Har ventet på livstegn fra psykologen, hun har antagleig gitt opp prosjektet med å få meg frisk, hun gir ikke lyd fra seg.
Har ventet på at regnet skulle ta en pause, se noe mer oppmuntrende enn silende regn. I yngre dager likte jeg regnet, det var så mye enklere å skjule seg i regnet, akkurat nå bryr det meg adskillig mindre om andre ser nederlag, tenker jeg ser ut som en løk - lag på lag med ja..kanskje ikke det mest heldige som har hendt i verden.
Likevel ville jeg ikke vært uten mange av opplevelsene, mener fremdeles man vokser på ublide skjebner, og verdsetter høyere de gangene livet smiler, det hender noen få ganger, da gjør det utrolig godt.
Ser nå med et lite øye på et program om Ramadan, av en eller annen grunn, må jeg , mot min vilje, se noe ok i å være muslim. Har aldri følt noen dragning mot noen form for gudstro, selvom jeg for et hav av år siden fikk vite hvor han holdt til. Vel, det var dengang, for så lenge siden.
I de siste år tenker jeg litt på muslimer og deres levesett, liker ikke veien tankene går, de går ikke dit jeg selv ønsker mange ganger, de bukter, vender og vrir seg - tankene.
Sliter med søvn, kanskje søvnmangel gir mange merkelige tanker?
Fikk resept på en spesiell medisin da jeg var hos legen sist, har ikke hentet den, var mest opptatt av å få i meg antibiotika.
Når den har fått knekken på infeksjonen, skal jeg prøve dette som kan hjelpe for å bedre søvnen og minske de nattlige smertene, blir nok etter at de verste hostekulene slipper taket.
Idag hadde vi en svært vellykket paring her, 10. september, på datoen etter forrige paring i juli, på dødsdatoen for Biancas død ble det også en paring. Død og begynnelse på liv, hånd i hånd - som to motpoler, rart, men likefullt godt dette at det kan skapes liv når det ser så sort og mørkt ut.
Ser på en blå, blå himmel, noen diffuse skyer flyter over himmelen, det er pent. Det dufter av høsten, ser ikke enda her blader som skifter farge, kun bladene på ripsbuskene er litt gulaktige og krøllete i kantene.
Igår fant jeg et herlig drømmested for ønsket mitt på Gol, en stor gård med utall av muligheter, spenningen steg i kroppen, så for meg hva de ulike bygningene kunne brukes til. Vet hva Mattilsynet krever av en kennel som skal ta imot hunder, og her var mulighetene perfekte, bare lommeboken som setter alt av begrensninger.
For første gang kjente jeg skikkelig kribling i magen over et bosted, det var underlig.
Tankene jobber så mye med at oppgaven i livet er å ta vare på de firbente, vet det ville gitt stor mening, nå føler jeg at jeg aldri får gjort nok, vil gjøre så utrolig mye mer!
Her kom wow tankene, såå mange muligheter..
Hovedhus og liten, koselig hallingstue
Lilleuset hadde vært perfekt til å jobbe med pels, fødsler og å dele
av tisper og hanner...
Tenk å ta imot valper, eller å klippe hunder her,
lyst, trivelig og med god plass
Lyst og trivelig kjøkken i lillehuset, tilogmed med plass til kjøkkenbord
Tenk å sitte ved vinduet på dette stedet og titte
på fjellene i Hallingdal...
Bevares, som disse drømmene skal trenge seg på, men her var det slik at jeg bare blir dratt bortover, avsted til gode, trauste Hallingdal.
Der dialekten er velkjent og livet er roligere.
Hvor andre mennesker ikke åpner latterdøren i ondskap.
Dream on, girl!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar