Det er slike folk som meg og endel andre i samme situasjon, vi er "ikke noe", vi er enten trygdesnyltere, lite intelligente, økonomisk vanskeligstilt, eller muligens alt på en gang.
Ihvertfall ikke i samme liga som de i høyere sjikt.
Som regel er vi såpass verdiløse at vi ikke er verdt så mye som et "takk for hjelpen" om det skulle være noe vi har vært så oppegående til å ha kunne bidratt med.
Det er som å være en type pariakaste, slike man helst ikke menger seg med om man kan unngå det.
Dette kan ha sine fordeler tiltross for endel ulemper, man vet hvem som er ekte venner og medmennesker.
Vi i pariakasten holder som regel sammen, prøver etter beste evne å støtte hverandre, selvom det for det meste må bli på et uøkonimisk nivå, altså vi har evne til empati til tider og å føle andres svakheter. Kanskje om vi strekker oss langt, kan vi prøve å styrke andres svakheter, selvsagt ikke i så stor grad, men definitivt vil vi stå side ved side i vanskelige situasjoner.
Sannsynligvis er dette en underlig egenskap blant kynikerne, dette ser ut til å fortone seg som en utdøende egenskap. I dagens samfunn er det viktig å henge med, være med på saker og ting - selvsagt vil slike gjøremål som oftest innebære endel kostnader, dermed blir vi kasteløse utestengt meget effektivt. Vi kan pusle med å holde hodet over vannet, forsøke å få umulige regnestykker til å henge noenlunde ihop, hvilket er meget vanskelig da vi tydeligvis mangler essensielle matematikk kunnskaper.
Vi duger ikke til mye, vel...kanskje til da å gjøre tjenester for de bedrestilte. Selvsagt uten verken betaling eller takk.
Muligens kan jeg virke bitter, noe som faktisk ved nærmere ettertanke ikke er fakta, kun en konklusjon over at slik er det.
Ingen skal fortelle meg at det ikke finnes klasseskille i dagens samfunn - det gjør nok det.
Mange tenker om jeg bare vant i Lotto, en million kanskje? Å, da burde noen av mine økonomiske vansker være en saga blott.
Dessverre ville problemene hengt ved slike som oss som klister, vi er så vant med å spare på det meste at vi knapt ville våget å bruke av vår lille million, joda - til regninger, resten hadde vi spinket og spart på.
Tror ikke vi hadde turd så mye som å ta en tur på en restaurant engang, for det ville sikkert være noe som var viktigere enn å proppe seg med gourmetmat som vi likevel ikke er kjent med.
Godt vi har slike steder som tak over hodet, egentlig burde vi nok ikke hatt det, men om vi nå har det...liksom.
Inni meg må jeg småflire litt av de veletablerte, samfunnets støtter, joda ingen tvil om at de gir stor støtte!
...og ikke glem at selvom vi er aldri så mye paria i andres øyne, kan vi fremdeles inneha en god del ironi...
Nå forstår jeg hvorfor jeg er den utelatte, jeg er rett og slett kun en paria som man ikke bør vedkjenne seg. Festlig kan det være, vondt kan det være, irriterende også, men å bli bitter og gretten har lite for seg.
Det er bare den lille detaljen at så få gidder å ta seg bryet med å bli kjent med de uvanlige, kanskje vi kan smitte ved vårt nærvær?
Her skal alle få lov til å leve i sikkerhet for meg, om jeg ikke er ønsket, skal jeg faktisk klare å holde meg borte.
En gammel setning renner meg i hu...Guds kvern maler sakte (legger til inni meg at den maler likevel). Dette tiltross for min ukristelige oppfatning, kan selve setningen stå for hva man ønsker igrunnen.
Eller den klassiske - den som ler sist ler best:)
Alltid kjekt å se det positive i ting, og å beholde en optimisme tiltross for tilsynelatende pessimisme!
Da jeg snakket med eier til denne gutten vi har hatt siste måned og vel så det, kom det frem at han er en dyr hund. Dette kom frem da far i huset sa at vi måtte få betalt for kjøringene til veterinær + medisiner han har måtte bruke.
Da snakker vi kastrering, antibiotika, smartestillende og turene på 2,5 timer en vei til veterinær. Selve "arbeidet" vi har lagt ned i gutten var det ikke snakk om. Og da er dette en dyr hund??
Kjente jeg ble ganske varm i hodet, slikt må man da regne med når man har en hund, eller dyr i det hele tatt. Dessverre koster det, og dette er personer som absolutt ikke har behov for å snu på hver en krone før de må bruke av sine sårt tiltenkte grunker.
Hva vi har gjort, ble tydelig kun tatt som en selvfølge, fått ham fra et skjelvende og nervøst angstbitende vesen til en glad hund med liv i blikket. Ikke et eneste spørsmål om det kanskje kunne vært noe de andre hundene ville sette pris på som "betaling", absolutt ikke noen verdens ting som viste at endringen vi har gjort ble satt pris på.
Tenker de selv ikke går på arbeid kun av veldedige grunner! Ikke at jeg hadde forventet betaling, men noen mennesker vi hjelper med pass og andre småting, spør gjerne om vi kanskje kan ha bruk for noe, brukte håndklær, pledd, sengetøy til fødsler ol. Slik vet man at de i det minste verdsetter at hunden får et opphold i trygge og mer kjærlige omgivelser enn kun å bli satt på kennel.
Ok, her lå det kun egoistiske intensjoner bak deres oppførsel, ikke noe som helst følsomhet. Tror ikke de engang spurte om hvordan det stod til. Da kjenner jeg på kroppen hvordan det må føles å være hund i det hjemmet. En liten tass som kan være der, men ikke gjøre videre av seg. Ingen som legger merke til annet enn evt. uønsket adferd.
Blir bare lei meg av det.
Idag skinner solen, batteriet til fotoapparetet er på lading, Elina kommer (den sorte og eldre damen), har støvsuget huset for endel sand, er mørbanket etter å ha vært med på et tappert fosøk på å få småbåten lengre opp på land så ikke floen skal dra avsted med den.
Hundepoter lukter diesel, og antagelig blir det noen småbad av poter idag. Må trekke pusten et lite øyeblikk, er i slike stunder når solen glitrer så pent at jeg ønsker å gå bevæpnet med fotoapparatet ut i duggvåt skog...Roe sinnet ned, og fyre løs med apparatet.
Var litt forvirret imorges da solen skinte inn, godt gardiner henger ute til tørk, ihvertfall til lukt av sol og sjø. Massevis av uhumskheter på de etter saging og annet arbeid.
Blir antaglig 3 furtedager på den sorte damen, lurer på om hun liker den store, lille valpen - antagelig ikke...
Den store, lille valpen leker med sin rosa hullete ball, hun er jentungen vår, kanskje mest min jentunge?
Synes nesten hun vokser litt hver dag, hvilket hun antaglig gjør også - vekten går stadig oppover, potene er store og gode, vesle jentungen!
Tror jentungen blir større enn disse sengedyrene her, skal bli artig å se hvordan hun blir
etterhvert..
Hadde igår en morsom tid da en venninne satt østpå hvor vi da skulle få inn Skype, ikke fordi noen av oss synes det er festlig å sitte foran et webcam, men siden det er en gratis måte å prate på.
Ingen av oss følte oss videre smarte i prsessen, men var veldig stolte da vi fikk det til, nå skal det sies at hun har peiling på slike tekniske ting, men ikke denne middelaldrende saken her et sted i Hardanger!
Nå er vi enda mer moderne, fremskrittene står nå i kø med kjekke fotoapparat, Spotify og Skype, bevares, føler meg som den moderne typen her et sted i Hardanger! *Ler* er ikke akkurat rakettforskning, men veldig kjekt å føle at man fremdeles henger med i utviklingen. Litt selvironi får man da ha;)
Så mye enklere det hadde blitt å holde kontakt med familien på den måten, da hadde det ikke gjort så mye at vi var et stykke fra hverandre. Vel, tror ikke jeg får de med på en slik ordning - her skal saker gjøres tungvinte og vanskelige istedet. Helst på den måten at man skal sitte med en passelig dose dårlig samvittighet i tillegg, hva ville vel livet vært uten?
Idag tenkte jeg å skryte av å ha blitt kjent med 3 ulike kunstnere, det er ikke verst for en som bor i "komaland", synes det er riktig så morsomt å følge med på nye akvareller, det skrevne ord og litt mer ordentlige malerier, kun via denne skjermen. På den måten er man likevel med i livet om man kan strekke det så langt.
Faktisk viser det seg at jeg ikke skriver så aller verst selvom jeg legger noen følelser bak ordene, hvem skulle da trodd det?
Ikke er fotografiene så ille, heller - blir nesten en anelse optimistisk, er likevel ikke totalt talentløs.
Ikke er jeg rik, ikke smart, ikke noe som helst annet enn ganske grå og kjedelig, men noen steder "der ute", finnes det noen som setter pris på det lille jeg kan bidra med.
Hm, dette er gjenstand for litt grubling, lager en kopp kaffe og grubler videre.
Ser den ene sønnen min hadde hatt bruk for et bad nå, det store avgjørende spørsmålet er i hvilken rekkefølge skal dette løses?
Kaffe først, eller bad, nei her må det tydeligvis tenkes!
Her ligger det intensjoner bak, nemlig!
Jo, gutten min, det ligger intensjoner bak, en liten, skummel intensjon om å få deg pen og ren:)
Den fryktede dagen kom...og gikk, ingen videverdigheter med den.
Man har da tatt steget videre til en annen epoke. Sikkert mange som har sine livskriser med det, noen starter med frenetiske eiendommeligheter for å bevare sin ungdom.
Det mosjoneres, nye biler (gjerne fancy) kan bli kjøpt inn, enkelte tar sine kosmetiske inngrep - slik går nå dagene.
Min midtlivskrise var å få en lenge etterlengtet storpuddel, i den forbindelse har jeg kommet til den tildragelsen at jeg vil forsøke å spare til en motorisert tredemølle. Siden leddene synes å skrike i det dårlige været, kan vi muligens da klare å bevege oss på en slik mølle. Mor og hunder etter tur, om etpar år har jeg muligen klart å spare til herligheten.
Vi har begge parter godt av noe fysisk aktivitet, tilpasset småfet mor og slanke hunder. Begge parter har ihvertfall behov for å bygge muskler.
Der kjente jeg jammen midtlivskrisen knipe meg i sideflesket, ja!
Selve dagen var regntung, betyr nok at jeg har vært slem det siste året, er det ikke slik?
Kvelden var fylt med ungdommer fra nærområdet, gud forby at familien skal reise helt ut i ødemarken! Kunne nesten vært farlig, det?
Hundene koste seg, ungdommene koste seg, maten var god, og selv savnet jeg nærvær av familien. Selvsagt har jeg lært å holde en maske av at det er helt iorden, det er det ikke.
Den yngre generasjon har bedre ting å bruke tiden på enn dette, forståelig, ikke forståelig.
Tenkte at den dagen ville jeg slå meg løs med noe godt å drikke, klarte å få ned en halv Cola.
En stor pose snop står også i skapet, gave fra husbonden, den har også fått stå ifred, merkverdig!
Den dagen lurte jeg litt på hvorfor jeg sender blomster til den yngre garde, siden jeg vet hvor spennende det er å få blomster på døren grublet jeg litt over dette. Sender til mor, døtre, prøver å la postkassen være et sted for glede på dagene deres. Savner litt gamle dager hvor det lå ordentlige håndskrevne kort i postkassen, gjerne sammen med en liten oppmerksomhet, tidene har endret seg, nå får man hilsner via fjesboken og på en sms.
Skjønner at verden går fremover, kan den ikke bare stå litt på stedet hvil av og til, et lite brev betyr faktisk så mye, det skrevne ord, ord skrevet for hånd, tanken på at det ligger gode tanker bak...
Det var før i tiden, i min ungdom, altså for meget lenge siden.
Vel, en setning jeg husker og ikke forstår, det ligger ingen intensjoner bak ingenting....
Den startet vanlig, regn og ruskevær, satt og tittet på småbruk i Snertingdal på finn.no
Er endel oppdrettervenner som bor i traktene der borte, rimelige priser, store og flotte uteplasser som egner seg til vårt bruk, vel hund, da. Verre er det nok med en primærnæring som fiske der borte.
Personlig ser jeg fordeler som stabilt klima, vintre som muligens er vintre, store og gode rom i husene, og kort vei til Sverige, hvilket ikke er ueffent for oss som bare sitter og tar imot trygd;)
Noe annet som hendte var at far i heimen tok seg en tur på en times tid, i mellomtiden fant en av jentene våre ut at hun skulle trykke ut valper. Vips, der var det kommet 3 til, ja! Særlig interessant var dette da moren har gått på P sprøyter, nok engang har naturen vist at prevensjon ikke alltid er så pålitelig.
Har lagt vedsiden av mor og valper inatt og hørt på valpeklynk, morens graving ved etter rier, tørket litt etterlatenskaper og foret litt ekstra på mor.
Attpåtil viste snekker/rørlegger seg også, da er badet omsider fliselagt på gulv og vegger, taket er nytt, vindu på bad er nytt, og en snerten hengedo er kommet på plass. Da har vi kommet langt, det har bare tatt bortimot et halvår, men - men, innimellom er nå vannlekkasjesaken utbedret med rehabilitert kjøkken og meget vaskbare fliser på gulv. Da er det forhåpentlig klart for at herlighetene blir tilkoblet vann og klare for bruk.
Da vil det nok kun gjenstå en "kjapp" vasking av hus, da? Støvet synes å ligge i alle kriker og kroker, får en liten trang til å ta høytrykken fatt og bare spyle ivei, liker enkle, raske løsninger som ikke krever for mye...
Spørs om inventaret sier seg enig, helt annen sak, det!
Ser for meg denne måneden som en liten seier, Muffingutten er på bedring, han er både tryggere og gladere, ikke minst kastrert også. Fremmede får ta på ham nå, fremskritt av dimensjoner. Igår danset han også, på sine bakben stod han og snurret piruetter, kanskje det har kommet en liten ballerina i ham?
Har en liten spenning i kroppen idag, tror dagen blir underlig - dette vil nok vise seg i etterkant.
Igår var det en merkelig dag også, regnet skyllet selvsagt ned, hvilket snart er mer normalt enn ikke.
Polakkene fikk hundene til å bjeffe mye, oj - disse polakkene...Enkelte ganger lurer jeg på om dde tror dette er en form for dyrehage, de kan stå og se inn på hundene, flire, rulle seg en røyk og stirre enda mer, tilslutt ler de etter å ha fått hundene helt i "taket", da går de. Polakkene altså, rare typer.
Ønsker meg et gigantisk skilt hvor det står noe skremmende, det måtte vært et gult et, skikkelig oppsiktsvekkende.
Kanskje de liker å titte på ombyggingsrotet utenfor også, ikke vet jeg.
Likevel tenker jeg denne dagen som underlig, våknet med den rare klumpen i magen - da kan ting skje. Skje din vilje som det heter i Fader Vår.
Den setningen får meg til å tro at vi er danser omkring i tråder etter Guds vilje, uten egen vilje.
Godt jeg ikke har troen på noen Gud har jeg funnet ut, tror det ville vært slitsomt, eller kanskje ikke? Virker som mange kristne har et eget samhold, adventistene var flinke til å inkludere hverandre og eksludere "de andre".
Kanskje man skulle blitt medlem av en sekt for å lage arbeidsdugnad? Neeeeeei, litt spinkelt grunnlag for å bli sektmedlem, ei heller de rette intensjoner.
Joda, jeg var så heldig å få en klippekunde igår - tenkte at klarer jeg den "jobben" litt hendig, kommer de kanskje tilbake. Var smånervøs av å sette saksen i den hvite malteserpelsen, fikk klippet av en halv 4 liters brødpose med pels uten at det egentlig vistes så mye etterpå. Slikt jeg kaller jukseklipping, eller lureklipping. Det skal ikke se ut som om hunden er så klippet, men den har likevel blitt det. Var lettet da resultatet av juksingen ga fornøyd eier, jeg og noen lapper i spareskuffen.
Da blir det en rar dag av det, klarer ikke å la være å gjøre mitt beste, en form for prestasjonsangst om man kan si det på den måten, det er ikke bare pels for hundefolk, men en annen form for kunst, disse ihuga maltesereiere er noe eget, der må alt være på stell for den lille "moppen".
Noe annet som undrer meg er disse fjernhetstilfellene jeg åpenbart lider av. Verden forsvinner nesten, og det åpner seg en film som ruller, handlingen i filmen er så livaktig, den inneholder smak, lukt og stemmer.
Sist film handlet om mannen i huset som satt sammen med en dame som snakket østlandsk, hun hadde et ark med noe skrevet på, og hun sa helt klart og tydelig "kom, dette må du lese", i tillegg var det en markant duft av kaffe.
Lever meg slik inn i disse episodene at de føles reelle.
Har også merket noe spesielt med september måned, det startet i mai engang. Noe skjer i denne måneden, og jeg lurer slik på hva det kan være, det er noe som er viktig for noen jeg kjenner.
Ser ut til at andre saker er på gang her idag, undrer meg på hva...
LA MIN SKJEBNE SKJE!
Da ramler de godt, enten de talte eller skrevne.
Siden jeg nå har startet på en lengre periode med å prate i søvne, sånn skikkelig lange monologer etter sigende, synes jeg nesten at jeg har fått en sær personliget. Haha, som om ikke den var der tidligere også! Det synes å være noe interessant dette med søvn og hva man driver med i søvne, igrunnen bør jeg nok sove for meg selv.
Nå skulle jeg ikke skrive om dette emnet, jeg er et skikkelig rotehue, men jeg skriver, vas, vås og tull og ball.
Skriv selv...
Joda, jeg skriver for harde livet så tastene blir gode og varme, et elskovsforhold til tastene, erotiske taster, taster som former seg deilig under hendene, er ikke det luksus mon tro?
Avisen har fått mine ord, Foreldre og Barn har fått de, Hund og Fritid fikk også oversendt artikler som ble trykket, spennende - spennende. En bok for nevrokirurger har fått noen betraktninger og bilder, joda sannelig får det på fram/frem eller det går. Hvem det går for, kan man selvsagt stille spørsmål ved. Å, er meget underfundig i aften, rent så jeg snart letter fra min fete bakende.
Igår var undertegnede en smule ufin overfor en maler, ingen dårlig samvittighet av den grunn - feil maler og feil mottaker enkelt nok. Ikke helt enkelt når maleren har gjort et bestillingsarbeid som gave til denne hersens neste lørdag dagen, og giveren er mannen i huset. Hadde maleren vært den rette, ville maleren fått med seg budskapet og laget noe severdig.
Igår aften ville jeg være enda mer ufin og ta mobiltelefonen fra mannens hender og si ufinheter i mikrofonen, gjorde det ikke og angrer.
Ord som igår aftes var så viktige, jo de føles enda mer viktige idag. Det sies man skal sove på ting, jeg sov og mener enda det samme om saken i våken og edru tilstand. Nei, har ikke startet på et alkoholprosjekt, men mange ganger kunne jeg NESTEN ønske alkohol var godt, dette kunne muligens dempe sinnet overfor endel personer.
Ord kan være flørtende, myke, saklige, usaklige, spydige (der er jeg talentfull), sindige, kort sagt, ord er ikke bare ord.
Dette emnet ord fikk jeg sist helg diskutert litt med Matilde fra Oslo, vi småfilosoferte litt over ordenes makt, og ordenes evne til å såre. Vi har begge blitt ordsåret, hvem har vel ikke det?
Antagelig fordi man har evnen til å irritere på seg en stein?
Noen ganger er det koselig med godord, andre ganger betyr det ikke så mye hva som blir sagt, atter andre ganger er taushet gull, da kan jeg være flink til å få frem gull også.
Gullkorn som kommer i søvne har man da ikke slik kontroll over, bør man muligens sove med noe som lukker ordene inne for å være på den sikre siden? Mangt man kan undre seg over en lørdag aften.
Ved å tenke etter, er det en brøkdel flatterende ord som har ramlet over meg, det er ganske visst en årsak til dette, faktisk har jeg ved nærmere ettertanke kommet frem til at det kan være det samme.
Ingenting kommer i en lukket hånd, og ingen godord ramler inn til et lukket sinn.
Ser en hjernedød film om romantikk, det passer nok meg godt !? Mulig det passer en fjortis, og mentalt bør fjortisfilmer passe ypperlig.
Lille, usikre Muffin kom til oss for rundt to uker siden, han er en av valpene som vi har levert...
Han er vare litt over 2 år, en skatt, eierne ser det bare ikke, ser ikke ut til at de kan klare å beskrive personligheten hans engang, blir så eitrende sinna.
At ikke hundeeire forstår sin egen hund, da kobler noe ut i hodet mitt, jeg fylles av et overordentlig raseri, skikkelig tordensinne!
Hvorfor ikke sette seg inn i hundespråket, lese og tolke signaler, åååååå, jeg får lyst til å skrike høyt til fjellene og utover sjøen her i frustrasjon! Slike mennesker kunne fått seg en hund på leketøybutikken, en sånn greie med batterier som de kunne tatt i bruk ved behov. som ein villfugl, vengjestekka kom han hit, jo - Gutten var vengjestekka, det føler jeg langt inne i det som liksom skal være hjertet mitt. Antar jeg har et, selvom jeg har hørt at jeg er kald og kynisk.
Joda, min personlighet er kynisk, kald, beregnende, til tider ond, men ALDRI overfor sårbare dyr.
Denne gutten har stukket avsted med masse av kjærligheten min, den skulle jeg ikke gi ham, han er ikke vår lengre, kjenner jeg blir kald inni meg ved tanken på å levere ham tilbake til vengjestekkarne.
Han som nå har startet reisen til å tø opp, akseptere, søke kontakt, hjertet mitt, hjertet som er så hårdt, det blør for Gutten.
Neste uke slipper vi å tenke på eierne/vengjestekkarne, uken etterpå derimot, uff - da skal de hilse på sin lile hund.
Her er flokken langt ifrå vengjestekka, de er ganske oppegående og litt tøffe i trynet. De skal få ha det godt den stunden de har hos oss, ihvertfall etter beste evne. Hadde jeg vært en holden dame, skulle jeg gitt og gitt alt for dyrene, da tror jeg at butikkene hadde fått besøk av meg, handlet til jeg kunne fylt opp en trailer med alt mulig. Jo, derfor ville jeg vært rik, aldri bekymret meg for å få kronene til å strekke til, de skulle gått uavkortet til alt som kunne gjøre mange hundeliv bedre.
Flere drømmer om å vinne millioner, jeg også. Alle bærer vi på drømmer, jeg også, drømmen om en eiendom stor nok til mange skjebner, et sted på jord som inneholdt alt hva et hundehjerte kunne drømme om, store marker med mange spennende lukter, løpe fritt, deilig mat, myke senger, bur som ikke skranglet og ristet og falt fra hverandre.
Ble så lei meg igår da jeg skulle ta hunderommet for meg, liker å desinfisere litt noenganger, det i seg selv er jo fabelaktig til meg å være! Latsabben meg altså. Da jeg så de etterhvert tilårkomne burene som ikke er helt slik jeg liker de, kom tårene, ja - rett og slett for at jeg ønsker LUKSUS for de, at de skal ha det beste av det beste på noen få områder.
Har felt tårer for lilleGutt her også, tårer i sinne, frustrasjon, irritasjon, tårer som kommer ingenstedsfra totalt uten intensjoner da de kommer av seg selv når ingen ser det, dermed har jeg ikke planer om å manipulere noen som helst med tårer. Ingen intensjoner bak ingenting??
Vi har vel intensjoner, og bak meg er det kanskje mye av ingenting, men ikke overfor dyr.
Neste lørdag skal vi få baby, vi får en datter i huset, jeg gledes. Gleden er ikke fullbydet i hjertet når endel av det fylles slik med innestengt sinne.
Der kommer min ekle, vemmelige, dårlige side frem igjen - jeg klarer ikke legge fra meg problemer og bekymringer. Det er nok noe underlig som gjør det, hvordan klarer andre ta så lett på bekymringer? Eller har de bare fjollebekymringer? Noen har jeg hørt, bekymrer seg om innredning og går av støvleskaftet om ikke det ene står i stil med det andre, hva er det for bekymring, mon tro? Ihvertfall noe denne personen ikke forstår, tror jeg har kommet midt i en middelalderskrise, jeg ser alt med skjeve hornhinner!
Valpegutten for 2 kjærlige år siden
Hah, dumme spørsmål fortjener dumme svar!
Har man det bra, har man ikke videre bekymringer, og jeg bekymrer meg om alt mellom himmel og jord, regninger, hunder, snegler, flått, bil(er), barn, barnebarn og litt om min helse.
Jeg er livredd konvolutter med vindu på, de inneholder sjeldent noe hyggelig
Jeg er redd for hundene, de trenger så mye mer enn jeg klarer å gi, ikke er jeg flink til å holde de ship shape heller, dermed er min konklusjon at jeg er et dårlig hundemenneske. Det skjærer vondt!
Snegler har jeg fobi mot, det samme med andre ekle sommerkryp, edderkopper også - selvom de lager fine spinn.
Synes jeg ser barna så altfor sjelden, det gjør vondt, fysisk vondt og jeg blir ulykkelig av det.
Jeg liker å høre musikken på Spotify når jeg skriver, det er nå positivt?
Helsen skulle jeg gjerne fått litt mer tilbake, liker ikke alle disse gufne symptomene som ikke vil slippe taket, ikke er jeg komfortabel med å evt. skulle utredes på sykehuset, heller. Vet de finner at hjernevinningene har skrumpet inn, jeg husker da så lite, skikkelig lite også.
Når alt det er sagt/skrevet, går dagene i sine faste rutiner, ikke mye spennende hender i Hardanger, jeg hater hele Hardanger for tiden.
Jeg misliker løgn, misliker folk med merkelige svadaprat, snakk så jeg forstår, og jeg vet mange ønsker meg lukt til helvete rett og slett fordi jeg ikke er en hyggelig person å være sammen med.
Vel, nå gjør jeg ikke store anstrengelsene for å være en hyggelig person, heller.
Lytter fremdeles til Stanley Jacobsen, det er noe trøst i det, gammelt og velkjent.
"Du kan ikkje binde eit hjarta", slikt antagelig ingen forstår hva jeg mener med. Hjerter kan vel bare ikke bindes, da? Hva har nå det med mine redsler å gjøre ? Ingenting, kanskje?
Eller noe? Bundne hjartar taklar ikkje alle ting som hender i livet, kanskje?
Bjørn Eidsvåg synger i bakgrunnen sine tekster, har også blitt litt begeistret for hans refleksjoner, passelig deprimerende, kanskje?
Du og eg...Du och jag, Vi skal nok klare tingene, vi - hunder og familie skal klare denne tiden, skal vi ikke det? Nikk med hodet, venner og vær enig, jeg klarer det ikke selv.
She's an easy lover hører jeg Phil Collins synge, she's like no other, nei kanskje ikke!
Tolk det og never mind, leave it!
LIKE NO OTHER!
