Underlig er det de nettene man har drømmer som utvikler seg litt etter litt, eller for hver dag samme drøm dukker opp.
Første drøm var en blålig bil med langt panser som fikk motorstopp og parkerte på en veiskulder. Ikke så merkverdig det, men det var ikke satt ut varseltrekant som indikerte problemer.
Andre gang drømmen dukket opp, kom litt mer av omgivelsene opp, veiskulderen var like ved et bratt heng, og bilen stod ikke stødig i den posisjonen som den stod i. Der ble festet wire til bilen, de ble strukket i luftlinje tvers over en smal vei og festet til et tre. Ikke et hvilket som helst tre, en furu som hadde en utrolig flott vekst av nåler.
Den tredje drømmen om samme emne, viste mer omgivelser, også iblandet personer i ulike sceneario. Bilen som står så farlig til er ikke godt nok sikret, muren ved veiskulderen er satt sammen av stein, omtrent på størrelse med murstein. Meget skarpt bilde på muren, det er definitivt ikke stabbestein, men ganske jevnstore steiner som er satt i mønster, men den er ikke murt opp på vanlig måte. Disse wirene som holder bilen er også litt slitte.
Personer kommer ut og inn i bildet, ukjente personer er meget skeptiske og redde, kjente fjes tar alt mer med ro, men ingen våger å flytte bilen, og ingen tenker på å skaffe bergingsbil.
Siste scene så langt inneholder alle elementene fra de forrige drømmene, men nå har det kommet et dystert islett over bil og mennesker, en tett tåke er iferd med å bre seg i landskapet.
Noen trekker seg unna, de får en dommedagsfølelse.
Kjentepersoner driver med ulike aktiviteter langt fra bil og skog og murkant.
Selv drar jeg på kino og ser Grease og er 17 år, forelsket, men som rollefiguren "Sandy" - ikke overens med den hun er forelsket i. Hun er søt og han er tøff, slik guttene på 50 tallet kunne være. Slik var virkeligheten dengang også, jeg var verken søt, eller noe, bare fryktlig kjedelig. Selvsagt prøver jeg å vinne den utkåredes gunst, et vanskelig prosjekt da jeg er den grå mus.
Anita Valen dukker opp, pen er hun, men har et lass med make up på seg. Særlig øynene ser ut som om de har sett noe for meget, de er også hardt sminket. Hun er utrolig muskuløs, armene veldefinerte, hun har sort herrehatt og slips. Noe rart, hadde forventet å se henne med sykkelshorts...
Med tårene rennende ned ut ifra Forum kino rusler jeg sakte inn i tåken og aner den lurende faren.
Anita Valen kommer med hatten på snei og et krystallglass fylt av campagne i hånden.
Vi står der og venter på resten av de vi kjenner, ikke vet vi hvem det er, men vi står der, stille og ventende.
Irriterende med slike drømmer, kan ikke hele "settingen" komme med det samme slik at man slipper å gruble på utfallet?
****
mandag 1. oktober 2012
Hurra for ..meg?
Lørdag 29. september var dagen man ikke kom utenom, sånn feiring med næreste familie.
Som jeg stresset inni hodet med dette, her skulle ryddes! , vaskes og hundene skulle være sånn noenlunde i strekken.
Endelig hadde alle oppgavene blitt unnagjort, og ting virket sånn noenlunde greit nok .
Her kom barn med sine samboere, barn uten samboere og barnebarn, selvsagt ikke glemme hunder også.
Mormor er nok mest en sånn "langt borte" mormor, dessverre! Mormor savner små barnehender og barnslig undring over de små ting, akkurat slik jeg ser mormorer skal og bør.
Var moro bare å åpne vinduet på kjøkkenet og ha ene poden tittende ut på noe så enkelt som bølger og båter, litt fjell i horisonten og gleden over det enkle liv. Da føler man seg ekstra glad, og ønsker seg tilbake til mer sentrale strøk slik at man kan hilse på disse små mye oftere, sukk...
Hundene oppførte seg utrolig bra, hmm, ble nesten skremt, jeg!
Frøken storpuddel oppførte seg ikke som valp, var der bare hun - stille og fredelig. Jo, hun ville alle ha med seg.
Fikk en passelig mengde presanger som jeg hadde bruk for, uten at det var overdrevet (takk og lov!), liker ikke at noen kjøper "skjorta av seg" for min del. Liker best det vi i gamle dager kalte rotepakker, slike som inneholder litt av hvert av småting, bøker, duftlys, og mer praktiske bruksting. Ser ikke helt poenget i å samle opp så meget. Eneste det kan være brukendes til, er å øke skadeutbetaling fra forsikringsselskap, og nå har vi hatt brann, vannskade og svovelsyredampskade.
Kanskje vi har gjort unna skadefrekvensen for en god stund nå?
Ute var det vått og grått, men tøffe som vi var, ble det også en tur ut ned til sjøen. Ene poden var stor nok, eller i rett alder, til å ha glede av sand, vann og slikt 3 åringer liker.
Vips kom det også noen hunder og dyttet poden overende, litt overraskelse i blikket så gikk det seg til.
Slikt man i ettertid kaller et vellykket besøk.
Slike vellykede besøk man betaler prisen for i etterkant ved å være gåen i hode og kropp i noen dager. Vel, det går seg vel til.
Skjønner at jeg skulle hatt litt mer sosial trening når flere personer er samlet på samme tid, vi blir vel slik vi halvgamle ute på bygden, sikkert en slags "fra grisgrendt strøk syndrom".
Da har verden kommet inn i heimen, fortalt hva som hender rundtom, og sneglen trekker seg stille tilbake til huset sitt.
Veldig takknemlig for å ikke være urbanisert, på samme tid med noe hang til å trekke mer mot urbane strøk av praktiske årsaker - slik er det bare, man skal ikke få både i pose og sekk.
Prøver å konsentrere meg litt om den store valpen, la henne få inntrykk av at jeg er en allright matmor, ikke farlig for henne og dette i håp om at vi i fremtiden skal kunne ha et greit og stabilt fohold uten skumle angrep fra hennes side.
Tenker sånn i mitt stille sinn at om jeg er ok når hun er liten, blir hun ok når hun vokser og blir stor. Har ikke tenkt over om hun blir særlig stor, men ved nærere tanker, ligger det vel i rasebeskrivelsen!?
Vel, enda er hun liten, heldigvis...
Vår første Sasha har nå fått navnet sitt kalt opp igjen, den større Sasha har kommet:)
Som jeg stresset inni hodet med dette, her skulle ryddes! , vaskes og hundene skulle være sånn noenlunde i strekken.
Endelig hadde alle oppgavene blitt unnagjort, og ting virket sånn noenlunde greit nok .
Her kom barn med sine samboere, barn uten samboere og barnebarn, selvsagt ikke glemme hunder også.
Mormor er nok mest en sånn "langt borte" mormor, dessverre! Mormor savner små barnehender og barnslig undring over de små ting, akkurat slik jeg ser mormorer skal og bør.
Var moro bare å åpne vinduet på kjøkkenet og ha ene poden tittende ut på noe så enkelt som bølger og båter, litt fjell i horisonten og gleden over det enkle liv. Da føler man seg ekstra glad, og ønsker seg tilbake til mer sentrale strøk slik at man kan hilse på disse små mye oftere, sukk...
Hundene oppførte seg utrolig bra, hmm, ble nesten skremt, jeg!
Frøken storpuddel oppførte seg ikke som valp, var der bare hun - stille og fredelig. Jo, hun ville alle ha med seg.
Fikk en passelig mengde presanger som jeg hadde bruk for, uten at det var overdrevet (takk og lov!), liker ikke at noen kjøper "skjorta av seg" for min del. Liker best det vi i gamle dager kalte rotepakker, slike som inneholder litt av hvert av småting, bøker, duftlys, og mer praktiske bruksting. Ser ikke helt poenget i å samle opp så meget. Eneste det kan være brukendes til, er å øke skadeutbetaling fra forsikringsselskap, og nå har vi hatt brann, vannskade og svovelsyredampskade.
Kanskje vi har gjort unna skadefrekvensen for en god stund nå?
Ute var det vått og grått, men tøffe som vi var, ble det også en tur ut ned til sjøen. Ene poden var stor nok, eller i rett alder, til å ha glede av sand, vann og slikt 3 åringer liker.
Vips kom det også noen hunder og dyttet poden overende, litt overraskelse i blikket så gikk det seg til.
Slikt man i ettertid kaller et vellykket besøk.
Slike vellykede besøk man betaler prisen for i etterkant ved å være gåen i hode og kropp i noen dager. Vel, det går seg vel til.
Skjønner at jeg skulle hatt litt mer sosial trening når flere personer er samlet på samme tid, vi blir vel slik vi halvgamle ute på bygden, sikkert en slags "fra grisgrendt strøk syndrom".
Da har verden kommet inn i heimen, fortalt hva som hender rundtom, og sneglen trekker seg stille tilbake til huset sitt.
Veldig takknemlig for å ikke være urbanisert, på samme tid med noe hang til å trekke mer mot urbane strøk av praktiske årsaker - slik er det bare, man skal ikke få både i pose og sekk.
Prøver å konsentrere meg litt om den store valpen, la henne få inntrykk av at jeg er en allright matmor, ikke farlig for henne og dette i håp om at vi i fremtiden skal kunne ha et greit og stabilt fohold uten skumle angrep fra hennes side.
Tenker sånn i mitt stille sinn at om jeg er ok når hun er liten, blir hun ok når hun vokser og blir stor. Har ikke tenkt over om hun blir særlig stor, men ved nærere tanker, ligger det vel i rasebeskrivelsen!?
Vel, enda er hun liten, heldigvis...
Vår første Sasha har nå fått navnet sitt kalt opp igjen, den større Sasha har kommet:)
onsdag 26. september 2012
Klasseløs
Det er slike folk som meg og endel andre i samme situasjon, vi er "ikke noe", vi er enten trygdesnyltere, lite intelligente, økonomisk vanskeligstilt, eller muligens alt på en gang.
Ihvertfall ikke i samme liga som de i høyere sjikt.
Som regel er vi såpass verdiløse at vi ikke er verdt så mye som et "takk for hjelpen" om det skulle være noe vi har vært så oppegående til å ha kunne bidratt med.
Det er som å være en type pariakaste, slike man helst ikke menger seg med om man kan unngå det.
Dette kan ha sine fordeler tiltross for endel ulemper, man vet hvem som er ekte venner og medmennesker.
Vi i pariakasten holder som regel sammen, prøver etter beste evne å støtte hverandre, selvom det for det meste må bli på et uøkonimisk nivå, altså vi har evne til empati til tider og å føle andres svakheter. Kanskje om vi strekker oss langt, kan vi prøve å styrke andres svakheter, selvsagt ikke i så stor grad, men definitivt vil vi stå side ved side i vanskelige situasjoner.
Sannsynligvis er dette en underlig egenskap blant kynikerne, dette ser ut til å fortone seg som en utdøende egenskap. I dagens samfunn er det viktig å henge med, være med på saker og ting - selvsagt vil slike gjøremål som oftest innebære endel kostnader, dermed blir vi kasteløse utestengt meget effektivt. Vi kan pusle med å holde hodet over vannet, forsøke å få umulige regnestykker til å henge noenlunde ihop, hvilket er meget vanskelig da vi tydeligvis mangler essensielle matematikk kunnskaper.
Vi duger ikke til mye, vel...kanskje til da å gjøre tjenester for de bedrestilte. Selvsagt uten verken betaling eller takk.
Muligens kan jeg virke bitter, noe som faktisk ved nærmere ettertanke ikke er fakta, kun en konklusjon over at slik er det.
Ingen skal fortelle meg at det ikke finnes klasseskille i dagens samfunn - det gjør nok det.
Mange tenker om jeg bare vant i Lotto, en million kanskje? Å, da burde noen av mine økonomiske vansker være en saga blott.
Dessverre ville problemene hengt ved slike som oss som klister, vi er så vant med å spare på det meste at vi knapt ville våget å bruke av vår lille million, joda - til regninger, resten hadde vi spinket og spart på.
Tror ikke vi hadde turd så mye som å ta en tur på en restaurant engang, for det ville sikkert være noe som var viktigere enn å proppe seg med gourmetmat som vi likevel ikke er kjent med.
Godt vi har slike steder som tak over hodet, egentlig burde vi nok ikke hatt det, men om vi nå har det...liksom.
Inni meg må jeg småflire litt av de veletablerte, samfunnets støtter, joda ingen tvil om at de gir stor støtte!
...og ikke glem at selvom vi er aldri så mye paria i andres øyne, kan vi fremdeles inneha en god del ironi...
Nå forstår jeg hvorfor jeg er den utelatte, jeg er rett og slett kun en paria som man ikke bør vedkjenne seg. Festlig kan det være, vondt kan det være, irriterende også, men å bli bitter og gretten har lite for seg.
Det er bare den lille detaljen at så få gidder å ta seg bryet med å bli kjent med de uvanlige, kanskje vi kan smitte ved vårt nærvær?
Her skal alle få lov til å leve i sikkerhet for meg, om jeg ikke er ønsket, skal jeg faktisk klare å holde meg borte.
En gammel setning renner meg i hu...Guds kvern maler sakte (legger til inni meg at den maler likevel). Dette tiltross for min ukristelige oppfatning, kan selve setningen stå for hva man ønsker igrunnen.
Eller den klassiske - den som ler sist ler best:)
Alltid kjekt å se det positive i ting, og å beholde en optimisme tiltross for tilsynelatende pessimisme!
Ihvertfall ikke i samme liga som de i høyere sjikt.
Som regel er vi såpass verdiløse at vi ikke er verdt så mye som et "takk for hjelpen" om det skulle være noe vi har vært så oppegående til å ha kunne bidratt med.
Det er som å være en type pariakaste, slike man helst ikke menger seg med om man kan unngå det.
Dette kan ha sine fordeler tiltross for endel ulemper, man vet hvem som er ekte venner og medmennesker.
Vi i pariakasten holder som regel sammen, prøver etter beste evne å støtte hverandre, selvom det for det meste må bli på et uøkonimisk nivå, altså vi har evne til empati til tider og å føle andres svakheter. Kanskje om vi strekker oss langt, kan vi prøve å styrke andres svakheter, selvsagt ikke i så stor grad, men definitivt vil vi stå side ved side i vanskelige situasjoner.
Sannsynligvis er dette en underlig egenskap blant kynikerne, dette ser ut til å fortone seg som en utdøende egenskap. I dagens samfunn er det viktig å henge med, være med på saker og ting - selvsagt vil slike gjøremål som oftest innebære endel kostnader, dermed blir vi kasteløse utestengt meget effektivt. Vi kan pusle med å holde hodet over vannet, forsøke å få umulige regnestykker til å henge noenlunde ihop, hvilket er meget vanskelig da vi tydeligvis mangler essensielle matematikk kunnskaper.
Vi duger ikke til mye, vel...kanskje til da å gjøre tjenester for de bedrestilte. Selvsagt uten verken betaling eller takk.
Muligens kan jeg virke bitter, noe som faktisk ved nærmere ettertanke ikke er fakta, kun en konklusjon over at slik er det.
Ingen skal fortelle meg at det ikke finnes klasseskille i dagens samfunn - det gjør nok det.
Mange tenker om jeg bare vant i Lotto, en million kanskje? Å, da burde noen av mine økonomiske vansker være en saga blott.
Dessverre ville problemene hengt ved slike som oss som klister, vi er så vant med å spare på det meste at vi knapt ville våget å bruke av vår lille million, joda - til regninger, resten hadde vi spinket og spart på.
Tror ikke vi hadde turd så mye som å ta en tur på en restaurant engang, for det ville sikkert være noe som var viktigere enn å proppe seg med gourmetmat som vi likevel ikke er kjent med.
Godt vi har slike steder som tak over hodet, egentlig burde vi nok ikke hatt det, men om vi nå har det...liksom.
Inni meg må jeg småflire litt av de veletablerte, samfunnets støtter, joda ingen tvil om at de gir stor støtte!
...og ikke glem at selvom vi er aldri så mye paria i andres øyne, kan vi fremdeles inneha en god del ironi...
Nå forstår jeg hvorfor jeg er den utelatte, jeg er rett og slett kun en paria som man ikke bør vedkjenne seg. Festlig kan det være, vondt kan det være, irriterende også, men å bli bitter og gretten har lite for seg.
Det er bare den lille detaljen at så få gidder å ta seg bryet med å bli kjent med de uvanlige, kanskje vi kan smitte ved vårt nærvær?
Her skal alle få lov til å leve i sikkerhet for meg, om jeg ikke er ønsket, skal jeg faktisk klare å holde meg borte.
En gammel setning renner meg i hu...Guds kvern maler sakte (legger til inni meg at den maler likevel). Dette tiltross for min ukristelige oppfatning, kan selve setningen stå for hva man ønsker igrunnen.
Eller den klassiske - den som ler sist ler best:)
Alltid kjekt å se det positive i ting, og å beholde en optimisme tiltross for tilsynelatende pessimisme!
lørdag 22. september 2012
Dyr hund
Da jeg snakket med eier til denne gutten vi har hatt siste måned og vel så det, kom det frem at han er en dyr hund. Dette kom frem da far i huset sa at vi måtte få betalt for kjøringene til veterinær + medisiner han har måtte bruke.
Da snakker vi kastrering, antibiotika, smartestillende og turene på 2,5 timer en vei til veterinær. Selve "arbeidet" vi har lagt ned i gutten var det ikke snakk om. Og da er dette en dyr hund??
Kjente jeg ble ganske varm i hodet, slikt må man da regne med når man har en hund, eller dyr i det hele tatt. Dessverre koster det, og dette er personer som absolutt ikke har behov for å snu på hver en krone før de må bruke av sine sårt tiltenkte grunker.
Hva vi har gjort, ble tydelig kun tatt som en selvfølge, fått ham fra et skjelvende og nervøst angstbitende vesen til en glad hund med liv i blikket. Ikke et eneste spørsmål om det kanskje kunne vært noe de andre hundene ville sette pris på som "betaling", absolutt ikke noen verdens ting som viste at endringen vi har gjort ble satt pris på.
Tenker de selv ikke går på arbeid kun av veldedige grunner! Ikke at jeg hadde forventet betaling, men noen mennesker vi hjelper med pass og andre småting, spør gjerne om vi kanskje kan ha bruk for noe, brukte håndklær, pledd, sengetøy til fødsler ol. Slik vet man at de i det minste verdsetter at hunden får et opphold i trygge og mer kjærlige omgivelser enn kun å bli satt på kennel.
Ok, her lå det kun egoistiske intensjoner bak deres oppførsel, ikke noe som helst følsomhet. Tror ikke de engang spurte om hvordan det stod til. Da kjenner jeg på kroppen hvordan det må føles å være hund i det hjemmet. En liten tass som kan være der, men ikke gjøre videre av seg. Ingen som legger merke til annet enn evt. uønsket adferd.
Blir bare lei meg av det.
Idag skinner solen, batteriet til fotoapparetet er på lading, Elina kommer (den sorte og eldre damen), har støvsuget huset for endel sand, er mørbanket etter å ha vært med på et tappert fosøk på å få småbåten lengre opp på land så ikke floen skal dra avsted med den.
Hundepoter lukter diesel, og antagelig blir det noen småbad av poter idag. Må trekke pusten et lite øyeblikk, er i slike stunder når solen glitrer så pent at jeg ønsker å gå bevæpnet med fotoapparatet ut i duggvåt skog...Roe sinnet ned, og fyre løs med apparatet.
Var litt forvirret imorges da solen skinte inn, godt gardiner henger ute til tørk, ihvertfall til lukt av sol og sjø. Massevis av uhumskheter på de etter saging og annet arbeid.
Blir antaglig 3 furtedager på den sorte damen, lurer på om hun liker den store, lille valpen - antagelig ikke...
Den store, lille valpen leker med sin rosa hullete ball, hun er jentungen vår, kanskje mest min jentunge?
Synes nesten hun vokser litt hver dag, hvilket hun antaglig gjør også - vekten går stadig oppover, potene er store og gode, vesle jentungen!
Tror jentungen blir større enn disse sengedyrene her, skal bli artig å se hvordan hun blir
etterhvert..
Da snakker vi kastrering, antibiotika, smartestillende og turene på 2,5 timer en vei til veterinær. Selve "arbeidet" vi har lagt ned i gutten var det ikke snakk om. Og da er dette en dyr hund??
Kjente jeg ble ganske varm i hodet, slikt må man da regne med når man har en hund, eller dyr i det hele tatt. Dessverre koster det, og dette er personer som absolutt ikke har behov for å snu på hver en krone før de må bruke av sine sårt tiltenkte grunker.
Hva vi har gjort, ble tydelig kun tatt som en selvfølge, fått ham fra et skjelvende og nervøst angstbitende vesen til en glad hund med liv i blikket. Ikke et eneste spørsmål om det kanskje kunne vært noe de andre hundene ville sette pris på som "betaling", absolutt ikke noen verdens ting som viste at endringen vi har gjort ble satt pris på.
Tenker de selv ikke går på arbeid kun av veldedige grunner! Ikke at jeg hadde forventet betaling, men noen mennesker vi hjelper med pass og andre småting, spør gjerne om vi kanskje kan ha bruk for noe, brukte håndklær, pledd, sengetøy til fødsler ol. Slik vet man at de i det minste verdsetter at hunden får et opphold i trygge og mer kjærlige omgivelser enn kun å bli satt på kennel.
Ok, her lå det kun egoistiske intensjoner bak deres oppførsel, ikke noe som helst følsomhet. Tror ikke de engang spurte om hvordan det stod til. Da kjenner jeg på kroppen hvordan det må føles å være hund i det hjemmet. En liten tass som kan være der, men ikke gjøre videre av seg. Ingen som legger merke til annet enn evt. uønsket adferd.
Blir bare lei meg av det.
Idag skinner solen, batteriet til fotoapparetet er på lading, Elina kommer (den sorte og eldre damen), har støvsuget huset for endel sand, er mørbanket etter å ha vært med på et tappert fosøk på å få småbåten lengre opp på land så ikke floen skal dra avsted med den.
Hundepoter lukter diesel, og antagelig blir det noen småbad av poter idag. Må trekke pusten et lite øyeblikk, er i slike stunder når solen glitrer så pent at jeg ønsker å gå bevæpnet med fotoapparatet ut i duggvåt skog...Roe sinnet ned, og fyre løs med apparatet.
Var litt forvirret imorges da solen skinte inn, godt gardiner henger ute til tørk, ihvertfall til lukt av sol og sjø. Massevis av uhumskheter på de etter saging og annet arbeid.
Blir antaglig 3 furtedager på den sorte damen, lurer på om hun liker den store, lille valpen - antagelig ikke...
Den store, lille valpen leker med sin rosa hullete ball, hun er jentungen vår, kanskje mest min jentunge?
Synes nesten hun vokser litt hver dag, hvilket hun antaglig gjør også - vekten går stadig oppover, potene er store og gode, vesle jentungen!
Tror jentungen blir større enn disse sengedyrene her, skal bli artig å se hvordan hun blir
etterhvert..
torsdag 20. september 2012
Fremskritt?
Hadde igår en morsom tid da en venninne satt østpå hvor vi da skulle få inn Skype, ikke fordi noen av oss synes det er festlig å sitte foran et webcam, men siden det er en gratis måte å prate på.
Ingen av oss følte oss videre smarte i prsessen, men var veldig stolte da vi fikk det til, nå skal det sies at hun har peiling på slike tekniske ting, men ikke denne middelaldrende saken her et sted i Hardanger!
Nå er vi enda mer moderne, fremskrittene står nå i kø med kjekke fotoapparat, Spotify og Skype, bevares, føler meg som den moderne typen her et sted i Hardanger! *Ler* er ikke akkurat rakettforskning, men veldig kjekt å føle at man fremdeles henger med i utviklingen. Litt selvironi får man da ha;)
Så mye enklere det hadde blitt å holde kontakt med familien på den måten, da hadde det ikke gjort så mye at vi var et stykke fra hverandre. Vel, tror ikke jeg får de med på en slik ordning - her skal saker gjøres tungvinte og vanskelige istedet. Helst på den måten at man skal sitte med en passelig dose dårlig samvittighet i tillegg, hva ville vel livet vært uten?
Idag tenkte jeg å skryte av å ha blitt kjent med 3 ulike kunstnere, det er ikke verst for en som bor i "komaland", synes det er riktig så morsomt å følge med på nye akvareller, det skrevne ord og litt mer ordentlige malerier, kun via denne skjermen. På den måten er man likevel med i livet om man kan strekke det så langt.
Faktisk viser det seg at jeg ikke skriver så aller verst selvom jeg legger noen følelser bak ordene, hvem skulle da trodd det?
Ikke er fotografiene så ille, heller - blir nesten en anelse optimistisk, er likevel ikke totalt talentløs.
Ikke er jeg rik, ikke smart, ikke noe som helst annet enn ganske grå og kjedelig, men noen steder "der ute", finnes det noen som setter pris på det lille jeg kan bidra med.
Hm, dette er gjenstand for litt grubling, lager en kopp kaffe og grubler videre.
Ser den ene sønnen min hadde hatt bruk for et bad nå, det store avgjørende spørsmålet er i hvilken rekkefølge skal dette løses?
Kaffe først, eller bad, nei her må det tydeligvis tenkes!
Her ligger det intensjoner bak, nemlig!
Jo, gutten min, det ligger intensjoner bak, en liten, skummel intensjon om å få deg pen og ren:)
Ingen av oss følte oss videre smarte i prsessen, men var veldig stolte da vi fikk det til, nå skal det sies at hun har peiling på slike tekniske ting, men ikke denne middelaldrende saken her et sted i Hardanger!
Nå er vi enda mer moderne, fremskrittene står nå i kø med kjekke fotoapparat, Spotify og Skype, bevares, føler meg som den moderne typen her et sted i Hardanger! *Ler* er ikke akkurat rakettforskning, men veldig kjekt å føle at man fremdeles henger med i utviklingen. Litt selvironi får man da ha;)
Så mye enklere det hadde blitt å holde kontakt med familien på den måten, da hadde det ikke gjort så mye at vi var et stykke fra hverandre. Vel, tror ikke jeg får de med på en slik ordning - her skal saker gjøres tungvinte og vanskelige istedet. Helst på den måten at man skal sitte med en passelig dose dårlig samvittighet i tillegg, hva ville vel livet vært uten?
Idag tenkte jeg å skryte av å ha blitt kjent med 3 ulike kunstnere, det er ikke verst for en som bor i "komaland", synes det er riktig så morsomt å følge med på nye akvareller, det skrevne ord og litt mer ordentlige malerier, kun via denne skjermen. På den måten er man likevel med i livet om man kan strekke det så langt.
Faktisk viser det seg at jeg ikke skriver så aller verst selvom jeg legger noen følelser bak ordene, hvem skulle da trodd det?
Ikke er fotografiene så ille, heller - blir nesten en anelse optimistisk, er likevel ikke totalt talentløs.
Ikke er jeg rik, ikke smart, ikke noe som helst annet enn ganske grå og kjedelig, men noen steder "der ute", finnes det noen som setter pris på det lille jeg kan bidra med.
Hm, dette er gjenstand for litt grubling, lager en kopp kaffe og grubler videre.
Ser den ene sønnen min hadde hatt bruk for et bad nå, det store avgjørende spørsmålet er i hvilken rekkefølge skal dette løses?
Kaffe først, eller bad, nei her må det tydeligvis tenkes!
Her ligger det intensjoner bak, nemlig!
tirsdag 18. september 2012
Middelaldrende
Den fryktede dagen kom...og gikk, ingen videverdigheter med den.
Man har da tatt steget videre til en annen epoke. Sikkert mange som har sine livskriser med det, noen starter med frenetiske eiendommeligheter for å bevare sin ungdom.
Det mosjoneres, nye biler (gjerne fancy) kan bli kjøpt inn, enkelte tar sine kosmetiske inngrep - slik går nå dagene.
Min midtlivskrise var å få en lenge etterlengtet storpuddel, i den forbindelse har jeg kommet til den tildragelsen at jeg vil forsøke å spare til en motorisert tredemølle. Siden leddene synes å skrike i det dårlige været, kan vi muligens da klare å bevege oss på en slik mølle. Mor og hunder etter tur, om etpar år har jeg muligen klart å spare til herligheten.
Vi har begge parter godt av noe fysisk aktivitet, tilpasset småfet mor og slanke hunder. Begge parter har ihvertfall behov for å bygge muskler.
Der kjente jeg jammen midtlivskrisen knipe meg i sideflesket, ja!
Selve dagen var regntung, betyr nok at jeg har vært slem det siste året, er det ikke slik?
Kvelden var fylt med ungdommer fra nærområdet, gud forby at familien skal reise helt ut i ødemarken! Kunne nesten vært farlig, det?
Hundene koste seg, ungdommene koste seg, maten var god, og selv savnet jeg nærvær av familien. Selvsagt har jeg lært å holde en maske av at det er helt iorden, det er det ikke.
Den yngre generasjon har bedre ting å bruke tiden på enn dette, forståelig, ikke forståelig.
Tenkte at den dagen ville jeg slå meg løs med noe godt å drikke, klarte å få ned en halv Cola.
En stor pose snop står også i skapet, gave fra husbonden, den har også fått stå ifred, merkverdig!
Den dagen lurte jeg litt på hvorfor jeg sender blomster til den yngre garde, siden jeg vet hvor spennende det er å få blomster på døren grublet jeg litt over dette. Sender til mor, døtre, prøver å la postkassen være et sted for glede på dagene deres. Savner litt gamle dager hvor det lå ordentlige håndskrevne kort i postkassen, gjerne sammen med en liten oppmerksomhet, tidene har endret seg, nå får man hilsner via fjesboken og på en sms.
Skjønner at verden går fremover, kan den ikke bare stå litt på stedet hvil av og til, et lite brev betyr faktisk så mye, det skrevne ord, ord skrevet for hånd, tanken på at det ligger gode tanker bak...
Det var før i tiden, i min ungdom, altså for meget lenge siden.
Vel, en setning jeg husker og ikke forstår, det ligger ingen intensjoner bak ingenting....
Man har da tatt steget videre til en annen epoke. Sikkert mange som har sine livskriser med det, noen starter med frenetiske eiendommeligheter for å bevare sin ungdom.
Det mosjoneres, nye biler (gjerne fancy) kan bli kjøpt inn, enkelte tar sine kosmetiske inngrep - slik går nå dagene.
Min midtlivskrise var å få en lenge etterlengtet storpuddel, i den forbindelse har jeg kommet til den tildragelsen at jeg vil forsøke å spare til en motorisert tredemølle. Siden leddene synes å skrike i det dårlige været, kan vi muligens da klare å bevege oss på en slik mølle. Mor og hunder etter tur, om etpar år har jeg muligen klart å spare til herligheten.
Vi har begge parter godt av noe fysisk aktivitet, tilpasset småfet mor og slanke hunder. Begge parter har ihvertfall behov for å bygge muskler.
Der kjente jeg jammen midtlivskrisen knipe meg i sideflesket, ja!
Selve dagen var regntung, betyr nok at jeg har vært slem det siste året, er det ikke slik?
Kvelden var fylt med ungdommer fra nærområdet, gud forby at familien skal reise helt ut i ødemarken! Kunne nesten vært farlig, det?
Hundene koste seg, ungdommene koste seg, maten var god, og selv savnet jeg nærvær av familien. Selvsagt har jeg lært å holde en maske av at det er helt iorden, det er det ikke.
Den yngre generasjon har bedre ting å bruke tiden på enn dette, forståelig, ikke forståelig.
Tenkte at den dagen ville jeg slå meg løs med noe godt å drikke, klarte å få ned en halv Cola.
En stor pose snop står også i skapet, gave fra husbonden, den har også fått stå ifred, merkverdig!
Den dagen lurte jeg litt på hvorfor jeg sender blomster til den yngre garde, siden jeg vet hvor spennende det er å få blomster på døren grublet jeg litt over dette. Sender til mor, døtre, prøver å la postkassen være et sted for glede på dagene deres. Savner litt gamle dager hvor det lå ordentlige håndskrevne kort i postkassen, gjerne sammen med en liten oppmerksomhet, tidene har endret seg, nå får man hilsner via fjesboken og på en sms.
Skjønner at verden går fremover, kan den ikke bare stå litt på stedet hvil av og til, et lite brev betyr faktisk så mye, det skrevne ord, ord skrevet for hånd, tanken på at det ligger gode tanker bak...
Det var før i tiden, i min ungdom, altså for meget lenge siden.
Vel, en setning jeg husker og ikke forstår, det ligger ingen intensjoner bak ingenting....
onsdag 12. september 2012
Tilbakeblikk på spesiell dag
Den startet vanlig, regn og ruskevær, satt og tittet på småbruk i Snertingdal på finn.no
Er endel oppdrettervenner som bor i traktene der borte, rimelige priser, store og flotte uteplasser som egner seg til vårt bruk, vel hund, da. Verre er det nok med en primærnæring som fiske der borte.
Personlig ser jeg fordeler som stabilt klima, vintre som muligens er vintre, store og gode rom i husene, og kort vei til Sverige, hvilket ikke er ueffent for oss som bare sitter og tar imot trygd;)
Noe annet som hendte var at far i heimen tok seg en tur på en times tid, i mellomtiden fant en av jentene våre ut at hun skulle trykke ut valper. Vips, der var det kommet 3 til, ja! Særlig interessant var dette da moren har gått på P sprøyter, nok engang har naturen vist at prevensjon ikke alltid er så pålitelig.
Har lagt vedsiden av mor og valper inatt og hørt på valpeklynk, morens graving ved etter rier, tørket litt etterlatenskaper og foret litt ekstra på mor.
Attpåtil viste snekker/rørlegger seg også, da er badet omsider fliselagt på gulv og vegger, taket er nytt, vindu på bad er nytt, og en snerten hengedo er kommet på plass. Da har vi kommet langt, det har bare tatt bortimot et halvår, men - men, innimellom er nå vannlekkasjesaken utbedret med rehabilitert kjøkken og meget vaskbare fliser på gulv. Da er det forhåpentlig klart for at herlighetene blir tilkoblet vann og klare for bruk.
Da vil det nok kun gjenstå en "kjapp" vasking av hus, da? Støvet synes å ligge i alle kriker og kroker, får en liten trang til å ta høytrykken fatt og bare spyle ivei, liker enkle, raske løsninger som ikke krever for mye...
Spørs om inventaret sier seg enig, helt annen sak, det!
Ser for meg denne måneden som en liten seier, Muffingutten er på bedring, han er både tryggere og gladere, ikke minst kastrert også. Fremmede får ta på ham nå, fremskritt av dimensjoner. Igår danset han også, på sine bakben stod han og snurret piruetter, kanskje det har kommet en liten ballerina i ham?
Er endel oppdrettervenner som bor i traktene der borte, rimelige priser, store og flotte uteplasser som egner seg til vårt bruk, vel hund, da. Verre er det nok med en primærnæring som fiske der borte.
Personlig ser jeg fordeler som stabilt klima, vintre som muligens er vintre, store og gode rom i husene, og kort vei til Sverige, hvilket ikke er ueffent for oss som bare sitter og tar imot trygd;)
Noe annet som hendte var at far i heimen tok seg en tur på en times tid, i mellomtiden fant en av jentene våre ut at hun skulle trykke ut valper. Vips, der var det kommet 3 til, ja! Særlig interessant var dette da moren har gått på P sprøyter, nok engang har naturen vist at prevensjon ikke alltid er så pålitelig.
Har lagt vedsiden av mor og valper inatt og hørt på valpeklynk, morens graving ved etter rier, tørket litt etterlatenskaper og foret litt ekstra på mor.
Attpåtil viste snekker/rørlegger seg også, da er badet omsider fliselagt på gulv og vegger, taket er nytt, vindu på bad er nytt, og en snerten hengedo er kommet på plass. Da har vi kommet langt, det har bare tatt bortimot et halvår, men - men, innimellom er nå vannlekkasjesaken utbedret med rehabilitert kjøkken og meget vaskbare fliser på gulv. Da er det forhåpentlig klart for at herlighetene blir tilkoblet vann og klare for bruk.
Da vil det nok kun gjenstå en "kjapp" vasking av hus, da? Støvet synes å ligge i alle kriker og kroker, får en liten trang til å ta høytrykken fatt og bare spyle ivei, liker enkle, raske løsninger som ikke krever for mye...
Spørs om inventaret sier seg enig, helt annen sak, det!
Ser for meg denne måneden som en liten seier, Muffingutten er på bedring, han er både tryggere og gladere, ikke minst kastrert også. Fremmede får ta på ham nå, fremskritt av dimensjoner. Igår danset han også, på sine bakben stod han og snurret piruetter, kanskje det har kommet en liten ballerina i ham?
Abonner på:
Innlegg (Atom)