Nytt år populært - nyttårsaften

Liksom siste dagen i året, dette!  ok et år over, takk for det, sier jeg, 2011 var ikke oppløftende i det hele tatt, tvert imot.
Siden vi sover på skift grunnet valper og slikt noe, er det mor som er våken, får vel gleden av å se noe som farer over himmelen og høre noe pang, det er nyttårsaften for meg, vi liker ikke verken å ha, eller gå til folk, så takk for at man er i sine vante omgivelser, festligheter får være for den bedrestilte garde av befolkningen.  Sikkert den delen jeg misliker, pengefolkene, de som tror de er noe, de som vil være noe, og de som har så mange prosjekter og er selvdiggere de lux, bygger hus, tar vare på kroppen som et hellig tempel, trimmer, styrer og er aldeles hinsides når det gjelder mange ting. 
Har ingen nyttårsfortsetter, om mulig kan det være å mislike endel personer sterkere enn før, og å lengte etter at BN skal få et nakkeskudd, både som hevn og bare for å statuere et eksempel, først burde han vært pint langsomt.  Mengele hadde nok hatt interessante evner der.

Takk for at jeg kan si at ifjor avskrev jeg sønnen min, ikke i 2012, han er fremdeles luft, både han, hans kone og eventuelle avkom, det blir sikkert like store drittsekker som han selv er, så hvorfor bry seg.

Har ikke sett det siste barnebarnet enda, men det får nå våge seg, her er nok smått rundtom på stuegulvet, trenger ikke mer skrik og støy.  Avkommet har kommet vel inn i verden, så den delen er over.  Ikke er jeg så opptatt av andres barn, heller.  Jeg har ikke så mye tilovers for barnets far, han er av sosietetsfolk, og det holder for meg, fattiglusen. 

Ellers øsker jeg selvsagt alle valper gode liv, og mesteparten av hundeflokken, etpar av de kunne jeg tenkt meg å slippe å se, men får vel leve med de til de har fått noen år til på baken.  
De lyse hundene er desidert de mest harmoniske og trivelige, de sorte har verken sjarm, eller noen andre tiltalende egenskaper, det er i mine øyne, da...Og jeg mener våre sorte, ikke generelt.

Tenker jeg tar og titter på en gammel kjenning av en film, Poltergeist, den kan jeg forstå meg litt på, så får resten av aftenen dra avsted med festligheter og fyrverkeri, selvsagt for andre, vi driver ikke med slikt. 

En flott avslutning på 2011, passe utrivelig, som resten av året.

Julefred

Nå skal det være julefred i heimen, den midlertidige, der vi bor i poser og litt av hvert.  Savner ingenting fra "helveteshuset", kommer ikke på en eneste dings, gjenstans, eller spjåk.  Eneste jeg savner er lader til batteriene som hører fotoapparatet til, glemte å få med den duppeditten, og å ta bilder er vel stort sett det som øynene klarer nå.  Ja, av noenlunde givende karakter, da..
Kunne også tenkt meg å titte på bilder fra da nest eldstejenta ble født og var baby, siden hun selv fikk en liten pike for 3 dager siden, er vel litt kos å se hvem disse små ligner på.
At det kom en pike etter 26 år, er nå koselig, da, men jeg har bare sett et bilde av nurket enda, håper det kan la seg ordne om ikke for lang tid, å få sett henne i virkeligheten, kjenne litt babylukt igjen.

Vel, det er nok enda et bevis på at tiden rusler.  Fint navn får hun også, vesla.

Tenk om alle tanker også kunne tatt juleferie, det hadde vært en god ting, men man må vel bare godta at de er der og knurrer litt.
Ihvertall fører jul/nyttår noe godt med seg, man kan si endel vonde hendelser hendte ifjor, ikke iår.
Man tar på en måte et steg videre fra skuffelser og leie hendelser, ikke at de blir spesielt bleke, men det har ikke da hendt så nylig på en måte.

Ifjor...forrige år..året 2011  Blanke ark?  Tja, vi får vente og se hvor blanke og skinnende de blir.

Kanskje 2012 gir meg en hud jeg kan leve med, selvom den er fregnete, eller kanskje jeg får ny og pen hud uten fregner?
Kanksje kommer kløen og svien til å gå over?
Muligens får jeg erstatning for skader neste år, som ikke er så lenge til?  Hvem vet, spørsmålene ligger i ubesvarte perler for dette "neste år".  

I år er enda for mange hendelser vonde, men  nå blir det jul, julefred og godt selskap, iår...

                                                                               Taler vel for seg selv?

Copy and Paste

..er indikasjon på en narsissist, uff, denne lesningen var skremmende.

Har jo bakgrunnen til en selv, om man skal tolke sin Freud noenlunde rett.  Det er også bevist at barn som har hatt en særdeles vanskelig barndom har høyere kortisolinnhold i blodet enn "normale", og mine kortisolverdier er faktisk målt endel over gjennomsnittet, kanskje det er dette som har vært galt med meg hele tiden?

Hele tiden..det er lenge, det!

Narsissisten må kopiere normal adferd fordi de ikke kan oppføre seg normalt uten å ha andre som retningslinjer, de trenger hele tiden bekreftelse på at det de gjør er grandiost og bra, de mangler empati og er kalde mennesker.
Ja, dette traff meg sannelig midt i solar plexus!  En uhyrlig skremmende tanke at jeg skal ha disse skumle tegn på å kunne lide av en slik forstyrrelse, blir rent skremt, jeg.

Tenker etter om jeg har empati, må ha positive bekreftelser osv.  Vel, jeg er ikke sikker, der er det nok lettere for andre å bedømme, men å dukke ned i narsissisten nok engang var vireklig en "åpenbaring". 
Jo, skjønner at psykologtimene er nødvendig for å få meg "normal", selvom slike prognoser er dårlige på disse diagnosene...

                                               Denne står på busken og er bare til...

Snodige netter

Det har seg slik at jeg er glad i hundene våre omtrent over alt på denne jord, derfor er jeg nå natterangler.  Vi har jo vår kjære Mirabell som ikke kan die, og da må de andre mødrene gjøre jobben, et lite, men tidkrevende puslespill - valper er ikke bare våkne på dagtid.  MEN vi har Mirabell, go' jenta vår, og nå håper vi på at hun er stabil på kalsium, og at hun viser tegn på stadig bedring.

Om nettene vandrer tankene, ikke noe unormalt i det, akkurat.

Holder på å reise til Bergen og psykologen i Starvhusgaten, slik at hun får gjort ferdig rapporten om meg etter 22. juni historien.  Politiet vil samle mangslags opplysninger...
I den forbindelse dukker det selvsagt opp så uendelig mange andre ting i hjernen, slikt jeg trodde var glemt, eller ikke hadde hendt.  Hun bringer frem mange minner, sårlig fra fortiden.  Reagerer ikke så mye på kontoret, men etterpå er det som å slå av en bryter, ihvertfall samme dag.  Sovner tvert på bussen tilbake, og er veldig trøtt i hodet og kroppen, neste dag kommer mange tanker som jeg skriver ned, noen ganger MÅ jeg opp om nettene for å notere viktige saker.

Har lurt på om dette er narsisisme, er ihvertfall utrolig navlebeskuende.  det handler mye om "meg" på en måte.  Bedre sagt noe egosentrert, så jeg har litt dårlig samvittighet for alt rusket som kommer frem, sikkert mange som har det mye verre og ikke går til psykolog.
Så kan jeg plutselig få dårlig samvittighet for de underligste ting, f.eks. overgrepet, tenker gjerne at jeg har gjort en stor tabbe i forhold til å snakke med politiet, at han skulle fått være ifred osv.

Trodde psykolograpporten skulle vært ferdig forrige fredag, noe den ikke var, er det såå mye å gå gjennom fra minnene, da?  Underlig!

I Bergen ser man mye folk nå på denne tiden før jul, det er fryktelig masete, masete å dra langt med buss også, sist sovnet jeg og havnet på Gjermundshavn, heldigvis gikk ikke den bussen lengre, altså kan det være skummelt å drive på med disse timene når man blir så utrolig trøtt at hodet totalt kobler seg ut.

Vel, her er vi nå enda, rundt 2 måneder før skadebehandling begynner, så da blir vi her på nesten ubestemt tid, da.  Ihvertfall er det godt å vite at valper er levert til vi i verst tenkelige scenario må tilbake...

Får prøve å hvile litt før neste mating, og sier godnatt til meg selv her, er plutselig lysvåken, og det var ikke helt planen, men, men..

                                               Alt man gjør for slike små hjerteknusere


 

Motivasjon

kom til meg og gjør deg gjeldende!  
la meg ikke sitte som DEN STORE TAPER
Inspirasjon, hvor er du?
Glede ønsker jeg meg
Kjære Julenisse, du som oppfyller mange ønsker


Jeg ønsker meg livet mitt i gave til jul


Kom og utfør litt magi
strø noen gleder langs veien


Her er iset og glatt
Kan du komme og gi meg fast grunn under føttene igjen?

 

Dagen derpå

Idag kjennes det ut som om kroppen har vært på en real rangel, tror jeg, kan ikke vite det da jeg aldri har ranglet.
Må kun forholde meg til det som har meg blitt fortalt om hvordan dagen derpå kan kjennes ut.
Personlig har jeg et dårlig forhold til alkohol, har ikke opplevd at det fører så mye godt med seg, selvom det er en sosial aktivitet blant mange her i verden.

Nå er jeg verken sosial, eller har andre fremtredende positive karakteristikker å si om meg selv, antar jeg er mer en eremitt.  Synes heller ikke så mange mennesker har glimret med å imponere meg nevneverdig i noen sammenheng, bortsett fra å vise seg som store skuffelser, med noen unntak, selvsagt.

Om jeg hadde vært meget fysisk aktiv, antar jeg at en stor ekspedisjon med mange anstrengelser i ulendt terreng ville gitt noe av den følelsen som jeg har nå.
Våkner så innmari tidlig, hodet har blitt mer tankefullt etter gårsdagen, tenker litt: " Hva har jeg egentlig gjort? "  Tenk om jeg har sagt noe fryktelig galt, er jeg sikker på om jeg har husket rett, kunne jeg forklart meg på en mer skånsom måte?
Mandag får jeg muligens svar på all tvil som nager, time i Starvhusgaten vil gi meg både psykolograpport og antagelig noen mer fornuftige svar enn hva jeg klarer å produsere selv.
Kanskje jeg omsider får svar på hva psykologen tenker og tror, er jeg "normal", eller ei...
Normal tviler jeg på at jeg er, ikke at det bekymrer meg så mye, narmalitet er et vidt begrep, og litt avvik fra "normalen" tror jeg er sunt.  Er kjedelig med altfor normale mennesker, slike A 4 unisone mennesker.  Der bør være et lite innslag av sunn galskap et sted i oss alle, bare det ikke plager andre i for stor grad.

Den frie vilje bør komme frem, ikke en hemmet personlighet som skjuler seg bak en maske, en man ikke er sikker på hvor man har.
Bevares, så innsiktsfull jeg er tidlig på morgenkvisten..
Ikke minst å uttale seg om å være hemmet, er jo temmelig hemmet selv, tvilsomt noe positivt i det, men jeg tror ikke det plager så mange.

Sjenanse er igrunnen ikke et særlig greit utgangspunkt for det avhøret igår, der må man ut med så mange ufine detaljer, jeg brukte utrolig med krefter på å pakke inn ordene slik at det ikke skulle fremstilles uanstendig, når man omtaler enkelte steder på kroppen, kan det jammen være komplisert å finne rette begrep.  Nødvendigvis må man inn på saker man ikke nevner til dagen, og ikke er det enkelt å stotre og stamme seg frem til en betydning uten å være ufin.  Vel, en erfaring rikere, og også en utfordring oversteget.  De fleste har med seg en støttespiller under disse typer forklaringer, men hvem skulle jeg spurt,  da?  Kan ikke ha med venner, slektninger og andre nære, ei heller bruker jeg advokat til mer enn det desidert mest nødvendige, ergo hadde det kostet skjorta å ha en advokat der i omlag 5 timer - inkludert reise osv.  Dermed beseirer man det alene med sine indre demoner og 2 politibetjenter.  Hadde jag vært istand til å føle noe videre, hadde jeg kanskje gitt meg et klapp på skulderen og gitt meg selv litt skryt for å ha gjort noe jeg aldri i verden ville trodd jeg kunne komme til å gjøre.

Dette er så dagligdags for mange, så jeg synes ikke at jeg skal se på handlingen som en seier, men et tilbakelagt skritt i årets mørke måned.  Desember som er fylt med stemning, lukter og lyder, da kan man ikke vandre rundt og tenke på 3,5 timer i noe som føltes som et klaustrofobisk helvete.

Nå er det en ny dag som lysner, skal se den bærer med seg mye av julens glede (svært tvilsomt) og mange andre ting å bry hodet med.

Kan eksempelvis tenke og fundere litt nærmere på om det blir ny tur til Trondheim sammen med Henrik i mars.  Da er det åpningskamp i serien mellom Rosenborg og Brann, sønn vil ha mor med siden vi hadde det så kjekt forrige tur.  Det kan jo eventuelt legges inn i 2012, ikke så langt frem i tid, bare 3 måneder til, omtrent den tiden jeg trenger for å planlegge en storutflukt, sånn nærmere en jordomseiling i mitt hode, men la gå...vi har hatt våre utflukter sammen, vi - mor og sønn på tur, et bra team.
Er vel fordi vi er litt tomsete begge to, kanskje?

                                               Veien går videre til et sted, rett rundt svingen

Grillet

...hva passer best, blodig, medium, eller godt stekt?

Etter drøye 3 timer i avhør, føler jeg meg overstekt.  Skjønner de må stille uhyre omstendelige spørsmål, hva man har sagt, hva man ikke har sagt, hvordan og når man gjorde slik og sånn, hvor man hadde armer, hode, kropp, når, dersom og hvorfor.
Idag var det 2 betjenter, en mann og en kvinne.  Disse sakene er meget vanskelig å forklare for to, først har man "fri forklaring", dvs. man fritt kan forklare hendelsen, etterpå stilles det kontrollspørsmål til den frie forklaringen.
Idag hadde jeg skrevet min frie forklaring på ark som var nummerert fra 1 til...mange sider.
Jeg spurte om jeg kunne få gi arkene som min forklaring, og det var greit...en stund.  Etter å ha lest litt, ble politidamen tøffere, og mente jeg hadde hatt så god tid på å sette hendelsesforløpet sammen at det burde vært mer kronologisk.  Da kom gråten for fulle mugger, sa at jeg likegodt tydeligvis kunne gå igjen.  Mine tanker er ikke kronologiske, de kommer når de kommer, og har blitt notert etterhvert som jeg har husket ting.  Derfor startet kontrollspørsmålene samtidig med forklaringen, når jeg tenker etter, var det like greit, da ble det ferdig med det samme.  Kanskje høres det enkelt ut, men det er det ikke.
Mange spørsmål gikk på hvorfor jeg ble "frozen", de har 4 kategorier på reaksjoner, fly, freeze, fight og husker ikke den fjerde, men jeg passer bare inn i frysekategorien.  
Er vel noen som er som meg, man ser alt utenfor seg selv.

Dessverre ser det ut til at saken går mot nok en henleggelse, våre forklaringer stemmer ikke overens i det hele tatt.  er vel få som innrømmer at de har forgrepet seg, likevel er det vondt å vrenge innsiden ut og forespeiles nok en henleggelse.  Politijuristen blir nå forelagt min nye forklaring, rapport fra psykolog og noen dokumenter fra hans forklaring som ikke kan stemme med tiden de fikk oppringning fra meg, da skulle han isåfall vært på "åstedet", men det var han da ikke.  Politiet tok ikke med klærne, noe de fikk spørsmål om.  De mente de ikke hadde blitt spurt om dette, men vi er to som husker det, så der har de gjort en liten feil.

Huff for en dag!  
Dagen igår var ingen høydare, heller, blir at man gruer seg fryktelig.  Idag har jeg for det meste gått i en skoddeheim, kvalm og ekkel.
Nå er min del gjort, jeg har klart å gjennomføre uten medhjelper i avhøret, jeg stod på mitt, og jeg har antagelig forhindret at han kan fortsette i jobben.  Jo, det har kostet MYE, men nå er jeg lettet over at jeg turde likevel, er bare trøtt, sliten og helt på en snurr i hodet.  Nå føler jeg at jeg har fått sagt alt det som nødvendig var, fikk ikke det i sommer, men da de sammenlignet mine to forklaringer, fant de ingen avvik i hendelsesforløpet, ikke på tidspunkt, men det var en detalj jeg måtte tilføye idag, den delen som de måtte spørre ekstra mye om, kanskje man kan tenke seg hva det var iforhold til min hysteriske etterreaksjon.

Kan bare sitte og sløve, drikke noen slurker Cola og ellers ikke løfte meg mer enn nødvendig.

Dette unner jeg ingen å gå gjennom, det er motbydelig, krevende psykisk og krevende med å gå i seg selv mange - mange runder.  Om jeg anbefaler andre å melde fra om overgrep, vet jeg ikke, jeg tror dessverre det koster mer enn det smaker...

                                                    En av mine gode støttespillere, tusen takk til alle 
                                                        som har stått ved min side i dette halvåret!
                                                                                          *

Sirkus

forbinder vi vel med kunster av akrobatikk, klovner, tryllekunstnere, dyr og lukten av sukkerspinn og popcorn.  Glede skal det være i sirkusteltet.

Her har vi vårt eget sirkus, eneste som kan minne om et artig sirkus, er hundene.  Akrobatikken kommer inn fra sommeren, klovnene er stort sett kommunalt ansatte, luktene har jeg enda ikke registrert.

Når jeg nå skal forberede meg på å bli grillet i avhør nok engang, blir det sirkus som renner inn i tankene, jeg har ikke kjøpt billett, men er med på showet.  Sier jeg den hele og fulle sannhet, blir det en nedverdigende affære, og til hvilken pris?  de ender da med frifinnelse stort sett alle disse sakene, og jeg føler det uverdig å bla ut om hendelsesforløpet for at denne karen skal få vri seg som en glatt ål utav hendene.  Man sitter i avhør og skal uttale seg så sannferdig man kan, prøve å huske detaljer, hendelsesforløp, klokkeslett, omtrent hvor lang tid sånn og slik tok, hvem man kontaktet først i etterkant, og hvor vedkommende hadde hender, og kropp, hvilke ord som ble brukt, om man var redd, sint, fortvilet, ja, i det hele tatt.  Disse vitneforklaringene er som å bli sparket midt i solar plexus nok engang, fryktelig nedrig føler man seg.

Idag fikk jeg opplest mistenktes forklaring, aha..noen lys tennes her i de små grå, det er renspikket løgn hele forklaringen, og som å få opplest visvas fra et barn, et barn som forsøker å få sympati fra politiet, tider stemmer ikke, og de timene jeg har grublet på hvor var blitt av om første forklaring stemte, begynner å demre.  Det er ingen tid som har blitt borte, det er store avvik i hva denne personen har forklart sine overordnete og det politiet har fått av forklaring, iløpet av få dager er hans tidsregning endret radikalt.  Her har jeg gått og lurt fettet av meg pga. at jeg trodde jeg var komplett gal, riktignok har jeg ikke armbåndsur, og i slike tilfeller ser man neppe på de, heller.
Dermed forstår jeg at han har vært på besøk hos meg i noen få minutter, i virkeligheten er det timer, og disse timene var da borte, lurte på om jeg var riv ruskende gal som hadde mistet flere timer, ikke kunne huske hva som hadde hendt de timene, men nå vet jeg det, akkurat slik jeg har forklart før for politi, da forstår jeg hvorfor saken ble henlagt første gang, for iingen får til så mye på så kort tid, da...Da forstår jeg hvorfor jeg ikke har blitt trodd, men jeg går ikke og innbiller meg at jeg blir trodd mer nå, men tiden er kommet tilbake fra glemselen.

Ikke at jeg ser frem til den fastsatte dato, men jeg har noenlunde fått begrep. 

Fikk også opplest andre ting fra forklaringen, uten at det kan nevnes her og nå, men at personen ikke virker helt rett, kan nok man stille noen spørsmål ved, enten er han fullstendig dement, eller utrolig dyktig til å lyve.

Da venter jeg kun på siste akt i denne farsen, mitt lille, private sirkus.

Edderkoppens grep

Full av irrasjonelle, upraktiske motsetninger uten at det ser ut som det bryr henne. She couldn’t care less.

Brennende luksus

Slik innledes den Kanye West/Spike Jonze-regisserte perlen som ble sluppet for et halvt års tid siden.

SPENNING: "Alfakvinnen gjør menn nervøse som langhalede katter i et rom fullt av gyngestoler." © Foto: Crestock

Vi får en forsmak på hva kvinnen i videoen er kapabel til da hun vrenger av seg pelsen og designerskjørtet og avduker et undertøyssett verdt en snau månedslønn. Og ikke minst, en fysikk til å dø for.
Hun dynker luksusplaggene i brennbar væske, trekker frem en zippolighter, og som James Dean ville tent en Marlboro setter hun fyr på plaggene.
Kvinnen oser alfakvinne fra hver eneste pore.
Alfakvinnen er den kvinnelige motsatsen til alfahannen. En ambisiøs, sterk, intellektuelt imponerende og seksuelt tiltrekkende kvinne som hopper fra suksess til suksess i arbeidsliv, forhold og det sosiale liv uten å søle en dråpe av Cosmoen. Men det er ikke bare gull og glitter. «Alfa»-forstavelsen bringer også med seg noen mindre flatterende assosiasjoner: Denne nådeløst ambisiøse kvinnen marsjerer over deg i designersko for å få det slik hun vil mens du formelig kastreres av en Jimmy Choo-stiletthæl.
Hun er kvinnen du er redd for, men likevel begjærer.

                                                           ***************


Nok engang har interessen blitt vekket av psykopaten, her er det fritt kopiert, og jeg er glad jeg ikke er psykopatkvinnens mann...
Er mannen klar over at kvinnen i livet strammer grepet og holder ham i stramme tøyler, mon tro?
Enkelte menn liker kanske å være den som blir bestemt over, er det en trygghet i det, følelsen av å overlate mange avgjørelser til denne kvinnetypen, omtrent legge livet sitt i hennes kyndige hender, hun vet best?

Vi kjenner til mange mannlige psykopater, har selv opplevd noen på nært hold, kan ikke si det har gjort livet til en lykkereise, jeg holdt ut.
Det blir til at man omtrent føler seg fortjent til sjikanerende kommentarer, den utrygge delen som innbefatter litt angst for hvordan humøret er denne dagen, hva får man høre, hva gjør vedkommende for å rette på meg idag?  Noen ganger vender psykopaten sin gode side til, og man puster muligens lettet ut og tenker at man overdriver, det er ikke så galt som jeg tror, han/hun er da snill, sier noen pene ord, og man føler seg usikker igjen.  Hva får meg til å tro så mye rart om min person i livet?  Det er vel meg som overdriver  - personen er jo så snill nå, en god periode kan en komme inn i, særlig om psykopaten har noen ønsker, da kan de oppføre seg riktig trivelig, og de er da så godt likt av sine kolleger, venner, andre i familien?  Jo, det er nok meg som tar grundig feil...

Jo, vi kjenner nok de fleste en eller annen, nær, eller fjern, psykopaten er der og lurer, slår deg i bakken nettopp idet du tror alt er iorden..igjen.

 

Takk og lov at ikke hunder viser psykopatiske trekk, de viser enten eller, ikke verken, muligens og dersom du gjør som jeg vil, er jeg glad i deg..

Desember, o' lykke

Vi har bikket måneden hvor lykkerusen tydeligvis skal være oppunder taket, måneden de fleste gleder seg til og ser frem til, er ikke annet enn en vanlig måned for oss, ikke har vi planer fra morgen til kveld om hvem, hva og hvor vi skal gjøre denne dagen til en riktig julete dag, ikke har vi julebesøk, ikke pynt, eller andre julete tegn.

Det har ikke alltid vært på den måten, ikke med barn i huset, da gleder man seg til førjulstid med baking, handleturer hvor barn får velge gaver til de som skal ha gaver, finner på små, trivelige ting sammen, ta seg en tur til sentrum for å titte på Julegaten og ha vindusshopping, joda, dengang var førjulstiden milevis unna slik den er idag.  Hver søndag i advent bakte mor og barna noen kakesorter, la de omhyggelig i bokser, smakte litt hver søndag på baksten, ikke alltid den holdt seg til jul, men da var det da bare å lage mer, ikke verre!  Vi laget julepynt rundt kjøkkenbordet, hadde varm kakao, gledet oss over snø, sårlig om den kom på dager barna hadde fri, da kunne vi gå ut og kjenne på lukten av snø.  Luften lukter når det er snø i luften, et helt eget drag som pirrer neseborene, en forventning.

Stille glir årene videre, man orker ikke tenke mer glade julebarnefjes, vil ikke ha minner tredd over hodet som en klam og tett sekk, tiden var der, vi grep årene, årene gikk, tilbake ligger mange gode minner.
Enkelte ganger kan man bli våt i øynene av å tenke på de gode juleforestillingene barna var med i, Adventkirkens grunnskole øvde litt hver dag i desember, så da kvelden kom for forestilling, var alt godt forberedt, adventistene er flinke til det.  Selvom jeg ikke tror på noen gud, eller er kristen, ble jeg alltid grepet av de flotte sangene som barna sang, og hele stemningen i Adventkirken, følte seg litt "oppløftet", slik en god stemning og følelse.
Stanley Jacobsen sang det i en vise : Den stunden som stunda varar...stunder vi får nyte den tiden de er her.

I neste uke er det lille Haakon sin dag, han jobber i barnehage nå, utrolig nok, lillegutt er stor!
Han har også gebursdag den 7. Håper jeg kommer meg til å få sendt gave til ham, er samme dag jeg har time hos psykolog, 2 dager etter den timen, er det nytt politiavhør, huff - jeg gruer meg!
Merkelig hvor spennende saken har blitt nå, da..etter såå mange måneder.

Det er lørdag, regnet pøser, igår var det frost på bakken, rent og godt for hundene.  

Vet ikke hva som skjer idag, antagelig ikke så mye annerledes enn igår, nemlig å vente, meningen med advent...

                                                Ifjor på disse tider, hundene fikk julepynt:)

Slikt man ser

Av en eller merkelig grunn har jeg siden Mirabell blitt konstatert drektig gått med den ugne mageklumpen, akkurat som med mye annet som jeg har følt, noen velger å kalle det psykotisk, andre tar det mer som: Jaja..sånn er det når man bekymrer seg for alt mulig og vice versa.
Merkelig er det da at det stort sett har blitt noe lignende forutanelsene.
Som den gufne ubehagsfølelsen tidlig i vår, visste jeg ville bli skviset bort av en nyfunnet venn, ante det ville komme en ubehagelig situasjon iløpet av sommeren, "så" at vi ville miste en av hundene i ulykke, følte sterkt etter de meget ubehagelige episodene i og rundt huset at dette er ikke alt som vil skje, sa det mange ganger til min gode mann: Vent, det kommer mer, "så" brannbiler, var livredd brann, er ofte at man forbinder brann og brannbiler, det hendte også.  Etter den episoden, hadde vel de nærmeste en anelse om at det ikke kunne skje så mye mer trasig, men nok engang følte jeg at dette er ikke over riktig enda.

I hele drektigheten til Mirabell, sa jeg at fødselen til hennes valper kom til å bli fæl, og at det ble mange små.

Vel, det slo også til.  Dagen startet med at psykologtimen til alt hell ble avlyst av psykologen, takket være dårlig vær..
Mirabellmor begynte å oppføre seg noe underlig bortimot 10.30  Kl. 11 gir vi henne kalsiumtabletter, men jeg sa til matfar at det er ikke nok, han ringte veterinærkontoret på Stend og sa vi mest sannsynlig kom med fødende tispe som trengte keisersnitt og sterilisering.
Vi ville bare se om kalsiumtablettene virket, men etter 26 minutter så vi at her var det bare å komme raskest mulig til veterinær, og ringte og sa de måtte ha en operasjons stue klar om ca. halvannen time.

Vi begynner å kjøre, og matfar ser det går tregt, selvom speedometeret stort sett ligger rundt 100 km/t.  Han ringer politiet i Os, og spør om de kan hjelpe, det er endel der som har gått over hodet mitt, for jeg satt bak med pasienten og forsøkte å gjøre det best for henne, bare konset om det.
Vi kommer oss på ferge mellom Venjaneset og Hatvik, og på fergeleiet på Hatvik står en stor politibil og venter på oss.  Mirabell og matmor haster inn i bilen som uler avsted med blålys og sirener der det er noen biler langs veien.  Flere steder lå vi rundt 160 km/t, så vi kjørte rimelig raskt, selv den smale Kismulveien ble tilbakelagt på rekordtid, og der ble det brukt sirener stadig, selv da vi kom på Stend sitt område ble sirenen satt på, rett foran inngangen stanset bilen, og politikvinnen geleidet oss inn, det var sikkert endel forskrekkede fjes, en vill dame med hund i teppe i hælene på en politidame.  Hun vakte stor oppmerksomhet, og durte rett inn i korridoren og forlangte hjelp NÅ!  
For å si det forsiktig, tror jeg det max gikk 5-7 minutter før hundemor var i anestesi, og keisersnitt startet.  En liten stund etter kom også matfar, så vi stod utenfor vinduet til operasjonsrommet og så da de ordnet alt, fikk se da de tok ut hele livmoren, en stor, pølselignende sak.  Der klippet de ut valp etter valp, for hver valp som kom ut, ble den tatt bort til en benk hvor to dyrepleiere masserte de i et håndkle en liten stund, for så å bli overlevert oss for at vi skulle massere videre.  Da de etterhvert viste gode, vitale tegn, kom de i kuvøse med varme og oksygen.  Noen av valpene brukte vi endel tid på, så jeg aner ikke hvor lenge vi stod slik og gnikket og gned de små, men det tok endel tid, omtrent like lang tid som de brukte på å fjerne livmor og sy igjen.
Med valpene vel i kuvøsen utenfor i gangen, kom Mirabell og ble lagt vedsiden av på benken, hun våknet nesten med en gang, omtåket og forvirret.  Viste ingen interesse da jeg forsøkte å legge valpene til pattene, hun ville bare slikke seg på magen, der sivet det ut endel blodvann, veterinæren hadde fylt buken med væske og sukkervann, slik at hun skulle ha litt å gå på.

Etterhvert ble Mirabell ganske kvikk, blodprøvene viste normale verdier av kalsium, feberen var borte, hjertelyden var bra også.
3 ganger gikk hun gjennom samme sjekk, det samme gjorde valpene.  Jammen tror jeg nesten dyrene noen ganger får raskere behandling enn oss, heldigvis!

Sent på ettermiddagen fikk vi ta henne med tilbake, hun er mamma nå, en mamma som har en pose full av medisiner just in case, og noe hun MÅ ta hver dag.
Hun har spist og drukket, det er et under, og mange magiske minutter kan vi takke politiet for at vi fikk på vår side idag.

Enda er jeg i ørske over dagens hendelser, det er ikke slik man tror dagen blir, tar en stund å fordøye så mange intense og nervepirrende øyeblikk.

Våker over den nybakte mamma' n og hennes små inatt, imorgen natt og sikkert flere netter, hun har hatt det tøft nok, vesla vår nå..  Hun går i ung alder over i "pensjonistenes" rekker, de som bare kan ta livet med ro, ikke tenke verken valper, eller løpetidens mas. 

Kan ikke med ord forklare hvor takknemlig jeg er for å ha henne her blant oss nå ikveld, tragedie som fikk hittil en god start, for dette er et nytt kapittel for en ny mor, mange uker med amming som vi håper kroppen hennes takler, og etter det - aldri mer en valp for hennes del.

Natten har seget på, valpene knirker, det blir å rusle frem og tilbake for å se at de patter, at de får byttet litt på pattene slik at de får noenlunde jevn næring, og ikke minst den lille mor, da.  Hun må få væske i seg, kalde omslag siden tempen stiger igjen når melkeproduksjonen kommer igang, det er nok av småting å pusle med, men de små tingene kan utgjøre mye, tenker ikke penger, men LIV!
Små liv har også rett på den beste behandling!

Stille senker natten seg utenfor, innenfor er det tassing av små poter, valper i hver en krok i den vesle stuen, hunder på hodeputen - det er venner som står side ved side uansett, det...

Den vesle mamma' n noen dager etter at hun kom fra Spania, tenk så liten hun var, og nå har hun blitt vår lille, store pike.  Er så glad i deg, Mirabell, Bellamor, Nesepike, Pussejenta - du har mange navn:)



 

Spørsmål, svar og nye spørsmål

Idag har visst skadefolkene kommet med innstilling om at alt skal skrotes, lurer på om/når/hvis/dersom atte det kommer kontrabeskjed, føler meg neimen ikke sikker på noe i den forbindelse.

Kanskje noen glupinger finner på noe virkelig gluupt, supersmart, Petter Smart smart, ååå - så lei!

Eneste jeg tror på er vel tidsaspektet, nå har de klart å hoste opp noe rundt februar, mars, eller deromkring - om de ordner huset igjen.  da har valpene blitt levert, livet enklere uansett hvilken retning det bærer.

Imorgen er det psykologtime, og tankene strømmer videre, tror jammen det er på tide å komme med noen lenge tilbakeholdte setninger, jeg FØLER virkelig noe, hat, angst, frustrasjon, nederlag, skam, skyld, vemmelse over fyren, vemmelse overfor meg selv.  Skikkelig, grisete vemmelse, den kommer og kommer, som en elv som bruser.  På den ene siden er jeg lei fordi jeg er her, har jo hatt 2 nær døden opplevelser etter 22. juni, skal jeg bare gå her og være til på en måte?  har noen glede av mitt nærvær?  På den annen side vet jeg det hadde blitt trist for noen firbente, så for deres skyld har det kanskje blitt et pluss at jeg er her for dem.  Ble så lei meg da vi ikke hadde baller å leke med ute idag at jeg i frustrasjon fant mandariner som baller, de virket til de sprakk..
Skal huske å få tak i baller imorgen, kjære venner!

Hørte noe om at de tar vare på tingene av affeksjonsverdi, det er spurvens urne, et bilde av ham og fotoalbum tilbake til 1981, bilder fra før den tid er jo ødelagt av den kostelige exmann.  tidsregningen startet visst da eldstejenta ble født.  Tror denne gangen jeg overlater fotografier til barna, de har overlevd brann og gift, hva det neste blir her jeg er, er ikke godt å vite, så stafettpinnen merket foto, får gå til fordeling først som sist.  Nå kan jeg jo ha gleden av å gi de videre, da..Barna slipper å gå gjennom møysommelig fotografering av alle milepæler etter min tid er over.
Jepp, positiv tankegang er definitivt min spesialitet;)

Ellers er jeg ikke glad i døde ting, de fyller kun enkelte funksjoner.  Om det kommer en container merket for spesialavfall, blir jeg ikke på gråten av den grunn.

Nå kan jeg gjøre kvelden svært enkel, nemlig glede meg til morgendagens time, titte på de små før leggetid og ta oppvasken, og dra over gulvene, så får man kanskje tenke på å innta horisontalen etterhvert.

Da var denne dagen gått også.

 

Spurven, vår kjære, tapre venn...

Berit

Merker litt til besøket av "Berit" her også, sikkert lite iforhold til andre steder, og det er spennende å titte utover sjøen, men har ikke orket ta bilder av denne "Berit" enda, hun herjer kanskje imorgen også.  Må utnytte helgene, siden det ikke er folk på fabrikken her, og det er temmelig øde, men idag stakk vi såvidt nesene utenfor og ble søkkvåte, så dette var ikke dagen for ballaktiviteter her, dessuten har vi mistet 2 baller, og har ikke flere, det er krise!
Slike små kriser er store i hundeverden, altså..det er ikke hva som helst av runde gjenstander som duger, kun en sort, huttetu.

Matmor er kjedelig på slike dager, ikke noe moro med henne,  da.

En liten elv går rett utenfor her, den bruser, lillebåten må plasseres trygt ikveld, den forrige ble slengt på land da det var mye sjø, kan ikke tulle med småbåter, heller.

Neste uke er det time hos psykolog, er bare så utrolig lite motivert til å gå dit, bare tiltak på en måte.  Hva skal man snakke om?  Er ganske lei av å prøve å gå gjennom sommerens eventyr, lei av hus som ikke er beboelig, lei av at alle gleder seg, eller ser ut til å glede seg til jul, julekos, nisser, trær i stuene.  Lei av å høre om hva folk kjøper, som vanlig ikke misunnelig på de som kjøper ditt og datt, men skulle gjerne hatt noen småting, høyt på ønskelisten står effilerings saks og flokekam, men først og fremst noe som ikke kan kjøpes, og det er trygghet.  Vil så gjerne at alle valpene skal være trygge for de ukene vi har dem, vil de skal komme til gode hjem, håper den siste fødselen går bra, og at ALLE valpene finner hjem.
Etter at alle valper har kommet gjennom sin periode hos oss, skal jeg trekke et lettelsens sukk, rett og slett for første gang håpe at det blir en stund til neste gang, føler jeg trenger å "lande" litt, i denne perioden er det mye kav med å prate med kommende valpekjøpere, ta bilder, notere alt man skal huske om alt og alle, man kjenner på en måte litt press, klarer ikke få alt ut av hodet om dagene, vil ikke at noen skal føle seg skuffet, eller misfornøyde.

Akkurat nå prøver jeg å finne krefter til å kravle i dusjen, jammen et helt arbeid det også.  
Kanskje det er spenninger som bygger seg opp, tapper kroppen for krefter, ikke vet jeg, merker bare at noen dager er tunge å komme gjennom, og at kreftene kan være der en dag og borte den neste.

Tenker mye, antagelig for mye.

Å, du søte førjulstid!

Utsettelse

Vet ikke hvem jeg skal takke for endelig å få vite at her blir vi værende en stund fremover, sånn røft regnet over jul, da..Faller ikke ned på kne og ber til høyere makter, men jammen er det utrolig å vite at man kan slå seg til ro en stakket stund, ikke mase med å reise tilbake til spøkelseshuset med det aller første, om det nå skjer i det hele tatt.

Enda er dunstene i huset så sterke at selv skadeselskapsmannen ble dårlig og måtte ut, og nå har det luftet seg siden 5. november, altså har det vært rimelig stor konsentrasjon av diverse dampgifter da jeg ble sendt på sykehus, ifølge alle solemerker burde jeg ikke levd idag, men gjør det, tydeligvis.  Er vel seig, kanskje?

Nå har magen roet seg noen hakk, fra å være fylt med noe som kjentes som stein, til en mer lett følelse, og fredagsvasken er unnagjort, det er telys rundtom, hundene er relativt nybadet og stelt, gulvene vasket i godt grønnsåpevann, så da er det nesten en "normal" helg - utrolig!

Ryddet på det vesle kjøkkenet og nesten trodd det var mitt, klesvasken er ryddet på plass, slike kjedelige husmorsysler, kremt.  Her er det så lite tiltak å gå igang med noe, og ikke stiller vi de høyeste kravene, det gjør alt så mye enklere.
Der andre nærmest griner for å ha mistet døde ting, kan jeg smile fordi det mest verdifulle er i god behold, enda engang undrer jeg meg over hvor opptatt enkelte er av de døde eiendelene sine.  Man klarer seg så godt uten mye, har man det mest nødvendige, bør man være glad og takknemlig for det, finnes så utrolig mange større problemer i hverdagen og i verden!

Nå sitter mor og hunder i en renvasket stue og ser på "Berit", hun har vel ikke kommet helt i slag enda, men rusker likevel godt fra seg utenfor her, sjøen bruser, og vi kan bare sitte og beundre alt på første rad, ihvertfall så lenge det ikke blir altfor mye flo.  Alle firbente venner er mette, trøtte og gode, da kan man vel ikke klage?

                                       Kjøkkenbenken som nesten ser ganske ryddig ut idag

 

                                                Litt utsikt utover fjorden, koser meg med den

 

                                  ...og når selveste Prinsessen ligger i sengen min, er da alt topp!

Skuff

Ikke som kommodeskuff, men skuffelse.

Hadde avtale idag med folk fra renholdsbyrå som tar en vurdering på hva som skal gjøres med bolig og innbo, avtalen var at vi skulle bli oppringt for tidspunkt, men det skjedde jo ikke idag.  Har gått med den berømte klumpen i magen en god stund og ventet på disse som avgir "dommen", får smøre meg med den berømmelige tålmodigheten og vente mer, egentlig kanskje like greit at de bruker tid, desto mer tid har vi her, da..Men på den annen side, er det også greit å vite litt mer hvor man står i saken.  Vel, slik er det nok å være i Tryg(ge) hender?  
Var på en helt annen måte etter brannen, enten har de endret rutiner, saken er komplett annerledes, vi er ikke eiere av bolig etc. etc.
Dengang var de svært flinke til å følge opp, vi ble innkalt på møter stadig, der ble servert både snitter, kaffe og brus, man følte seg ivaretatt, ikke i et ingenmannsland som nå.
Av alle ting blir man så sliten i hodet av uvissheten, det er rart, for man gjør da ikke noe slik sett - annet enn å vente...

Får nok heller tenke på andre ting, er nå den berømmelige "søte" førjulstid er i anmarsj, da skal man da være glad og fornøyd, ha det travelt med å pynte, bake, vaske, stryke og gud vet hva!  En ting er garantert at her blir det verken jule en -to, eller tre, ingen av oss er fan av jul, det er pengersluk, mas og kav, ikke liker vi nisser, julelys og glitter, heller.  Den smukke førjulstid, blir som enhver annen tid på året, kanskje iår med den forskjell at et BB (barnebarn) ventes midt i det hele, noe som er ganske positivt, har et håp om mindre mas om familiære sammenkomster av den årsak, den vordende mor bør vel roe seg sånn rett før BB skal komme, håper jeg!
Tror ikke der skal være noen bryllup i anmarsj, heller, da kan vi kanskje slippe greit med kun å ha hunder som skal passes, og de er en god unnskyldning mot å reise noen steder også, hurra..!

Heldigvis slår nå min ekstremt positive tankegang til engang iblant, juhu...

Dagene som de kommer

Etter å ha vært på "ferie" fra søndag til mandag, var det godt å komme tilbake hit.  Måtte ha en overnatting hos eldstejenta fra søndag grunnet tidligtime hos bydoktoren min mandag. 

Da fikk jeg prøve meg på kollektivtilbudet her også, tør ikke kjøre bil grunnet dårlig syn, og bussen fungerte greit, den, lang tur, men behagelige busser.  Turen herfra innebærer også en fergetur mellom Venjaneset og Hatvik, et koselig avbrekk i turen.  Greit var det også at bussen stanset like ved Sparbutikken på Valle, og kort vei til dattermor.  Alltid koselig å komme dit, litt å slarve om, se på barnebarn bygge teknisk Lego, herlighet så flink han var, de små fingrene fikk til vanskelige saker etter tegning, mormor ble helt imponert, og kanskje dette kan bli BB' s julegave?  mamma' n hans leser til eksamen i forsikringsøkonomi, virker tungt...og hun er omtrent som sin mor med tall, blir litt komplisert, sånn sett, vi er nok ikke skapt for tall, nei!

Dagen etter startet før det var lyst ute, vi kjørte alle sammen til BB' s skole, deretter videre til Haukeland hvor BP jobber, etter det var det gamlemor til legen, og datter videre til Tryg.  Da vi passerte tidligere Eikelund, som ikke er slik som før, strømmet endel gamle minner på, tilbake til tiden da Henrik gikk på Tveiterås skole, og alle dager da vi var der.  det var gamle dager, det..

På venterommet ser jeg min eksmann sitte, han har timen før meg.  Tror ikke jeg har sett et slikt redd ansikt på det jeg kan huske, og ei heller en som har løpt legen imøte, for etter timen å bli geleidet ut bakveien for å slippe å se sin skumle ekskone igjen, herlighet for en tulling!    Jammen må jeg ha skremt han fyren der i mange år, hadde liksom ikke tenkt å overfalle fyren der, ikke interessert verken å snakke, eller ha annen kontakt, ikke mye å frykte fra meg der, mister!

Hos legen var det å sjekkes etter sykehusoppholdet, og han var ganske sjokket over det dårlige synet, så jeg ble sendt videre til øyenlege med en gang.  Så fikk vi konstatert en kraftig betennelse, grums på øyne og et høyt trykk, litt flere medisiner å holde styr på, men dette ordner seg!  Er ikke så redd for slikt trykk, jeg, men det var visst øyenlegen.  første gang en lege har ristet meg i skuldrene og sagt: Du vil vel ikke bli blind?  Neida, men det blir man ikke sånn uten videre, tenker jeg, vi er nå i 2011, og til neste år har vel ikke medisinkunnskapene falt nevneverdig.

Etter å ha unnagjort disse sakene, var det å returnere tilbake, går ikke så ofte buss hit, så man kan ikke somle så mye, men fikk ramlet inn på dyrebutikk og apotek, videre pile til bussen.  På vei til bussen, fikk jeg sett Byba(na)nen, så klart gamlemor fra landet er storslått imponert av dette også.

Godt å komme  tilbake til fred og ro, er så glad vi ikke bor i sentrale strøk!

Idag klarte jeg å stable på bena litt ryddeegenskaper, eller jeg var vel mest lei av å ha de få tingene i poser, fikk brukt hele to skuffer til vår felles garderobe, og straks ble alt mer hjemlig - man tilpasser kravene etter omstendighetene, så enkelt er det bare.

Godt det ikke er så stort her, det er ikke lange veier å gå inne i huset, noe som passer utmerket, lett å holde rede på sakene, lett å vaske gulv, og koselig å sitte på kjøkkenet som er lite og koselig.
Nå hører jeg bølgeskvulpet ute, veldig beroligende.

Snart er det tid for siste tur ut, og da er nok en dag snart over, kjekt å komme ut i den friske luften som er her, det er også beroligende, så ved sjøen er det riktig godt å være...lurer på om jeg skal bli husokkupant!

                                                                                 ***

Mer tanker

Trodde ikke jeg skulle tenke så mye mer idag, men gjør det likefullt, oj, de maler og kverner.

Har fått så mange telefoner fra kommunen etter at lokalavisen skrev om overgrepssaken fra i sommer, virker som om panikken har tatt de, særlig siden vi også har bedt om alle papirer og journaler derfra, var visst fa' li slikt noe.  Nå nekter jeg rett og slett all "hjelp" fra kommunen, rett og slett for å rette søkelys på deres tidligere inkompetanse, de kan dra dit pepperen gror for mitt vedkommende.  Desto mer avvisende jeg er, jo mer pågående blir de - artig katt/mus lek?  Nei, bare latterlig egentlig, komme nå og vise former for tja, sympati, kanskje, later som om ihvertfall.  Flinke til å late som, den gjengen.

Intet nytt fra forsikringsfronten, bare en anelse, kanskje.  

Valpeinteresserte ringer også for tiden, prøver å være grei mot dem, kanskje klarer jeg det ikke, kanskje går det bra.  Idag kom en trivelig telefon fra Gjøvik, et par på vår alder som skal ha seg en liten tass.  Hun hadde lest om disse hundene i mange måneder, og nå klarte hun ikke vente mer på valp, kjekt for oss!  Hørtes veldig koselig ut også, hadde greie på hund og pelsarbeid, så alt var på stell uten å måtte forklare masse om slikt.  Ikke alltid man er opplagt til å forklare det samme omigjen altfor ofte, lurer på hvordan lærere har det, hadde ikke orket 30 unger i et klasserom som skulle få lærdom i hodene, huff!

Tenkte litt mer på Knausgård, smart tid å reise på ferie nå, tror jammen han har gjort noe smart der, rare mannen.  Lurer på hvor slike reiser på ferie, om de har dyr, eget hus, egen bil, hvilke klær de liker, farger, om de er glad i frisk luft, joda - alltid mye å undre seg over.  Drikker de alkohol, og spiser de fisefin mat, sånne vemmelige greier som sushi, kanskje...jækk!  Tenker sushi=bakterier som gjør at man får vondt i magen, men det er visst ganske populært blant bedrestilte.  Øl eller rødvinmann, avholds?

Nei, nå får han seile sin egen ferie, Knausgård.

Tenkte og på Bibelen og Mormons bok, sikkert fordi Henrik og mor snakket endel om det på turen, han var så heldig å få seg en Mormons bok nattestid tilbake til hotellet.  Den måtte han fortelle mye om sånn i 03.30 tiden, tror ikke mor var så med, men vi fant oss noe farris og så litt lysere på livet fra sengene våre.  Igrunnen ble vi litt småtrøtte av å tenke på Bibelen i nattbordet og denne Mormonerboken, eneste Henrik gjorde med den, var å ta den med på kamp dagen derpå.  Siden Brann vant, er den boken blitt med på alle kamper, lykkeboken;)

Nå synes jeg sannelig det skumrer, hører noen spede valpelyder fra kassene her, og lengter til arbeidet er avsluttet for dagen.  Glatt er det også nå, men ikke så glatt som på, ja..stedet.  Her er det ganske flatt, så man klarer å holde seg på bena, godt gjort til meg å være.

Jepp, nu lukkes porten, gate closed, og ut med gutter og jenter her!

                                          Adam som ettåring, mange minner som dukker opp

Underlige dager

Som dagene går, underlige dager på et vis, vite lite og undre mye.

Hvor lenge blir vi her, da?  Lenge nok til å bruke opp en rull toalettpapir, eller snakker man uker, frem til valpene er på bena?  Aner ikke, slikt gjør hodet slitent, har så lyst å ha dette som hjem, men aner ikke...blir vi til jul?  

Enda har vel ikke så mye blitt gjort der uhellet var ute, så håper dette drar rett så lenge ut, håpe - håpe, drømme og håpe gjør jeg hver dag, slippe å komme tilbake til mareritthuset.

Blir frustrert og irritert - underlige saker, dette her.  Skal vi se, det var i 1998 at vi mistet omtrent alt i husbrann, nå står vi temmelig likt, samme følelsen av å ikke ha peiling.  Hva er sannsynligheten for at det skjer 2 ganger på det jeg synes er ganske kort tid?  Denne gangen var det såklart enkelt, ikke barn som trenger å kjøres rundt hist og her, bare de firbente å ønske gode dager for, men det er ikke bare, det heller.  De får samme mat, lager så god mat til de som mulig på fremmed kjøkken, et kjøkken som jeg skulle ønske var mitt.  Prøver å få de ut på løp hver dag, som regel går det greit, er ganske fredelig etter arbeidstid her, og da har de mye boltreplass.

Litt trøtt i hodet etter å ha gått våkenetter grunnet ørsmå valper, men lever i håpet om at knøttene skal vokse seg tykke og valperunde.  Vekten brukes hyppig, gleder meg over hvert gram de legger på seg, føler de tar steg bort fra regnbuebroen for hvert gram som kommer på kroppene.


Ser at en kjent forfatter har kommet ut med sitt 6. bind, kanskje det siste i den serien, tenk å få skrevet over 1000 sider, er det virkelig mulig?  Knausgård har visst avslørt og navngitt personer som ikke ville det, mulig man må det somme tider når man er en slik kjent kar, tenker på slikt også.
Skulle gjerne fulgt bare litt i hans fotspor, skrevet en fet roman.
Har mange ideer, men de er temmelig springende i tema, finner ikke den berømmelige "røde tråd", skal jeg skrive noe oppdiktete greier, eller realistisk?  For meg måtte det nok blitt fra virkeligheten, og da hadde mange blitt fornærmet, for jeg liker jo stort sett ingen på 2 ben, og har lite positivt å komme med om de jeg har møtt på veien.  Enten er de løgnaktige, psykopater, feige, eller slike som snur kappen etter vinden og skuffer totalt.  Begge henders fingre er vel nok til å nevne de jeg er fortrolig med, slike som har over år vist seg ikke skuffe, men stå ved siden når ting går mot.


Vel, tror det var dagens tanker, åpnet en ny toalettrull, så får vi se om den blir brukt opp...


                                                                                  *




 

Action i hverdagen

Siden jeg returnerte fra Trondheim, har det gamle huset slitt med tette rør, og selvsagt også den festlige kloakken :(

Herk?  Vel, pent sagt - nor dritt!!  Underdimensjonerte rør gjorde saken megafestlig, det som startet som en ganske , trodde jeg, uskyldig bruk av avløpsrens utviklet seg til nesten dødsfall lørdag 4. november, har hatt en skummel forutanelse om katastrofe hvor det er involvert brannbiler, men jeg visste bare ikke når og hva.  Hadde bare sett for meg mange røde biler og brannuniformer, så jeg likte ikke å gå fra dyrene, var så utrolig redd for at det gamle el.anlegget skulle kortslutte og lage brann.

Vår "kjære" husvert kom 3 dager på rad med ulike, sterke remedier som jeg skulle helle i sluket under dusjen, ikke fortalte hun hvor sterkt dette var, og dumme meg leste på flaskene og fant ikke noe galt når de ble håndert etter oppskriften.  Lørdag var det enda potte tett i rørene, og da kom siste stoff, Sour Power, som ikke er lov å selge til private.  Det visste jeg ikke, stoffet ble tømt i sluken, og skulle stå fra 2 minutter til max 6 timer før kaldt vann ble helt nedi.  Etter en stund begynte jeg å klø, få astmahoste, og bli ganske susete.  Forklarte nå dette til verten, men siden ikke rørene var åpnet etter de max 6 timene, ville de ha stoffet i slukene over natten...sukk!  Ble ille dårlig, og kort sagt forgiftet av alle kjemikaliene som hadde reagert med, eller mot hverandre og utviklet svovelsyredamp.
Med et nødskrik ble jeg berget denne gangen også, skikkelig forgiftet etter å ha innåndet dampen, over 40 i temp i ambulansen, et blodtrykk som omtrent sprengte måleren, hele meg var spesialavfall.
Ihvertfall klærne mine var de redde for siden de var fulle av hull etter etsing.  Huden begynte pent å boble, synet ble mer og mer tåkete og er det enda.  Denne gangen ikke unnskyldning for skriveleifer, men jeg ser temmelig dårlig og ser ikke ut i ansiktet.  Ikke at jeg har så mye å tape på det, men er fryktelig vondt og ekkelt.

Huset er nå evakuert, etter pålegg fra overordnet hold, nøkler levert inn, alt i huset er fremdeles giftig, og mer vet vi ikke enda.
Vet bare en ting, kommer jeg tilbake dit, da kommer nervene og hjernen kun til å vente på neste mareritt.  Har blitt redd hele huset, husets "makt" over oss, det støter oss bort, på samme tid drar det oss til seg, underlig.

3 valpekull er nå kommet siste uken, her er mange tanker i hodet, men litt glad jeg lever, og enda mer glad for at alle hunder er friske og raske.  Jammen gjorde byggtørkeren mer enn å varme, den laget undertrykk eller var det overtrykk, husker ikke slike detaljer, i rommet jeg satte hundene i fra tidspunktet siste væske ble helt i, takk og lov at jeg klarte å tenke såpass klart...

Uff, når tar ekstremsakene slutt??  Orker igrunnen ikke så mange flere psykiske belastninger nå!

De kule guttene er ihvertfall ganske godt kledd for anledningen, slipper å bli forgiftet disse karene

Slik lager man action i Øystese, den trauste bygden, ikke noe halvveis, her ble det evakuring av flere  hus, spesialbil som tømte septiktanken for gift for å unngå miljøkatastrofe i fjorden, joda - Kvam er ikke å leke seg med..eller idioter som husverten!

Opp og ned

Vel tilbake fra trønderland, opp og ned, ned og opp - kreftene og humøret, eller psyken på fint.

Sliten, dønn og inn til margen sliten av tanker og noen få, enkle gjøremål.  Rørene er tette i huset,  for to netter siden drev jeg på med avløpsåpner, kokte på vann og helte nedi alle sluk, kjele etter kjele i håp om en løsning.  Trodde jeg fikk det, og begynte med hundebading - IKKE SMART!  Vannet rente ikke ned i sluken overhodet, så da var det frem med tepperensmaskinen og suge opp 8 bøtter med vann som var på vei ut i gangen.  Hver bøtte føltes blytung, spesielt med tanke på at feieren tidligere på dagen ga forbud mot å fyre i ovnen, JIPPIIII, såå mye positivt og greit, da?

Senere på dagen starter en av tispene å vise merkelige tegn på å begynne på fødsel, OK, litt tidlig, men naturen går jo sin gang.  Weeee, uten vann som kan renne i rørene blir det jo rimelig kjekt på toppen, ikke kunne bruke toaletten, joda, så vannvittig lovende!

Sånn utpå kveldingen fødte jenta vår 2  velskapte små, en av hvert kjønn om jeg har sett rett.  Først kom det er gutt raskt og greit, like etter en til like enkelt, de mer eller mindre skled ut uten anstrengelse fra mammaen.

Da har vi nå 14 voksne firbente, 2 valper på 9 uker og 2 som snart er et døgn...
Hundedager...

Advokaten har hatt samtale med redaktør i avisen, blir spennende å se om de tør trykke noe, hmm!

gutten sin, dette

Trondheim

Ja, tenk - ikke dårlig at mor og sønn har hatt seg en "rolig" weekend i Norges 3. største by, ærendet var å se fotballkamp for sønnen, og moren skulle hilse på 5 koselige valper som en gang i tiden reiste dithen.  Selvsagt måtte mor også på kamp, men hun satt hos hjemmelaget på VIP tribunen og led ingen nød, første og siste kamp har nå blitt sett og realisert, Lerkendal var en flott jomfrustadion å både starte og avslutte kampkarrieren på.

Bildene over er såklart av Olavs statuen, siden andre antagelig tar bilde av den forfra, valgte jeg å ta bilde av baksiden, såklart!
Det var også på disse trappene min første tur til Trondheim ga litt hvile, engang for lenge siden, veldig lenge siden.  Etter en huskete tur med Hurtigruten, var det godt å pleie magen på disse trinnene, dengang.

Tenk, 3 hele netter borte fra mange rare tanker, det var ferie og ikke ferie, tankene vandrer likevel hvorhen man er i landet, men de kom litt på avstand en liten stund.  Kroppen derimot, var ikke på mitt lag, den streiket omtrent med det samme, men slik er det nå engang med dårlige ledd.

Nidarosdomen er selvsagt et "must" for oss som var turister, vi klarte tilogmed å snike oss inn for en titt, stor kirke, men vi sniktittet i all hast og syntes det var et voldsomt langt gulv å tusle oppover om man skulle giftet seg der, slik som Marte og Ari med Ben, altfor mye arbeid bare for å si "ja" fant vi ut.

Ingen tvil om at Brann fansen har inntatt byen, mobilene stod ikke stille mange minuttene om gangen, har fløy avtaler om møtestedder i lav høyde, og hvor vannhullene befant seg, hvem som skulle møte hvem, hva de skulle ha med og på seg, ja, ungdommen er en egen rase, men det var kjekke ungdommer!  Denne karen fikk virkelig benyttet seg av de fleste muligheter på det området, sårlig var det med å finne pubene utrolig viktig, hmmm...

Å komme inn på Lerkendal, var like omstendelig som å gå gjennom sikkerhetskontrollene på flyplassene, fikk ikke lov til å fotografere, men snek meg til etpar bilder da Brann vant 6-3 over RBK, her står spillerne og takker tilhengerskaren, eller supporterne for god støtte.

Det var takk og lov en oppløftet Branngjeng som reiste til Flesland med 3 poeng i bagasjen, slik at tilbaketuren gikk fint, trasig å sitte med Branntilhengere som depper, da depper de skikkelig!

Bare MÅTTE ta et foto av kontrolltårnet, er vel ikke lov det heller?

Over skyene hadde himmelen en himmelsk? farge, det var herlig å sitte på flyet og bare knipse ivei, så enkelt kunne livet gjerne vært oftere, små utfordringer, ikke slike tunge bører å bære som når føttene kom på bergensk underlag igjen, det var trist å komme tilbake, men godt å treffe de man er glad i, såklart!

Nå er det bare å hente litt krefter til fødslene setter igang her, og det tar omtrent en ukes tid, så turen var godt timet på den måten:)

Idag var det psykologtime som stod på timeplanen, og for første gang under timene måtte jeg ta kleenex fra esken under bordet, nå begynner vi visst å nærme oss det politiet vil ha litt klarhet i, og det svir, skikkelig også...

MEN en tur er da slett ikke noe å kimse av, se noe annet enn dette huset, det kalde hus.