Det blødende hjerte

Trine ligger i sofaen, ligger og ligger, skjødet banker, hodet banker etter timer med tårer.  Nå er hun tom for tårer, tom for det seige, klissete blodet antar hun.  Legen flyr gjennom tankene, blod koagulerer da temmelig hurtig?  Trine var lege et glimt av et øyeblikk, stunden etter er hun bare seg selv, en liten nedverdiget middelaldrende skikkelse med revne nattklær og totalt alminnelig i sin tilstand, så alminnelig som det går an å være etter, ja - skal man kalle det voldtekt?  Legestemmen kommer nok engang tilbake og sier henne at dette var en voldtekt, ta deg sammen og kom deg til voldtektsmottaket med dine revne klesrester.  Trinestemmen sier at det ikke er voldtekt, men kjæresten som ble for ivrig, hvor tåpelig det er å lage et stort nummer av noe som skjer kvinner daglig.  Hun ligger der og hører sin indre samtale, legen og Trine, den fornuftige legen og den sårete Trine.

"La meg komme meg på beina nå!" tenker Trine temmelig ør, sofaen sluker henne nesten, stuen er kjølig, mørk og dyster.  Vinduene med de nedbrente stearinlysene titter på henne med tomme blikk, hun speiler seg i de tomme blikkene og får glimt av hvor slagen hun egentlig er.  Ansiktet synes å lyse så hvitt, omtrent som likene mine, farer det gjennom henne med en gysning.  Hodet er så tømt for tanker, kroppen sår og øm, hun kjenner tennene klapre i munnen og ønsker varme.  På skjelvende ben stolprer hun seg mot vedkurven, tom den også kan hun konstatere.  Som en robot, mekanisk og stivt går hun mot gangen og tar sikte på ytterdøren, tenker brått at den er pen.  Hun husker da hun tok den ut, hun ville ha hvit dobbeltdør med fargerike glass, det virket dengang så ekslusivt og dekorativt.  Tenker ikke mer, ønsker bare stabelen med ved var nærmere huset, den er ikke det.  Ut døren, føttene er bare, hun trodde hun hadde sokker på, hadde hun ikke det da?  Det lille laget av snø er litt glatt under de bare føttene, mot garasjen styrer hun kursen, der hvor hun aldri parkerer bilen, den tåpelige og omtalte billibilen, hvorfor skal den stå i garasjen?  Bilen hennes liker seg ute har hun en formening om, hennes formening og ingen andres.
Hun fomler videre i nattens mørke, helt bort til stabelen med ved rekker hun før hun kjenner iskulden skyte opp i kroppen, men veden må hun ha, så mye hun overhodet klarer å bære med seg!  
Trine stabler så godt det lar seg gjøre og får buksert sin lille bør noenlunde greit tilbake i huset.  Med sine klaprende tenner og fulle armer, bruker hun ene foten til å smelle ytterdøren igjen bak seg.  Reddet, ser hun for sitt indre blikk, jeg er trygg og uredd, jeg klarer meg!  Bare sette seg et lite mål nå, nemlig få tent raskest mulig opp i peisovnen så varmen kan bre seg om henne igjen.
Med kalde fingre klarer hun også i denne natten å få fyr, snart begynner det å knitre, nesten lystig tenker Trine, irrasjonelt kommer legestemmen nok engang, ikke noe er lystig inatt, du er i sjokk.
Trine dumper først ned i sin velbrukte godstol, først da kjenner hun på sårheten igjen, ser nedover seg selv, den bleke huden skinner gjennom det opprevne tøyet, hun tenker sløvt "får visst ta på meg noe som ikke er ødelagt".
Opp av stolen med litt møye, det går bra igrunnen, tasser på de bare føttene mot badet med den grusomme tapeten og det grelle lyset.  Ojsann, som et kraftig lyn treffer blomsterbadets lys henne, hun ser grusom ut, sitt eget kasus tenker Trine litt ironisk.
Blodet har rent i rikelige strømmer, størknet og bare litt småklissete her og der nå.
Hun er glad det ihvertfall ikke kan bli resultater av dette, periodene hennes har vært uregelmessige i et års tid, og menopausen er nok i full gang har hun merket noen ganger, til tross for dette har Helge brukt beskyttelse.  Trines viten om ulike kjønnssykdommer har lært henne å ta sine forhåndsregler, Helge var merkelig nok enig i dette, en sjelden skatt blant menn hadde Trine da tenkt og smilt inni seg.  Trine smilte ikke inatt.
Dusjen ble skrudd på passelig temperatur, litt høyere enn hun til vanlig syntes det var behagelig, det var da heller ikke natten til å tenke ordet "behagelig".  Denne natten brukte hun ikke dusjen i badekaret, men dusjen i det lille avlukket, orket ikke stige opp i badekaret med så skjelvende kropp.  Trine dusjet med klærne på, husket å ta de av før hun såpet inn kroppen, kroppen der blåmerkene begynte å tre frem.  De vil nok se flotte ut imorgen var den sløve registreringen hennes.
Såpen duftet deilig av lavendel, hennes yndlingsduft og en av hennes favorittplanter.  Denne enkle planten med de vakre blomstene og den liflige duften som alltid klarte å pirre sansene.

Etter det som syntes som en evighet, grep Trine etter badehåndkleet som alltid hang på varmeopphenget, hun orket ikke tørke seg, smøg det myke kledet rundt kroppen som en sarong, vaklet litt før hun forsiktig vendte tilbake til stolen sin foran peisovnen, det spraket lystigere nå.  Hun puttet raskt på etpar tykke vedkubber og håpet varmen snart ville bre seg i kroppen.
Skulle så gjerne lesket strupen med noe å drikke, orket bare ikke tanken på å reise seg igjen.
Trine lot heller tankene vandre, lurte på hva Helge hadde hatt i tankene, de underlige broddstykkene av samtalen hun hadde oppfattet, hvorfor den lukseriøse ringen på den blodrøde fløyelen, hvorfor det ene og hvorfor det andre.  Grublingen og varmen gjørde Trine etterhvert søvnig, uten å vite det stod det en skikkelse med et hånlig flir rundt munnen og tittet inn gjennom de smårutete vinduene, de som nesten rakk til gulvet og flirte med et ondt uttrykk skrevet over sitt velformede ansikt.  Ansiktet Trine hadde beundret i flere år, ansiktet hun hadde strøket med varlig hånd da han sov, dette ansiktet var slett ikke vakkert i denne stund.
Sakte snur skikkelsen seg mot en lyshåret kvinne, Helge legger armene rundt skuldrene hennes, kysser henne på håret idet de to som nesten ser ut som ett sakte beveger seg mot en sort Mercedes, stille starter motoren, sakte kjører bilen bort, etterlater seg kun røde øyne av noen baklys og hjulspor som snart dekkes av sneen som har begynt å dale.