Dette er en historie som har fått meg til å humre og le i mange år, den er like morsom for mor den dag idag, enda episoden var så langt tilbake som i 2002
Vel, er vel noe med at mødre ofte husker barnas innfall, og dette barnet hadde mange innfall og nær sagt "utfall", det spesielle barnet mitt, godvakkerungen. Er jo en historie om Godvakker Maren, denne her lille hjerteklumpen er min godvakkergutt, liker ikke utsagnet unger, ei heller bikkjer, de er barn, eller hunder.
Barn og mor skulle da reise på sydenferie, deriblant min unge sønn - den speielle i hjertet, selvom alle er det uansett, da.
Avgårde med flyet bar det, fra Flesland til Gran Canaria, vi hadde funnet stedet der Villaveien folket var på ferie, nemlig Bahia Feliz, husker vi moret oss stort over at hønemor var med på ferie, kanskje dette var utslagsgivende for reisemålet?
Et nydelig sted da vi tittet i brosjyrene, asurblått hav, herlige basseng, og selvsagt de kostelige palmene! De er viktige innslag i slike sydenferier, da føler man seg virkelig på langtur, slike som oss, de stedbundne og kjedelige som ikke er videre reisevante.
Jo, palmer hører med, akkurat som jul og juletrær!
De første småklagene kom på flyet, var et stygt fly, dette! Var jo som å sitte på bussen, og servicen, nei, den var nå ihvertfall elendig! Dette lovet da ikke så bra, og mo prøver å si at selvom flyet ikke er så pent, kan jo stedet være greit, vel....noen morske uttrykk fikk nok moren underveis, ja:)
Etter de angitte timer med flyet, ankommer vi flyplassen, og der måtte vi ta buss fra flyet til flyplassen, ops, nok et skjær i sjøen, bussen var smekkfull, og varmen var intens.
Kofferter ble hentet etter litt om og men, bussen fant vi, og avsted til Bahia Feliz bar det, palmene fikk vi se fra bussvinduene, de var på plass, virket litt lovende, plutselig.
Fremme på hotellet, med en haug med folk, var det en mer laber stemning igjen, det tok sin tid, dette her.. Resepsjonistene jobbet sikkert, men det virket nesten som om de hadde siesta så lang tid som denne innsjekkingen tok.
Ja, vi hadde bestilt superiorleilighet, med luftkondisjonering, havutsikt og terasse, for sikkerhets skyld lett tilgjengelig for de med noe gangvansker.
Dette trodde vi skulle bli fint, men den lett tilgjengelige leiligheten var hundrevis av trappetrinn opp, etter først en lang og trang sti, så vi hadde med en kar som ikke var i altfor godt humør da vi endelig hadde kreket oss opp de mange trapper.
Vi ble rimelig skuffet over denne luftkondisjoneringen, en enkel takvifte som vi kunne sette igang, og som slett ikke hjalp det aller minste.
Takk og lov at vi på forhånd hadde bestilt litt mat og drikke, for det fristet overhodet ikke å kravle ned trappesmuget igjen.
Litt blidgjort av kjølig drikke, satte brumlefar og følge seg ut på terassen, den hadde plass til et lite bord og noen stoler, balkong, ville vel vært mer presist i beskrivelsen. Men vi så en liten flik av havet, om vi anstrengte oss veldig!
Mor og reisefølget drakk og spiste, fant ut at vi var trøtte, og somlet oss til køys. Under den lite effektive takviften, lå vi og gjorde noen tapre forsøk på å sove, men svetten piplet, og det var ikke lett å finne roen, Brumlemann likte seg mindre og mindre.
Dagen etter, da solen var strålende, satt vi på den såkalte terassen og forøkte å finne greie gjøremål, Brumlebassen ville ihvertfall flytte fra dette teite stedet, ellers ville det ikke bli mye ferie, nei!
Vi ville ha dette spørsmålet unnagjort snarest, humpet ivei til resepsjonen, fikk stotrende forklart at vi gjerne ville bytte bosted om det lot seg ordne, slik at vi var på bakkeplan. Det knatret ivei på spansk, omsider fikk vi da tildelt leilighet på det de mente var et riktig så flott sted, på bakkeplan, og myye nærmere strand og basseng, og alle fasiliteter.
Opp igjen for å pakke sammen, og ned for å få nøkkel til luksusen vår, tjohei, her gikk det unna!
Vi valset langs basseng, og hylende småfolk, og ankom varme til herligheten vår.
Da startet virkelig dramatikken!
Her var det nok nesten 100 grader inne, og det var ikke puter, men pledd inni putetrekkene, sengetøyet var ikke rent og pent, og skrekk og gru, kakkerlakker ble også funnet og høylydt kommentert! Selv ut av stikk kontaktene ved sengen tøt det ut en fin sti av maur, lovende!
Da er det å rusle tilbake til resepsjonen, og noen guide var selvsagt ikke å oppdrive, så da var det å forsøke å snakke engelsk til noen spanjoler som overhodet ikke ville forstå, vifte kunne vi ikke få leie, de hadde bare 2 på hele anlegget, men vi kom ut igjen med en flaske insekts spray, og sprayet til vi holdt på å gå i astmatisk koma hele flokken, hostet og harket, og kom oss baklengs ut av reiret.
Tror vi klarte å kapre en solseng på deling, slik at vi kunne få pusten igjen, dette tegnet jo til en ferie med mangeslungne innslag.
Verken sønner eller mor, var videre imponerte over stedet, bassenget var møkkete, det var insekter og skitt nærmest alle steder, og direkte uappetittelig.
Bassengene turde vi ikke benytte, leiligheten var ubeboelig etter mange flasker insekts spray, døde og levende kakkerlakker om hverandre, og den evige maurstimen. Nei, da var det best å være mest mulig utendørs, noe som Brumlegutten slett ikke hadde godt av, han fikk fantasier og nattskrekk og hylte og skrek, slik at vi etter noen dager kom oss til doktor og fikk masse betryggende medisin, legen syntes også at mor trengte litt å slappe av på, siden hun hadde en slik urolig sønn, så vi to ble jo rimelig rolige...en liten stund.
Sol, bad, sjø, show om kveldene, handling og alle de vanlige turistoppleggene fikk vi da gjort, men ikke med den store entusiasmen.
Noen dager til gikk på et vis, men da var det på tide med nytt legebesøk, og Brumlebassen var helt uregjerlig, og doktor rekommanderte hjemsendelse av reisefølget umiddelbart.
Endelig kom det en beklagende guide til hjelp, vi skulle få reise allerede påfølgende dag, til alles lettelse!
Det som ikke var en lettelse, var nok at pasienten, ihuga Brannpatriot, måtte belage seg på å ikke reise til Bergen, men til Trondheim....
Dette var jo sårdeles upopulært, kan skjønne, være på et fly med fienden! Tilogmed erkefienden!!
Så iført alt av Branneffekter, reiser vi avsted, først med en buss full av trøndere, og siden med et fly til Trondheim, selvsagt også med trøndere. Siden doktoren hadde vært raus med de beroligende piller, forsvant nok noen siste hemninger, så vi satt med vår Brannkledde patriot i mer enn 5 timer, han sang uavbrutt "Trønderpakket skal dø", og vi andre synker rimelig flaue ned i setene våre.
Et bingospill hadde Brumle også fått med, denne kulen med plastballer, valset han med i midtgangen, til høylydt sang, selvsagt trillet alle småballer ut, og det var trønderpakket sin skyld:)
En rødmende mor forsøkte å holde gutten sin litt i tøyle, men han var ustoppelig, her skulle vi krype og hente bingokuler, synge vekselsvis om Brann og døende trøndere, ikke et stopp i munnbruket, jo...da middagen ble servert!
Da vi begynner nedstigningen ser trønderne med olme blikk på oss, dette oppdager jo Brumlemann, og der vi passerer jorder, skriker han ut at dette er Lerkendal stadioen, ja...Selvsagt visste jo han at det bare var en åker!
Tilslutt fikk vi samlet oss bak i flyet, og Brumlebassen fikk beskjed om at vi skal LØPE ut av denne flyplassen etter at kofferter er hentet, trodde igrunnen trønderne hadde fått sin dose med bergensere den dagen:)
Ut av flyet så hurtig det lar seg gjøre i et fly, rett til bagasjebåndet, røsket kofferter og gutter, og avsted løp vi, hipp hurra! Vi var i Trondheim, uten å ha blitt overfalt av sinte trøndere, men hva skulle vi nå ta oss til, mon tro?
Der hadde guidens forklaring stoppet, og til forsikringen ble det telefonert, selvsagt inn igjen på flyplassen, og selvsagt midt innimellom meget irriterte trøndere, såklart, dette var ferien med minimalt hell, så hvorfor ikke?
Da vi hadde ordnet overnatting, fått med oss Brumlemann, og omsider kommet til et norsk hotell, måtte vi bare slenge oss på sengene og le av helvetesferien, Brannpatrioten og trønderpakket, uflaks med ferie fra dag 1, vi fikk i det minste en herlig latter av den tragikomiske ferien vår, og enda titter jeg på feriebildene og humrer, den gutten visste sannelig å rydde vei i ferieparadiset!
Hurra, Brumlemann;) Tror ikke vi glemmer dette med det første!
*****************************************
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar