Når været er vakkert får man benytte så mange stunder som mulig til å komme seg ut og se, se på landskap, der hav møter himmel.
Lenge har jeg ønsket å komme til stranden, bare en liten tur.
For å ha en liten, symbolsk handling bare for egen del.
Tegne et hjerte i sand når det er fjære sjø, vite at det viskes ut når det kommer flo sjø.
Kun for egen del, ta skoene av, vandre barføtt i sanden, selvom det er et kjøligere drag i luften enn en sommerdag.
Sokkene må av, ellers kan man ikke vaske bort..
følelsen av sandkornene fra bare ben og føtter.
Raskt tar bølgene sokkene, sanden følger senere med, nå er føttene våte og kalde.
Som sokkene vaskes avsted, skal sanden også skylles bort.
Nesten et avtrykk uten sand, som hjertet er nå uten sand og grumsete følelser.
Hardt, kaldt og utilgjengelig.
Kun bli oppvarmet av solens stråler
om vårsolen engang vil skinne, varme.
Noen har muligens varmet seg her, varmet mat, kropp og vennskap.
På veien tilbake, til hva?
Er dette et sted man kan ringe nødhjelp for
istykkerrevne liv?
Man undres
verden utenfor stedet som skal kalles hjem
Er mindre farlig på en søndag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar