Smerte

Smerte kan sies å være så mangt, den fysiske, og den psykiske, hva som er verst?  Det er nok individuelt, enkelte er muligens så heldige å vandre gjennom livet uten å føøle noe videre på den psykiske smerten, heldige de!

Fysisk smerte er som regel forbigående, eller om den er kronisk, kan den som regel i det minste forklares, som regel, da..

Den psykiske smerten er usynlig, den man bærer inne i seg, den nager, tærer og forsvinner ikke ved å ta en smertestillende tablett, dessverre!

Siden det er en usynlig form for smerte, tar mange den ei heller videre seriøst, den som tar denne smerten seriøst er den som eier den, bærer på den og nages av den.
Den er vond - ubeskrivelig vond!

Man kan ha mistet noen, det gir smerte og tapsfølelse, er det et elsket kjæledyr man mister, er det så lett for andre å si: "Det var jo bare..." , men for den det angår, er det som regel ikke bare.  Følelsen kan være like tung og vanskelig som om det var et menneske man mistet.

Andre ganger kan feilvurderinger føre til den  inderlig vonde psykiske smerte, andre kan så lett dømme, da "Du kunne vel bare...gjort slik, eller sånn.  Hvorfor gjorde du det du gjorde?"
Å bli dømt, eller fordømt er kanskje noe av det vondeste man opplever, særlig når man kanskje ikke hadde videre alternativ å velge i.

Det er sårt nok som det er, leve med skyldfølelsen for de feil man har gjort, valgene som ble feile og utilstrekkelige, den ydmykende følelsen av å komme til kort, skammen og den evigtunge børen, børen som sitter der natt og dag.  År etter år, så vanskelig det er å godta seg selv og sine manglende evner, mangelfull innsikt, man blir liten, sårbar og lett å knekke, eller kue.

Desto større skyld man føler man har, jo mer gjør smerten deg handlingslammet og apatisk, for kortere, eller lengre perioder.
Tilsynelatende kommer man seg etter en tid opp igjen, tar fatt på nytt, virker kanskje både oppegående og bra, men innsiden kan være noe helt annet.
Innvendig kan man være som skjørt glass, hvor den minste ting kan ramme så hardt, men smerten velger man som regel å skjule, den er en skam, den også.
Om utenforstående visste hvor lett det skjøre glasset kan gå istykker, møysommelig plukker man nok engang sammen bitene, prøver å lime de sammen.
kanskje mistes noen biter etterhvert, biter man ikke finner, glasset blir ikke helt, bare limt provisorisk, men enda nok til at det henger sammen.  Kanskje det også vil fungere noenlunde hensiktsmessig?  I det minste til enda flere biter faller bort...

Man kan ende som et ubrukelig glass, eller man kan muligens klare å bli reparert, kanskje være heldig å bli smeltet om til et nytt?  Bli hel igjen?

Om man i livet handler feil, dømmer man seg selv hardt og nådeløst, om man forstår at man har handlet feil, da...Ikke alle forstår sine egne feil,  men de som ser sine feil, vil nok slite lenge med konsekvenene av sine misgjerninger, muligens klarer man engang å leve med sine feil, muligens ikke.

Den som tar sjansen på å vandre videre langs livets kronglete sti, vil nok finne et svar, kanskje om man er heldig.
Noen orker ikke gå lengre langs stiene, skjønner de godt jeg...

Er himmelen alltid blå bak skyene, mon tro?