett, og et glass, ventet på at maten skulle bli servert. Der kom den ene etter den andre sigende, selvsagt de skumlest utseende, så jeg satt der og prøvde å stirre de fra meg, men klarte det ikke. De skravlet, skramlet, og var tøffe, satte seg ned, og lurte på hvem denne nye pasienten var.
Prøvde høflig å presentere meg, og merkelig nok uteble latteren, de rettet seg opp i stolene, og sa pent hva de het selv også. De var jo "erfarne" pasienter, visste hva rutinene var, dette ville de jo gjerne lære videre, og de pratet ivei om sine meritter og hvordan de lurte den ene og den andre på huset. Lære noe på sykehus skolen, ville de ihvertfall ikke! Lærerne var duster og det som verre var.
Etter at de hadde fått ut litt damp, sa jeg at om dere ønsker å snakke noe videre om dette, kan dere hjelpe meg på rommet mitt, dere er høyere enn meg, og dere kan henge opp plakater.
De lo litt tøft, sa de kunne ikke hjelpe med sånne jentegreier, og jeg sa de fikk gjøre som de ville, måltidet ba jeg meg unnskyldt fra, og gikk fra bordet.
Hadde annet å ordne med, koste meg med å pakke opp mine få klær, og pakke opp sakene fra byturen, selv tape til plakatoppheng hadde jeg, så jeg slapp å be om det.
Midt i mine egne tanker, hørte jeg subbegange ute i gangen, og der dukker tøffingene opp, nå hadde de tid å hjelpe.
En fregnete fyr som var omtrent to meter høy, kunne komme godt med, men han var "verstingen" blant guttene forstod jeg raskt, så her måtte man trå litt varlig. Så han hadde mye innestengt energi, så jeg måtte skryte av hans flotte høyde, og forklare at du er akkurat den jeg trenger til å henge saker høyt opp! Han rødmet, storet og stammet, så enkelt var det å få B-P i gang! Han jobbet som en helt, han! De andre var litt høyere enn meg, så vi dillet rundt med bøker, satte på plass pynteting, og la pent på sengen. En sykepleier kom inn og mente at vi fortjente noe kaldt å drikke, så der fikk vi servert deilig rød saft og kjeks, med et lurt smil på toppen.
På rommet fantes det ikke stoler, så alle benket seg i sengen, noe som ble helt greit, og de tøffe, var jo helt OK! De syntes rommet ble "kult", og spurte om de kunne få komme på besøk ofte, eller hver dag, igrunnen, for her var det kos.
Så fikk jeg høre om hvilke leger de hadde, og hvem av pleierne som var greie, hvilke nattevakter som var "slemme", og lærere som var mer eller mindre greie. Stort sett var alle lærerne dumme, da, men akkurat det tok jeg ikke så seriøst, skulle vel få lært noe likevel, tenkte jeg.
De mente jeg ville være veldig heldig om jeg fikk en dr.H tildelt, han var snill, koselig og helt toppen. Med min flaks, tenkte jeg at denne fantastiske legen neppe ville få meg som pasient!
Etter mye prat, avtalte vi at vi skulle gjenta dette, ja, så trangbodde vi var, ville det uansett være rimelig stor sjanse for å treffe karene igjen..rommene lå pent på rekke og rad, ikke var det mange av dem heller. Alt var samlet på ett plan, unntatt skolen, den var en trapp opp, ut av den låste døren!
Legekontor, og hobbyrom, ja alt var rett i nærheten, slik at på dagtid kunne man ikke unngå å støte på alle som arbeidet der, den lille maurtua..kalde vegger, grelt lys, men dette ble etter noen få dager mitt fristed på jorden, såå godt som der, hadde jeg aldri hatt det!
Hver dag hadde sine aktiviteter, så det var alltid noe å glede seg til på ettermiddagene, vi fikkk svømme, ta diverse turer, og fredagene var faste kinodager for de som ikke hadde permisjon. Selv hadde jeg ikke en eneste hjemtur på nesten året, og savnet det heller aldri. Ikke fikk noen komme på besøk, for jeg hadde fått innvilget forbud mot besøk, takk og lov!
Her var det ingen som kjeftet, bannet og slo, det var en fredet plett, men etterhvert ble det jo til at man lærte seg til endel av de tøffe guttene, slik at vi fikk oss noen sinnsyke turer i det fri om nettene. De hadde sine metoder, guttene, og jeg hadde mine, tilsammen ble vi etterhvert et utspekulert team som hadde mye moro.
Jeg var den snille piken om dagene, og på nattestider, vel, kanskje ikke så snill, mer vill, men det ble vår hemmelighet da den aldri ble oppdaget! Og vi passet på å ta nattevandringene de nettene hvor det var trege nattevakter tilstede.
Turene gikk både hit og dit, vi gjorde aldri noe galt, merkelig nok, ville vel bare ha en pause, eller kjenne det ørlille adrenalinrushet det var av å skru av låser på vinduer, og komme seg "løs".
Og møte med min egen psykiater, ja...det er en helt spesiell og egen historie, for jeg ble heldig, fikk være dr.H sin pasient i mange, mange år...
Fikk og gleden av å være andre legers "prøveklut", da dr.H hadde store problemer med å "plassere" meg.
Alle IQ tester ble utført av andre enn ham, slik at de skulle være mest mulig uhildet, dermed startet etterhvert en lang vandring mellom ulike psykologer og psykiatere, og testene ble mer og mer kompliserte. Tilslutt endte vi med voksentester, og da stoppet testingen opp. Var visst ikke sunt at en 13 åring kunne ta voksentester, og score på dem. Men i forsøkene hadde vi det usigelig moro, alltid moro!
Tilslutt ble navnet mitt endret av de ansatte, jeg fikk tilnavnet "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og til daglig enkelt og greit prinsessen, eller jenta vår.
På et år hørte jeg aldri kritikk, ikke et vondt ord, ikke et vemmelig kallenavn, er det underlig at jeg følte meg ivaretatt, og glad?
Jeg ble glad i alle, det var gode mennesker, og de la ned mye arbeid i å forsøke å finne ut hva som var det bese for meg, syntes nesten det var litt overveldende, verken før eller senere har jeg blitt dullet og stelt med så mye som dette ene året.
Jeg vet mange tenker dårlig om psykiatrien, men i året 1975/1976 var det godt å vare pasient!
Senere i livet har jeg truffet en rekke psykologer som virker mye mindre kompetente enn hva de gjorde dengang da.
Idag har de nye teorier, andre metoder, og man kan i mange tilfeller like godt snakke til en vegg.
Tror jeg sender en takk til "mine", for uten det de gjorde dengang, ville jeg kanskje hatt så store problemer med å håndtere hverdagene at jeg hadde bukket under. Enda tenker jeg tilbake på året de fylte meg med tro på at jeg kunne noe, og det jeg kunne klarte jeg.
Et spennende år, et år med vekst, et år med fantestreker, lærdom om mye mer enn å ha nesen i skolebøker, året som gjorde meg nesten voksen.
---------------------------------------------------- o ------------------------------------------------------------
tirsdag 8. februar 2011
Den grønne øya i Nord
Sørøya
Sørøya er Norges 4. største øy og ligger i Vest-Finnmark, nærmere bestemt på 70 grader 40 minutter nordlig bredde
Et fantastisk sted å komme til, gjestfrie mennesker, og en storslått natur!
For mange år tilbake vurderte vi å flytte til denne øya, nærmere bestemt et lite sted kalt Gamvik.
Mor i huset satt og lette etter fraflyttede gårdsbruk, og kom over en perle av en plass, utrolig avsides, og så vakkert at det nesten gjorde vondt i øynene. Og det var bare på bildene...
Tenkte fred, frihet, natur, hav, fugleliv og ro langt fra alt som heter jag og steben etter materielle goder.
Far i huset tenkte seg vel og lenge om, dette var det totale ødeland, men da skolen hadde vinterferie i februar, hadde vi turen planlagt, med bil!
Spente reiste vi avsted i Chevrolet`en, første stopp fra Måløy, var ikke langt unna Trondheim, i kulden rigget vi til for overnatting i bilen, var nesten i Sverige, Storlien. Det var mange minusgrader ute, men med gode tepper og annet utstyr, var det ingen som frøs. Vi hadde tilogmed oss en liten valp på 8 uker som skulle leveres på veien, hun lå lunt og godt mellom puter og pledd.
Tidlig neste morgen, selvsagt etter nytrukket kaffe og litt kattevask, bar det avsted, forlot Storlien og bega oss over på svenskeveien nordover.
Fascinerte av ødelandet ble vi nok, første gang for meg nord for Trondheim, så dette var spennende! Bilturen var nok drøy, men på kvelden ankom vi selveste "Gruvebyen", eller Kiruna som var et fryktelig gudsforlatt sted ! Valpen skulle leveres der, og henne trodde vi nok aldri vi ville se mer til. Etter flere år får vi vite at hun har ny eier, og får møte henne igjen, selvsagt på Hallingskarvet, og senere i Oslo, viktig å se valpene man leverer...
Denne natten ville vi være "flotte", og tok inn på et temmelig sjuskete motell, vel, enkle brakker satt i to etasjer, greit nok, men...ikke noen høydare i standard:)
Man fikk seg en velfortjent dusj, og ligge i seng, er igrunnen det peneste man kan si om plassen!
Frokosten var uspiselig, dermed gikk turen svært raskt videre nordover, og 3. dagen ankom vi Hammerfest.
Hvor et herlig hotell ventet, vi var gjester og eventuelle kjøpere av en gigantgård, og ble tatt imot med noe som var kongelige verdig, særlig om man ikke er vant med en slik behandling.
Rommet hadde utsikt over storhavet, Hurtigruten kom seilende og la seg til kai, og naturen i det fjerne...vel, bilder yter den ikke rettferdighet.
Tidlig neste morgen kledde vi oss for turen til gårds, først møtte vi megler, eier, og avgårde med hurtigbåten en times tid før vi ankom målet, trodde jeg, da.
Der ved kaien ventet en kolonne med snøscootere, jeg lo inni meg, for dette ville jo bli reneste komikvelden, inntullet i store klær, skibriller, store hansker og tja, føltes som en månemann.
Sjåføren var en kar som var blid og koselig, han skulle heldigvis kjøre, jeg skulle bare sitte der og slappe av, antok jeg. Atter engang tok jeg en smule feil, det var såvidt det antes en form for sti?
Det humpet og skumpet, noen steder krenget vi slik at jeg trodde vi ville falle ned en skråning, eller hva som eventuelt kunne skjule seg under alt det hvite. Ca. 6 km. kjørte vi før gården åpenbarte seg, nesten unaturlig i sin renhet. Etter å ha parkert følget, stampet vi omkring og tittet, på fjøs, låve og hus. Nordlendingene hadde forsyninger med, her stod det ikke på noe av det slaget, som om de hadde kjent oss bestandig ble det pratet og diskuert i høyt tempo.
Huset var et giganthus, gammelt, ja, men godt vedlikeholdt.
Fra kjøkkenvinduet var utsikten over storhavet, jeg kunne ikke se meg mett på det vakre lyset, og de små bølgene, kyststripen, og at det var såå utrolig øde.
Etter masse skravling, bar det ut til scooterne igjen, nå var det tid for å se eiendommen, ja, den er jo ganske stor når man må bruke fremkomstmiddel, men moro var det, friske vinden som ga rislinger i ansiktet, en herlig følelse! Faktisk var det noe tiltrekkende ved alt dette øde, som om man var hensatt til forgagne tider. Bilder som vi tok derfra, viser også mange ulike og udefinerbare "skikkelser", antar at de fra tidligere tider også var med, men er kanskje noe som er vanskelig for de fleste å tro.
Vel, dagen gikk mot nesten mørke, og vi måtte raske på for å nå båten tilbake til Hammerfest, men enda sitter synet av den storslagne naturen festet et sted, selvsagt hadde plassen nok vært perfekt på sin måte, langt fra alt som gnager.
Men stedet er nok best egnet på sommerstid, blir tungt å kjøre snøscooter til en ørliten butikk som har storutvalg i kjærlighet på pinne, men å reise enten med traktor, eller snøscooter for akkurat en slik vare, veel...det får nå være opp til hver og en. Ellers var det laget for handel i Hammerfest, en grei nok by som har det man har behov for. En plass man kunne bodd på for en rimelig penge, gården, da. Om man hadde blitt syk, hadde man blitt fraktet enten med båt, eller i helikopter, så der så jeg et problem, og veterinær som er så viktig! Selvsagt svevde tanker på ørn rundt i hodet, hva om de hadde stupt ned og forsynt seg med en hund, grøss og gru! Ørn var det rikelig av der, og reinsdyrene hadde fritt leide, slik at gjerder var vel nærmest bannlyst.
Turen, derimot, ja! Det var ferie i det jeg kaller "å riktig flotte seg" klassen!
Finnmark er derimot ikke mitt sted på jorden, selve Finnmarksvidda føltes uendelig, med unntak av reinsdyr som tuslet alle steder.
Er nok ikke grepet av å bo uten forbindelse med land, men å oppleve det, jo det kan anbefales!
Bare synd vi fikk kjørt for lite med snøscooterne, det var skikkelig artig, sett bort fra bråket de laget, noe som ødela litt av idyllen.
Nok av boltreplass!
Sommersdagen er det nok helt annerledes der, heldigvis fikk jeg sett det om vinteren, slik at ikke fristelsen ble altfor stor til ødemarkens lokkende toner...
En dag får man kanskje sett Kjerringøy også, en ørliten drøm, men kun om det praktisk lar seg gjennomføre, antagelig blir det med drømmen!
mandag 7. februar 2011
Tanker om søndagssol
Grå og kjølig vintersøndag, blir etter noen stund til sommersolsøndag.
Kan man bli varm av sol om vinteren...ja..i rette vinkelen
Er det mulig å rusle, ikke gå? Ja, på en gråværsdag som glimter til med strålesol
Kan alt det grå bli lyst?
En kopp som blir til en skatt
Et kunstverk så underlig det er blitt noe interessant?
Det er mulig, antagelig meget sjelden
Kan det vanskelige forklares slik at det blir spennende?
Selv en i ånden fraværende kan se det avanserte for seg
Opplevelser av avansert er det enkle og logiske for tenkeren
For den uinnvidde en åpenbaring av mysterier
Sjø og fjell møter himmelranden
Den uforstående forstår noe
Den som vet og kan venter på snø og vidder
En gråsøndag med sterke solgløtt har glimtet
Kan man bli varm av sol om vinteren...ja..i rette vinkelen
Er det mulig å rusle, ikke gå? Ja, på en gråværsdag som glimter til med strålesol
Kan alt det grå bli lyst?
En kopp som blir til en skatt
Et kunstverk så underlig det er blitt noe interessant?
Det er mulig, antagelig meget sjelden
Kan det vanskelige forklares slik at det blir spennende?
Selv en i ånden fraværende kan se det avanserte for seg
Opplevelser av avansert er det enkle og logiske for tenkeren
For den uinnvidde en åpenbaring av mysterier
Sjø og fjell møter himmelranden
Den uforstående forstår noe
Den som vet og kan venter på snø og vidder
En gråsøndag med sterke solgløtt har glimtet
lørdag 5. februar 2011
Somme tider
Somme tider undrar ein på
Kva som gjer at dette hender meg
Til kva nytte gjer det?
Kvifor skal det ikkje henda meg?
Då er det vel betre å tenkje og tru
jo dette var ei meining i
Eg har rygg sterk nok til å bera noko av børa di
Eg har ei hand du kan holda i
Somme stundar
ser eg du slit
Kva kan er gjera for deg?
Eg ønskjer du kan sjå
sola skine utanfor stoveglaset
Somme stundar
ville eg du kunne late opp døra og sjå
sjå ei strålande sol
om du berre ville sleppe ho inn
Somme stundar kunne du om mogleg
vende andletet mot regnet
kjenne vatnet gjera godt
Tenkje på livet som vatnet gjer
Somme stundar kunne du sjå
på ei doggdråpedag
Somme stundar på eit snøflak
det eine flaket fulgt av fleir
dei som gjer bakken kvit
Somme stundar
ville eg du skulle vera vaken og sjå
sjå verda som ligg der ute
Ei båre bryte mot strand
Lukta av havet
sola og grøne engar
Vakne no og kjenn
alt det vakre livet
enno har på vent
Sjå kongroeveven
sjå sola på stoveglaset
Sjå kor dine føter går
Kan hende dei vandrar i ei doggdråpeeng?
Kva som gjer at dette hender meg
Til kva nytte gjer det?
Kvifor skal det ikkje henda meg?
Då er det vel betre å tenkje og tru
jo dette var ei meining i
Eg har rygg sterk nok til å bera noko av børa di
Eg har ei hand du kan holda i
Somme stundar
ser eg du slit
Kva kan er gjera for deg?
Eg ønskjer du kan sjå
sola skine utanfor stoveglaset
Somme stundar
ville eg du kunne late opp døra og sjå
sjå ei strålande sol
om du berre ville sleppe ho inn
Somme stundar kunne du om mogleg
vende andletet mot regnet
kjenne vatnet gjera godt
Tenkje på livet som vatnet gjer
Somme stundar kunne du sjå
på ei doggdråpedag
Somme stundar på eit snøflak
det eine flaket fulgt av fleir
dei som gjer bakken kvit
Somme stundar
ville eg du skulle vera vaken og sjå
sjå verda som ligg der ute
Ei båre bryte mot strand
Lukta av havet
sola og grøne engar
Vakne no og kjenn
alt det vakre livet
enno har på vent
Sjå kongroeveven
sjå sola på stoveglaset
Sjå kor dine føter går
Kan hende dei vandrar i ei doggdråpeeng?
Plastic Fantastic
Tidligere var jeg ikke tilhenger av plastikk kirurgi, bortsett fra i tilfeller hvor det var medisinske grunner til slike inngrep.
Syntes man kunne godta andre sik de var, helt til jeg innså mine egne bakdele, var endel av dem, men da jeg var ung, fantes det ikke klinikker som påtok seg disse oppgavene, derfor måtte jeg leve med mine komplekser, slik mine tanker var da, burde de sendt meg inn i en maskin og "ommøblert" hele meg!
Selvsagt kom det klinikker hitover også, og jeg leste til øyet ble stort og vått, synd det var så altfor dyrt, men jeg startet å spare, hadde funnet rett lege og klinikk i Fana, han var så enig i at noe måtte gjøres med "fettforkleet" som hang der etter 6 keisersnitt. Jippi, tenkte jeg, inntil han forklarte mer om operasjonsmetoden. Han ville kun fettsuge, ikke ta åpen bukplastikk, jeg hevdet at om jeg skulle betale såå mye får en OK mage, ville jeg ha det gjort på MIN måte, ikke bare suge bort noe fett, tenkte at det trengtes mer radikale metoder, dette hadde jeg på forhånd lest mye om, og skjønte at det trengtes et realt bukløft.
Adjø til den late kirurgen, hallo til Kvinneklinikken og dr. Håkon som hentet ut den 6. keiser.
Han studerte elendigheten, og forklarte at dette verken kunne trenes, eller slankes bort, gjett om jeg ble lettet! Endelig en som skjønte seg på dette også, og av alle steder på KK...vel det endte med at dr. Håkon skjønte at her skulle det offentlige betale, og inngrepet skulle foregå på sykehus, ikke en klinikk.
Noen dager etter, fikk jeg en koselig telefon fra Voss sykehus, de ville ta en titt på meg, og ved godt mot, pakket jeg barn og meg selv til en koselit tur med toget til Voss, alle var glade for å komme på tur;)
I samlet tropp, stilet vi mot kirurgisk poliklinikk, ble fantasktisk godt mottatt, og legen bestemte sporenstreks at her opererer vi! Jeg kunne komme tilbake dagen etter, siden barna måtte tilbake.
Vi ruslet litt rundt på Voss, stod over etpar tog, og koste oss på kafe, de var plutselig såå snille, og beskyttende, spurte stadig om doktoren skulle bruke kniv og skjære i magen, ta ut saker og ting.
Hvordan forklare småbarn noe om dette, så jeg sa enkelt nok, jada, de bruker en bitteliten kniv som kalles skalpell, og så ordner de fin, flat mage. De lurte på denne syingen også, og de ble utrolig forbauset da jeg sa at de stifter alt sammen med en slags stiftemaskin, når jeg kom hjem, skulle de få se hvor kult det ville være.
Etter litt spørsmål og svar, var visst flokken min fornøyde, alle var mette, trøtte, og var glade for å vende nesene hjemover.
Selv pakket jeg antagelig bare en tannkost og undertøy, ingen får meg til å være på et sykehus mer enn en time lengre enn nødvendig.
Kom oppover en søndag kveld, ble stelt, vaskingen klarte jeg endelig selv, og så ble det satt klyster! ÅÅÅ, hater det!!, Jepp, det er nok prisen for den ønskede magen, haha, nå kan du ha det så godt, dumma! De tankene var raskt glemt da jeg kunne krype i ren seng med koselig nattskjorte på, slappe av og lese. Ingen skulle ligge våken her, så en liten pille utpå kveldingen, og jeg husker ikke mer før det var tid å trille til operasjonsstuen. Der traff jeg en koselig anestesilege, litt sløv som jeg var, spurte jeg om han hadde noe godsaker i skapet sitt, for jeg var så nervøs. Ja, det skulle han ordne, på et blunk var han tilbake med en ørliten flaske som han satte i veneflonen, og borte ble pasienten på null - niks. Våknet først da alt var over, og det var natt på oppvåkningen.
Der var jeg alene med to trivelige pleiere, og hadde ikke vondt et øyeblikk. Jamme fikk jeg en overraskelse da jeg tittet under dynen, så jeg var blågrønn opptil ribbeina, og bandasjert skikkelig hele veien rundt ned til øverst på lårene. To drensposer hang også litt vemmelig der, så dynen kom raskt på rett sted.
Etter etpar dager tok jeg toget hjem, og startet mitt nye liv med ny mage, jammen var den flat og fin! Så faktisk ganske normal ut i noen år, inntil legene måtte åpne magen på en mindre finslig måte, fra navlen og ned, og fra hofte til hofte. Såå mye for den operasjonen, men det var kjekt så lenge det varte...
Nå er det mange ting jeg ville ha gjort, fikset litt her, og noe annet der, hovedsaklig fettsuging, men de fleste damer ønsker gjerne å se ut som det de er, haha....derfor ønsker jeg meg dameansikt, uten rynker!
Men tror nok lommeboken stopper alle forsøk på noe slikt, enn så lenge får jeg leve med den nesa jeg har...
Men at plastikk kirurgi er flott, det vet jeg, de årene magen var skikkelig, var jeg ikke flau for å gå på en strand, eller å ha skjørt på, men nå er det samle gamle magesekken som slenger og flagrer, svært lite pent. Da er det kjekt at det er store klær tilgjengelig som skjuler elendigheten, så derfor kan jeg ikke annet enn å støtte de som ønsker å endre og fikse litt, innenfor rimelighetens grenser, men som jeg forstår de pasientene, synd at det er avhengighetsskapende....
Plastikk Fantastisk dukken....
Syntes man kunne godta andre sik de var, helt til jeg innså mine egne bakdele, var endel av dem, men da jeg var ung, fantes det ikke klinikker som påtok seg disse oppgavene, derfor måtte jeg leve med mine komplekser, slik mine tanker var da, burde de sendt meg inn i en maskin og "ommøblert" hele meg!
Selvsagt kom det klinikker hitover også, og jeg leste til øyet ble stort og vått, synd det var så altfor dyrt, men jeg startet å spare, hadde funnet rett lege og klinikk i Fana, han var så enig i at noe måtte gjøres med "fettforkleet" som hang der etter 6 keisersnitt. Jippi, tenkte jeg, inntil han forklarte mer om operasjonsmetoden. Han ville kun fettsuge, ikke ta åpen bukplastikk, jeg hevdet at om jeg skulle betale såå mye får en OK mage, ville jeg ha det gjort på MIN måte, ikke bare suge bort noe fett, tenkte at det trengtes mer radikale metoder, dette hadde jeg på forhånd lest mye om, og skjønte at det trengtes et realt bukløft.
Adjø til den late kirurgen, hallo til Kvinneklinikken og dr. Håkon som hentet ut den 6. keiser.
Han studerte elendigheten, og forklarte at dette verken kunne trenes, eller slankes bort, gjett om jeg ble lettet! Endelig en som skjønte seg på dette også, og av alle steder på KK...vel det endte med at dr. Håkon skjønte at her skulle det offentlige betale, og inngrepet skulle foregå på sykehus, ikke en klinikk.
Noen dager etter, fikk jeg en koselig telefon fra Voss sykehus, de ville ta en titt på meg, og ved godt mot, pakket jeg barn og meg selv til en koselit tur med toget til Voss, alle var glade for å komme på tur;)
I samlet tropp, stilet vi mot kirurgisk poliklinikk, ble fantasktisk godt mottatt, og legen bestemte sporenstreks at her opererer vi! Jeg kunne komme tilbake dagen etter, siden barna måtte tilbake.
Vi ruslet litt rundt på Voss, stod over etpar tog, og koste oss på kafe, de var plutselig såå snille, og beskyttende, spurte stadig om doktoren skulle bruke kniv og skjære i magen, ta ut saker og ting.
Hvordan forklare småbarn noe om dette, så jeg sa enkelt nok, jada, de bruker en bitteliten kniv som kalles skalpell, og så ordner de fin, flat mage. De lurte på denne syingen også, og de ble utrolig forbauset da jeg sa at de stifter alt sammen med en slags stiftemaskin, når jeg kom hjem, skulle de få se hvor kult det ville være.
Etter litt spørsmål og svar, var visst flokken min fornøyde, alle var mette, trøtte, og var glade for å vende nesene hjemover.
Selv pakket jeg antagelig bare en tannkost og undertøy, ingen får meg til å være på et sykehus mer enn en time lengre enn nødvendig.
Kom oppover en søndag kveld, ble stelt, vaskingen klarte jeg endelig selv, og så ble det satt klyster! ÅÅÅ, hater det!!, Jepp, det er nok prisen for den ønskede magen, haha, nå kan du ha det så godt, dumma! De tankene var raskt glemt da jeg kunne krype i ren seng med koselig nattskjorte på, slappe av og lese. Ingen skulle ligge våken her, så en liten pille utpå kveldingen, og jeg husker ikke mer før det var tid å trille til operasjonsstuen. Der traff jeg en koselig anestesilege, litt sløv som jeg var, spurte jeg om han hadde noe godsaker i skapet sitt, for jeg var så nervøs. Ja, det skulle han ordne, på et blunk var han tilbake med en ørliten flaske som han satte i veneflonen, og borte ble pasienten på null - niks. Våknet først da alt var over, og det var natt på oppvåkningen.
Der var jeg alene med to trivelige pleiere, og hadde ikke vondt et øyeblikk. Jamme fikk jeg en overraskelse da jeg tittet under dynen, så jeg var blågrønn opptil ribbeina, og bandasjert skikkelig hele veien rundt ned til øverst på lårene. To drensposer hang også litt vemmelig der, så dynen kom raskt på rett sted.
Etter etpar dager tok jeg toget hjem, og startet mitt nye liv med ny mage, jammen var den flat og fin! Så faktisk ganske normal ut i noen år, inntil legene måtte åpne magen på en mindre finslig måte, fra navlen og ned, og fra hofte til hofte. Såå mye for den operasjonen, men det var kjekt så lenge det varte...
Nå er det mange ting jeg ville ha gjort, fikset litt her, og noe annet der, hovedsaklig fettsuging, men de fleste damer ønsker gjerne å se ut som det de er, haha....derfor ønsker jeg meg dameansikt, uten rynker!
Men tror nok lommeboken stopper alle forsøk på noe slikt, enn så lenge får jeg leve med den nesa jeg har...
Men at plastikk kirurgi er flott, det vet jeg, de årene magen var skikkelig, var jeg ikke flau for å gå på en strand, eller å ha skjørt på, men nå er det samle gamle magesekken som slenger og flagrer, svært lite pent. Da er det kjekt at det er store klær tilgjengelig som skjuler elendigheten, så derfor kan jeg ikke annet enn å støtte de som ønsker å endre og fikse litt, innenfor rimelighetens grenser, men som jeg forstår de pasientene, synd at det er avhengighetsskapende....
onsdag 2. februar 2011
Falskhetens ansikt
Som vanlig har jeg mer edder og galde på lager, det har nok bygget seg opp en stund, og jeg liker å leke, ikke i sandkasse, eller med lego, ofte med de "høye herrrene og damene" i viktige stillinger.
Leken min er å være blid, hyggelig og grei, eller...først får de noen minutter til å vise litt om hva de tenker og tror, synes og mener. Er det reale, skikkelige mennesker, får de servert litt å drikke, og vi prater om sakens angjeldene, særlig må jeg få rose kommunens argoterapeut, hun som passer på at jeg skal spise, deler sin niste, og finner diverse interessante hjelpemidler. Med hjelpemidler, mener jeg ikke noe i uanstendig retning, men midler som letter dagliglivets små utfordringer, som f. eks. å holde en kniv, skjære brød (noe jeg ikke gidder), slikt kalles ADL midler. Hun er også den som søker "større" hjelpemidler, el.rullestoler, madrasser, puter, arbeidsstoler osv. En herlig dame, som kan snakke om løst og fast, en som tar en hund eller 3 i fanget, ikke gjør noe vesen av dette hundeholdet.
Så har vi den interessante sjefen for de psykiatriske sykepleierne, hun er da livredd hunder, hun er søt likevel, men jeg kan ikke helt la være å spøke litt rundt hennes redsel, og ber henne komme inn på hobbyrommet mitt på låven. Der er alle uteplantene til overvintring, rommet er ikke i bruk, og det er utetemperatur der. Jeg ber henne sette seg, og ser hun holder på å fryse seg halvt fordervet, selv sitter jeg i inneklær og har min fulle hyre med å forsøke å være alvorlig siden det er relativt tydelig at hun omtrent hakker tenner, og selv setter jeg meg godt tilrette i en isnende kald stol, vet at jeg blir dårlig av det, men det overskygger min lille morsomhet likevel. Prøver selvsagt ikke å vise at jeg fryser, men har trent endel på å stenge av smerte, og følelser, så dette går rimelig greit.
Hun får ikke noe varmt å drikke, og jeg har utrolig mye som hun må svare meg på. Det er igrunnen hun som skal spørre meg, men med litt omvendt psykologi, er det ingen kunst å vri det motsatt vei, slik at jeg får vite mer om henne enn omvendt. Dette er ganske greit, for slike personer glemmer at de har røpet saker de ikke skal snakke om, og dermed har man litt "ammunisjon" til person over, eller under i hierarkiet. Utrolig hva man kan få greie på om man gjør seg mindre begavet! Dette er en øvelse de fleste burde prøve seg på...blir nesen som en selskapslek:)
Under henne, står en "vanlig" psykiatrisk sykepleier, og denne får henvist plass i TV- stuen, selvsagt med lyd på apparatet, og stor forbauselse fra bruker (meg) når hun ber meg skru ned, og selvsagt er også et passelig antall hunder løse. For få til å skape toltalt kaos, men mange nok til en viss usikkerhet. Da skal man jo være pasient, men den rollen har sjelden falt meg helt enkel, så til henne blir det ofte kaffe med "nogo attåt", selvsagt pliktskyldigst inntatt av vedkommende.
Siden sykepleiers nerver er litt i ulage, kan man da ta opp senitive emner fra sjefen, som avstedkommer rødming, stamming og masse bortforklaringer.
Hvilket medfører at de har et såpass stort forklaringsproblem at det ikke kan avgjøres om brukeren verken er frisk , eller syk. Tilslutt er vedkommende totalt utmattet og vil gjerne gå, men da gjelder det å ha masse på hjertet, om det er viktig, eller ei, spiller ingen rolle, for da er notatblokken pakket ned.
Da kan man flette inn litt om hva man ser i personen, fargene rundt vedkommende, evt. om hun har barn, er gift, jomfru, eller hva det måtte være. Det slår aldri feil at de nærmest ramler baklengs ut ytterdøren, antagelig med det håp om å aldri komme tilbake...
Dette er etpar damer jeg har lekt meg litt med i kjedsommelige stunder, man kan nemlig ringe de, men siden jeg har fortalt at jeg har angst for å ringe, er det bare å sende en liten sms, slik at de betaler samtalen, eller kommunen, da. Og de må rykke u noen ekstra ærend om man føler seg riktig dårlig.
Sikkert fryktelig lumpent av meg, men du verden hvor enkelt det er å manipulere "øvrigheten", det var igrunnen det jeg ville trene på, og etterhvert ble det for enkelt, de får nok være mer ifred nå.
Dette er litt trim for de som ikke kan være med på trenings sentre a`la Kvikk og Tidig, eller Stor og Fet, her kan du bli Tynn. Små barn har store gleder, og store barn har andre gleder.
Hovedsaken er vel at man finner den treningen man makter...
**********************************************************************************
Så over til andre tema, noe som jeg har oppdaget nylig. Nemlig forkjærlighet for å drømme om smaker, helst de søte og klissete...men det frister ikke å spise noe særlig av det, der stopper samvittigheten.
Noen hevder søtsaker er god erstatning for elskov, og det er ikke umulig at de har rett, vi er jo et land av mange tykke, så jeg tenker at vi lever ganske goldt, mange i befolkningen.
Legen min er tynn, men trener, kanskje han får seg både trim og tilbehør? Han har Viagra på pulten, og hver gang jeg sitter der, prøver jeg å se alle andre steder enn på Viagra esken...
Da får jeg gjerne øye på et eksklusivt etterbarberingsvann i bokreolen, en vinflaske, eller noe annet veldig lite legeaktig. Da vandrer tankene videre til om han skal på stevnemøte etter arbeidstid, eller noe romantisk med sin kone. Er praktisk på den måten at jeg klarer å holde fokus på samtalen, samtidig som mer amorøse tanker ramler inn.
Er absolutt ikke forelsket, eller betatt av denne legen, men kan ikke unngå å se at han er pen, og at det selvsagt ikke hadde vært altfor ubehagelig å se fjeset hans utenom timene. Dristigere har nok ikke tankene vært, men tenker mer på ham og hans kone, en liten, lys snuppe. Han er da pen, høy, mørk, brune øyne og slank, hun er liten, lys og en tanke lubben. Begge er noe eldre enn meg, slik at jeg undret litt på om hun enten spiste for mye, var i overgangsalderen, eller hadde søtbehov...herlighet for noen grublerier!
En annen som jeg er litt opptatt av, er en pastor. Spurte ham engang om når han ble pastorisert, det bare ramlet ut, slik det er med meg, heldigvis lo han og tok det ikke ille opp.
Han har veid ca. 200 kg. Har nå operert seg, og har mer enn halvert seg, har en følelse av at det må være en stor lettelse, ikke prakker han gudsord på en stakkar, heller. Han har en sjarmerende, engelsk kone, også litt lubben, og 3 kjekke barn. Dette virker som den harmoniske familie. Høflige, drikker te på engelsk vis, og er alltid positive. En slik familie jeg føler jeg selv gjerne ville vært, kanskje? Selvsagt med flere enn 3 barn, og absolutt uten pastoriseringen, men greit nok.
De gjør mange ting sammen, har det hyggelig og koselig, det er jo viktig. En samlet gjeng.
Så tenker jeg på andre tper familier, samboerpar som er unge, glade og forelsket. Tenk å kunne få oppleve det igjen, den tidlige fasen, og med forelskelse, samboerskap med en du var glad i, det virker også fabelaktig!
Andre par, med sine mer standardfamilier, det rette antall barn, hus som er stylet til randen, og en BMW, og selvsagt et eller annet kjøretøy til konemor. Disse såkalte familiebilene, som skal ha plass til livet til familien Perfekt både på ferier og handleturer. Selvsagt må den fineste bilen forbeholdes mer seriøse saker, Perfekt familien skal jo besøke sine medborgere av samme rang og orden, i omtrent samme tye hjem de selv bor i. Unisone hjem, med samme matchende merker i dette og hint, slikt skal ikke kimses av! Kvinnene kan skravle om sitt, de pene barna leke uten å skitne seg til, og herremennene prate om sine siste gjøremål, kanskje skryte litt av en "på si" også.
Dette er jo de i øvre middelklasse, kan tillate seg litt av hvert, ikke minst å tråkke på endel mot veien til suksess.
Noen år senere går muligens familien Perfekt sitt ekteskap i oppløsning, og det kan tilsynelatende ofte inntre når barna starter sin utferd fra Perfekthjemmet. Herr og fru Perfekt vet ikke helt hva de skal ta seg til etter at barna reiste, og de kan kjede hverandre. Da kan de velge å leve perfekt sammen, eller finne seg nye partnere og muligens starte dansen omigjen, særlig menn kan det, de er jo fertile lengre.
Fruene kan hengi seg til yngre elskere, og shopping, populære aktiviteter, det også.
Der er mange familiesituasjoner, og koblinger. Alle har sine særtrekk, det er moro å studere disse personer, noen har man hatt som naboer, andre kan man ha truffet via omveier.
Leken min er å være blid, hyggelig og grei, eller...først får de noen minutter til å vise litt om hva de tenker og tror, synes og mener. Er det reale, skikkelige mennesker, får de servert litt å drikke, og vi prater om sakens angjeldene, særlig må jeg få rose kommunens argoterapeut, hun som passer på at jeg skal spise, deler sin niste, og finner diverse interessante hjelpemidler. Med hjelpemidler, mener jeg ikke noe i uanstendig retning, men midler som letter dagliglivets små utfordringer, som f. eks. å holde en kniv, skjære brød (noe jeg ikke gidder), slikt kalles ADL midler. Hun er også den som søker "større" hjelpemidler, el.rullestoler, madrasser, puter, arbeidsstoler osv. En herlig dame, som kan snakke om løst og fast, en som tar en hund eller 3 i fanget, ikke gjør noe vesen av dette hundeholdet.
Så har vi den interessante sjefen for de psykiatriske sykepleierne, hun er da livredd hunder, hun er søt likevel, men jeg kan ikke helt la være å spøke litt rundt hennes redsel, og ber henne komme inn på hobbyrommet mitt på låven. Der er alle uteplantene til overvintring, rommet er ikke i bruk, og det er utetemperatur der. Jeg ber henne sette seg, og ser hun holder på å fryse seg halvt fordervet, selv sitter jeg i inneklær og har min fulle hyre med å forsøke å være alvorlig siden det er relativt tydelig at hun omtrent hakker tenner, og selv setter jeg meg godt tilrette i en isnende kald stol, vet at jeg blir dårlig av det, men det overskygger min lille morsomhet likevel. Prøver selvsagt ikke å vise at jeg fryser, men har trent endel på å stenge av smerte, og følelser, så dette går rimelig greit.
Hun får ikke noe varmt å drikke, og jeg har utrolig mye som hun må svare meg på. Det er igrunnen hun som skal spørre meg, men med litt omvendt psykologi, er det ingen kunst å vri det motsatt vei, slik at jeg får vite mer om henne enn omvendt. Dette er ganske greit, for slike personer glemmer at de har røpet saker de ikke skal snakke om, og dermed har man litt "ammunisjon" til person over, eller under i hierarkiet. Utrolig hva man kan få greie på om man gjør seg mindre begavet! Dette er en øvelse de fleste burde prøve seg på...blir nesen som en selskapslek:)
Under henne, står en "vanlig" psykiatrisk sykepleier, og denne får henvist plass i TV- stuen, selvsagt med lyd på apparatet, og stor forbauselse fra bruker (meg) når hun ber meg skru ned, og selvsagt er også et passelig antall hunder løse. For få til å skape toltalt kaos, men mange nok til en viss usikkerhet. Da skal man jo være pasient, men den rollen har sjelden falt meg helt enkel, så til henne blir det ofte kaffe med "nogo attåt", selvsagt pliktskyldigst inntatt av vedkommende.
Siden sykepleiers nerver er litt i ulage, kan man da ta opp senitive emner fra sjefen, som avstedkommer rødming, stamming og masse bortforklaringer.
Hvilket medfører at de har et såpass stort forklaringsproblem at det ikke kan avgjøres om brukeren verken er frisk , eller syk. Tilslutt er vedkommende totalt utmattet og vil gjerne gå, men da gjelder det å ha masse på hjertet, om det er viktig, eller ei, spiller ingen rolle, for da er notatblokken pakket ned.
Da kan man flette inn litt om hva man ser i personen, fargene rundt vedkommende, evt. om hun har barn, er gift, jomfru, eller hva det måtte være. Det slår aldri feil at de nærmest ramler baklengs ut ytterdøren, antagelig med det håp om å aldri komme tilbake...
Dette er etpar damer jeg har lekt meg litt med i kjedsommelige stunder, man kan nemlig ringe de, men siden jeg har fortalt at jeg har angst for å ringe, er det bare å sende en liten sms, slik at de betaler samtalen, eller kommunen, da. Og de må rykke u noen ekstra ærend om man føler seg riktig dårlig.
Sikkert fryktelig lumpent av meg, men du verden hvor enkelt det er å manipulere "øvrigheten", det var igrunnen det jeg ville trene på, og etterhvert ble det for enkelt, de får nok være mer ifred nå.
Dette er litt trim for de som ikke kan være med på trenings sentre a`la Kvikk og Tidig, eller Stor og Fet, her kan du bli Tynn. Små barn har store gleder, og store barn har andre gleder.
Hovedsaken er vel at man finner den treningen man makter...
**********************************************************************************
Så over til andre tema, noe som jeg har oppdaget nylig. Nemlig forkjærlighet for å drømme om smaker, helst de søte og klissete...men det frister ikke å spise noe særlig av det, der stopper samvittigheten.
Noen hevder søtsaker er god erstatning for elskov, og det er ikke umulig at de har rett, vi er jo et land av mange tykke, så jeg tenker at vi lever ganske goldt, mange i befolkningen.
Legen min er tynn, men trener, kanskje han får seg både trim og tilbehør? Han har Viagra på pulten, og hver gang jeg sitter der, prøver jeg å se alle andre steder enn på Viagra esken...
Da får jeg gjerne øye på et eksklusivt etterbarberingsvann i bokreolen, en vinflaske, eller noe annet veldig lite legeaktig. Da vandrer tankene videre til om han skal på stevnemøte etter arbeidstid, eller noe romantisk med sin kone. Er praktisk på den måten at jeg klarer å holde fokus på samtalen, samtidig som mer amorøse tanker ramler inn.
Er absolutt ikke forelsket, eller betatt av denne legen, men kan ikke unngå å se at han er pen, og at det selvsagt ikke hadde vært altfor ubehagelig å se fjeset hans utenom timene. Dristigere har nok ikke tankene vært, men tenker mer på ham og hans kone, en liten, lys snuppe. Han er da pen, høy, mørk, brune øyne og slank, hun er liten, lys og en tanke lubben. Begge er noe eldre enn meg, slik at jeg undret litt på om hun enten spiste for mye, var i overgangsalderen, eller hadde søtbehov...herlighet for noen grublerier!
En annen som jeg er litt opptatt av, er en pastor. Spurte ham engang om når han ble pastorisert, det bare ramlet ut, slik det er med meg, heldigvis lo han og tok det ikke ille opp.
Han har veid ca. 200 kg. Har nå operert seg, og har mer enn halvert seg, har en følelse av at det må være en stor lettelse, ikke prakker han gudsord på en stakkar, heller. Han har en sjarmerende, engelsk kone, også litt lubben, og 3 kjekke barn. Dette virker som den harmoniske familie. Høflige, drikker te på engelsk vis, og er alltid positive. En slik familie jeg føler jeg selv gjerne ville vært, kanskje? Selvsagt med flere enn 3 barn, og absolutt uten pastoriseringen, men greit nok.
De gjør mange ting sammen, har det hyggelig og koselig, det er jo viktig. En samlet gjeng.
Så tenker jeg på andre tper familier, samboerpar som er unge, glade og forelsket. Tenk å kunne få oppleve det igjen, den tidlige fasen, og med forelskelse, samboerskap med en du var glad i, det virker også fabelaktig!
Andre par, med sine mer standardfamilier, det rette antall barn, hus som er stylet til randen, og en BMW, og selvsagt et eller annet kjøretøy til konemor. Disse såkalte familiebilene, som skal ha plass til livet til familien Perfekt både på ferier og handleturer. Selvsagt må den fineste bilen forbeholdes mer seriøse saker, Perfekt familien skal jo besøke sine medborgere av samme rang og orden, i omtrent samme tye hjem de selv bor i. Unisone hjem, med samme matchende merker i dette og hint, slikt skal ikke kimses av! Kvinnene kan skravle om sitt, de pene barna leke uten å skitne seg til, og herremennene prate om sine siste gjøremål, kanskje skryte litt av en "på si" også.
Dette er jo de i øvre middelklasse, kan tillate seg litt av hvert, ikke minst å tråkke på endel mot veien til suksess.
Noen år senere går muligens familien Perfekt sitt ekteskap i oppløsning, og det kan tilsynelatende ofte inntre når barna starter sin utferd fra Perfekthjemmet. Herr og fru Perfekt vet ikke helt hva de skal ta seg til etter at barna reiste, og de kan kjede hverandre. Da kan de velge å leve perfekt sammen, eller finne seg nye partnere og muligens starte dansen omigjen, særlig menn kan det, de er jo fertile lengre.
Fruene kan hengi seg til yngre elskere, og shopping, populære aktiviteter, det også.
Der er mange familiesituasjoner, og koblinger. Alle har sine særtrekk, det er moro å studere disse personer, noen har man hatt som naboer, andre kan man ha truffet via omveier.
Hvorfor gå på teater, når vi er midt i livets største scene...
Abonner på:
Innlegg (Atom)