Turen gikk igrunnen bare til doktor, fikk nå funnet ut at jeg hadde litt dobbelsidig lungebetennelse og en heftig bihulebetennelse. Da skjønte jeg litt mer av den overveldende trettheten som har hengt i en stund. Den ga seg litt etter første tablett, hvilken lettelse!
På turen tilbake, fikk vi besøkt et herlig vennepar fra tiden på Os, slike gode mennesker som man kan snakke med om alt, og de er så jordnære og skjønne - selvsagt har de pudler som kommer fra oss, slik startet vennskapet, igrunnen mange av våre få felles venner har vi blitt kjent med via hundene.
Ingen av oss er særlig sosialt anlagt, tror vi begge har opplevd for mange nederlag ved "venner", så nå holder vi oss til våre få, men akk så gode hundevenner. Dessverre bor vi så spredt at det er vanskelig å treffes slik in real life, men kontakten kan være der likevel, og jammen har vi mye å snakke om - vi hundefolk. Stort sett ser vi ganske mye på hundene som barna våre, og vi kan vel konkludere med at noen av oss er temmelig overbeskyttende med disse "barna" våre.
Selv er jeg mer bekymret når det er en hund det er noe vansker for, enn jeg var som mamma til tobente, de kunne etterhvert forklare litt mer hva som plaget de, men det er ikke dermed sagt at jeg bare overså og ignorerte når de var syke, dette er bare en annen form for følelser. Vanskelig å forstå for de som selv ikke føler det samme for dyr, antagelig.
Ser bare på noen av oss hundefolk, har vi noen kroner tilovers, tenker vi stort sett "er det noe hundene trenger nå??" Har de det de har behov for, har vi eiere det godt, samvittigheten letter, og hva er bedre enn å gjøre noe koselig, eller finne på noe til hunden(e) sine? Ihvertfall mye bedre enn noe til seg selv!
Eneste jeg virkelig ønsker meg, er et skikkelig trivelig bosted med mulighet for å ha hundehjem, et "fristed" for hundene, lage et lite og hyggelig miljø, et sted der man kunne ha de i pensjon, treffe hunder og eiere, lage litt aktiviteter sammen, og en anledning til å utveksle erfaringer/råd, et slikt sted hadde virkelig vært en drøm å ha..
Vet jeg drømmer om det samme om og om igjen, men drømmen min skader ihvertfall ingen såvidt jeg vet.
Nå har vår nyopererte, vesle malteserpike fjernet stingene sine, det likte hun, da er det kjekt å ha utstyr til suturfjerning der man bor, og slippe veterinærtime for slikt. Da stingene var ute, kom body`en av, og det ble et godt bad. Fant litt overskudd til det, og samvittigheten kom seg litt.
Vår andre nyopererte ligger med sine 2 valper, stille, rolig og veldig fornøyd. Ja, det var nok overraskelsen, det - 2 små knøtt som kom til verden ved hjelp av keisersnitt. Samtidig er hun sterilisert, så nå går hun over i gjengen av "pensjonerte" små damer som rusler her. De har det helt fint når de slipper løpetider og fare for tyvparinger, de er vel litt smådronninger, igrunnen.
En sort puddeltispe er garantert ikke enig, hun er selvoppnevnt sjef - meget myndig dame. Kan nok minne om en bestemt kvinne med hormoner på styr, en sjefete og bestemmende tobent kvinne, huff, slike er det ikke greit å komme overens med.
Noen menn liker slike myndige kvinner, andre menn synes de blir svært krevende.
Menn er vel som barn, kanskje - noen liker å bli styrt endel, fortalt hva som er rett og galt, andre menn kan mer ta selvstendige beslutninger basert på egne meninger.
Kjekt at den vesle mor er opptatt med sin overraskelse, og ingen er mer glad for at hun er så flink mamma enn hennes matmor/far. Enda skal hun ha noen dager med medisin, men ikke en eneste gang har hun klaget over smerter etter keisersnittet, gått fint på døren når hun skal på toalettbesøk, ikke beklaget seg på noen måte, ikke et lite knyst har kommet fra henne. Vi er utrolig stolte over vesla her!
Siden løpetider er på høygear, er vel livet litt preget av det, er etpar hanner her som virkelig vet å lage furore når det er den tiden på året, ja. Noen ganger får man hodepine av alt, blir trett og lei, men det går over etter litt tenketid, om man får tenkt i det hele tatt. Å ha hanner og løpske tisper i samme hus, sammenligner jeg det med glemselen etter noe smertefullt, det blekner og glemmes til man er der igjen.
Da lurer man en stund på hvorfor man vil seg selv så vondt, men resultatet blir nå ofte veldig bra da, sånn stort sett.
Tusen takk T for din gode mail, setter utrolig pris på det - og en riktig god klem til deg også!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar