Elton John Sacrifice

Husker jeg spilte denne meodien før  hver megling, den  ga mange svar følte jeg..

Skilsmissen var ikke noe "offer" , ei heller  noe tap.
Alle stener var  snudd  -   intet mer å finne.

COLD - COLD HEART, HARD DONE BY YOU, det var følelsen, sikkert følelsen til motparten også, om han noensinne hadde følelser i sitt kalde hjerte.
Melodien spiller jeg ofte, veldig ofte, ikke for å minnes følelsen av mitt kalde hjerte, men for å huske på hvor lettet jeg var over å komme ut av livet til en alkoholisert og pillemisbrukende ektefelle.

Meglinger er sjelden hyggelige, i særdeleshet den siste er brent fast i minnet.

Selv trodde jeg meglinger var en privat foreteelse, ikke forlystelse for familie.
Som vanlig kom jeg alene også til siste megling, glad for at det er 3. og siste gang.  På venterommet sitter han som gjorde hjertet kaldt, med sin far og to brødre, alle stoler var opptatt av "la familia", går litt bortover i korridoren og står og venter der.
Da når det hånlatter og obskøne ord bortover gangen, og ikke av det mindre grove slaget, heller.
De sitter tydelig og riktig nyter å snakke slik, så synd barna trodde farssiden av familien var så utrolig perfekte og plettfrie, tror de hadde fått bakoversveis om de hadde hørt hvordan de omtalte meg.  4 godt voksne menn sitte og fryde seg over hvor mange motbydelige ord de klarer å finne på meg, handlinger jeg skal ha bedrevet som er totalt fremmede, ikke at det spilte noen rolle, hjertet var så kaldt som det kunne bli, ikke hadde ordene innvirkning, men deres fullstendige psykopatiske og irrasjonelle fremgangsmåte overrasket meg noe, selv etter så mange år.  Og hvor fargerikt og fantasifullt jeg ble beskrevet, og med tanke på at min x svigerfar liksom skulle være en dannet mann...Ja, det var ikke mye dannelse i hans ordbruk denne formiddagen, heller ikke hos de antatt perfekte brødre.

Hvor liten og feig kan man bli, en voksen mann må ha moralsk støtte av familien på en privatsak, en voksen mann som hadde kalt min x svigerfar for far i omtrent 40 år, uten engang å være adoptert??  Ja, denne perfekte x svigerfar var i utgangspunket stefar til de to eldste sønner, men selvsagt lå det i familiehistorien at de var adoptert, det var opplest og vedtatt, og denne kortbente utgaven av en mannsling nøt stor respekt for sin gode handling, den ble rost i store ordelag av x svigermor i mange år.
Den antatte perfekte far hadde ikke tatt seg bryet med noen adopsjon overhodet, slik at han måtte tilstå overfor sine voksne, bestyrtede sønner at han ikke hadde utført denne storslagne handlingen likevel, jeg frydet meg i mitt stille sinn.  Nettopp noe slikt jeg hadde forventet av en som trodde så utrolig godt om seg selv og sitt perfekte liv.  Av en som oppfordret til ikke å lyve, jo - ironien var fin, når man lyver, vil som oftest sannheten komme for en dag, men det kan jo ta tid.

Da "hemmeligheten" ble oppdaget, ble det bølger i familien, kanskje en litt lettere hysterisk x svigermor, bl.a.  Ja, stakkar - tror damen omtrent fikk nervesammenbrudd, en plett på deres feilfrie fasade, dette ble da så altfor meget for en sart sjel som henne!
Hysteriet rådet en stund, bølgene la seg, og to godt voksne sønner ble min kortbente svigerfar til del...ja, om man lever, vil man vel se om flere familiehemmeligheter dukker opp som spøkelser fra fjernere fortid, men jeg antar moralen er at denne gangen burde ikke disse selvtilfredse karene kastet så mange steiner, som en boomerang, kan de treffe en tilbake....

Hverdagshumor sett fra en mor

Dette er en historie som har fått meg til å humre og le i mange år, den er like morsom for mor den dag idag, enda episoden var så langt tilbake som i 2002

Vel, er vel noe med at mødre ofte husker barnas innfall, og dette barnet hadde mange innfall og nær sagt "utfall", det spesielle barnet mitt, godvakkerungen.  Er jo en historie om Godvakker Maren, denne  her lille hjerteklumpen er min godvakkergutt, liker ikke utsagnet unger, ei heller bikkjer, de er barn, eller hunder.

Barn og mor skulle da reise på sydenferie, deriblant min unge sønn - den speielle i hjertet, selvom alle er det uansett, da.
Avgårde med flyet bar det, fra Flesland til Gran Canaria, vi hadde funnet stedet der Villaveien folket var på ferie, nemlig Bahia Feliz, husker vi moret oss stort over at hønemor var med på ferie, kanskje dette var utslagsgivende for reisemålet?
Et nydelig sted da vi tittet i brosjyrene, asurblått hav, herlige basseng, og selvsagt de kostelige palmene!  De er viktige innslag i slike sydenferier, da føler man seg virkelig på langtur, slike som oss, de stedbundne og kjedelige som ikke er videre reisevante.
Jo, palmer hører med, akkurat som jul og juletrær!

De første småklagene kom på flyet, var et stygt fly, dette!  Var jo som å sitte på bussen, og servicen, nei, den var nå ihvertfall elendig!  Dette lovet da ikke så bra, og mo prøver å si at selvom flyet ikke er så pent, kan jo stedet være greit, vel....noen morske uttrykk fikk nok moren underveis, ja:)

Etter de angitte timer med flyet, ankommer vi flyplassen, og der måtte vi ta buss fra flyet til flyplassen, ops, nok et skjær i sjøen, bussen var smekkfull, og varmen var intens.
Kofferter ble hentet etter litt om og men, bussen fant vi, og avsted til Bahia Feliz bar det, palmene fikk vi se fra bussvinduene, de var på plass, virket litt lovende, plutselig.

Fremme på hotellet, med en haug med folk, var det en mer laber stemning igjen, det tok sin tid, dette her.. Resepsjonistene jobbet sikkert, men det virket nesten som om de hadde siesta så lang tid som denne innsjekkingen tok.
Ja, vi hadde bestilt superiorleilighet, med luftkondisjonering, havutsikt og terasse, for sikkerhets skyld lett tilgjengelig for de med noe gangvansker.
Dette trodde vi skulle bli fint, men den lett tilgjengelige leiligheten var hundrevis av trappetrinn opp, etter først en lang og trang sti, så vi hadde med en kar som ikke var i altfor godt humør da vi endelig hadde kreket oss opp de mange trapper.
Vi ble rimelig skuffet over denne luftkondisjoneringen, en enkel takvifte som vi kunne sette igang, og som slett ikke hjalp det aller minste.
Takk og lov at vi på forhånd hadde bestilt litt mat og drikke, for det fristet overhodet ikke å kravle ned trappesmuget igjen.
Litt blidgjort av kjølig drikke, satte brumlefar og følge seg ut på terassen, den hadde plass til et lite bord og noen stoler, balkong, ville vel vært mer presist i beskrivelsen.  Men vi så en liten flik av havet, om vi anstrengte oss veldig!

Mor og reisefølget drakk og spiste, fant ut at vi var trøtte, og somlet oss til køys.  Under den lite effektive takviften, lå vi og  gjorde  noen tapre forsøk på å sove, men svetten piplet, og det var ikke lett å finne roen, Brumlemann likte seg mindre og mindre.

Dagen etter, da solen var strålende, satt vi på den såkalte terassen og forøkte å finne greie gjøremål, Brumlebassen ville ihvertfall flytte fra dette teite stedet, ellers ville det ikke bli mye ferie, nei!

Vi ville ha dette spørsmålet unnagjort snarest, humpet ivei til resepsjonen, fikk stotrende forklart at vi gjerne ville bytte bosted om det lot seg ordne, slik at vi var på bakkeplan.  Det knatret ivei på spansk, omsider fikk vi da tildelt leilighet på det de mente var et riktig så flott sted, på bakkeplan, og myye nærmere strand og basseng, og alle fasiliteter.

Opp igjen for å pakke sammen, og ned for å få nøkkel til luksusen vår, tjohei, her gikk det unna!
Vi valset langs basseng, og hylende småfolk, og ankom varme til herligheten vår.
Da startet virkelig dramatikken!
Her var det nok nesten 100 grader inne, og det var ikke puter, men pledd inni putetrekkene, sengetøyet var ikke rent og pent, og skrekk og gru, kakkerlakker ble også funnet og høylydt kommentert!  Selv ut av stikk kontaktene ved sengen tøt det ut en fin sti av maur, lovende!

Da er det å rusle tilbake til resepsjonen, og noen guide var selvsagt ikke å oppdrive, så da var det å forsøke å snakke engelsk til noen spanjoler som overhodet ikke ville forstå, vifte kunne vi ikke få leie, de hadde bare 2 på hele anlegget, men vi kom ut igjen med en flaske insekts spray, og sprayet til vi holdt på å gå i astmatisk koma hele flokken, hostet og harket, og kom oss baklengs ut av reiret.
Tror vi klarte å kapre en solseng på deling, slik at vi kunne få pusten igjen, dette tegnet jo til en ferie med mangeslungne innslag.

Verken sønner eller mor, var videre imponerte over stedet, bassenget var møkkete, det var insekter og skitt nærmest alle steder, og direkte uappetittelig.
Bassengene turde vi ikke benytte, leiligheten var ubeboelig etter mange flasker insekts spray, døde og levende kakkerlakker om hverandre, og den evige maurstimen.  Nei, da var det best å være mest mulig utendørs, noe som Brumlegutten slett ikke hadde godt av, han fikk fantasier og nattskrekk og hylte og skrek, slik at vi etter noen dager kom oss til doktor og fikk masse betryggende medisin, legen syntes også at mor trengte litt å slappe av på, siden hun hadde en slik urolig sønn, så vi to ble jo rimelig rolige...en liten stund.

Sol, bad, sjø, show om kveldene, handling og alle de vanlige turistoppleggene fikk vi da gjort, men ikke med den store entusiasmen.
Noen dager til gikk på et vis, men da var det på tide med nytt legebesøk, og Brumlebassen var helt uregjerlig, og doktor rekommanderte hjemsendelse av reisefølget umiddelbart.
Endelig kom det en beklagende guide til hjelp, vi skulle få reise allerede påfølgende dag, til alles lettelse!
Det som ikke var en lettelse, var nok at pasienten, ihuga Brannpatriot, måtte belage seg på å ikke reise til Bergen, men til Trondheim....

Dette var jo sårdeles upopulært, kan skjønne, være på et fly med fienden!  Tilogmed erkefienden!!
Så iført alt av Branneffekter, reiser vi avsted, først med en buss full av trøndere, og siden med et fly til Trondheim, selvsagt også med trøndere.  Siden doktoren hadde vært raus med de beroligende piller, forsvant nok noen siste hemninger, så vi satt med vår Brannkledde patriot i mer enn 5 timer, han sang uavbrutt "Trønderpakket skal dø", og vi andre synker rimelig flaue ned i setene våre.
Et bingospill hadde Brumle også fått med, denne kulen med plastballer, valset han med i midtgangen, til høylydt sang, selvsagt trillet alle småballer ut, og det var trønderpakket sin skyld:)

En rødmende mor forsøkte å holde gutten sin litt i tøyle, men han var ustoppelig, her skulle vi krype og hente bingokuler, synge vekselsvis om Brann og døende trøndere, ikke et stopp i munnbruket, jo...da middagen ble servert!

Da vi begynner nedstigningen ser trønderne med olme blikk på oss, dette oppdager jo Brumlemann, og der vi passerer jorder, skriker han ut at dette er Lerkendal stadioen, ja...Selvsagt visste jo han at det bare var en åker!

Tilslutt fikk vi samlet oss bak i flyet, og Brumlebassen fikk beskjed om at vi skal LØPE ut av denne flyplassen etter at kofferter er hentet, trodde igrunnen trønderne hadde fått sin dose med bergensere den dagen:)

Ut av flyet så hurtig det lar seg gjøre i et fly, rett til bagasjebåndet, røsket kofferter og gutter, og avsted løp vi, hipp hurra!  Vi var i Trondheim, uten å ha blitt overfalt av sinte trøndere, men hva skulle vi nå ta oss til, mon tro?
Der hadde guidens forklaring stoppet, og til forsikringen ble det telefonert, selvsagt inn igjen på flyplassen, og selvsagt midt innimellom meget irriterte trøndere, såklart, dette var ferien med minimalt hell, så hvorfor ikke?

Da vi hadde ordnet overnatting, fått med oss Brumlemann, og omsider kommet til et norsk hotell, måtte vi bare slenge oss på sengene og le av helvetesferien, Brannpatrioten og trønderpakket, uflaks med ferie fra dag 1, vi fikk i det minste en herlig latter av den tragikomiske ferien vår, og enda titter jeg på feriebildene og humrer, den gutten visste sannelig å rydde vei i ferieparadiset!

Hurra, Brumlemann;)  Tror ikke vi glemmer dette med det første!

                          *****************************************

Smerte

Smerte kan sies å være så mangt, den fysiske, og den psykiske, hva som er verst?  Det er nok individuelt, enkelte er muligens så heldige å vandre gjennom livet uten å føøle noe videre på den psykiske smerten, heldige de!

Fysisk smerte er som regel forbigående, eller om den er kronisk, kan den som regel i det minste forklares, som regel, da..

Den psykiske smerten er usynlig, den man bærer inne i seg, den nager, tærer og forsvinner ikke ved å ta en smertestillende tablett, dessverre!

Siden det er en usynlig form for smerte, tar mange den ei heller videre seriøst, den som tar denne smerten seriøst er den som eier den, bærer på den og nages av den.
Den er vond - ubeskrivelig vond!

Man kan ha mistet noen, det gir smerte og tapsfølelse, er det et elsket kjæledyr man mister, er det så lett for andre å si: "Det var jo bare..." , men for den det angår, er det som regel ikke bare.  Følelsen kan være like tung og vanskelig som om det var et menneske man mistet.

Andre ganger kan feilvurderinger føre til den  inderlig vonde psykiske smerte, andre kan så lett dømme, da "Du kunne vel bare...gjort slik, eller sånn.  Hvorfor gjorde du det du gjorde?"
Å bli dømt, eller fordømt er kanskje noe av det vondeste man opplever, særlig når man kanskje ikke hadde videre alternativ å velge i.

Det er sårt nok som det er, leve med skyldfølelsen for de feil man har gjort, valgene som ble feile og utilstrekkelige, den ydmykende følelsen av å komme til kort, skammen og den evigtunge børen, børen som sitter der natt og dag.  År etter år, så vanskelig det er å godta seg selv og sine manglende evner, mangelfull innsikt, man blir liten, sårbar og lett å knekke, eller kue.

Desto større skyld man føler man har, jo mer gjør smerten deg handlingslammet og apatisk, for kortere, eller lengre perioder.
Tilsynelatende kommer man seg etter en tid opp igjen, tar fatt på nytt, virker kanskje både oppegående og bra, men innsiden kan være noe helt annet.
Innvendig kan man være som skjørt glass, hvor den minste ting kan ramme så hardt, men smerten velger man som regel å skjule, den er en skam, den også.
Om utenforstående visste hvor lett det skjøre glasset kan gå istykker, møysommelig plukker man nok engang sammen bitene, prøver å lime de sammen.
kanskje mistes noen biter etterhvert, biter man ikke finner, glasset blir ikke helt, bare limt provisorisk, men enda nok til at det henger sammen.  Kanskje det også vil fungere noenlunde hensiktsmessig?  I det minste til enda flere biter faller bort...

Man kan ende som et ubrukelig glass, eller man kan muligens klare å bli reparert, kanskje være heldig å bli smeltet om til et nytt?  Bli hel igjen?

Om man i livet handler feil, dømmer man seg selv hardt og nådeløst, om man forstår at man har handlet feil, da...Ikke alle forstår sine egne feil,  men de som ser sine feil, vil nok slite lenge med konsekvenene av sine misgjerninger, muligens klarer man engang å leve med sine feil, muligens ikke.

Den som tar sjansen på å vandre videre langs livets kronglete sti, vil nok finne et svar, kanskje om man er heldig.
Noen orker ikke gå lengre langs stiene, skjønner de godt jeg...

Er himmelen alltid blå bak skyene, mon tro?

ULVEHIET

Kort referat:
Jonny og moren er blitt kastet ut av trehuset deres fordi de ikke kunne betale husleia. De flytter til grå leiegård som blir kalt Ulvehiet. De har to rom og deler kjøkken med en annen familie. Nabojenta Matilde sørger fort for å bli kjent med Jonny. Hun er en stor kontrast til Jonny som er sjenert og litt redd. Matilde kan alltid svare for seg og kommer med raske replikker når det handler om å redde sitt eget skinn. Matilde er et typisk-barn som har bodd i Ulvehiet hele livet sitt.

Ulvehiet er en leiegård med en forgård og en bakgård. Man merker godt forskjellen på de to gårdene, barna fra forgården leker ikke med barna fra bakgården. Forgården er mye finere enn bakgården

Moren til Jonny går på religiøse møter hver kveld. Det virker som om foreldrene enten drikker eller går til frelsesarmeen i Ulvehiet. Når moren er borte, enten på fabrikken eller på møter kan Jonny være ute og gjøre det han vil. Jonny forelsker seg i Gunnhilde som har fine klær og bor i et hvitt hus med stakittgjerde. Jeg tror måten Gunnhilde ser ned på Jonny gjør at han begynner å ønsker seg vekk fra Ulvehiet.

Hver dag Jonny går til skolen ser han opp på en hvit hjørnegård. Han begynner å jobbe uten at moren vet det og spare penger. Han selger viser og løper med mat til fabrikkene. Når det endelig blir en leilighet ledig i hjørnegården har Jonny råd til 3 måneders husleie. Men Moren til Jonny vil ikke flytte til hjørnegården for hun mener hun ikke passer inn. Det ender med at Jonny sin drøm blir knust og han skjønner at han aldri vil komme seg vekk fra Ulvehiet.

Tema/Dypere mening:
Man kan vel si at boka stortsett handler om barn i arbeiderklassen som vokste opp i de store leiegårdene. Han skildrer både alkoholmissbruk, arbeidsledighet, samhold og den sosiale nøden med humor. Oskar Braaten skriver på østkantdialekt når menneskene i Ulvehiet snakker, dette gjør personene levende og ekte. Tema i boka må være arbeiderne i Kristianias fabrikkmiljø sitt strev i livet. Men det kan også være hvordan man ønsker seg

Denne boken leste jeg i 10 års alderen, den fascinerte og fenget veldig dengangen, og er faktisk ikke mindre spennende idag, vi har våre Ulvehi rundtomkring enda, og den sosiale rangsstigen er det ikke alle som makter å klatre så høyt oppover i.

Boken har jeg lest mange ganger, og den fyller meg med ærefrykt for de mindre heldige i samfunnet, velskrevet, og betagende, særlig da Jonny og Matilde vokser seg eldre, og blir interesserte i hverandre, også en aldri så liten touch her av gryende og ungdommelig forelskelse.

Dette lille innlegget burde nok ikke vekke anstøt av sarte sjeler, men siden jeg arbeider meg litt ned i minner og begivenheter, kan det dukke opp saker på min vei fremdeles.

Drikkfeldigheten var stor dengang, kvinner satt igjen uten penger til å forsørge barna, slik det har vært for så altfor mange opp gjennom årenes løp.

Ta på en stor sko, og hjertet vil briste mye raskere

Siste stikk

Lille julaften i 2002, fikk jeg etpar telefoner fra noen venninner, da var i sjokk over noe de mente var ødelagt julestemning.
De uheldige damer hadde da mottatt telefon fra min store hersker, i samtalene hadde han fortalt om min tilstand, sinnsyk og klar for innleggelse, videre i elskverdige ordelag lagt ut om at jeg gikk til sengs med alt som fantes, mine kriminelle gjerninger - listen over ugjerninger var endeløs.

Dengangen var telefonen rett ved stuen, og jeg skottet på ham da jeg snakket med damene, bredere og bredere ble fliret etterhvert som mitt ansikt antagelig falt fra hverandre bit for bit.

Han ville så gjerne se meg ta til tårene, men den gleden skulle han ikke få, jeg vet ikke hvilke følelser som raste, ikke hat...total oppgitthet?  Hva skulle meningen være med å være så ond?  Og hvorfor la egne problemer ramme andre, forstod ikke, og enda forstår jeg ikke hvilke latterlige gleder dette har gitt ham.

Fast bestemt var jeg på at guttene skulle få en god jul, lurte på om deres far kunne hjelpe til med å hente juletre, det var vondt å bære og å bevege seg, men nei til alle spørsmål, skulle jeg lage jul, fikk jeg faen meg ordne den sjøl!
Bet tennene sammen, handlet dagligvarer, og guttene hjelp til med treet, slik at vi laget til en helt "normal" jul, og bordet ble dekket, mat laget og spist, gaver åpnet mens tårer sved bak øyenlokk av både fortvilelse og smerter.

Da plutselig høyre armen ble lam, skjønte jeg at det var noe riktig galt, men han som var mannen i huset ville ikke kjøre vraket til noen Legevakt.
Dit ble eldstedatter med, og diagnosen var "utslitt julehusmor", så med de glade nyheter dro vi lettet tilbake i løvens hule.

Mellom jul og nyttår, var jeg heldig, ble innlagt på sykehus på kraftig morfinbehandliing for å lindre smertene, trodde vel jeg klarte å tenke, men det var vel rusen som tenkte da.  Røntgen i alle varianter ble tatt, og så suset kunne de gjøre med meg hva de ville.
Besøk kan jeg ikke huske jeg fikk, antagelig var det godt å være kvitt meg.

Nyttårsaften kom jeg hjem med morfintabletter, og sovemedisin.  Det døyvet de mest infame smerter, men de er jo også gode for å legge lokk på vonde tanker.  I min dumhet la jeg medisiner i medisinskap, og merket at tablettene forsvant som dugg for solen, først var jeg redd for guttene, men de var jo store, ville aldri rørt noe slikt.  Men den store herre i huset, Don som han nå ville bli kalt, gikk suset rundt, og da forstod jeg hvor tablettene gikk, dessverre forsent.  Han kjørte avgårde i sinne i denne tilstanden på vei til Legevakten, og hevdet at han var blitt forgiftet av kona, på veien klarte han også å bulke bilen kraftig.
Nærkontakt med Politiet var ikke til å unngå, mannen var blitt forgiftet, og i avhør fikk jeg antagelig forklart at han hadde inntatt dette frivillig.  Ja, for ellers ville jo dette blitt sett på som drapsforsøk, med straff deretter.
Kanskje de forstod, ikke vet jeg, men jeg fikk gå etter noen timer i avhør.

En som ikke var blid, var Don, han var nå tom for rusmidler av det rette slaget, og ble mer og mer rastløs og hevngjerrig.  Selvsagt fikk jeg merke irritasjonen, men jeg tålte den også, som tidligere.

Stor var derfor gladen da jeg fikk hasteoperasjon på Haukeland kort etter, dro en tidlig vintermorgen i drosje til en operasjonstid som plutselig var blitt frigjort.
Eneste bekymring var guttene hjemme, håpet de ville bli tatt vare på...

Operasjonen fikk jeg overstått, 3 virvler i nakken ble avstivet med bein de boret ut av hoften, og etter nesten 6 timer på benken, våknet jeg til en verden som snurret verre enn den voldsomste karusell, i armer og ben var det venfloner med ulike væsker, en stor og stiv nakkekrage skulle sitte på de kommende 8 uker.  Sengehestene var oppe på begge sider av sengen, og jeg lå med fullstendig klaustrofobi, i svimmelheten, og etterhvert de kraftige brekningene som kom til å herje de kommende døgn.   Ingen medisin stanset det, så det måtte gå sin gang, det var nerver til kvalmesenter som var irriterte.
Stemmen hadde jeg mistet, når de opererer i nakken, åpner de foran i halsen, skyver stemmebånd og strupehode tilside og baner seg vei til virvlene forfra.  Derfor får man noe taletrening, men de første ukene kan man stort sett bare hviske, kanskje til glede for omgivelsene?

Savnet guttene, men visste de hadde mat, Visakortet mitt var blitt levert til Don da han henvendte seg til sykepleieren og spilte sultende ektefelle.  Han ville ikke treffe meg, men kortet ville han ha siden barna ikke hadde mat hjemme.

Etter noen dager, kom jeg meg på sykehotellet, og det var en lettelse, der lå jeg for meg selv og kjempet mot kvalme og ubehag.  Antagelig noenlunde fine dager, for jeg klarte mer og mer.  Måtte vandre runder etter runder i gangene for å trene meg til raskest mulig hjemreise, stolte ikke på denne Don alene på hjemmebane.
En vintersøndag, bitende kald, med en blek sol, fikk jeg mast meg til hjemreise.  Ingen ville hente meg, og var heldig å få drosje hjemover.
Bilturen var en lite god opplevelse, men gledet meg til å se guttene. 
Segneferdig av den korte bilturen, gikk jeg skjelvende inn, der ble jeg møtt av et salig rot og griseri.  Labil som jeg var, startet en flom av tause tårer.  Fortvilet over den svinesti som møtte meg, over at en far ikke kunne ordne det aller minste for barna sine i mors fravær.
Guttene var ute og lekte, og Don dukket urven opp og la merke til at jeg var kommet hjem.
Han ser på meg med avsky i blikket, og de første ordene som kommer er "Fy faen så jævlig du ser ut, jeg blir kvalm av å se deg!"
"Vet du virkelig hvor jævlig du ser ut nå?"

Jeg hadde ikke akkurat vantet blomster og godord, men ikke dette, heller.  Jeg visste at jeg neppe var noe å se til, ganske ille med merker og blodutredelser og den stive kragen, men var det nødvendig å gni det inn, sannsynligvis...

Derimot ble guttene glade, og vi klemte hverandre godt og lenge, litt forsiktige var de, men du verden så godt å se de igjen!
De lurte på om vi kunne rydde litt, og med god hjelp fra 3 søte små, startet vi en liten og forsiktig rydding av hjemmet, så mye klarte jeg ikke, men da jeg så deres glede over å få det pent rundt seg, ville jeg presse meg til å gjøre det koselig for dem, enda lyste den bleke solen.
Min ene skatt, så mor var utmattet, han traktet kaffe som jeg måtte kjempe for å få til å ligge stille i magen.  Prøvde å smile av takknemlighet mens kvalmen bølget og skvulpet i magen.  Don var forsvunnet ut, slik at vi hadde fred, ro og fordragelighet.
Selvsagt måtte jeg enda gå på sterke smertestillende, men klok av skade, bar jeg de nå på meg.

Selvsagt visste Don at  jeg ville ha sterke tabletter med hjem, og da kvelden kom, og han var tilbake fra sin utflukt, maste han mye om dette.  Hardnakket nektet jeg for å ha medisin, og ville legge meg for natten etter å ha fulgt guttene ned i sengene.
På badet fikk jeg fomlet av klærne og byttet om til nattøy.  Tablettene puttet jeg inn i en liten pose som jeg deretter hadde i trusen.
Hørte Don gå ned trappen for å legge seg, trodde meg trygg etter en liten stund, og gikk opp i stuen igjen.
Musestille stod jeg og så på den mørke himmelen, drømte meg bort et øyeblikk, et øyeblikk langt nok til uoppmerksomhet.  Don visste jeg gikk med medisin, brått grep han fatt i nakken bakfra, og fikk vridd meg i ransakelses posisjon, tablettene ble funnet, og selvsagt ble jeg kastet ned over armlenet på sofaen som den siste straff, den siste nedverdigelsen av fysisk art. Der over armlenet på sofaen, en sen nattestime fikk jeg føle den aller - aller siste og mest vonde fysiske avstraffelse og nedverdigelse.
Den siste var hard og vond, operasjons sårene banket og verket, med blod rennende nedover lårene samlet jeg min lille rest av nattkjole og vagget ned trappen for å vaske bort de siste spor, bak meg hører jeg den stemmen jeg ikke lengre holder ut...."Fy faen, du er for jævlig, se hva du har fått meg til, hadde du gitt fra deg tablettene, hadde jeg sluppet å ta i den slaskete kroppen din!"  videre nedover trappen rente ordene "Dra til helvete" forbi...
Etter en real vask, la jeg meg tett, tett inntil sønn og hund, trøsten.....forsøkte å finne veien videre i tankene, de fortumlete tanker som gikk i ett, kvernet og malte.

Tenk, for en velkomst hjem, tenkte på den lange dagen, dagen med sitt bleke vinterlys, den som brått gikk over i iskaldt mørke.

Den ensomme mor

Noen ganger kan mødre føle seg inderlig, maktesløst alene, særlig om man faktisk er alene om hjem og barn.

Mange, uendelig mange ganger har denne maktesløsheten overmannet meg, slått meg i bakken for en stund, inntil jeg maktet å riste av meg den gufne følelsen og stå opp igjen, det handler om å ta seg sammen, tårene får komme i enerom, barna bør ikke så altfor ofte være vitne til desperasjon og fortvilelse, komplett hjelpesløshet.

Noen episoder stikker seg dog mer frem enn andre, noen av nyere dato, andre eldre minner, minner man gjerne vil fortrenge og stenge ute.

Høsten 2002, var en følelsesmessig vemmelig høst, jentene var ute av redet, kun guttene hjemme.  På den tiden var den store trøsten å kjøre guttene til skolen, dra hjem, gjøre husarbeid, gå tur med lillevofsen, forberede middag, for så å hente 3 gutter fra skolen til ulike tider.
Selvsagt var voffen med, stor trøst i den vesle kroppen, først hentet vi yngstemann, om det var noen timer til de eldre brødrene skulle hentes, tok vi litt turer, enten til et kjøpesenter, eller på fine dager til fots rundtomkring ved Danmarksplassområdet.  Noen ganger ruslet vi til Møllendal, så på gravene, og besøkte minnelunden - skulle vi til minnelunden, ble en enslig hvit rose symbolet på de som skulle hvile der.

Etter at alle gutter var vel hjemme, ble middagen spist, oppvasken tatt mens guttene tok en pause, og siden startet leksene.  Kan ikke påberope meg å være pedagogisk, men en liten hggestund ved kjøkkenbordet var det den stunden alle bladde opp i sine respektive bøker.  Noen stiler ble skrevet av mor, bare for husfredens skyld, etpar reiste gjennom norsken på den måten, vel, det var i god hensikt.

Siden ville som regel de gode guttene ut og leke, og det var min angstperiode om deres far var i hjemmet.  Da satt en rørete og surrete kar og bablet tull, tøys og enda mer vås, noe som tæret på kreftene, se på et menneske neddopet av gud vet hva.
Enda verre var det de gangene husets herre var påvirket av "uppers" og var hyper, det kunne gå fint, men det var som å tråkke i et minefelt, et skjevt ord kunne bli tatt svært ille opp.
Da bar det ned i underetasjen for avstraffelse, bak en låst soveromsdør puttet jeg dynesnippen i munnen og holdt kjeft. 
Selvsagt noen velvalgte og lite kjærlige ord, noen gode klask på vonde og usynlige steder og tilsist en borende smerte i unevnelige kroppsåpninger, ooosmerte!  Var så utrolig redd for at guttene skulle komme og høre noe, det hendte ved etpar anledninger, og da var det å bortforklare den krumbøyde gangen.
Kreke seg opp trappen mens herskeren tok seg en god dusj etter nærkontakten med svinet, antagelig en hyggelig beskrivelse av vedkommende som han hadde forsøkt å nedverdige på finurlige måter, han kunne ikke være skitten etter slike hendelser.
Etter måneder på denne måten, endte magen opp som et vrak, mat som ikke ville holde seg nede, og etpar andre magevansker.  Eneste fristed var om nettene på toalettet, da sov hjemmet, jeg listet meg opp trappen og lot smerteriene ta seg runder i magen.  Deretter ble søvnen umulig å finne, og siden vi var velsignet med et stort stuevindu, ble dette friplassen mange netter.
Tittet på himmelen, været og våre narkomane naboer.
Der var yrende trafikk av narkosalg på nattestid, i biler nede langs veien, kunne man skue flammer som ble brukt til å smelte stoffet, lukten var søtlig og ubehagelig der den kom sivende.

Slik forløp den fine høst seg, dager hvor en mammamaske skulle være og netter uten søvn, smertefulle, men med fred, herskeren sov sin sløve søvn.
Lærte meg en stille og rolig gange, unngikk etpar knirkende trappetrinn, og listet meg langs veggene, uten lys, tryggest i mørket.

TRISTESSE kalte jeg denne periode, begynnelsen på det jeg visste ville bli den endelige og grusomme slutt, slutt på alt som var igjen av små og verdifulle stunder.
Husker hvor ofte jeg tok frem gutteklærne fra skapet og trakk inn den rene lukten, fiklet med deres småting da de var borte, strøk deres kinn i deres søvn, drakk inn deres uttrykk i ansiktene, lukten av gutt, lukten av bøkene, ransler og blyanter.  Følte en dyster, tung fare om at våre dager sammen kunne gå mot slutten.
Jeg visste jeg ville miste guttene om det ble skilsmisse, eller mye av tiden med de, jeg visste ikke at jeg skulle miste alt, den store verdien de menneskebarna har.  Siden denne onde forutanelsen lå som et tykt teppe over meg, lette jeg i smug etter bolig, men fant ikke noen.
I smug snakket jeg også med noen venninner, etpar jeg visste hadde hytter, i fåfengt håp om å få låne tak over hodet til stormen var ridd av, men selvsagt vil ingen bli berørt av andres ubehag.

Nakkeprolapset dukket også opp i denne tiden, et litt ublidt møte nedover trappen.  Dette fikk meg til å tenke utrolig uklart, halvgal av smerter, men med de samme oppgaver.  Aldri en håndsrekning, ikke en eneste kjøretur til eller fra skole ble tilbydt.  Mine heldige stunder, var å møte et hånlig flir.
Man lærer seg å leve med intense smerter, men de innvendige kan man mindre lette.

Det lakket mot jul, julen 2002 - siste jul med mine kjære, ikke visste jeg dengang at jeg aldri mer ville ha identitet, men reduseres noen måneder senere til ikke å eksistere mer, ihvertfall ikke på noe papir, ikke som menneske, som et skall uten substans og innhold.
Noen måneder senere sluttet livet å pulsere, all rikdom ble revet bort, ingenting betydde noe mer, men dengang, i julens glede var jeg enda uvitende, naiv, tanketom og en mor...

Elvira

For lenge siden levde Elvira sitt enslige, stille liv, et godt liv for henne.
På en liten husmannsplass bodde hun, helt alene med ku, noen sauer, geiter og høns.  Selvsagt hadde Elvira katt også, en stor, brandete huskatt som hadde fulgt henne hele livet.

Elvira ble alene etter at faster Margot gikk bort, Elvira ble plassert hos faster, moren døde i barsel, og faren reiste, siden hadde ingen sett ham.

Faster Margot hadde tatt seg godt av Elvira så langt tilbake hun kunne huske, faster var et godt menneske, også en kvinne som levde alene.  Noen mann ville ikke faster ha, hun hadde sitt virke med sine urter og remedier, skrev alle sine notater sirlig ned i en bok som ble tykkere ettersom årene gikk.  Faster samlet på ulike planter, fant deres virkning, og kunne med sine kunnskaper hjelpe andre, hele tiden fikk Elvira være med henne rundt og samle planter, og lærte mer og mer.
Faster Margot var også bygdas jordmor, Elvira var også med henne på fødsler fra hun var ung.
Elvira ble både skremt og fengslet av det hun så og hørte, noen fødsler gikk bra, andre ikke.
Faster tok dette med stoisk ro, slik var nå engang livet, men Elvira undret seg stadig over hvorfor livet var for enkelte husmannskvinner et krumbøyd liv i armod og med stadig flere munner å mette.
Dette ble faster og Elvira aldri enige om, kvinner skulle føde barn, armoden var endel av å være husmannskone, og barnedødeligheten stor, en så stor barneflokk som mulig, var viktig.

På den vesle plassen hvor Elvira og faster bodde, var det ikke så mye som hendte, men de levde godt av det naturen gav dem, og noen slanter kunne det også bli dersom faster fikk betalt for sine helende evner.
Da dro de noen ganger i året til selveste bygda, de flottet seg ikke mye, kanskje med et fargerikt kjolestoff, eller en skikkelig kjøpesepe, en som skulle vare rett lenge, sukker og kaffe spanderte de også på seg til tider.  De to var nøysomme, spiste stort sett maten de selv kunne lage på den vesle plassen, og de gikk aldri sultne tilsengs.

Da Elvira var rundt 15 år, begynte faster å skrante, en lei hoste plaget henne mer og mer.  Elvira forsøkte etter beste evne å hjelpe til med alt faster hadde lært henne, boken, eller Bibelen som Elvira mente den var, hadde blitt ganske tykk opp gjennom deres år sammen.  Hvor klok og vis faster var!
Elvira fikk det hele og fulle ansvar for å ta seg av de syke, de som oppsøkte faster.  Faster Margot hadde hatt sine runder i omegnen, men dette ville ikke Elvira, hun mente at de fikk komme de som trengte hjelpen.
Før sin 16. fødselsdag, hadde Elvira på egenhånd tatt imot sitt første barn, en stor og velskapt gutt, dette var hun svært stolt over, men gutten var nr.9 i søskenflokken, en sliten mor skulle ta enda mer ansvar..Guttens far var fisker, og stod utenfor den usle stua da gutten ble født.  Etter at fødselen var over, og Elvira hadde stelt mor og barn, møtte hun faren utenfor, med et bredt glis bekreftet han at her trengtes nok hennes hjelp neste år også, slik en storkar han var til å lage unger!  Elvira kjente harmen stige, men holdt klokelig munn, tenkte at denne moren kanskje ville ha nytte av hennes hjelp på annet vis.

Før sin 17. fødselsdag, mistet Elvira sin inderlig kjære faster Margot, blodhosten hadde tæret bort den sterke og flotte kvinnen.  Elvira stod alene igjen, ansvaret for dyr, planter, og hjelp til de tengende var nå hennes.

Det var på denne tiden kommet doktor til bygden, en ung, klok herre, så Elviras tjenester ble det en tid mindre bruk for, noe hun igrunnen ikke var lei for.
På denne måten samlet hun andre krefter, tenkte mye, og særlig på de vanskeligstilte, de aller fattigste.  Hun leste sin bibel, og prøvde der å finne planter som kunne hjelpe de stakkars kvinnene i å slippe alle barnefødsler, men hun visste jo ikke hva hun skulle sette sammen, og om det ville virke.

Etter endel tankearbeid, trodde hun at hun hadde funnet noenlunde brukbare urter, men hvordan kunne hun vite om de egnet seg til formålet?  Hun tenkte enda litt over dette, og fant ut at hun måtte forsøke på seg selv.  Men som den enstøingen Elvira var, hadde hun verken kjæreste, eller noensinne vært nær det motsatte kjønn.  Hun var ikke akkurat stygg, Elvira, nett og lett i kroppen, ikke helt flatbrystet, og litt hofter kunne man også se.  Om hun bar noen fine, og fargerike klesplagg, trodde Elvira hun ville kunne klare å finne seg en kjærest for en kort tid, ikke for alltid, bare lenge nok til å unnfange et barn, om han ville, kjæresten.

Utpå vårparten, var det danser for de unge, dit ville hun!  Sydde om noen klesplagg, slik at hun var både fargerik og ganske fin, såpass fin var hun at de grå stakkene de andre jentene brukte, bleknet. Til dansen kom hun seg, de andre, de som så henne sjelden, tisket og hvisket, og jentene trodde hun kom for å kapre seg en kjekk kar, det var de litt redde for, likte ikke Elviras holdning, eller at hun ikke var slik de selv var.  De ville bli fortest mulig gift, og få seg mann og barn, slik det vanlig var.
Elvira tenkte jo ikke på samme viset, men de var nå likevel usikre på hva hun var ute etter, denne vårkvelden.

Elvira, ankom friskt, som en fremmed fugl blant de andre pikene i sine trauste klær, og flere gutter kastet øyne etter henne.  Bød henne til dans, og Elvira lo og smilte, fikk roser i kinnene av dette uventede.  Vårkvelden var litt spennende så brått, hun fikk følelser hun aldri hadde hatt, men fant ingen hun ville danse mer enn en dans med.

Litt kortpustet satte hun seg på en trestubbe, og der- der kommer en vakker gutt tilsyne, i hennes retning, Elviras kinn rødmer, dette var uventet, nesten magisk.  Stolt retter hun ryggen og ser gutten rett i hans blå øyne, blikkene låser seg i hverandre, og blir.
Han spør om hun vil danse, men hun sier ham at hun har seg en pust i bakken, vil heller han skal sitte ved hennes side en stund, prate litt før de danser, og så vil hun jo vite hvem han er, gutten.
Han forteller at han kommer litt utenfor bygden, er på en liten ferie, så dette er en bygutt.  Elvira blir glad, en bygutt, en hun aldri mer vil se, det var noe som kunne passe henne fint, hun prøver å sjarmere ham.  Ser ham i øynene, smiler det beste hun klarer, og lener seg farlig nær ham, i farten merker hun at han lukter friskt av sjø, av hav, og vårlig luft.  Ikke gammel svette, slik bygdeguttene har for vane, de er visst redde å vaske seg, de.  Bygutten har sjarmert Elvira på stedet, og hun klarer ikke la være å tilfeldig stryke over neven hans.  Spør om han vil danse nå.  Han legger ene armen om livet hennes, og sammen danser de noen danser, sansene fylles av hverandre, og jentene sitter misunnelige rundt og stirrer.  Tenker ved seg selv at denne einstøingen bare er ute etter leven, ikke noe bra ved henne, selv føler de seg nærmest voksne der de sitter, de vet og lengter etter fremtiden sammen med en kar de vet de vil finne, noe de mener Elvira aldri vil klare.

Etter dansen, er de nok ganske så småforelsket, hender holdes, og tett går de mot skogbrynet, men Elvira vil mer, hun vil hjem.
Bygutten er slettes ikke motvillig, de trasker tett sammen, og vårkvelden går mot natt.  Ansgar som han heter, bygutten, har flere ganger fått kysset henne, men Elvira vet at såsnart de er kommet hjem, vil de ikke stoppe med noen kyss.

De velkjente veggene skimtes, de går inn, tenner bare et par stearinlys, ikke parafinlampen.  Det er jo en liten fest, så om to stearinlys tennes, er det vel verdt denne kveldens under og magi.

Plutselig blir de en liten stund sjenerte, det er så stort, dette, være slik helt alene.  Elvira tar det første steget mot Ansgar, knepper opp noen knapper i blusen, hun er gloende varm, så det er godt å få både bluse og trøye av seg!  Ansgar titter på henne, Elvira håper bare han liker det han ser, men hun trenger ikke lure mer, resolutt feier hen henne opp i armene, bærer henne bort til sengebrisken, og de legger seg så tett, så tett.
Hete, kyss utveksler de, og hender begynner å vandre, overalt.  De kysser hverandre der de finner hud, og klær smettes av.

Endelig er de uten en tråd på kroppen, ingen sjenanse mer, Ansgar har nok gjort dette før, og med ett er han der hun vil ha ham, de blir forenet  med en skremmende intensitet, så inderlig og opphissende er stemningen at de ikke enser noe annet enn hverandre, det er perfekt!
Begge kommer med et lite utbrudd da den gode, kriblende følelsen når høydepunktet, den totale sammensmeltningen.
Etterpå klamrer de seg til hverandre, Elvira fatter ikke helt hva som har gått av henne, men dette var en opplevelse hun aldri vil glemme!
Hun legger seg godt inntil ham, de er slitne, og utmattet av all spenningen, de fortsetter å kysse litt før søvnen brått kommer på.

Det er noe som føles annerledes, tenker Elvira da hun begynner å våkne, langsomt demrer det hva som har hendt og hvorfor...
Ansgar sover som et barn, med armen over brystet hennes, og benet over  hennes, hun titter på den sovende gutten, og gleden renner inni henne, hun er kvinne nå!
Langsomt forsøker hun å lirke seg løs fra ham, la ham sove litt til, hun må se etter dyrene, melke og starte på dagens gjøremål, inni henne er gleden, en liten lykke som en sommerfugl i brystet.

Hun lirket seg løs, han våknet ikke, hun ser nok engang på ham der hun kler seg i dagligtøyet, ingen finkjole idag.
Hun tar seg god tid med dyrene, trenger å samle tankene litt, enn om hun er med barn idag?  Vil hun likevel forsøke de urteavkokene hun hadde tenkt å lage, eller er det galt å ta en livsspire, en blomst i knopp?  Tankene svirrer og kverner i vårmorgenen, dagen later til å bli mild og god.  Hun tenker hun vil gå i kulpen og ha storvask idag, slikt trengs når vinteren har vær lang.

Etter å ha tatt seg den tiden hun har bruk for, rusler hun inn igjen for å se om denne bygutten er våken, og han har funnet frem brød, en smørklatt og en skæl rørte bær som hun har spart lenge på.  Ja, den friske mellken fra igår, er også på det vesle bordet, hun titter på ham, han smiler et lunt smil, de deler en hemmelighet, ja, en riktig god og varm vårdag!

De spiser, drikker kald melk, praten går litt trått, de har vel nok med å titte på hverandre, forsøke lese den andres tanker, men stadig låses blikkene i hverandre, som dagen før.  Elviras mage sitrer, hun tenker på natten, vil det skje igjen?
Nå venter storvasken, og de bærer med seg begge to, her er både klesvask og en kurv niste, de har planer om å bruke dagen ute, nyte vårdagen og hverandre.

Til vaskeplassen kommer de, han hjelper henne med de store, tunge og våte klær, får lagt laken og dynetrekk utover knauser til tørk, nå kan de ta en pust i bakken.
Nisten pakker de ut, og de de griper i kurven samtidig, møtes hendene, og brått er de i hverandres armer, og mat er glemt.  Leende og kyssende på samme tid, kommer klærne av i en bråhast, de har ikke tiden å vente, de er unge og yre av het forelskelse.  Nok engang forenes de, denne gangen uten å ta seg tid til å føle på hverandre, bare et uendelig heftig møte!  Ungdommelig utløp og herlig utmattelse i kroppen etterpå.  De ligger som igår, ser på hverandre,  kysser, og nå starter hendene sin vandring.  Denne gangen er Elvira modig, hun setter seg over ham, erter ham, og tar hendene hans i et fast grep, nå vil hun ha litt kontroll.  Han får ikke røre henne, hun bare setter seg oppå ham, og raskt smelter de sammen så brått, så brått.  Elvira er så stolt over å ha denne lille makten over ham, dette hadde hun aldri drømt om!
For en befriende følelse!

Ingen av dem bryr seg med å kle seg, de ligger og lar solens stråler varme kroppene, og dovent spiser de fra nistekurven, titter på hverandre, kan ikke la være og smile.
Alt i naturen føles så sterkt på kroppen her de ligger i hverandres selskap, noen ganger er ord overflødige, de bare nyter.  Ansgar forteller han må reise til byen neste dag.  Elvira undrer seg på om han vil erindre denne stunden, for han har planer, bygutten, skal ikke til bygds med det første.

Omsider er solen på hell, klærne tørket, og sammen pakker de med seg alt de hadde med da de kom.  Litt underlige til sinns, men likevel glade for dagen de har hatt, den ene natten og den ene dagen.
Han følger henne tilbake til plassen, blir med inn, og hjelper til med å brette store laken, midt i en brett, møtes de i et kyss, glemt er klær, og en siste gang får de gleden av å enes, denne gangen, den siste, tar de seg tid, de føler, sanser, lukter og smaker.  Vil ikke slippe hverandre, men tilslutt rauter den melkesprengte kua så høyt at Elvira griper stakken for å la den stakkars kua få melken av seg, uten den vanlige gleden i seg når sitter hun der og melker.
Da jobben er gjort, kommer Ansgar ut til henne, hun ser han er reiseklar, ser det i blikket, han glir bort med blikket.  Hun går ham i møte, de lener seg mot hverandre, og noen siste kyss lar de renne over hverandres ansikt og tilslutt munn.
Han er stille og taus, som henne, vandrer nedover skogsstien uten å si no mer, et adjø til avskjed, så er det forbi...

Elvira kan ikke slippe Ansgar med tankene, ukene har gått, det er sommer nå, hun går i bare undertrøyen, varmen er sterk, det er høysommer, hun gjør sine faste rutiner, noen ganger kommer bygdefolk som vil ha noe å styrke seg på, hun tar imot noen barn, gledesløst, og rar i kroppen.
Hun har fått en plagsom kvalme, den kommer og går, syk kjenner hun seg ikke, men ikke helt frisk heller, og uker går.  De går til hun kjenner dulting i magen, nå forstår hun, minne etter vårnatten.  Hennes undring fra dengang, dengang hun tenkte på fosterfordrivelse, nå er det for sent, såpass vet hun, når det er liv i magen, da er det for sent.  Hun vet ikke om det er bra, eller ikke at hun ikke forstod før det var forsent.  Det eneste hun vet, er at det blir et vinterbarn, et barn hun må klare seg alene med, og at hun må benytte tiden riktig fremover mot den nye, Ansgars barn.  Hun må gjøre alt for å spare skillinger, slik at den lille ikke skal mangle noe, og det må komme i hus såsnart som mulig, hun vil ikke bygdefolket skal se henne med for stor en mage.
Enda litt tid, tid til å strikke, sy og brodere ting hun  kan selge, og kjøpe noe som trengs, det meste vet hun at hun selv kan lage, men hun vil ha noe nett og pent også.
Når hun tenker nærmere etter, kanskje en slik liten en ikke vil bli så galt?
Hun vet at bygdesladderen vil gå, hun som havnet i ulykke, ugift mor, men Elvira retter ryggen, tenker at Ansgars barn skal få en varm velkomst!

Elvira begynner å glede seg, hun skal bli mor nå...